Giske ER et offer for uriktige påstander!

I etterkant av Ap og varslingssaken mot Giske har han nå gått offentlig ut med sin historie om fem av varslingene. Disse kan du lese i blant annet VG her

Han bestrider 3 av 5 saker, noe jeg også gjorde i min gjennomgang av de sakene som ble lekket via Resett.no, og som viser seg være reelle.
Mange reagerer på at Giske velger å publisere sine tilbakemeldinger, og hans versjon i media, men med tanke på den hekseprosessen media har utsatt han for siden midten av desember, samt at det er meget vanskelig for en mann å faktisk bli hørt med sin versjon; Så skjønner jeg godt at han har valgt å publisere disse i blant annet VG.

Sakene:
Sak 1:

Advokatene: Varsleren, en kvinne som den gangen var 18 år, har fortalt om et nachspiel Oslo i 2008, da Giske var 41 år, og om et tilfelle i 2009.
Hun ble med Giske hjem for å hente mer alkohol til nachspielet. I leiligheten skal Giske ha blitt svært pågående og intens, og han skal ha begynt å kysse henne. Hun skal også ha blitt strøket på ryggen under skjorten.
Den neste episoden skjedde i 2009. Hun opplevde Giske som «svært beruset» og følte ansvar for å få Giske opp på rommet.
På rommet ville han fortsette å drikke mer øl, og forsøkte også å kysse henne. Varsleren drakk noen slurker av en øl, men avviste kyssingen og forlot rommet.

Giskes vurdering:
Han erkjenner at han var for beruset og at hans opptreden var upassende både ut fra hans posisjon og aldersforskjellen dem imellom. Giske har ingen erindring av forsøk på fysisk tilnærming og fikk aldri noen forståelse av at møtene ble opplevd som ubehagelig av kvinnen. Giske aksepterer likevel fullt ut kvinnens historier. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde, han har beklaget sin oppførsel overfor henne og gitt kvinnen sin uforbeholdne unnskyldning.

Min vurdering;
Jeg forstår ikke hva Giske her beklager, og hva han mener er upassende.
Han har forsøkt sjekke henne opp. Punktum! Hun valgte gå. Punktum!
Dette er en ikke-sak.

Sak 2:

Advokatene: Varsleren, 23 år den gangen, møtte statsråd Giske på en reise til utlandet i 2010. Varsleren, Line Oma, har fortalt om detaljene i mediene
Advokatene til Giske skriver blant annet at hun forteller at han var svært flørtende. De forlot en klubb som de siste og Giske skal ha snudd seg brått, presset varsler opp mot en vegg og kysset henne intenst før de fortsatte etter resten av følget. Han spurte om hun skulle være med til hotellet, men hun svarte nei.

Giskes vurdering:
Han skriver at han opplevde at han og kvinnen hadde en god og flørtende tone på nattklubben. De hadde også en hyggelig tone dagen etter da kvinnen var guide for Giske. Etter reisen sendte hun flere hyggelige e-poster til Giske. Han har derfor aldri oppfattet at kontakten mellom dem var uønsket eller ubehagelig. Kvinnen skriver i varselet at opplevelsen ikke plaget henne særlig og at hun ikke har behov for en unnskyldning. Giske vil likevel uttrykke en slik unnskyldning, og akseptere kvinnens historie. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde og har beklaget sin upassende oppførsel overfor henne.
Det var en hyggelig tone, men det var ikke flørt fra min side, sier Line Oma til VG om Giskes versjon.

Min Vurdering;
Giske har ingenting å beklage. Han og damen var flørtete med hverandre. At hun i ettertid velger påstå det ikke var flørt handler om kommunikasjon, ikke overgrep.
Menn og kvinner kommuniserer forskjellig, noe som er tatt opp over en lav sko av både atferdspsykologer og kommunikasjonsrådgivere siste tiden (I kjølvannet av #metoo).
Og jeg tenker at kvinner og menn bør være mer oppmerksom på eget kroppsspråk, atferd og kommunikasjon generelt. Her har en person tolket noe som en flørt, den andre mener det motsatte.
Ingen overgrep. Giske har ingenting å beklage.

Advokatene: Varsleren, 23 år den gangen, møtte statsråd Giske på en reise til utlandet i 2010. Varsleren, Line Oma, har fortalt om detaljene i mediene
Advokatene til Giske skriver blant annet at hun forteller at han var svært flørtende. De forlot en klubb som de siste og Giske skal ha snudd seg brått, presset varsler opp mot en vegg og kysset henne intenst før de fortsatte etter resten av følget. Han spurte om hun skulle være med til hotellet, men hun svarte nei.

Giskes vurdering:
Han skriver at han opplevde at han og kvinnen hadde en god og flørtende tone på nattklubben. De hadde også en hyggelig tone dagen etter da kvinnen var guide for Giske. Etter reisen sendte hun flere hyggelige e-poster til Giske. Han har derfor aldri oppfattet at kontakten mellom dem var uønsket eller ubehagelig. Kvinnen skriver i varselet at opplevelsen ikke plaget henne særlig og at hun ikke har behov for en unnskyldning. Giske vil likevel uttrykke en slik unnskyldning, og akseptere kvinnens historie. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde og har beklaget sin upassende oppførsel overfor henne.
Det var en hyggelig tone, men det var ikke flørt fra min side, sier Line Oma til VG om Giskes versjon.

Min Vurdering;
Giske har ingenting å beklage. Han og damen var flørtete med hverandre. At hun i ettertid velger påstå det ikke var flørt handler om kommunikasjon, ikke overgrep.
Menn og kvinner kommuniserer forskjellig, noe som er tatt opp over en lav sko av både atferdspsykologer og kommunikasjonsrådgivere siste tiden (I kjølvannet av #metoo).
Og jeg tenker at kvinner og menn bør være mer oppmerksom på eget kroppsspråk, atferd og kommunikasjon generelt. Her har en person tolket noe som en flørt, den andre mener det motsatte.
Ingen overgrep. Giske har ingenting å beklage.
 

Sak 3:

Advokatene: En kvinne i 20-årene forteller at hun møtte Giske på et kulturarrangement i 2012, hvor Giske på vei til et nachspiel skal ha forsøkt å tiltvinge seg kyss. Hun skal ha vridd seg unna og kommet seg bort. Hun har fortalt historien til en venn, som bekrefter det.

Giskes vurdering:
Giske stiller seg helt uforstående til denne historien og har ingen erindring om å ha møtt kvinnen, på tross av hennes omfattende lokalpolitiske aktivitet for Høyre. Giske mener denne saken illustrerer den håpløse situasjonen man kommer i, med en «omvendt bevisbyrde» i slike saker. Det er rett og slett umulig å «bevise» sin uskyld når slike uriktige påstander fremmes, ifølge Giske.

Min vurdering;
Dette er en «jeg skal ikke være dårligere enn andre sak», hvor en ung kvinne som han overhode ikke har møtt påtar seg offerrollen, fordi hun ønsker oppmerksomhet. At denne saken i det hele tatt ble tatt som varsel er meg uforståelig.
Jeg er enig i Giske om at det er umulig å bevise uskyld der uriktige historier fremsettes.

Sak 4:
Advokatene: De beskriver detaljert en hendelse da Giske og varsleren, en kvinne i 30-årene, var på et sosialt arrangement i 2016.
VG gjengir ikke detaljer fra advokatenes gjengivelse av varslet. VG er kjent med at det var en ubalanse i maktforholdet mellom varsler og Giske da hendelsen fant sted.

Giskes vurdering: Giske tar opp to forhold knyttet varslingen: Han avviser at han holdt kvinnen fast på fanget og tok på henne. Han avviser også at han senere på kvelden skal ha tatt på henne.

Min Vurdering;
Klassisk ord-mot-ord. Av en eller annen merkelig grunn har jeg mer tiltro til Giske enn kvinnen, antagelig fordi Giske på dette tidspunkt var sammen med Haddy, og jeg tviler sterkt noen kvinne kan måle seg med henne. Enkelt og greit! Kall meg kynisk, men jeg støtter her Giske, og mistenker dette har med interne konflikter i Ap å gjøre.

Sak 5:
Advokatene: Varselet beskriver detaljert en hendelse da Giske og varsleren, en kvinne i 30-årene, var på et nachspiel hjemme hos Giske i 2014. VG gjengir ikke detaljer fra advokatenes beskrivelse av varselet. VG er kjent med at det var en ubalanse i maktforholdet mellom varsler og Giske da hendelsen fant sted.

Giskes vurdering:
Giske bestrider på det sterkeste at det har vært noen fysiske tilnærmelser som kyssing eller beføling, og mener at sentrale deler av dette varselet ikke medfører riktighet. Han hevder å kunne underbygge dette.

Min vurdering;
Igjen mener jeg at Giske har sannsynligvis rett, selv om der forelå en «ubalanse i maktforholdet» som media så pent klarer påstå; Så betyr ikke det at noe fysisk har skjedd.

Min generelle vurdering av Giske-varslene er at her foreligger både interne konflikter i AP, som den siste tiden har vist seg gjeldene, både ved at Amundsen trakk seg grunnet stridigheter med Stenseng. Men jeg tenker også dette har med massesuggesjon, og bakenforliggende motiv iht partiets ledelse å gjøre.
Midt opp i dette står Støre omgitt av kvinner, og må velge å følge dem eller bli trampet i hjel av stilletthæler.

Jeg skal fortelle en historie:
Jeg vet om en ung kvinne som var sammen med en ung mann, han var dog ikke Norsk.
Disse to var sammen i det skjulte i 6 måneder, fordi hun ikke ville fortelle sin omgangskrets om dem, da mange i hennes omgangskrets var kritisk til innvandrere generelt.
Et par dager etter at forholdet tok slutt hadde han med knust hjerte fortalt om henne til to kompiser, som jobbet samme sted som han.
Og noen dager deretter tok de han med på byen for « å slukke sorgene i et par pils». Der møter de tilfeldigvis kvinnen, sammen med meg og en gjeng.
Han ene kompiser er ganske ufin, og slenger til henne noe å å harve over han, og så dumpe han. Hun blir forbannet og slenger ut foran alle «Om jeg har harvet over han, så er det i hvert fall ikke frivillig». Ergo hun stod og sa det var voldtekt.
VI vet ALLE hva som skjer når en med annen hudfarge enn oss anklages for voldtekt; Det er ikke politiet som tilkalles. Mannen hadde plutselig 7 andre over seg som både sparket og slo, og jeg og to andre kvinner i gjenget måtte gå imellom for å redde han.
Denne unge mannen lå på sykehus i flere uker, og ble ganske hardt skadet, og er delvis ufør grunnet dette i dag.

Moralen er; Man skal være forsiktig med hva man påstår om andre, og selv i disse #metoo tider så skal man ta varslinger med en real klype salt!

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
TLf 46546485
Epost [email protected]

Rosa-bloggere får pepper fordi de er “forbilder”

I forkant av Vixens Influencers kring har det vært skriverier i media om de som har trukket seg, de som er disket, og de som er igjen.

Ulrikke Falch vil ikke delta, fordi hun mener det ikke har noe for seg, og gikk til angrep mot de som velger operere seg. Hun mener de er dårlige forbilder, og burde tenke seg om.
Sophie-Elise valgte svare på denne, for hun er en av de unge som står for at hun har valgt å operere både det ene og andre, i tillegg til at hun har åpent skrevet om angst og depresjoner.
Funky Gine vil ikke være med på kåringen, selv om hun er nominert og ber folk om å IKKE stemme på hennes. Og Mamma til Michelle gidder ikke møte opp på influencerfesten fordi hun aldri vinner likevel, fordi juryen ikke liker måten hun skriver på.

Hva er denne Vixen Influencer?
Det er da blogg-Norge sin offisielle kåring over hvem som er poppis, og hvem som ikke er poppis, uavhengig av antall lesere. Etter hva jeg har forstått.

Nei, fra spøk til revolver;
Vixen er faktisk et nettbasert magasin med moter, skjønnhet, kjendiser og livsstil ifølge deres nettsider.
De skriver om både det norske og internasjonale motebildet, og har faste spalter, samt intervjuer med personer som er deltakende i deres Vixen-univers.
Sophie-Elise, Ulrikke Falch, Martine Halvorsen, Andrea Sveinsdottir osv er jenter som er med her, fordi de leses av tusenvis av unge mennesker daglig. Og disse jentene er forbilder på godt og vondt for mange, enten det er rosa, rødt, kremhvit eller hvilken farge man velger å døpe de.
Men en ting skal disse jentene ha; DE ER DØNN ÆRLIGE! De sier sin mening, er ikke redd for å stå opp for noe, og står i presset fra omgivelsene som fortvilet prøver forme dem, får dem til å tie, eller pakke dem inn i A4-samfunnets stille sfære.

Hvorfor liker vi ikke rosabloggerne?
Ja jeg må innrømme, jeg har mange ganger himlet med øynene over innlegg fra noen av disse, men også ledd meg skakk! Både Mamma til Michelles ustabile skal-skal-ikke-gifte-meg med Jan, og Martine Halvorsens sprell om mensen, typen som anklages for utroskap, for ikke snakke om Anne-Brith som forventer at mannen betaler på første date.
Jeg har ledd, jeg har vært oppgitt, og jeg leser likevel.
Jeg må innrømme at den bloggen jeg har fulgt mest er Julianne «Pilotfrue» Nygårds, og det er mange grunner til det. Både fordi et menneske jeg elsker og forguder har samme problem som Julianne, men også fordi dama er tøff nok til å snakke om tabuet «Ufrivillig barnløs».
Hadde det vært opp til meg så er det Julianne som burde vinne hele rukkelet, men hun kom faktisk ikke med.
Jeg leser forumer og facebook, og jeg ser at alle disse bloggerne fascinerer, inngir til diskusjoner, for ikke snakke om alt dritter som snakkes om dem. Både på lukkete forum og i full offentlighet. Og jeg kjenner her at sinnet tar mange ganger; for visst man hater så inn i helvete en blogger; Hvorfor i faen gidder man lese dem da?
Selv om disse er «offentlige personer» så kjenner du dem ikke, og du har ingen rett til å være stygg mot dem. Nettroll eier ikke oppdragelse eller dannelse.
Jeg har en gang uttalt meg negativt om en blogger; og det var ikke bloggeren, men faktisk media hun var lagt inn under. Jeg mente at mammabloggerne, disse unge mødre (her Rannveig Heitmann) burde få medietrening og en mediekonsulent som hjalp dem frem, og ikke bare slippe dem til på nettet uten opplæring i hvordan man presenterer seg, retningslinjer og regelverk.
Omdømmebygging, som vi så fint kaller det i dag.
Så i bunn og grunn har det ikke med personen og gjøre, men de rundt som tjener penger på vedkommende!

Nann, du burde vært på Vixen.
Joda, jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg ikke var nominert!
Helt ærlig håper jeg at jeg aldri blir nominert!
Jeg har ikke lest Vixen, for jeg leser strengt tatt bare faglitteratur for tiden; blant annet forskningsrapporter om barnevern, samvær og likestilling.
Det siste hos meg er rapporten om barn som lever i dyp fattigdom I NORGE!
Og når jeg skriver om ting, så er det ikke så veldig poppis, for jeg er hverken mammablogger, rosablogger, matblogger eller moteblogger; Jeg er vel kanskje mer å regne som en «Laidback og down to eart blogger som tenker på sånne samfunnsproblemer lissom, som da snakker om ting som ikke alle forstår og derfor ikke har mange lesere». Men mine lesere er de som har samme interesser. Jeg har snevert interessefelt, og er av snever interesse.

Man skal ikke stikke seg frem, for man som blogger er forbilde:
Når jeg leser kranglene mellom bloggerne og hetsen de får, så tenker jeg i mitt stille sinn;
Man skal ikke stikke seg frem
Jeg må aldri fortelle noen at jeg har silikon, er svetteoperert, og bruker restylane i overleppa.
Ikke si til noen at jeg har fått lasik-operasjon av øynene hvor jeg gikk fra -12 til 0 og nå har PERFEKT syn.
Bør være forsiktig med å si at jeg bruker sminke, vokser både legger og høne, samt at jeg barberer meg under armene.
I tillegg må jeg for all del ikke si at jeg foretrekker være 15 kilo lettere enn jeg er i dag, for jeg er 163 og veier 78 kilo. Og de skal jeg angivelig bare være stolt av, selv om jeg er et vandrende «usunt bilde».
OG GUD BEDRE om noen fant ut at jeg brukte deodorat! DA hadde det nok blitt ramaskrik

For saken er, mens vi er så forbanna opptatt av å anklage andre for å være et dårlig forbilde, så slenger vi ut bilder på sosiale media av steroide-befengte fitnessmodeller med sixpack «fordi venninna vår fortjener det»!
Løper dørene ned på chippendales hvor vi sklir av stolen til glinsende kropper, mens vår halv chubby gubbe med lite hår ala William av England er hjemme og tar vare på våre snørrunger.
HEY FOR NOEN FORBILDER VI ER!
Ikke sant?!

 

Nann Jovold-Evenmo
Reell likestilling ENK

tlf 46546485
epost [email protected]

Hvorfor begår 4 ganger så mange menn selvmord?

Bakgrunn:

I Norge er menn overrepresentert på selvmordsstatistikkene, og fire ganger så mange menn som kvinner begår selvmord.
Psykiske lidelser, depresjon og sosiale problemer sies å være årsakene for denne typen selvdrap.

I 2016 var det 418 dokumenterte selvmord blant menn her i landet, i tillegg kommer de skjulte selvmordene, som er maskert som bilulykker (162*), fallulykker (422*) og forgiftninger (235*).
Det er usikkert å si hvor mange av de 819(**) som kan være selvmord, men dersom det her er samme statistikk som generelt vil vi kunne si ca 2-3% altså 24 stk.
Selvmordsratene vil da ligge på i rundt 450 stk hvert år blant menn.
Samtidig var raten for forsøk på selvmord 40344.

Faktorer som kan trigge selvmord.
Faktorer som rus, psykiatri, depresjon og samlivsbrudd er ofte gjeldende når det kommer til selvmord blant menn. I tillegg til at mannsrollen er definert som taus, hard og sterk er det kanskje vanskeligere å åpne seg om sine problemer og følelser, og derfor er løsningen dette.
Oppvekstmiljø:
Hvordan familien er skrudd sammen, og hva som er greit å snakke om er også en faktor som har med hvorvidt denne typen selvdrap forekommer:
Sett at du er vokst opp i et miljø hvor menn ikke snakker om følelser, man skal ikke vise stor grad av omsorg, og depresjon og psykiske lidelser er et ikke tema. Det er tabuene som ikke skal nevnes. Dette vil være en direkte risikofaktor for selvmord.
I et slikt miljø vil det også være forskjeller på menn og kvinner, det maskuline og feminine, og gammeldagse kjønnsroller spiller inn.
Mobbing:
Dette er en av grunnene for selvdrap hos barn og unge i Norge. Mobbing tar liv. Veldig ofte er det vanskelig for barnet eller ungdommen å fortelle om mobbingen, og i mange tilfeller får ikke barnet og foreldrene den hjelp de trenger til å få slutt på mobbingen i skolen. Det har vært flere saker siste årene, blant annet Oppegård-saken hvor ung jente valgte ta livet sitt for å slippe unna mobberene. Dessverre er det slik at mobberen aldri blir stilt til ansvar for sine ugjerninger, og «drapspersoner» går da fri. Å forsøke å påvirke et menneske til å ta livet sitt, altså legge føringer for at denne skal ta selvmord, og legge forholdene til rette for dette (ikke fysisk), så kjenner man til kun saker i USA hvor da «pådriver» ansees som gjerningsperson. Det finnes ingen liknende saker i Norge.
Jeg har selv opplevd at personer på min skole har valgt å ta livet sitt, og da jeg gikk ut av ungdomsskolen var det 3 stykker i min omgangskrets som tok livet sitt i løpet av 3 måneder. Selvmord blant unge kan skape massesuggesjon, og en aksept for at det er en vei ut, en løsning. 
Rus og Psykiatri;
I Norge ble det i 2017 behandlet over 125 000 voksne innen rus og psykiatri her i landet. I tillegg ble 49 000 barn og unge behandlet. Dette viser at 3,5% av Norges befolkning behandles innen rus og psykiatri.
Om lag 90% av de som tar sitt liv har en eller annen form for psykisk lidelse.
Depresjon:
Jeg velger å dra depresjon ut av betegnelsen «psykiatri», fordi depresjon ofte kan være situasjonsbetinget, det kan være enkeltepisoder, og ikke ha noe med generell psykiatri å gjøre.
I følge psykisk helse vil 20-30% av i løpet av livet få en eller annen form for depresjon, selv om det ikke er grunnlag for en diagnose iht psykiatrien. Angst er også vanlig å ha i forbindelse med depresjon.
For mange er depresjon ofte forbundet med livssituasjon; samlivsbrudd, sorg, tap, alvorlig sykdom, smerter, økonomiske problemer, vanskeligheter på jobben osv.
Ved alvorlige depresjoner vet man at arv og miljø har en betydelig faktor.  

Kriser og relasjonsproblemer
Konflikter, tap, trusler om tap eller krenkelser i forhold til ektefelle, kjæreste, nære slektninger eller kolleger er vanlige årsaker til selvmordsatferd.
Sosiale krenkelser (bl.a. mobbing) og tap av anseelse kan også øke selvmordsfaren. (regjeringen.no)
Sosial isolasjon
Ensomhet og isolasjon er kjente risikofaktorer for selvmord. Det kan skyldes utstøting eller manglende initiativ, som følge av depresjon eller at man har en personlighet som gjør det vanskelig å delta i sosiale sammenhenger. Dette gjelder ikke minst mange eldre, som har en forventning om å klare seg selv uten å skulle be om noe. (ibid)
Arbeidsledighet
Det kan spores en sammenheng mellom arbeidsledighet og selvmordsatferd. Det synes å være høyere risiko når arbeidsledigheten er langvarig eller når det er få arbeidsledige i nærområdet, slik at det kan virke mer stigmatiserende. Manglende kontakt med kolleger og sekundære økonomiske problemer øker risikoen for motløshet og oppgitthet (42)(ibid)

WHO har seks anbefalinger for å forhindre selvmord (1993)  
Dette er selvmordsforebyggende anbefalinger verden over:

  1. Bedre psykiatrisk behandling 
    I England er det påvist økt selvmordsfare knyttet til medikamentell behandling av depresjon, særlig blant barn og unge, men også blant voksne. I den forbindelse har britiske helsemyndigheter advart mot bruk av de fleste antidepressive medikamenter hos deprimerte barn og unge under 18 år (Gunnell, work-shop i Oslo, 2004).(FHI.no)
  2. Strengere våpenkontroll 
    I Norge er ikke dette er relativt stort problem, da vi har streng våpenkontroll og privatpersoner uten tilknytning til jakt eller andre spesielle områder har lov å eie våpen. I tillegg er det strenge regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon.
  3. Lavere giftnivå i legemidler 
    Med hensyn til selvmord som følge av forgiftning, har det vært en nedgang i Norge. Det skyldes trolig flere forhold:
    – Avregistrering av de fleste medikamenter i guppen barbiturater.
    – Overgang til å bruke mindre giftige antidepressiver enn tidligere; selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI) i stedet for trisykliske antidepressiver (TCA).
    – Smertestillende medikamenter selges i lavere konsentrasjon og i mindre pakninge(ibid)
  4. Mindre sensasjonspregete medieoppslag
    Hvis mediene framstiller døden som eneste utvei for enkelte mennesker i livskriser som mange kjenner seg igjen i, kan det øke selvmordsfaren for selvmordsnære mennesker som overidentifiserer seg med den avdøde.(ibid)
    Blant annet blir serien «13 reasons why» som omhandler selvmord, og følger en ung kvinne fram mot hennes selvmord, kritisert for å fremheve og glorifisere selvmord som løsning for problemer.
    Medienes glorifisering av stjerner som tar selvmord, og får en økt popularitet etter dødsfallet er også med på å øke sannsynligheten for selvmord, og det ble etter både Kurt Cobains dødsfall, og Michael  Hutchences (INXS) dødsfall oppdaget en økning i selvmord av samme typen. 

 

Verdens helseorganisasjon (2012) har identifisert følgende beskyttende faktorer for selvmord:

– Sterk tilhørighet til familie og støtte fra lokalsamfunn (barnehage, skole, arbeidsplass og tros- og livssynssamfunn)
– Gode problemløsningsferdigheter, konfliktløsningsevne og ikke voldelig håndtering av konflikter
– Personlig, kulturell, sosial eller religiøs overbevisning som motvirker selvmord og styrker individets ønske om å leve
– Begrenset tilgang på selvmordsmidler (skytevåpen, toksiske medikamenter mm.)
– Evne til å søke hjelp for problemer
– Lett tilgang til tjenester for psykisk og fysisk sykdom

Dette med sterk familietilhørighet trenger ikke være en forebyggende faktor for selvmord. 
Faktisk kan dette være det stikk motsatte, fordi det å følge at man ikke får gehør for sine problemer, eller godtas for den man er innad i familien kan være en trigger.
Mange familier tenker også at de er støttende og inkluderende, men er de egentlig det? Jeg tenker at vi alle har en grense for hvor mye vi orker bry oss om andre, og i dagens samfunn kanskje vi har mer enn nok med oss selv.
Jeg har selv erfart at familie som er ekstremt inkluderende og tar vare på alle, har ikke klart å se de «symptomer» og de «pekepinnene» på at noe er galt før selvmordet har skjedd.
Allerede i ung alder skulle man kunne sett det, men man tenkte ikke at dette var et problem, man trodde det var prat.
En annen ting er at det i enkelte familier også ikke gis rom for å være annerledes; «Skjerp deg», «slutt med dette tøvet og kom deg på jobb», eller «du skulle bare visst hvor jævlig JEG har det, så hadde du ikke sagt noe». Dette er ting jeg selv har hørt i min familie, og jeg undrer meg om noen som er veldig langt nede, om dette kan være triggere når de får dette i fjeset.
Jeg sier ikke at det ER sånn, men det er kanskje en mulighet.
Jeg vet om en episode hvor en ung mann møtte en fjernere slektning på et sykehus, og ba henne på sine knær om ikke å fortelle at hun hadde møtt han der. Hans familie trodde han var bortreist på en jobbtur, ingen av hans nærmeste visste han var innlagt pga psykiske problemer, og trengte hjelp til å komme seg. Han latet som han var opptatt og jobbet mye på telefonen til sine nære, og han rundlurte de, fordi han ikke ønsket de skulle vite hvor han var, og hva som egentlig var skjedd.
Han ønsker ikke at noen skulle vite. Han ønsket ikke vise svakhet.
Menn skal helst ikke viser svakhet: de skal være et forbilde, og ikke vise følelser, sorg, eller at man sliter. Dermed kan hele verden komme rasende ned, og børen på skuldrene blir for tung å bære, når man skal være den sterkeste av alle, og bære alle andres problemer på skuldrene i tillegg til sine egne.

Jenter er flinkere til å snakke om følelser, bekymringer og sosiale problemer
Jenter er generelt sett flinkere, og det er nok fordi vi forventer dette. Derfor legger vi til rette for dette i form av oppdragelse, måten vi viser omsorg på, og alt avhenger av kjønn og kjønnsrollene vi tillegger barna våre.
Jeg husker for mange år siden vi satt 4 stykker hjemme hos meg og snakket sammen, ene av de (kvinne) var så oppgitt over alt følelsespratet, og da «Herregud jeg er så lei alt pratet om følelser! MÅ vi snakke om følelser hele tiden!?»
Blant oss satt en ung mann. Han så stor øyd på henne og sa «Vet du, du skal være GLAD for at dere får lov å snakke om følelser. Straks vi menn begynner snakke om det, får vi beskjed om å skjerpe oss og være menn!»
Er det slik at jenter presses til å snakke om følelser?
Og jeg lurer på hva som ville skjedd med selvmordsstatistikken blant unge menn om vi hadde oppdratt dem til å snakke mer om sine følelser, bekymringer og sosiale problemer, heller enn og feiet dem av med store gutter gråter ikke-tendenser.
Er det slik at menn i større grad enn kvinner velger selvmord fordi de ikke kan eller føler rom for å snakke om de utfordringer de måtte ha?

Kan vi forebygge eller forhindre selvmord?
Jeg mistet min fetter i 2014 i selvmord, og jeg har mang en gang siden vridd hjernen min til å se etter om han noen gang ba om hjelp i forkant.
Jeg trodde faktisk ikke selv det stakk så dypt, og jeg må innrømme at jeg i de siste årene har analysert våre samtaler for å se om der var et rop om hjelp i dem. Men jeg kan ikke finne dem, annet enn små tegn på at ting ikke er helt på stasjonen.
Jeg tror det er dette som rir mange av oss som kjenner noen som har valgt å ta sitt liv; En søken etter tegn vi burde ha sett. Eller samtaler som vi burde ha tolket dit at de trengte hjelp.
Eller kanskje det har vært en rød tråd gjennom det hele som gjorde seg gjeldende den dagen dødsbudskapet ble forelagt oss.
Kunne jeg har forhindret at min nære slektning tok selvmord, dersom jeg hadde fortalt andre om hans samtaler med meg? Antagelig ikke. En av grunnene til at jeg tviler er fordi vi ikke kan holde våre nære i handa hele dagen, selv om de er i risikogruppen. VI må kunne gi frihet og mulighet til at de kommer tilbake, dette basert på tillitt.
Det denne hendelsen har ført til for min del er at jeg er mye mer vàr på denne typen tegn nå enn før. Kanskje er der derfor jeg velger å gå litt lengre enn andre når jeg får en telefon fra noen som sliter, heller enn å velge ikke gjøre noe. Jeg tråkker deg heller på tærne med å tilkalle hjelp fortere enn å vurdere om du føler deg støtt og såret.

Etter å ha skrevet dette innlegget, så sitter jeg fortsatt med noen spørsmål:

HVORFOR tar 4 ganger så mange menn enn kvinner selvmord?
KAN man forebygge i det hele og store?
HVA skal til for å få ned antall selvmord, både blant menn og kvinner?
På HVILKE måter skal man jobbe på?

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 46546485
Epost: [email protected]


(*) totalen innenfor den type dødsfall.
(**) Totalen av bilulykker, fall og forgiftningsulykker.

Kilder:

Folkehelseinstituttet:
https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/selvmord/forebygging-av-selvmord—faktaark/

Regjeringen
https://www.regjeringen.no/contentassets/62bf029b047945c89b294f81a7676b04/handlingsplan_selvmord_300414.pdf

Pater Est ? Når pappa IKKE er far.

Jeg har tenkt en del på dette med fedreskap, og man hører mange merkelige historier om fedre som oppdager at de egentlig ikke er pappa likevel.
Hva om du som pappa, våkner i morgen og oppdager at du IKKE er pappa til dine barn? 

Du MÅ betale bidrag, fordi du var gift med mor da barna ble født og derfor er etter barnelovens §3 barnets far. 

Du har allerede betalt bidrag i 8 år, men de får du kun 3 år tilbakebetaling på. Fordi du ikke kan kreve tilbake mer enn 3 år, siden bidraget er innkrevd via NAV. 

Konfirmasjon, barnedåp, gaver, turer alt du har lagt i barnet, i tillegg til omsorg og kjærlighet. For ikke snakke om alle gangene du «ikke forstod noen ting! Og alle de andre ungene får jo lov»

Barnelovens §3 sier at «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen»
Men hva om nå mor har vært og slengt med høna i hytt og vær og ikke aner hvem far er, eller at hun er fullstendig klar over at sin ektemann ikke er far til barnet?

Sett at Kvinnen er gift med Mannen, og får en baby som egentlig ikke er Mannens. Er det riktig at han skal fostre barnet opp som sitt bare fordi han er gift med en, løsaktig kvinne, som er moren til et barn.
Barnet er selvsagt uskyldig og har krav på både omsorg og oppfostring, så det er ingen som sier noe på det. Og mang en mann har blitt å elske barn som ikke er sitt eget avkom, som de har fostret opp som sine.

Hva er problemet?
Dersom han er klar over at han ikke er far, og velger være pappa for denne, så er det for hele oppveksten og årene som kommer. Og man kan ikke plutselig snu etter 18 år og så kreve DNA test, og bidrag tilbake.
Problemet for dagens foreldre er nok heller når ekteskapet går åt skogen, og barnefordeling, bidragsdiskusjoner og godt innblandet med bitterhet skal fordeles. Og ja, i noen tilfelles fordeles en god dose bitterhet, både berettiget og uberettiget.
Jeg skal fortelle deg tre historier hvor Pater Est Regelen er helt på villspor, og burde opp til en vurdering om den i det hele tatt er riktig å beholde i dagens lovverk.

Han får vite etter datterens sykdom at han ikke er far.
Han hadde vært pappa i 30 år, da hans datter ble syk og trengte transplantasjon. Som enhver fantastisk pappa valgte han å donere vekk sin nyre til datteren.
Prøvene ble tatt, og legen mente mens blodprøvene var til sjekk at det er sjelden man ikke er match når det er så nær familie.
Kort tid etter får han vite at hans 30 år gamle datter, som han har holdt som baby, trøstet og plastret som liten, tørket snørr og tårer ved første hjertesorg, og fulgt opp kirkegulvet i nydelig hvit kjole; Er ikke hans.
Sjokket! Mannen var i transe, for hele hans verden har nå falt i grus.
Hele hans familie er en løgn.
Etter hvert kommer det ut at kona hadde hatt et forhold til en på jobben, for han hadde jo selv vært så mye ute og reist på den tiden. Hun hadde vært ensom. Men det var over og han var jo fortsatt pappa, kanskje bare ikke av blod.
Svik og lurerier fra det mennesket han stolte mest på i hele sin verden.
Datteren som er syk, og trenger noens hjelp kan han ikke hjelpe. Og på toppen av det hele er han ikke en gang kvinnens far.
Alt falt i grus!

Han har vært pappa i ti år, men gutten er ikke hans
Han var gift med mor i 12 år, og etter å ha prøvd i to år får de endelig en gutt. Frisk og sunn, og han lever og ånder for sitt barn. Forholdet holder ikke med mor, men de blir enig om at gutten skal bo mest hos mor. Og gutter en hos han annenhver uke fra torsdag til fredag. Samværsavtalen var for at hun skulle få seg en utdanning og få en stabil økonomi.
Men han er alltid med. Han henter oftere og har gutter så å si halve tiden uansett. For avtalen er kun på papiret, er de enig om.
Når barnet begynner i barnehagen, er det han som følger og henter.
PÅ barneidretten blir han en av ildsjelen fordi her får han mer tid sammen med sitt barn, og får se gutten vokse til å bli en kjempeflott gutt.
En dag får han sms fra mor, hun vil flytte fra byen, og til en annen kant av landet. Gutten på nå 10 skal hun ha med seg!
 Han nektet! Ikke faen!
Hans sønn skal ikke flytte, for han skal kunne følge sitt barn.
Han krevde mekling, og han kom til timen med mot i brystet og lest opp på barnets rettigheter. Retten til omsorg fra mor og far.
Dette legger han også frem for mor. Hun gråter og forteller at hun har kjæreste på andre kanten av landet, og dessuten har hun jo hovedomsorgen.
Mekler forsøker få han til å «se det fra mors siden, hun kan jo ikke la barnet være igjen», han svarer at det blir rettsak. For han har gjort alt for å hjelpe henne, og da mumles det forsiktig; «Det er ikke sikkert at det er ditt uansett»
Han blir nummen! Mekler stopper også og ser på mor, «Hva?»
-«Ja, jeg var med en annen samtidig, så jeg vet ikke hvem som egentlig er faren. Men du ER jo pappaen. Du kan se han i feriene».
Han reiser seg og går. Det blir en helvetes runde med advokater og retten for å få DNA-test av gutten. Gebyret på ca 3000kr er greit, men advokatsalæret for å få hjelp til å kreve DNA testen via retten, så lenge etter, det koster. Etter 6 mnd har han svaret. Han er ikke pappa.
Hans verden faller i grus! Ikke hans sønn.
Mor tar barnet med og flytter. Likevel blir han trukket i bidrag, og NAV nekter å omgjøre bidragssaken, fordi han var gift med mor under unnfangelsen og fødsel. Ergo er ha etter barnelovens §3 barnets far. Pater EST!
Han må en ny runde med advokater, og denne gangen blir bidraget stoppet, og han krevet å få tilbakebetalt bidraget for de 7 siste årene, for han har betalt for et barn som ikke er hans.
Svaret fra NAV er sjokkerende; Bidraget kan kun tilbakebetales for de tre siste årene. De utfører ikke tilbakebetalinger over tre år, med mindre det er spesielle grunner som foreligger, og a maksimalt 5 år.
Han er nummen!

Han er gift med mor, så dør mor.
Jenta er 13 år gammel, midt i den verste puberteten. Den ene sommerdagen, så krasjer mor, og overlever ikke. Han, datteren og sønnen på 11 er i sorg. Deres mamma og kone er borte. Sorgen og savnet er vanskelig, men de står sammen. Far og barn.
Etter tre måneder bestemmer han seg for å rydde opp, rydde ut alle hennes gamle ting som de egentlig ikke trenger. De får hans søster til å hjelpe seg.
De går igjennom alle tingene, bestemmer hva de skal beholde, kaste og gi vekk. Noe går til et godt formål, andre ting kan selges.
Da kommer han over en bunke gamle brev. Datert for 14 år siden.
Han leser vakre kjærlighetsbrev, og tryglende spørsmål om å få lov å være en del av barnets liv. Han forstår sakte at dette er brev til hans avdøde kone, fra en som mener å være datterens far. Han skjønner ingenting, og blir helt nummer. Datteren napper brevene fra han, og løper inn på toalettet for å lese, han rakk i stoppe henne. Hun hyler, gråter, knuser ting, og raser. Er han ikke pappa. Hun vil vite.
De får tilkalt lege som klarer gi henne noe beroligende, men det først etter at han lover at de skal ta blodprøve for å sjekke.
I mellomtiden sjekker søsteren opp ang mannen fra brevene, og forteller at han er død for en del år siden.
14 dager etter kommer beskjeden. Hun er ikke hans datter.
Hun er strengt tatt foreldreløs.
Han står midt i en sorg over å ha mistet sin kone som han elsket. Nå viser det seg at hele ekteskapet var basert på en løgn, og datteren hans er faktisk ikke hans.
Han er knust.
Jenta er totalt knust.

Er det riktig at vi fortsatt baserer fedreskapet på Pater Est, altså at den mor er gift med alltid er far?
I disse villfarne tider hvor man harver over både den man er gift med og hele nabolaget, så er det kanskje ikke så riktig at den blir stående.
Den dagen man oppdager at man ikke er far til barnet, kanskje har man vært pappa i alle år og ungen er flyttet ut.
Kanskje har man måttet betale 800 000 i bidrag og så får man beskjed at man ikke er far. Og så er hverken barnet ditt, og du får ikke penger igjen. Uberettiget penger mor har fått ved å lyve om hvem som er far, ved lovens hjelp.
Eller kanskje han var far, og oppdager at datteren ikke er hans når sannheten kommer til overflaten i form av gamle brev.

Ja han er rasende, såret, bitter og knust.
Men har noen vurdert hva Pater Est regelen gjør med de barn som vokser opp med en løgn? I en sorgfri verden hvor pappa er det beste i verden, for så å oppdage at han ikke er pappa likevel.

«Viss om atte»!
Ja du tenker nok det; «Hva om og viss», men dette er faktiske episoder som HAR skjedd. Menn som har fått vite at de faktisk ikke ER pappa likevel. For dem er det ikke krisemaksimering; det ER en krise.
For dem er det ikke en «enn hvis», det er et faktum.

PATER EST, ER DET GRUNNLAG NOK FOR Å BEKREFTE FARSKAP?
Jeg tenker vi må revurdere regelen, fordi ekteskap er ikke en betingelse for at du faktisk er pappa! 

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
[email protected]

Hvorfor fedrepermisjon er viktig, og hvorfor vi bør øke den til 50/50!

Jeg har nå gått gjennom flere studier om foreldrepermisjon, dette baserer seg på fedre som tar ut eller ikke tar ut foreldrepermisjon ved fødsel. Det som forundrer meg at politikere ikke ser er at jo flere uker som øremerkes far, jo flere tar dette ut. Jeg blir satt ut over hvor lite våre politikere vurderer forskning før de uttaler seg om både foreldrepermisjon, økning av fedrekvoten, og dette hysteriske tviholde på fellesdelen.
«Man må bestemme selv», sier de. Men når studier viser at fedrekvoten både er viktig for mors karriere og lønnsinntekter, skilsmisser forekommer sjeldnere i familier hvor kvoten og deler av fellesdelen tas ut, samt familievelferden faktisk øker ved økt uttak av permisjon for fedre. Vel da henger ikke disse konservative feministholdningene på greip!
Den nye barneministeren etterlyste hvorfor menn ikke tar ut mer permisjon når barnet ble født, og det er faktisk utrolig mange grunnet til at NOEN menn ikke tar ut all eller mer permisjon.
Det handler om holdninger, økonomi, arv og miljø; og her har samfunnet og politikere et godt stykke arbeid å gjøre.
Vi er nødt for å se på løsninger der 50/50 fordi det er hva samfunnet i det lange løp tjener mest på, og familien!
Og ikke minst; Hva som er det beste for barnet! 

Hvorfor noen fedre ikke tar ut permisjon;
Før jeg kommer inn på grunnet til at noen fedre ikke tar ut permisjon, så vil jeg påpeke at 37% av fedre tok ut mer enn bare fedrekvoten.
Andelen fedre som tar ut full kvote varierer fra fylke til fylke men ligger mellom 65% og 74%.

1. Innvandrer fedre tar i liten grad ut foreldrepermisjon. Dette kan være fordi mange innvandrerkvinner er utenfor arbeidslivet og derfor ikke opparbeider rett til permisjon. En annen ting er at vi må tenke kulturelle forskjeller. Det er faktisk en «kvinnejobb» i mange innvandrergrupper, og både mødre samt fedre er urokkelig i sitt kjønnsrollemønster. Vi kan tenke oss at det kanskje også handler om lite kunnskap, maskuline verdier vs feminine verdier, og likestilling er et problem i disse miljøene.
2. Mor har lav utdanning! Det kan være mange grunner til at mor har lav utdanning.
Manglende utdanning kan handle om sykdom, men også kulturelle aspekter som for eksempel arv og miljø. Det er ikke stille under en stol at flest unge norske kvinner uten utdannelse som fikk barn på 90-tallet var i Nord-Norge. Det kan derfor være mange grunner til manglende utdanning, for eksempel i Finnmark og Nord-Troms hvor mange unge må langt vekk fra hjemmet bare for å gå videregående skole og derfor heller velger bli i bygda og ta de småjobbene som finnes. Kvinner som får barn i ung alder, har også større sjansen til at deres døtre får barn i ung alder.
3. Far har lav utdanning. Det kan være fedre som selv ikke hadde jobb, pga manglende utdanning og derfor ikke var attraktiv i yrkeslivet på stedet de bor. Det kan være mange grunnet til at menn har lav eller ingen utdanning, og noe av dette kan kanskje skylles at skoleverket i Norge ikke er skapt for gutter. Gutter er og blir skoletapere i Norge, fordi systemet ikke er bygget for å fange deres interesser og evne til å ta til seg kunnskap. Disse menn vil sannsynligvis også ha en partner med mindre enn halv stilling, som var student, eller som var arbeidsledig eller trygdet.
I tillegg handler det også her om arv og miljø! Mange menn i utkantstrøk velger å være uutdannet for å ikke reise vekk fra stedene de er vokst opp på, ergo miljø. Mange av disse er også barn av menn med lav eller ingen utdanning som har jobbet i fysiske yrker, blant annet fiskerinæringen. En næring som i to tiår har vært i kraftig omstilling, og kravene til yrkesfiskere er blitt nesten uhåndterlig. Derfor faller mange av disse unge menn utenom.
4. Mor er født utenfor Norge. Det er ganske vanlig at kvinner som kommer fra andre land, gift med norsk mann får barn ganske tidlig inn i forholdet. Norskopplæring, nettverk og manglende kompetanse og kulturforståelse gjør det vanskelig å skaffe seg en jobb. Når da man ikke har jobbet, eller jobbet lenge nok, så har ikke far helle egne rettigheter unntatt de pålagte ukene for fedrekvoten.
I tillegg er mange av disse «hente-konene» fra land som ikke har kvinneutdanning i fokus. Kvinner er mødre, og det er mange av de menn som henter denne typen koner som ønsker tradisjonelle kjønnsroller, og derfor ikke ønsker en arbeidende kone.
5. Far jobber i privat sektor. Her er noe som vi faktisk må gjøre noe med. I privat sektor er det mange som ikke egner seg som ledere i bedrifter, og fedre kan oppleve at de står i fare for å miste jobben dersom de tar ut mer enn det som er pålagt.
I tillegg er det frykt for å miste goodwill, kanskje de taper ansvar, oppgaver og muligheter for å gjøre karriere.
I prestisjejobber, spesielt innen finansnæringen og mannskulturelle bedrifter, med høyt arbeidspress, er det vanlig å velge mer tradisjonelt. Dette både i valg av koner som ønsker være hjemmeværende, deltidsstillinger og kanskje trappe ned og være hjemme i permisjonstiden. Her er mannen forsørger i tradisjonell fork. Og vi finner dette veldig ofte blant eliten på Oslo Vest, samt i Asker og Bærum.
I tillegg er det i privat sektor mange små og mellomstore bedrifter som er avhengig av at «alle mann er på dekk», for at firma ikke skal miste kontrakter og fremtidige muligheter. Dette gjelder også selvstendig næringsdrivende, som kan miste hele sitt bedriftsgrunnlag dersom man velger være hjemme.

Det som bekymret meg mest med å lese disse undersøkelsene er at NAV er en bidragsgiver til at menn ikke velger å ta ut mer permisjon enn det de har krav på i fedrekvoten.
Dette handler ikke om saksbehandling, men rett og slett vanskelige og uforståelige skjema; Det er rett og slett et system som er tilpasset mors hjemmeværende rolle.
De fedre som ønsker å ta ut mer permisjon får liten eller ingen hjelp på jobben til å fylle ut skjemaene korrekt, slik kvinner gjør. Fordi det antas at han skal stå i jobb, og ikke ta ut mer, så er det ikke en prioritet fra HR og personal hos arbeidsgiver. Det er faktisk slik at mange i innen personal ikke vet selv hvilke dokumenter far må signere, eller hvordan det skal fylles ut for at han skal ta ut mer.  
Her er et godt stykke arbeid som det offentlige må forenkle, slik at man kan få likeverd mellom foreldre når det kommer til permisjonsordningene, samtidig som personalmedarbeidere må få bedre opplæring på dette området.

Fedrekvoten og uttak av permisjon handler i stor grad om økonomi
Det er usikkert om det er selve fedrekvotene som har ført til at det er mer likestilling i familier, men det er nok trygt å si at det i stor grad handler om økonomi!
Slik det har vært til i dag har menn stått i stilling, og grunnet deres høyere lønnsnivåer, så har det vært samfunnsøkonomisk nyttig at menn står i stiling, kontra kvinnen. Menn betaler mer skatter til staten, og de har mindre fravær grunnet omsorg. Det har man sett at familier der mor og far tar ut lik permisjon, er mer likestilte også fører til at man skaper mer likestilling mellom kjønn på hjemmebane, men også i arbeidslivet.
Jeg har selv sittet i stilling hvor jeg har valgt vekk kvinnelig søker til fordel for en mann fordi jeg anså henne som et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt», fordi hun var kvinne, i rett alder og hadde samboer og skulle gifte seg. Under intervjuet kom det frem at han var selvstendig næringsdrivende, som igjen ville føre til at hun ble hjemme med barn når de etablerte familie. Altså en merkostnad for bedriften med tanke på utlysninger, arbeid som går til å screene og intervjue søkere og dobbel lønn i opplæringstiden og overlappingen etter at hun kommer tilbake.
Når vi i tillegg vet at en av hovedgrunnene til at menn som velger å ikke ta ut mer enn lovpålagt kvote er opptatt av økonomi, fordi de faktisk taper store summer på å være hjemme da max permisjonsgrunnlag er 6 G. En mann som tjener 1 million vil tape 400 000kroner, som familien garantert har både forbruk og økonomiske forpliktelser vil merke ganske så hardt.
En endring i både permisjonsgrunnlaget, og øke grensen på 6G, fedres opptjeningsgrunnlag, og fjerne kravet til at mor må stå i arbeid eller være under utdanning for at far skal få permisjon må til for at vi skal klare å få flere menn til å ta ut permisjonen.
Men det vil også føre til at kvinner ikke taper inntekt pga de blir forbigått i tilsetninger og får nå mulighet til å kunne kreve lik lønn fordi det foreligger ingen grunn for at hun vil være et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt» over tid.

Par der far tar ut permisjon er mer likestilte:
Forskning viser at par der far tar ut halve permisjonen er mest likestilt. Undersøkelser som er gjort (se kilder) så foreligger det få som mente at omsorg for barn var kvinnerolle, og at de derfor ikke tok ut permisjon.
Familier med fedre som tar ut permisjon har mer likedeling mellom klesvask og mindre konflikter i hjemmet. Det finnes klare indikasjoner på at husarbeid har hatt en jevnere fordeling innad i familien etter at fedrekvotene er kommet, noe som igjen kan sies at menn med permisjonsrettigheter i større grad tar del, og stor del, av husarbeidet. Fedre som tar lang permisjon deler omsorg og husarbeid likere enn de som ikke tar dette ut.
Menn som har opparbeidet seg «omsorgskompetanse i hjemmet» i form av lang foreldrepermisjon, deler også mer av omsorgen for syke barn, og det å være hjemme med syke barn senere i barnets liv.

«Det kan gi økt velferd for barn og foreldre dersom fedrekvoten gjør at far bruker mindre tid på jobb og mer med barna. Økt tidsvelferd kan imidlertid innebære lavere økonomisk velferd dersom ikke en eventuell inntektsnedgang for far oppveies av høyere inntekt for mor.»

Fars tap av inntekt for å være hjemme med barn kan altså føre til å mor får på sikt høyere inntekt. Samfunnsøkonomisk sett er dette noe som må skje over tid, og arbeidsgivere må se at man ikke kan si at kvinner har mindre innsats i arbeidslivet på grunn av omsorg for barn ved fødsel og senere. En likedeling vil føre til at kvinner nå kan få økt lønn, fordi hun faktisk står i stilling like mye som mannen, og derfor ikke går glipp av goodwill og lokale lønnsforhandlinger.

Sammenheng mellom fedrekvote, skilsmisse og samvær:
Det viser seg at menn som tar ut lang foreldrepermisjon senere ved evt skilsmisse vil ha mer kontakt med sine barn enn menn som tar ut liten eller ingen permisjon. Dette kan nok forklares med at menn som ikke tar ut permisjon ikke har samme tilknytning til barnet som fedre som tar ut hele kvoten, samt deler av fellesdelen.
I tillegg viser studier ((Ottosen 2015) at menn som ikke tar ut foreldrepermisjon har større sannsynlighet til å skille seg enn menn som har tatt ut sin kvote, samt deler av fellespermisjonen. Derfor kan en si at det å ta ut permisjon og lengden på den har mye å si for hvorvidt man blir skilt senere i livet.
I begge tilfellene så handler det om å ha omsorg for barnet, som fører til bedre tilknytning til barnet og det utvikling, og de fedre som ikke tar ut permisjon i større grad distanserer seg fra familiefellesskapet, og derfor mister mye kontakt med barna etter et samlivsbrudd.

Lønn, karriere og utvikling som følge av økt fedrekvote:

Beckers spesialiseringsteori (Becker 1991) predikerer at fars økte innsats hjemme vil medføre at mor reduserer sin innsats i familien og øker innsatsen i arbeidsmarkedet. Innføring av fedrekvoten skulle da resultere i lavere arbeidsinnsats, lønn og dårligere karriereutvikling for far, og økt arbeidsinnsats, lønn og bedre karriereutvikling for mor.

Mødre som gir fra seg deler av foreldrepermisjonen har større sjanse for å få en karriere, høyere lønn, og økt arbeidsinnsats. Dette fører til at kvinnen tilskrives mer økonomisk ansvar, men også at hun generelt sett vil få høyere lønn som følge av innsatsen, altså mindre tid i hjemmet.
I følge Cools og Strøm(2014) viser det seg at kvinner i fulltid i privat sektor med høy lønn taper lønnsmessig på å få barn, men dette kan også være fordi kvinner søker seg over i mer «familievennlige stillinger» før de får barn. Noe som kan forklare at de går til å være en «økonomisk tapspost» for familien.
Delt foreldrepermisjon er ennå såpass ny at det er for tidlig å se om det blir en utjevning på dette området, men likevel kan en se at inntektene jevner seg ut etter at barnet har fylt 4 år. Sett i lys av at den største «hjemmeomsorgsbolken» da er over, barnesykdommer og fravær grunnet disse, innkjøring i barnehage mm er over, og foreldrene kan i lik grad arbeide fullt.
En annen ting er at fedre som tar ut full kvote, og mer av felleskvoten jobber mindre etterpå, noe som kan føre til utjevningene i inntektene.

Hva velger du?
Som du ser over så er det faktisk positivt både for barnet, far og mor, samt reduserer risikoen for samlivsbrudd dersom fedre får større del av kvoten.
I tillegg til at helse og velferd er bedre for hver enkelt, samt familien, så er det faktisk slik at barn med fedre som tar ut full kvote, eller mer, har klarer seg mye bedre på skolen.

Så, skal du som kvinne fortsette å gnukke på permisjonen som om den er gull verd? Eller er det kanskje på tide å innse at en 50/50 fordeling er til det beste for deg og din karriere, samt forholdet ditt til din mann?
Det er ikke å stikke under en stol at lavtlønnede mødre oftere er aleneforsørgere, og gjerne med flere fedre, enn kvinner som har høy utdannelse, god økonomi og som deler permisjonen med far.

JEG Mener lovverket må bli satt til 50/50 ved foreldrepermisjon, og gjerne noe lengre, slik at foreldre får et fullt år. I tillegg har begge minimum 4 uker ferie som kan tas ut for seg selv eller sammen, slik at man kan forlenge hjemmeperioden maksimalt for både mamma, pappa og barnet. Og er ikke det til barnets beste, så vet ikke jeg.

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
Epost nannas75(@)gmail.com

kilder:
Kitterød, R. H.; Halrynjo, S. & Østbakken, K. M. (2017). Pappaperm? Fedre som ikke tar fedrekvote ? hvor mange, hvem og hvorfor? Rapport nr: 2017:02. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016).
Fedrekvoten ? norm for fedres permisjonsbruk i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:06. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016). Deling av foreldrepermisjon: Konsekvenser for arbeid- familietilpasning og velferd i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:07. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Kitterød, R. H. & Halrynjo, S. (2017). Mindre spesialisering med fedrekvote? Foreldrepermisjonens potensial for å endre arbeidsdelingen blant foreldre. Tidsskrift for samfunnsforskning.  58(3), s 311- 333 

CORE Status;  Foreldrepermisjon og fedrekvote http://www.samfunnsforskning.no/core/bilder/core-indikator-status/core-status-foreldrepermisjon-og-fedrekvote/corestatus_foreldrepermisjon.pdf

SSB: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fedrekvoten-mer-populaer-enn-noen-gang

Jeg ble anklaget for å være feminist!

I går ble jeg på et forum anklaget for å være kvinneforeningene og kvinnesakens forkjempere. Det kom anklager om at jeg lobbyerer for kvinnesaken og kvinners rettigheter!
 Jeg ble rett og slett kalt «FEMINIST»!
Det er ikke første gang jeg er kalt noe i samme duren fra samme fyren, og dette er bare litt i rekken av hans falske anklager mot meg og mitt ståsted.

Likestilling er mer enn kjønnsroller!
En av grunnene for hans anklager mot meg var fordi jeg ikke ser noe galt i at Handball-proffene Hammerseng-Edin var gravide og skulle ha barn. Og jeg er faktisk glad på deres vegne, for jeg unner alle som kan få barn å få barn, uansett legning.
En av mine lengste og beste venner har faktisk tvillinger ved surrogati, hans gener selvsagt. Og jeg unner han disse nydelige jentene hans, fordi han er en fantastisk pappa.
I tillegg har venninnen min en nydelig liten gutt, og medmor.
For meg handler likestilling om likeverd uansett kjønn, men også legning!
Det at man er homofil eller lesbisk skal ikke være er grunn for at man ikke skal kunne få barn, og jeg tenker at så lenge barna er elsket og har gode rollemodeller, enten i form av foreldre eller annen familie, venner osv, så har det ingenting å si om hvorvidt barnet har en mor og far, far og far, mor og mor. Det handler om at barn skal ha tilknytning til SINE foreldre!

Barn har godt av begge foreldre!
Jeg er en av de som kjemper for fedres rettigheter i forbindelse med barnefordeling, delt omsorg, like rettigheter for foreldrepermisjon ved fødsel og adopsjon.
Og ikke minst er jeg en sterk forkjemper MOT samværssabotasje.
Det faktum at barn i Norge i størst grad har en mamma og en pappa, at barn etter samværsbrudd i ca 80% av tilfellene bor hos mor, så handler mye av min kamp mot denne skjevdelingen.
For det er her barna fratas den andre forelderen, og dette er pappaen sin.
Dette betyr ikke at jeg mener barn skal ha foreldre av hvert kjønn, for tro meg; dette handler ikke om legning, det handler om konflikter når par går fra hverandre! Par som lever i homofilt eller lesbisk forhold kan like gjerne har konflikter som går ut over felles barn, fordi de er da jaggu mennesker med følelser som kan bli bitterhet, hat, ja til og med ondskapsfull mot sin tidligere partner. Dog for meg virker det faktisk i stor grad som at de homofile og lesbiske jeg kjenner er flinkere til å løse konfliktene enn heterofile par med barn!
Kanskje vi alle burde gått kurs i konflikthåndtering hos våre homofile venner?

Jeg er ikke feminist.
dette er noe jeg har sgt før, og jeg vet i enkelte feministkretser er navnet mitt det samme som «satan», og jeg har til og med blitt kalt en antifeministisk djevel av noen høyt oppe i blant annet kvinnefronten!
For meg er feminisme rett og slett et symbol på en kvinnekamp som har gått for langt, som har gått så langt at menns rettigheter er noe vi nå må kjempe for.
* Menns helse er en utfordring ? spesielt mental helse og kreftformer som kun rammer menn.
* Fire ganger så mange menn som kvinner tar selvmord.
* Fedre har ingen egne rettigheter for foreldrepermisjon, og er avhengig av at mamma jobber for at de skal få det.
* Fedre blir i større grunn enn mammaer utsatt for samværssabotasje og ca 45000 barn får hver eneste mnd ikke se pappaen sin. Mye av dette direkte grunnet sabotasjen.
* Menn blir forbigått i høyere stillinger fordi bedriften er mer opptatt av kvinnekvoter enn den beste kompetansen.

Feminisme er også for meg sutring, klaging, falske #metoo- anklager og hevngjerrige kvinnemennesker med rett og slett lite eller ingen skrupler!
Jeg har sett disse feministene i Ap hvordan de bevisst bruker interne konflikter i mediene til å fjerne konkurrentene fra markedet ved hjelp av #metoo.
Jeg har sett hvordan feministene forsvarer Schei-Grande fordi hun er kvinne, og hvor hun har klart å fremstille seg som offer for en overkåt 17-åring som bare «hoppet på henne bak en låve».
For ikke snakke om hvordan Siv Jensen har mistet all hukommelse, og åpenbart lider av kraftig pre-senilitet, og benekter at hun har hørt om ting.
I tillegg straffes kvinner mildere for vold og overgrep mot egne barn, og andres barn, fordi de er kvinner!
For meg handler feminisme om å gjøre mest mulig faenskap, som går i kvinners favør, og så vri seg sleskt og slimete unna når sannheten kommer og banker på.

Er jeg en lobbyist for kvinnesaken?
Nei, jeg gjør nok heller det motsatte, fordi jeg mener kvinners rettigheter går direkte på bekostning av menn, fedre og kompetanse.
At han til stadighet kaller meg lobbyist, kvinnesakskvinne, feminist osv handler mer om mitt kjønn enn mitt ståsted.
Det handler nok mer om bitterhet i forhold til opplevelser han har hatt med kvinner, hans kvinnesyn og hans tanker om at alle kvinner er feminister som er ute etter å ta rotta på menn, kun fordi menn er født menn!

En jeg venninne holdt på å le seg skakk over anklagene mot meg. Flere av de som kjenner meg reagerte, og en klarte kommentere at «det er mye jeg kunne kalt deg; Men aldri det».

Og med det vil jeg gjerne si;
Jeg driter i hva du synes om meg, og hva du kaller meg; Men kall meg faen ikke Feminist eller påstå at jeg er lobbyist for kvinnesaken!

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485

Epost nannas75(@)gmail.com

Å villig spre beina er faktisk samtykke!

Kanskje en bombe å komme med i disse krenkelsetidene, men jeg klarer ikke holde kjeft.
Jeg mener at dersom du med vilje velger å takke ja til å spre beina dine for en jobb, bedre lønn, eller for andre goder; Ja da er det faktisk samtykke og du kan ikke komme løpende ti år senere og kalle det seksuell trakassering!

I dagbladets artikkel om Feministikonet Germaine Greer kommer det frem at denne feministen mener at det å spre beina er et samtykke. Hun kommenterer også at kvinner som har spredt beina sine for å oppnå fordeler derfor har gitt et samtykke til den seksuelle episoden.

Kanskje ikke det man tror en feminist ville sagt, for spør du feministene her i landet er dette overgrep og mannen som har brukt sin maktposisjon til å oppnå fordeler i form av sex.
Greer mener at kvinner som har opplevd seksuell trakassering må si ifra med en gang, og derfor er det for seint å sutre etterpå.

Når vi snakker om seksuell trakassering og makt;
Ofte velger vi å snakke om maktbalanse, asymmetrisk maktforhold og maktmisbruk, som skal forsvare at kvinner føler seg seksuelt krenket fordi sjefen eller andre over dem prøver seg på dem. Og selv om denne sjefen eller «Maktpersonen» prøver seg så er det ikke riktig å hevde det foreligger et asymmetrisk maktforhold, skjev maktbalanse og maktovergrep. Dette fordi begrepene her er like misbrukt som «populisme» innad i politikken, og selvsagt brukt feil. Om det er uvitenhet, eller manglende forståelse for hva disse begrepene betyr vet jeg ikke, men det er på tide at noen nå gir en liten «opplysning».
Maktbalanse er noe jeg har kommentert før, og som jeg mener ikke egner seg i diskusjonen rundt seksuelle overgrep og trakasseringer; fordi du vil aldri få en maktbalanse på en arbeidsplass grunnet den hierarkiske modellen; Vi vil alltid ha noen over oss i systemet som har mer makt til å bestemme over bedriftens mål, arbeidsoppgaver og formål enn det vi har.
En maktbalanse er derimot gjeldene når vi snakker om internasjonale affærer som EU og USA, USA og Nord-Korea, Storbritannia og EU.
Asymmetriske maktforhold: altså maktforhold uten symmetri, også forklart som balanse mellom partene hvor den ene har mer makt enn den andre. Men hva er denne makten egentlig? I arbeidssammenheng handler denne makten om arbeidsgivers styringsrett; altså at denne personen har rett til å pålegge deg arbeidsoppgaver, kreve at du faktisk gjør jobben din, og sørge for at du har forståelse for de retningslinjer som arbeidsoppgavene har og er underlagt.
Så lenge dette asymmetriske forholdet foreligger, har arbeidsgiver faktisk rett til å styre din arbeidshverdag iht kontrakten din. Dette inngir ikke at selv om han prøver seg på byen er et asymmetrisk maktforhold, det kan faktisk hende at denne ligger i kvinnens favør.
Maktmisbruk; Ja, all misbruk av makt, enten det er kvinners makt over menn fordi de rett og slett er drop dead gorgeous og fullstendig klar over at litt kløft gjør arbeidet under lønnssamtalen lettere, eller at han velger å bruke sin makt for å be deg ligge med han for at du skal få bedre lønn, er ikke greit.
Det er faktisk slik at denne kvinnen som med viten og vilje vet at kløft, et lite glimt av låret, eller at hun slikker seg forførerisk rundt munnen også er seksuell trakassering, dersom han ikke synes den er grei.
Det er med viten og vilje å bruke de «kort» man har på handa for å oppnå goder. Og derfor er nok dette feministikonet ganske på hugget overfor kvinner også.

Hvor pågående var du da du sjekket opp typen eller ektemannen din?
Er du av de som liker at menn tar styringen i sjekkeprosessen, som er litt tøffere i sine forsøk. Og som kanskje er litt pågående med intense settinger, blikk og kroppskontakt, for å vise at han er den førende part.
Kanskje er du den milde, som forventer lange samtaler over et glass vin eller to, hvor han drar frem stolen for deg og som nesten spør om et kyss på tiende daten. Den typen kvinne som forsøker å forføre, men holder litt igjen, og vil være helt hundre prosent sikker på at han vil ha deg før du velger å bli seksuelt aktiv med han.
Eller er du den som går rett på, fordi du vil ha han. Og ingen andre enn han. Derfor tar du initiativet, både til kontakten, men også til dampende het sex som du vet han aldri kommer til å få nok av.
Visst du er av den første eller den siste typen, så skjønner jeg ikke at du mener at menns sjekking, fommel og teite forsøk på en runde i køya med deg er støtende. Fordi dette er egenskaper du faktisk ser etter i en mann og har selv. Både mannen i type en, og du selv, vet nøyaktig hva dere ønsker og vil ha, og derfor går for det. Men dersom du er typen beskrevet i nummer to, så kan jeg forstå at du føler deg støtt av pågående sjekking, fordi det er ikke hva du ser etter.
Men disse tre typene kvinner er forskjellige, og menn forstår ikke alltid hvem du er og hva du foretrekker. Kanskje han rett og slett ikke er din type, eller kanskje du føler det pågående og ekkelt fordi du ikke liker utseendet hans.

Det er langt mellom sjekking og trakassering.
Med denne #metoo kampanjen har man revet alle skiller mellom sjekking og trakassering, og det er isteden blitt en diskusjon om «følelser».
Ja jeg synes den stygge mannen på byen var ekkel, og jeg synes min sjefs forsøk på å sjekke meg opp var rett og slett irriterende. Men trakassering? Nei! For min del var det ikke trakassering før han ikke innså at uansett hva han kommer med, og antall ganger han prøver, så vil det fortsatt være nei. Det endret seg da jeg fikk grove seksuelle kommentarer om hva han ville gjøre med meg om jeg var single! DA ble det seksuell trakassering, fordi jeg allerede hadde sagt at jeg hadde nada interesse for han, og han likevel valgte komme med slike kommentarer.

Det er en konkurranse om å ha opplevd overgrep!
Jeg husker for en del år siden da jeg fortalte en bekjent (daværende venninne) om overgrep jeg var utsatt for i en jobb. Seksuelle overgrep av grov karakter. Det gikk ikke lenge etter før jeg begynte å høre av felles bekjente at denne stakkars kvinnen var voldtatt, og faktisk av flere. Jeg ble litt i sjokk, for historien hennes var mye det samme som min, og til og med detaljer var samme. Jeg spurte henne om dette da vi var alene, fordi jeg hadde ikke fortalt dette til så mange andre. Da fikk jeg slengt i fjeset at jeg hadde ikke enerett på å ha blitt utsatt for voldtekt. Ergo var dette en konkurranse!
Når det kommer til vinterens kampanjer om å snakke om seksuelle overgrep, trakasseringer og «brudd på etiske retningslinjer» (som Ap kaller til for tiden, fordi de ikke er lovbrudd), så handler dette også i stor grad om konkurranse. Det er om å gjøre å være en av mange, enten historien en grov eller rett og slett ingenting. VI kvinner skal ikke la andre kvinner ta spotlighten fra oss med sin historie.
Og jeg tror faktisk mange historier, både om Giske, men også andre handler om konkurranse. Disse historiene har kommet på perler på en snor, og alle har opplevd ett eller annet fra blikk, stryking på ryggen, til ja overgrep. Men ingen vil være dårligere enn de andre,  for ingen vil stå utenfor når det stormer som verst, ikke sant.

Hvor lenge etter skal du si ifra?
Jeg mener, som Greer, at du skal si i fra der og da. Du skal ikke vente med å si noe til noen, eller kanskje rett og slett kontakte en advokat med en gang. Overgrep er ferskvare, og det er faktisk slik at bevisene er der og da, ikke 10 eller 20 år etterpå, med mindre du har det på tape selvsagt. Men hva er da vitsen med å komme frem med ting så lenge etter uansett. Jeg tror, og er ganske frekk og påstår at mange av disse sakene som har florert i media ikke handler om krenkelsen, men om oppmerksomheten. Når èn kvinne går ut med et skrekkeksempel, så skal ikke vi andre være dårligere.
Personlig tenker jeg at mange av de historiene jeg har hørt handler om kvinner som har valgt å si ja, som har latt seg «forføre», men nå ikke vil godta at det er nettopp det de har gjort. Kvinner som med viten og vilje har takket ja til å spre beina for å oppnå goder!
Det at mange, dessverre, kvinner velger å spre beina sine for en filmrolle, eller en bedre stilling, kanskje bare så enkelt som bedre lønn, men få vil innrømme det. Kvinner er like flinke til å oppnå goder fordi de har mus, og da presser sin sjef i ettertid med å eksponere han. Jeg har snakket med mang en fortvilt mannlig leder om nettopp dette. Og det trenger faktisk ikke være sex eller handling, det kan være tusler uten hold! 

Men det er ingen som tørr ta diskusjonen om kvinnene; Disse kvinnene som faktisk ved å spre beina sine har gjort dette for å oppnå fordeler andre ikke fikk. For de angret seg 20 år, og 200 000 kroner i lønnshopp etterpå fordi de ikke kan leve med de valg de selv har tatt. Sånn på tampen av disse krenkelsetidene!
For så lenge du er edru og likevel sprer beina dine fordi du vet du vil oppnå noe, så er du faktisk samtykkene.

Jeg regner med mange sinte røster, både på bloggen, facebook, messenger, mail og sms, så jeg skal spre dere trøblet med å lete meg opp;

Min facebookprofil finner du her; https://www.facebook.com/profile.php?id=100000829546829

Min epost er [email protected]
Mitt tlf nr er 46546485
Og resten er plankekjøring for kritikere 😊

Nann Jovold-Evenmo

Mammapoliti eller mammamafia?

Jeg så i går at Ulrik Nygård, mannen til Pilotfruen Julianne Nygård var med et gjesteinnlegg hvor han valgte ta et oppgjør med mammapolitiet. 
Og jeg kan ikke annet enn å støtte han i hans uttalelser, for er det noe kvinner, gjerne mødre er JÆVLA FLINKE på, så er det å kommentere og kritisere andres valg; enten det er snakk om barneoppdragelse, samsoving og gudene veit hva. Alle fremstiller seg som supermødre hvor deres mening er eneste riktige og nåde den som ikke var enig. 

SLik har det faktisk vært lenge, jeg opplevde dette ofte som alenemor for Bella siden 1994, og jeg vet av flere som har fått høre både ene og andre før det.
Dette er rett og slett en kvinneting! 
“Men jeg gir jo bare et råd, om du velger å følge det eller ikke er heeeeelt opp til deg” sier ofte disse mammaene, med en ekstremt såret stemme, og du hører de snøfter av at du har vært så frekk og satt de på plass. 

Da Bella var liten brukte vi herje, for jeg var ung jeg også, men  språkbruket vårt var nok ikke det folk flest var vant til, siden jeg er finnmarking og har et ganske solid ordforråd og kan høres ut som en bryggesjauer om jeg vil. 
Men en gang var vi på Oslo City, Bella var vel kanskje 2-3 år, og plutselig mens vi satt å drakk kaffe, så sprang hun avgårde med et “kikke ta meg” (Kan ikke ta meg). Og jeg gikk etter leende, og så sa jeg; “Kom her ellers så knuser jeg hjertet ditt” mens jeg lo. Hun lo så høyt og mye at hun falt på ræv og lo enda mer. For dette var hun vant til og synes var rasende festlig. SPESIELT den setninga, for den brukte tante Solfrid også når man herjet. 
Plutselig står det en furie med to barn i vogn; den ene på hvertfall 5 år, om ikke mer, og en på Bella sin alder. Begge ungene satt å knasket godteri, og jeg la merke til at den eldste hadde veldig stygge og brune tenner.
Hun var rasende, og rett og slett skummet rundt kjeften. Var nesten som jeg trodde hun hadde sett djevelen på høylys dag, men åpenbart var jeg djevelen, som sa noe så “gruuuuusomt” til ungen min. Hun skulle ha navnet mitt , for hun skulle kontakte barnevernet for sånt går ikke an å snakke til en unge.
Jeg stod å så på henne mens hun kom med hele tiraden, og Bella ble redd og kom og stilte seg bak meg med et godt grep rundt låret mitt, og stirret med store øyne på denne forferdelige skrikete og bråkete damen. 
Når denne damen var ferdig kommer det fra Bella “Dame syk?”, og jeg knakk sammen i latter og satte meg ned på huk, ignorerte totalt dama og ungene hennes, og svarte ungen min at “ja, dama er nok litt syk i hodet sitt, for ikke bare blander hun seg inn i andres liv, Men hun klarer faktisk ikke passe på sine egne unger, for ser du på gutten? Se hva godteri gjør med tenna, og enda får han mer. Bella sukket, jeg smilte til kvinnen, og tok ungen min på armen og gikk! Jeg så i et speilbildet til butikken at dama kun stod å måpte. 

Hvorfor må kvinner bry seg om andre unger og hvordan mødre oppdrar dem? 
Jeg mener det ikke er min sak å korrigere på andres barn, med mindre jeg har ansvar for dem. Jeg er mye strengere enn mannen min, og tåler egentlig veldig lite ugrei oppførsel før jeg sier i fra, mens min mann har mye lengre lunte og sier sjeldnere i fra. 
Jeg har forventninger til hvordan unger skal oppføre seg ut i fra alder, og kan godt korrigere en oppførsel barna har, men ikke mors snakk til ungen eller kanskje manglende snakk.
Det siste blir jeg bare oppgitt over, når ungene ikke snakkes til for bedriten oppførsel, noe som ender med at JEG sier i fra til ungene. 
Oppdragelse er veldig forskjellig fra person til person, og barn til barn. Barn er ikke A4, og kan ikke bestemmes ut fra hva man leser i en bok, noe blant annet barnevernet burde få med seg av og til. 
Jeg hadde veldig forskjellig oppdragelse på mitt barn, kontra flere i familien; for seg om jeg var alenemor var senga til ungen viktig. Hun sov i sin seng fra dag en, samsoving er noe jeg aldri har praktisert. Og det rett og slett fordi jeg ikke sovner eller får sove med armer og bein som smeller inn i meg over alt i løpet av natten. Men andre jeg kjenner har ikke klart seg uten. 
I tillegg har jeg vært veldig streng, både med tv-titting, hva de får være med på og hvordan de skal kle seg. MIn unge hadde ikke korte skjørt og korte topper som liten, var skjørtet “kort” så var genser eller lang tskjorte på. Venninnen hennes gikk i kort topp og korte skjørt.
Hun fikk ikke bade naken på stranda- der var det badedrakt! Venninnen hennes badet naken eller hadde bikini med overdel. 
Jeg lot henne få turkise striper i håret som 4 åring, Andre fikk totalt noia over at jeg “ødela det fine lange, blonde håret”
Vi er forskjellig, vi har forskjellige verdier. 
Så hvorfor i helvete må vi bry oss med hvordan andre mødre holder på? 

Det finnes selvsagt de som bare MÅ HA en mening. 
Disse kvinnene finnes over alt, og de er slike mafiamammaer som peiler ut alt du sier og gjør til ungen, for så å kommentere det. Helst foran andre likesinnede mammaer som alltid må kommentere eller kritisere. 
Denne gjengen brukte jeg holde meg unna, men jeg ser at de faktisk talt har fått en ny arene siden 90-tallet og min småbarnsperiode. 
De har rett og slett flyttet seg inn på nettsteder som kvinneforumet til kk, og andre forumer, blant annet på facebook. 
Her er de ute etter å ta alle som ikke er A4, som ikke har samme oppfatning som dem, og som gjør anderledes ting enn dem. 
De kommenterer vaksiner, amming, hvor lenge man skal amme, og de tenker overhodet ikke på de som faktisk ikke KAN amme. For det er mange som ikke får til ammingen, enten fordi de ikke produserer melk, eller grunnet sykdom.
Ja, de snakker mye om at man SKAL samsove fordi det angivelig er det tryggeste for barna. Hva med de som har en partner og gjerne vil ha et sexliv, da kan man ikke samsove. Og har man mine, dine og våre barn, for min del ville denne samsovinga utgå, fordi dine barn skal ikke ligge i samme seng som meg, fordi det skaper uro med eksen din! Kanskje får vi barnevernet på døra? Tenkt på det? Man vet aldri hvor langt en mor kan gå om hun vil ha omsorgen alene 😉 
Men alle disse damene bryr seg kun om sin vinkling, for de skal rakke ned på alle som ikke har samme mening som dem, og det med en hersketeknikk som kun Siv Jensen kunne drømme om å lære seg. 
Og har de egentlig ikke noe å si, så sier de noe likevel- Bare fordi de MÅ! 

De usikre stakkarene som ikke får til noe selv. 
Dette er en gruppe jeg synes synd på. Disse mødrene som alltid spør om råd, fordi de er så usikre på at de gjør riktig. 
Disse kvinnene er ofte på forum, og jeg har merket meg at disse kvinnene ofte er alene med barnet; enten som aleneforelder, eller som deltidsforelder. De lurer å alt fra leggetider, amming, når skal man begynne med grøt, når kan man la de sove hos bestemor. Ja til og med hva andre synes om hvorvidt de skal bruke ull innerst på kalde dager. 
Disse er yndede objekter for disse grusomme mafiamammaene som bare MÅ HA en mening om alt og alles barneoppdragelse og omsorg. 
Usikkerheten for om man gjør riktig med egne barn er så stor at de rett og slett lar seg veilede av vilt fremmede kvinner på et nettsted eller en gruppe på facebook, istedenfor å snakke med helsesøster. Det er mange grupper rundt om som er bedre rustet til å hjelpe disse usikre mødrene; blant annet helsesøster, ammehjelpen, småbarnsgrupper på din lokale helsestasjon, osv. 
I tillegg finnes frivillige organisasjoner som kan kontaktes. 
Men for all del; IKKE SPØR OM RÅD FRA VILT FREMMEDE PÅ ET FORUM! HADDE DU SPURT EN VILT FREMMED PÅ GATA??

Mammapoengsankerne, det er disse internettmammene som poster ALT: 
Damene dette gjelder er ofte kvinner i 30-åra, med god økonomi, og som faktisk har en mann som er mye deltakende i barnas liv (Antagelig derfor de kan oppdatere snapchat, facebook, og forum hele tiden), og som får hjelp hjemme,. Og selv om de påstår de gjør alt selv, så er det ofte oppdatering av “mannen laget middag” på den “private” instagrammen 
Deres hovedformål er å sanke kred for sin mammarolle, disse som alltid forteller hvor flinke barna er. Eller hvor dyktige de selv er til å bake med de små, følge de hist og her, for ikke snakke om at de poster bilder av seg selv så fresh og nystelt med sminke, og samtidig forteller at de ikke hadde blund på øyet i natt fordi poden på 6 mnd holdt dem våken. Mantraet er “sove kan man gjøre når barna har flyttet ut”. 
Denne typen kvinner er ofte mer opptatt av å flashe alt de GJØR med sine barn enn å faktisk være med dem, synes nå jeg. For når du oppdaterer facebook, skriver på forumet laaaaange innlegg, og er med på alle diskusjoner som mulig for å fortelle hvordan du gjør ting, og samtidig har små du liksom skal gjøre ting med. Vel da tror jeg du lyver for å sanke poeng, men det er fortsatt ikke min sak. 
Man kan strengt tatt ikke stikke under en stol at disse mammaene ikke bare lever sitt liv på SoMe, men de forer verden med hvor fantastiske de er, og er flinke med selvfies hele tiden som viser dem fra sin faste “godside”, altså den fotogene siden sin. Gjerne i bilen på vei ett eller annet sted, med et glimt av baby i baksetet. 
Tro meg; DISSE MAMMAENE KOMMER ALDRI TIL Å ENDRE SEG!!!! 

Så er det bloggangriper-mammaene aka nettroll. 
Denne typen mammaer er faktisk mer som nettroll å kalle. Det eneste de er ute etter er å kritisere MammatilMichelle, Rannveig Heitmann, Anne-Brit, Julianne aka Pilotfrue som enda ikke har fått lille Severin, og de elsker kritisere MammaSom16åring. 
Og jeg har vært inne på disse bloggene, fordi jeg liker lese hva som rører seg i kommentarfeltene, for de er offentlige. Ja, selvsagt går det over styr så snapper Vg, Dagbladet og Nettavisen det opp rimelig raskt og de får litt medietid for å snakke om de vonde kommentarene. 
Og vet dere, selv om man er bloggere som er så kjente, så er de faktisk mennesker, og man skal ikke måtte tåle alt. 
Jeg har ofte lurt på om disse bedrevitende mødrene som kritiserer dem så hardt i kommentarfeltet hadde turt og sagt det de sier til dem rett i fjeset om de hadde møtt de.
Jeg har mine tvil, for denne typen mammablogg-netttroll er feige, skriver aldri fullt navn eller epost i sine innlegg. Dette er en ond type mammaer, som må kritisere, men jeg lurer på om de i det hele tatt bryr seg om sine egne barn, når de hele tiden må kritisere kvinner som er blitt “rike” på blogg fordi de er mammaer eller skal bli mammaer. 
Har ganske mange ganger lurt på om disse nettrollene faktisk har egne barn, fordi det de lirer av seg, måten de kritiserer på, og ikke minst måten de uttaler seg vitner ofte om kvinner som har det veldig tungt og som er tvers gjennom OND! Da får jeg vondt i mammahjertet mitt og tenker med gru for hvordan disse nettrollenes barn har det; for er du grusom mot andre både i kommentarer og oppførsel, så lærer du det garantert bort til dine barn! Og dette skaper usikre barn som lærer å kritisere og bryte ned andre mennesker for å føle seg verdigfull og bedre! 

Jeg synes mammaer skal være mammaer for sine egne barn, og ikke bry seg så inn i helvete om alle andres barn og hva andre mammaer velger gjøre. 
Enkelt og greit! 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485
Epost [email protected] 

 

Linda Hofstad Helleland er en minister KUN for kvinner?

17.01 fikk vi ny Barne- og Likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland. 
Hun sa i et intervju at hun nå gledet seg til å ta fatt på jobben med sine fanesaker som likestilling og barns rettigheter. Mange hopper selvsagt til konklusjonen at denne damen er en likestillingsdame som ønsker å jobbe nettopp for likestilling.
Dessverre har jeg observert i media siste tiden at denne damen er en ulv i fåreklær; for likestillingen hun presenterer er stappfull av feminisme og morspresumpsjon.

Vår nye Barne- og Likestillingsminister har tydelig morspresumsjon:
Hun sa tydelig på NRK at hun ikke ønsker en to-deling av dagens foreldrepermisjonsordning.
Dette viser at hun ikke har beveget seg på gata blant folk flest og derfor ikke forstår hva og hvorfor en to-deling av denne er så viktig. Hun velger beholde antikke holdninger om morspresumpsjon; at mor er best for barnet, samtidig som hun fordømmer fedres manglende deltakelse i barnas liv ved at de ikke tar ut mer av fellesdelen.
Først og fremst handler det om at papper er like gode som mammaer, og ved å hindre en to-deling vil kvinner alltid komme bedre ut innen denne permisjonen. For jeg har sagt det før, og gjør det igjen; Kvinner gråter seg til fellesdelen» fordi hun har hormoner, vil gå på ammekafé og være med barnet.
Og selvsagt ønsker mammaer å være med sine små, men det gjør faktisk pappaer også. Og så lenge det er en 2-deling vil pappaer komme skjevt ut, fordi mødres manipulasjon og tårer er vanskelig å stå imot for en mann. De ser henne heller sinna enn gråtende, og kvinner som gråter kan få hvilken som helst mann til å føle seg dust og gi etter.
Overtalelser grunnet «amming» er veldig vanlig. Barnet ammer jo! Men helt ærlig kvinner, dere KAN pumpe på flaske, og etter 6 mnd så kan ungen strengt tatt få MME (Morsmelkerstatning) de timene du er på jobb. Du kan la ungen være hos besteforeldre eller andre mens du bedriver andre gjøremål på dagtid, så kan far også fikse flaske.
Dessuten er det mange menn som velger å dra til jobben til kona så hun får lov å amme, selv om hun faktisk jobber. Det er noe som heter «ammefri», og frem til ungen er ett år har hun faktisk rett på dette. Etter fylte ett år har man ikke krav på lønnet ammefri, men da er det kanskje (Forhåpentligvis) ikke så mange som ammer heller!
Jeg hadde det i magen i ni mnd: Jaja, så hadde du avkommet i mage i 40 uker. HEI OG HÅ! Det betyr ikke at kvinner er bedre enn menn, for helt ærlig alt du gjorde var å gå å ruge! Det betyr heller ikke at dette er ditt og ditt alene! Fedre har faktisk bånd til sine så de også. Det er faktisk bevist at menns hormonnivå endrer seg ved barnegråt, ved å se barna i øynene og ved å faktisk være nært sitt eget barn. Og det faktisk i større grad enn kvinner. Ergo supermannens beskytterinstinkt er optimalt!
Jeg tar ungen om natten, han hører ikke ungen;
Dette er det dummeste jeg noen gang har hørt kvinner si. Det er forskjell på å velge å ta ungen om natten fordi man ønsker være den beste forelder, kontra å faktisk være den som våkner. Ok, så våkner du, men snu for faen ræva til og sov videre. Far kan ta ungen om natta han og, visst han får lov!
Er han hjemme om dagen med ungen, så tar han den jaggu på natta også.
Jeg har selv en mann som satt oppe hele natten med sin yngste, fordi denne hadde kolikk, og likevel gikk på jobb dagen etter.
DU tjener mer enn meg, vi taper penger: Dessverre er dette sant. Familier taper penger på at far er hjemme. Dette fordi lovverket er rigid, og fedre er avhengig av at mor har hatt inntektsgivende inntekt minst 6 mnd av svangerskapet for å ha lov til å ta ut permisjon.
Siden vi lever i et samfunn hvor kvinner ikke er så flinke til å kreve mer lønn, velger i større grad frivillig deltid eller arbeid innen lavtlønnsyrker; Så vil vi faktisk tape på det i et større samfunnsøkonomisk perspektiv at mannen er hjemme. Det er faktisk ikke bare mer lønnsomt for familien, men hele samfunnet at menn står i jobben og ikke steller hjemme.
Fars har ikke en egen rett til permisjon, og det er diskriminerende!
 Jeg var nettopp inne på dette overfor her;
Menn har ikke rett på permisjon dersom mor ikke jobber, eller har jobbet minst 6 av månedene hun gikk gravid. Derfor er det mange menn som ikke kan ta ut permisjon, fordi mor enten er ufør, under AAP, arbeidsledig, eller er student! Det er mange studenter, blant annet vet jeg at de som er gravide og studerer ved UIT Campus Alta ikke får innvilget permisjon fra sine studier, og anbefales å slutte, for så å begynne på igjen. Noe som faktisk kan være lovstridig! Derfor vil ikke fedre til disse studinene, som da IKKE før fødselsstipend fra Lånekassen ha rett på fedrepermisjon.
Det er derfor diskriminerende at menn ikke har krav på egen permisjon, uavhengig av mødres opptjening og yrkesdeltakelse. Dette vil da ikke sidestille menn og kvinner, og mannen er taperen.

Barnets Beste eller Mors Beste.
Det er tydelig at Hofstad Helleland er kvinne, og derfor ikke evner å se forskjell på Barnets Beste og Mors Beste; for det er veldig vanlig at kvinner faktisk ikke evner å se forskjellen. Og det er faktisk ganske vesentlige forskjeller, selv om det hele tiden bevises det motsatte.
Norsk likestillingspolitikk er kvinnestyrt og med utgangspunkt i at kvinner har det verst, derfor vil også norsk familiepolitikk ha samme utgangspunkt, og barnets beste tilsidesettes for mors egoistiske krav om å være hjemme hele fellesperioden, slik at hun kan pusle rundt med barnet.
I følge barnekonvensjonen har faktisk barn krav på omsorg fra begge foreldre, dette er noe norsk lov bryter med dagens regler for permisjon, da den ekskluderer pappa i barnets liv. Og det er ikke å stikke under at grunnen til at Mors Beste er sterkere enn barnets beste er gamle antikke holdninger om at mamma er til det beste for barnet.

Norsk politikk er gjennomsyret av konservativ feminisme;
Dette betyr at de er opptatt av å bevare de tradisjonelle og typiske kvinneverdiene, og kvinnerollene i samfunnet. Kvinnerollen til disse er ensbetydende ved at kvinner skal vise omsorg for barn, og de skal strekke seg langt for sine barn. I tillegg skal de være tilstede for sine barn. Det handler om å være et midtpunkt i familiens liv, som omsorgsperson og som den barna tyr til når det er noe.
Det er ekstremt viktig for denne typen feminister å påpeke forskjellen mellom menn og kvinner, heller enn å legge lista dithen at vi skal likestille menn og kvinner i både familielivet så vel som yrkeslivet. Rettigheter i forhold til familieliv er kun rettigheter og berettiget å sloss for så lenge det er kvinnens rettigheter som står i sentrum.
Jeg vil være så frekke å kalle dette for omsorgsfeminister, hvor det ikke er rom for menn i kvinneroller. Spesielt på hjemmebane!
Straks vi slipper mannen til i hjemmet, og ikke minst i pappapermisjon så ødelegger vi for kvinnerollen, og de typiske kvinnelige verdiene som disse er så opptatt av å bevare.
Det er dette vår nye Barne- og Likestillingsminister står for; Konservativ feminisme! Og det kommer tydelig frem via hennes evne til å spørre hvor fedrene er i forbindelse med fellesdelen i permisjonen, samtidig nekter å gå for likedeling av foreldrepermisjonen.
 

Jeg tenker å påpeke for den nye ministeren et par fakta fra SSB;
70% av yrkesaktive menn tok ut fedrepermisjon i 2016.
17% fikk ikke tatt ut permisjon fordi mor ikke hadde vært yrkesaktiv i minst 6 av de månedene hun gikk gravid!
13% valgte ikke ta ut sin andel permisjon, men her bør vi også se på hvem disse er; Store herre på Oslo Vest? Antagelig!
Samt disse uheldige selvstendig næringsdrivende som ikke har økonomi til å ta ut permisjon, fordi de rett og slett kan minste bedriftens kundegrunnlag om de tar ut permisjon!

Når så mange menn ØNSKER og viser at de tar ut sin del, samt så mange ikke får ta ut sin del grunnet manglende selvstendig opptjeningsrettigheter, så viser dette at vi må gjøre noe drastisk for å sikre fedres rettigheter iht permisjonen!
For dette viser tydelig at det ikke handler om vilje, men om politiske føringer som hindrer menn i å ta ut mer, samt norske politikeres antikke holdninger om at mor er best, og kvinners rettigheter går foran Barnets Beste, forskning og fedres ønske om å ha mer omsorg og kontakt med sine barn!

Linda, Du står faktisk godt i det til å kunne gjøre noe med disse; Du skal være en likestillingsminister, så vel som en barneminister; Da forventer jeg at du står for LIKESTILLING OG LIKEVERD,  også når det gjelder fedres rettigheter!

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 46546485
epost [email protected]

 

#likestilling #barnetsbeste #Morspresumpsjon#politikk#likestillingspolitikk#barnerett#fedresrettigheter #fedreerlikebraforbarnet #Pappaererogsåviktig #likeverdmellomkjønn

Fedrepermisjonen – Vi legger opp til skjevfordelig mellom mammaer og pappaer!

Det er mye debatt om dagen ang foreldrepermisjonen og om hvorvidt menn “velger å være i jobb” heller enn hjemme med barnet første året. 

Jeg har lest mye om temaet, og som en forekjemper av reell likestilling, så er jeg for 50/50-deling av foreldrepermisjonen. 
Både forskning støtter at menn og baby skal ha tid sammen for å skape gode relasjoner, og forskningen sier også at menn knytter like gode emosjonelle bånd til sin baby, som mammaen. 
I tillegg er det dette med at vi tidligere har hørt at små barn under 3 år ikke skal ha to hjem , noe som er ganske merkelig siden både besteforeldre, venninner av mamma, og andre kan “passe barnet” i denne tiden. Små barn er like knyttet til og trygg hos pappa, så lenge det er rom for tilknytning. Ofte er det mammaen som hijacker denne tilknytningen og pappa skyves ut på siden. 

Ny barnelov sidestiller foreldreansvaret, men ikke omsorgen!
Dette er i teorien veldig greit at vi har kommet hit, foreldreansvaret er, som jeg har sagt før; en form for “pay up, and shut up” overfor fedre. 
Det vil si at foreldreansvaret har lite med selv daglig omsorg og samvær å gjøre; det handler kun om ansvar for å delta økonomisk! 
Mange mødre, dessverre ja, har anbefalt eksen eller sin kommende eks å godta delt foreldreansvar, mens de sitter med store øyne og later som om de gir han noe. Mens egentlig gir de han nada, annet enn bidragsordningen. 
Jeg har snakket med mange menn om dette, og anbefalt dem å kontre dette tilbudet med “og så selvsagt delt omsorg”, for det er ikke å stikke under en stol at de menn jeg har hjulpet har etterpå fortalt at “barnemoren” blir hvit i fjeset når den kontringen kommer. Fordi hun skjønner hun er avslørt!

Så derfor mener jeg delt foreldreansvar ifølge den nye barneloven er “nesten” ok, men den løser ikke problemene mellom mor og far; dette fordi vi fortsatt trenerer fars samvær vi a antikke holdninger som at barn under tre år ikke skal ha delt bosted, fordi det er gjeldende linjer på Familievernkontorer og BufEtat. 
Jeg er forøvrig enig med psykolog Stein Erik Ulvund, som sier at dette er nok handler mer om det “praktiske ordningen” heller enn barnets beste. 
En annen ting som må sees på er at delt bosted aversjonen også handler om kvinner, kvinners rettigheter og kvinners økonomi. Mange kommenterer at Bidraget er til barnet og derfor ikke kan ansees som en konfliktutløser ved samlivsbrudd, og det mener jeg er vesentlig feil. Fordi når en mamma sitter og beregner månedens budsjett; så er de 1600-5000 kronene fra far en vesentlig faktor som ansees som husstandens “økonomi”: 

Daglig omsorg handler i stor grad om bidrag!
Jeg har tidligere skrevet om barnebidraget som kilde til konflikt, og det skal jeg ikke gå så mye innpå her, annet enn at den spiller en vesentlig rolle når omsorgen for barnet/barna skal opp til vurdering. Jeg garanterer at mødre har allerede brukt bidragsveilederen på NAV (Antagelig tipset av sine fraskilte venninner) og sett hvor mange netter de skal ha barnet hos seg. 
Antall netter har med bidragets størrelse å gjøre, og jeg har snakket med mange fedre som blir tilbudt dagsamvær med sine barn, som om det er en “gave” fra mor.
Siste jeg snakket med som hadde en samtale om sin eks om samvær, og fikk anbefalt et par ettermiddager i uken, begynte le henne rett opp i fjeset og lurte på om hun virkelig etter x antall år sammen virkelig trodde han var dum. Saken ble lagt død! 

Foreldrepermisjonen og hvorfor fedre “Ikke tar ut permisjon”:
Ja, denne er jo noe som man gjerne vil likestille; men når det er snakk om at FVK og BufEtat fortsatt lever etter gamle holdninger om at barn under 3 år ikke skal ha overnattingsamvær med far, så faller dette også på sin urimelighet å mene. Gjør det ikke?
Eller er delt foreldrepermisjon i ferd med å slå hull på gamle holdninger? Vi kan alltids håpe!
Problemet er ikke at vi likestiller, og ønsker 50/50, for sakens kjerne er at så lenge far er avhengig av at mor han arbeid og inntekt for å kunne ta ut foreldrepermisjon, så er vi ikke kommet et skritt lengre i det store og hele. 
I tillegg er det ikke å stikke under en stol at det er samfunnsøkonomisk nyttig at kvinner heller enn menn er hjemme, fordi menn i større grad skaper mer omsetning, inntekter og betaler mer i skatter og avgifter. Dette fordi KVINNER tjener mindre enn menn, av forskjellige grunner. 

Jeg leste nettopp på et forum om at en mann ikke fikk permisjon, fordi hans kone ikke hadde jobbet lenge nok for å oppfylle kriteriene for foreldrepermisjon. At han hadde jobbet i 15 år hadde ingenting å si. 

En annen far fikk ikke innvilget foreldrepermisjon fordi mor var arbeidsledig og selv ikke hadde rett på permisjon. 

En tredje far fikk ikke innvilget permisjon fordi hans samboer var student, og hun valgte avbryte studiene fordi hun ikke fikk permisjon fra studiene. 

Problemstillingen er ikke at fedre ikke ønsker være hjemme med sine små, men at de ikke har selvstendig opptjening til foreldrepermisjon i tråd av at de er menn! 

Mødre gråter seg til fellesdelen: 
Jada, jeg har hørt historier, og jeg har sett diskusjoner om dette mellom par. 
Hun vil være hjemme mest mulig, og pressmidler som
“gått gravid i 9 måneder”,
“bruker barnets beste som brekkmiddel”,

“jeg ammer” og ikke minst “jeg har rettigheter som kvinne, rettigheter min mor sloss for”.
Så bryter sammen i krampegråt. 
Og er det noe menn ikke takler å stå i mot; så er det jaggu meg kvinners tårer. 
Er bare se hvilken som helst par-krangel; begynner hun å gråte, da er krangelen over og hun vet hun har vunnet. 
Dette er noe jenter lærer seg allerede i barnehagen; Gråt og få viljen.
Gutter slutter når jenter gråter. 

Ledere vil ha menn i jobb, ikke hjemme: 
Som nevnt over er det samfunnsøkonomisk nyttig at menn er i jobb og mor hjemme, dette fordi menn er mer stabile i jobben, de er lite hjemme med sykebarn, de tar lite ut fedrepermisjon, og det er de som er på jobben mens mor løper rundt som en tørk etter småunger, skoleavslutninger og foreldremøter. Ikke sant? 
Vel, det var strengt tatt vår fedregenerasjon, ikke denne. 
For i dagens samfunn er dagens menn mer involvert på hjemmebane; både i barn, men også i form av husarbeid. 
Likevel er menn ledende innen yrkeslivet, og sjeldnere tar ut foreldrepermisjon. 
Og det er kanskje ikke så rart at ledere ønsker at menn står i arbeid, og ikke byssan-luller hjemme med små babyer; Det er tross alt de som jobber 100% , som ikke har frivillig deltid, eller jobber i lavtlønnede yrker. Det er ofte menn som jobber i yrker hvor tilstedeværelsen er alfa og omega for bedriftens inntjening, men også for at huslånet skal betales. 
Det er kanskje ikke så rart at menn generelt sett blir informert om sine rettigheter iht de faste ukene han har til rådighet av arbeidsgiver, og ikke at han har mulighet å ta ut halvparten av de fellesukene. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost [email protected]

kIlder: 

Nav.no – foreldrepenger 

https://forskning.no/forebyggende-helse-barn-og-ungdom/2017/03/smabarn-har-godt-av-overnatte-hos-pappa-etter-samlivsbrudd

https://forskning.no/helse-forebyggende-helse-sovn-barn-og-ungdom/2017/01/skilsmissebarn-med-delt-bosted-har-det-best

http://www.dailymail.co.uk/health/article-3558161/Mothers-DON-T-stronger-bonds-children-fathers-Researchers-fathers-boost-bonds-playing.html

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top