Kategori: Hemicrania

Jeg har en diagnose som heter Hemicrania Continua.
Dette er en kronisk hodepinelidelse, som det ikke finnes noen kur for per dags dato. Ikke blir den forsket noe særlig på heller, fordi det er få som har diagnosen. Der folk flest kan ta en pinex eller paracet for sin hodepine, så finnes det ingen smertestillende som demper min hodepine, og jeg har den 24/7, hele året. 
Det har siste 14 mnd ikke vært en eneste dag jeg ikke har hatt kronisk hodepine. 
Der leger og spesialister spør “på en skala fra 1-10, hvor vondt er det”, så er jeg i mellom 15 og 25 daglig. Det vil si så ekstreme smerter at man ikke klarer fungere normalt. Det går ut over det sosiale, familien, hukommelsen min, og rett og slett påvirker hele livet mitt på mange måter. 

Er ikke du kronisk syk? Joda jeg er faktisk syk. Invalidiserende syk faktisk. Selv om det ikke synes utenpå. Jeg unner ingen mine hodepinesmerter; og håper virkelig ingen andre får samme smerter eller smertenivå. Ikke en gang om jeg hadde en verste fiende. Jeg har en diagnose, og den er fastsatt av intet mindre enn 3 spesialister, og to av dem er Norges fremste å hjernesykdommer og smertetilstander i hjernen. 
Derfor er jeg syk ja, men det betyr ikke at jeg ønsker legge meg ned å dø. Selv om der ikke finnes smertestillende, så prøver jeg fungere så godt jeg kan, når jeg kan. 
Det er ingen andre enn Knut Einar og guttene han som ser meg når jeg er på mitt verste, nemlig flere dager i strekk i sengen, i mørket uten lyder, lys eller noen form for støy som kan påvirke. Når kroppen kollapser så er det lite annet enn morfin som hjelper meg gjennom smertehelvetet. 
Selv om det er konstante smerter så jobber jeg kontinuerlig med å selv forsøke stagge dem. På ren skjer vilje. 
Du ser ikke syk ut! Da lurer jeg på; Hvordan ser ensom er syk ut? Må man halte eller være fordreid av smerter? Eller er det en mal for hvordan man ser syk ut. Som sagt over er det å være syk ikke noe som alltid man viser frem til andre, for det er kun de nærmeste som ser meg, og ser helvete jeg gjennomgår på daglig basis. Jeg flasher det ikke i alle medier og kjører en “se på meg jeg er syk”-front. Jeg velger heller skrive om andre ting, være engasjert når jeg klarer, og være sosial når jeg har mulighet. Jeg biter også tennene sammen i sosiale tilstelninger, og folk tror jeg er helt frisk. Men vi har avlyst mange avtaler med venner og familie, rett og slett fordi det der og da ikke var mulig å gjennomføre noe sosialt pga hodet mitt, og jeg ikke orker sitte neddopet i en krok for å bevise at jeg er dårlig. Jeg har faktisk ikke noe å bevise for noen, og der er ingen som har rett til å se meg på mitt verste! 

Hvordan kan du da synge i kor? Nå er dette noe jeg gjør av og til, ikke hver dag, og kanskje mer nå som det er konsert om 14 dager.
Men smertene er der både når jeg synger og ikke synger. Og jeg øvde ikke med koret hele sommeren fordi jeg lå langflat i sengen eller på sofaen. Koret er eneste grunnet til at jeg klarer mobilisere krefter til å komme meg ut av sengen, huset og å være sammen med andre mennesker. Hver gang jeg har vært på øving, så ender Knut Einar opp som “sykepleier” i et par dager etterpå. Fordi kroppen kollapser grunnet smerter. 
De i koret har sett meg når jeg er grå i trynet av smerter, men likevel sloss meg gjennom “mine låter”, fordi dette er noe som faktisk gir meg glede; Å synge og være sosial med disse spennende og flotte folka. 
Og så er det faktisk til en god sak. For selv om det er lite eller ingen forskning på min diagnose; Så er det mye som skjer på kreftfronten, og mange barn som gledes av Sykehusklovnene rundt om på norske sykehus. Og det er for meg viktig å delta på noe som kan skape nye metoder innen kreftforskningen, samt glede andre som er syk. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Legene er tydelig på at jeg skal forsøke være sosial. Og jeg er enig. Det handler om å ta de gode stundene og gjøre dem verd å huske. 

Sånn, er dere fornøyd nå? 

Ha en fin dag, og håper alle er friske og raske og slipper bekymre seg for smerter. 

Nann Jovold-Evenmo 

Der har vært lite aktivitet her på bloggen rett og slett pga smertehelvete pga Hemicrania, og da er der ikke så mye jeg får gjort.

Forrige uke lå jeg mesteparten av tiden. Nå er det ikke unormalt at jeg ligger 90% av døgnet, men nå i varmen er der faktisk mer merker jeg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Forrige helg dristet jeg meg på kino, som Star Wars Fan som jeg er, med mann og barn. Og det har ført til at jeg ikke har hatt kontroll på smertene hele denne uka, fordi jeg ikke har klart å kontrollere smertene selv slik jeg bruker.

Alle former for påkjenning fører til en ubalanse som gjør at jeg «kommer ut av» «kontrollprogrammet» mitt. For det tar ekstreme mengder energi på å hele tiden forsøke holde smertenivået i sjakk slik at man ikke skal ligge å hyle, skjelve eller bare være apatisk.

Bare i går skulle jeg gå en kjapp tur med en beskjed til en venninne som bor i samme bygg som oss. Ca 30 meter å gå, og jeg var utslitt, og måtte sette meg på stol når jeg kom frem.

Smerteskala er ikke lenger en greie jeg snakker om, den eksisterer ikke. For den er sprengt for lenge siden. Jeg går bare å venter på at en eller annen smart spesialist kan finne noe som lindrer.

I natt sovnet jeg ikke før klokken fire, og det med ganske sterke medisiner i kroppen, rett og slett fordi jeg har en intens hodepine og kroppen klarte ikke holde smertene unna.
Det skjer i perioder at jeg ikke klarer holde dem unna, nede, kall det hva du vil, men vanligvis så er det ren skjær stahet og pur faen fra meg selv som gjør at jeg holde smertenivået nede.
Til en viss grad.
Men det går til et visst punkt, så kollapser kroppen og alt av nervebaner skriker av overbelastning, og da er det ingen vei utenom morfinpreparater.
Preparater jeg rett og slett hater. Og nekter å bruke, så mannen min nesten må krangle i meg.
De tar ikke smertene, men kroppen får fred såpass lenge at den klarer hente seg inn igjen, og jeg klarer begynne jobbe med å holde smertene fra livet. Igjen.
Until next time.

Smerter er individuelt, det er helt sikkert.
Men jeg tror at dersom folk flest hadde hatt det jeg har dag ut og dag inn, i mitt hode, så hadde de kollapset for lengst. De som kjenner meg godt, de vet at når at jeg hovner opp over neserota, rundt venstre øye, eller at venstre siden av ansiktet «henger», da er jeg på en kollaps. En runde der kroppen sier «takk, nå har du overbelastet meg, og nå klarer jeg ikke mer».
Samtidig som når høyrearmen begynner å vibrere, eller stemmen får en underliggende skjevling når jeg snakker, så er det fordi jeg jobber intenst med å kontrollere smertene for å «virke normal» overfor andre mennesker.
Jeg skulle så gjerne tatt en pille og lagt meg, men det fungerer ikke sånn.
Her er det ingen tabletter som fungerer; Jeg har prøvd alt fra vanlige smertestillende, epileptika, psykofarmaka, nevropatiske medikamenter til blodtrykksmedisiner. Ingenting tar smertene i hodet. Og jeg undrer på hvor grensen min går: For jeg tror jaggu jeg er tålmodigheten selv. For man skal være bra tålmodig som ligger dag ut og dag inn med intense smerter og HÅPER på at en dag våkner jeg og de har funnet en kur??

Jeg var inne på forum for Hemicrania Continua for å sjekke om det var noe nyere forskning.
Må innrømme jeg kjapt kom meg ut derfra igjen, for der var det nok en del som har vært isolert fra omverden ganske lenge og endelig hadde funnet sine likesinnede de kunne snakke med. For det var bare snakk om medisiner, bivirkninger og hva de alle hadde hatt av disse. Og en overvekt av kvinner som diskuterte; Langt på natt satt da to kvinnfolk og diskuterte et medikament begge hadde vært på, som hadde gitt dem begge flust av bivirkninger; JA samtlige på pakningsvedlegget faktisk. Til og med prostatitt, tenk. Da klarte jeg pokker ikke dy meg, så jeg måtte bare lire av meg en setning, og det var det at jeg synes det var helt utrolig at et medikament klarte gi dem baller. Så forlot jeg den gruppa.
Jeg orker faktisk ikke slike syte og klag grupper. Da kan jeg heller klage seg, de gangene jeg uttaler meg om diagnosen til de som spør «hvordan går det?» og faktisk ønsker reelt å høre hvordan det går.
Dog jeg prøver fortvilet ikke bli en sånn syte og klage dame, jeg prøver!
Så si ifra om du føler jeg klager mye over hodepinen min, lov meg det.
Så skal jeg love å ta det til meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Akkurat nå skulle jeg bare ønske spesialistene kunne legge meg i medisinsk koma til de fant en kur eller en form for smertelindring, for jeg kjenner jeg har lite å gi akkurat nå.

Nann Jovold-Evenmo

Like sant som våren er her med snørr og gørr pga av pollen, så er de store tunge jakkene av og man får et glimt av alle vordenede mødre. 
Disse store tunge vaggende elefantene som smiler bredt fra øre til øre og geder seg til å klekke ut sine små herlige nøster. 
Joda, jeg smiler hver gang jeg møter en slik, det jeg subber rundt med hodepine grunnet Hemicrani på butikken, og snørra renner fordi en eller annen forbanna gresstust eller tre har fått det for seg at de skal yngle samtidig. Men jeg gliser innimeg og tenker full av faen; Smil bare du, for jeg skal se deg tre måneder etterpå med håret hengede fett og jævlig i laser, og puppene sprengt, og du har svarte søppelsekker av mangel på søvn under øyene. DA synes jeg synd på deg. Kos deg nå mens du kan! 
Så snørrer jeg videre, mens hodet dundrer. 

Så ser jeg Se og Hør med kassa, og synes jeg var slem. 
Jeg er kjapp og snu baksiden på SE&HØR ut så ikke den stakkars vaggende, smilende elefanten skal se overskriftene. 
For der er skrekkeksempelet: Enda en forbanna kjendiskvinne som må fortelle om sin forferdelige grusomme fødsel” 
Babyen holdt på å dø. Det var så vidt det var liv. 
Hun selv holdt på å dø, og det var blod over alt , og det var så vidt det holdt til livet. . 
Og til og med gubben holdt på å dø, gudene veit hvorfor , men det stod så vidt om liv der også. 
Det er pokker meg den den ene etter den andre som forteller sine grusomme historier etter den andre; I avisene, i sladrepressa. 
Ja til og med på nettet, og jeg tenker i mitt stille sinn; Stakkars alle vaggende elefanter som skal gå rundt å lese alle skrekkhistoriene til Listhaug og Funkygine, som om det ikke er nok skrekk i verden!
TRUMP HOLDER FINGERN PÅ ATOMKNAPPEN FOLKENS, OG DERE FØDER BABYER!! 

Jeg tenker disse skrekkhistoriene er som å helle bensin på et allerede ganske så stort bål. 
Vi vet at mange kvinner i dag velger å ta keisersnitt, dette selv om de er i både stand til, og ved god helse til å føde selv. Men det er mange som er livende redd for å føde. Skremselspropaganda og det at en fødsel skal være så hard. Vel, jeg blir helt matt. 
Når da også vi har en Regjering som ønsker sende kvinner hjem etter 6 timer, for at de skal klare seg selv, så blir jeg enda mer bekymret, spesielt for at disse kvinnene skal bli bekymret.
For det er jo slik at både mor og barn har godt av pass og stell på sykehus, for ikke snakke om far, som helt sikkert er ganske “utslitt mentalt” etter en slik runde. Greit nok kroppen hans fikk ikke påkjenningen, men det er nok ikke godt å se at kvinnen han elsker utsettes for dette, vi skal ikke kimse av den psykiske påkjenning. 
Skremselspropagandaen disse kjendiskvinnene proklamerer i aviser og andre media er ikke bra, fordi det skaper et usunt bilde av de tusenvis av andre fødsler som faktisk går bra i Norge ellers. For fødsel ER en naturlig ting, og det blir så innmari feil når personer som Listhaug og Funkygine skal få lov å snakke om hvor galt det gikk, og skremme vettet av alle som går gravide. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ingen kvinner liker egentlig kroppen sin! 
Det som også gjør meg litt glad et at ei reim som Funkygine står å forteller at hun ikke likte se seg naken for hun ikke likte kroppen sin som gravid.
Det blir feil for mange, for andre sier hun burde ikke ytret seg. “Tenk på alle kvinnene som hadde henne som ideal”, som likte henne fordi hun var en sunn person som nå føler seg dritt fordi hun føler seg dritt! Vel hun er bare menneske! 
Jeg kjenner ikke en eneste kvinner som med hånden på hjertet kan si de elsker kroppen sin. 
Gjør du? 
Jeg liker ikke min!
Jeg er ikke gravid, jeg har ikke engang en livmor. Den fjernet jeg for noen år tilbake, sammen med eggledere og en eggstokk. 
Men ikke at det var planer om flere barn uansett, for min egen fødselhistorie skremte vannet av meg som 19-åring. . 
Saken er at jeg er 13 cm høy og veier 75 kilo, noe som etter min mening er 15 kilo for mye, og derfor liker jeg ikke min kropp. Jeg er ikke lenger like veltrent som jeg brukte være. Jeg har dobbelthaker (genetisk), og mangler totalt overleppe, og liker overhodet ikke min kropp. Men sånn er det. 
Men jeg kjenner ingen annen kvinne som sier de liker eller elsker kroppen sin.
Hva er trent`, trent nok for? 
Hvor går grensen? Er det på kilo?
Eller er det når vi ser ut på en viss måte? 
For min del er det en viss måte.
Jeg liker personlig meg selv best når jeg er sterk og godt trent, med litt mindre fett på kroppen, uten sixpacken synlig! 
Men dit kommer jeg aldri igjen.
Det er ikke viljen, men hodet som stopper meg. Jeg får ikke trent, pga av intense smerter i hodet. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg måtte få ut litt steam. 
Og så vil jeg si at Kjendiskvinner må slutte å fortelle i media om alle sine grusomme fødselhistorier!
De skremmer vannet av vanlige gravide kvinner! 
Og så er det helt greit å føle seg dritt som gravid. 

Jeg er småfeit, og føler meg dritt, det er helt greit det også! 

Nann Jovold-Evenmo 
 

Høsten 1987 rullet det ut en propagandafilmer fra HelseNorge til norske skoler, rettet mot skolebarn i 5 femte, sjette og syvende skoletrinn. 
Den var som tatt t av en tysk hitlerjugend-film, om jeg skal få beskrive den i dag.
Laget for å skremme massene til å la seg verve. 
Til  la seg vaksinere. 
I 1988 Begynte de å vaksinere ungene; 170 000 barn ble vaksiner; 88 800 fikk selve vaksinen, mens 83 000 fikk placebo. 
De 88 800 fikk to doser av noe som var et prøveprosjekt. 
En uutprøvet vaksine. 
VI var prøvekaninene. 
VI var lab-rottene! 

Jeg husker enda filmen i dag. 
Om gutten som følte seg pjusk på skolen, som etter skolen følte seg sliten, og gikk til seng og aldri våknet igjen.
Jeg husker jeg var forskrekket over av hjernehinnebetennelse tok liv, og at så mange døde hvert år. 
Som person med asperger ( Det visste vi jo ikke da) så var jeg opptatt av tall, og filmen traff meg rett i hjertet, og det første jeg fortalte da jeg kom hjem. 
“Mamma, visste du at mange dør av denne sykedommen hver år?” 
De, foreldrene våre fikk se filmen på foreldremøte noen dager etter og min mor og en annen mor raste mot filmen i klasserommet, og min mor mente det var propaganda, og sa der og da hun var glad for at jeg ikke fikk vaksiner.
Jeg kan ikke ta vaksiner fordi jeg og mine to brødre har en feil som gjør at vi ikke dannet antistoffer av vaksiner (Noe de oppdaget med min avdøde storebror), men blir rett og slett alvorlig syke. En tilstand min datter også har arvet. 
Dagen for vaksinene opprant, og jeg ble hentet inn av helsesøster, og ble satt sprøyte på, selv om jeg i mine papirer står at jeg ikke skal ha sprøyte.
Jeg var sjokkert. 
Og gikk hjem tidlig fra skolen. Jeg stakk av. 
Min mor som var hjemmeværende raste og eksploderte til helsesøster og legen, som var ansvarlig for forsøkene i Alta, som også var min lege. 
Det gikk tre dager, så falt jeg i feber, og etter det sov jeg. Jeg som alltid var på farta sov resten av det skoleåret. 

Jeg snakket med min mor i går. 
Hun fortalte at det var da min hodepinehelvete startet, Med kronisk hodepine og det som i dag ville vært klassifisert som ME!
Jeg sov meg gjennom resten av 7 klasse. Og den sommeren sendte hun meg ut til bestemor, for jeg var rett og slett umulig å ha i hus hjemme i Alta, for jeg sov og sov, og vi bodde rett ved E6 hvor all tung transport gikk. Jeg hadde gode dager hvor jeg fungerte tilnærmet normalt. Men som regel sov jeg. 
Legen min mente jeg var lat og måtte “trene” mer! 
Jeg gikk fra å være en superaktiv jente til en “latmark” som bare sov og sov, og ikke gjorde noe. 
Fra å elske å drive med ting som å være i Altaleva å lage bål, være med venninner lå jeg nå og sov og sov og kunne sove 16 timer i døgnet, står opp spise og gå å legge meg igjen. Jeg skulle male hytta den sommeren, men det gikk i vasken, og det tok kompisen til pappa i stedenfor. 
Mamma hadde så mange klinsjer med min lege, Dr Øverjord på den tiden som mente jeg var lat, og ikke tok meg på alvor, som mente hodepinen var migrene, eller bare “tenåringsproblemer,” (Noe hun var helt uenig med, for jeg var aldri en vanskelig tenåing, heller det stikk motsatte), og av søvngreiene bare var latskap, og hun var rasende. Samtidig som hun sloss mot andre leger pga min bror hadde barneleddgikt, og selv hadde hun ryggproblemer og kroniske smerter med ryggen.
Så det er kanskje ikke rart jeg har en mamma som er 60 år og utslitt? 

Hvorfor er hodepinen vedvarende nå?
Jeg er kronisk smertepasient på grunn av hemicrania continua i dag.
En hodepine som har vedvart, egentlig siden tenårene, men som aldri man har tenkt over.
Migrenemedisiner fungerer ikke, og jeg vet jo at mange ganger mens Isabella, datteren min, var liten og hun dro nordover på ferie, så kunne jeg låse meg inne i dagevis og ligge i sengen med en dundrende hodepine. Fordi da kunne jeg la den komme. For jeg var alltid aktiv. Har alltid jobbet eller holdt på med ett eller annet, enten jobb, trening eller vært med henne og gjort noe, og ikke kunnet latt noe påvirke meg. Jeg har ikke hatt mulighet å la meg påvirke av sykdom, skade eller noe. Så når hun dro, da var det ro nok til å la smertene komme, så jeg kunne komme meg gjennom det, låse meg inne og bare la meg selv komme gjennom ting. Jeg trodde det var migrene, men migrenemedisiner bet aldri på. 
Og jeg har strengt tatt levd med hodepine så lenge jeg kan huske. 
Det er først det siste halve året det har vært vedvarende så lenge. 
Hvorfor? Fordi jeg ikke lenger har energi lenger til å presse den tilbake? Eller har den bare sagt stopp; Jeg vil frem, jeg gir meg ikke, du får ikke kontrollere meg! 

Men jeg har tenkt! 
På denne hodepinen, og lurt litt. 
For jeg bruker mye energi når det er på sitt verste. 
Er det vaskineforsøket? 
Kan det være labrotta Nann som er grunnen til dette? 
Jeg var frisk frem til jeg fikk en sprøyte som helsesøsteren og legen visste jeg ikke skulle ha! 
Eller har jeg bare Hemicrani, fordi jeg var jævla uheldig? 

Tanken er der. 
Jeg har sjekket for en god del år siden, og jeg vet jeg ikke fikk placebo! 
Min klasse fikk faktisk dosene med forsøket, og jeg vet av flere som ikke har det helt topp i dag fra min klasse fra Komsa Skole i Alta. 

Nann Jovold-Evenmo 
Tlf 46546485 
[email protected] 

Jeg ble litt forbanna på Ane Dahl Torp.
Hun har alltid vært min Norske favorittskuespiller, og jeg vet ikke om hun husker da vi trente litt sammen på Parter Gym hvor hun sparret litt mot meg i Kickboksing og vi gikk både to og ti runder sammen. Jeg har alltid sett på henne som en jordnær dame som er likestilt og hyggelig, hvor latteren henger løst.
Men jeg kjente det røska i hjerterota over denne kommentaren, og jeg ble nesten litt småforbanna.
For hun sier “Det er tungt for mannen min å være så mye alene med barna” Da tenker jeg; er det noe han sier eller du sier ? 
For jeg vet at  «Tungt for kona mi å være så mye med barna alene» said no man ever…….
Men jeg leser dette stadig vekk når det kommer til kvinner i film og tv bransjen. 
Det er også en sånn greie som skjer all over, i de norske hjem, mødre røsker nesten ungene sine ut av mannens never for å hevde sin rett til å ta vare på barnet, fordi stakkars mannen, han må jo ikke belemres med dette. Han kan jo ikke dette. Han er for mye alene med barna og vi må skjerme han for alt dette stakkars.
Det er jo grusomt om han i det hele tatt utsettes for alenetid med sine egne barn, ikke sant. 

Den ultimate stresstest:
Hvorfor skal disse film og musikkdamene alltid tro at mannen ikke TAKLER å være alene med barn? 
Har det med morspresumpsjon og det at mamma er best for barnet?
At mammaer vet best, får til best og at mammaer alltid får til alt og er flinkest på å multitaske?
Vi ser det jo i reklame hele tiden; Rolige mammaer, idioter av fedre. Finn.no er jævla flinke på rolige mammaer og idioter til fedre; Spesielt den om han pappaen som har kaster seg utenfor et stup i flygedrakt med datteren og mora spør om han er helt idiot og legger den ut for salg. 
Så har du den med han stakkarslige pappaen som sliter seg over veien med flere barn på sykkel. 
Det er alltid fedre som fremstilles som tomsinger, mens mødre fremstilles som rolig, samlende og fantastiske. 
Det er sånn i filmer også. 
Alt er som tatt ut av eventyret om “når far skulle stelle hjemme”, med kua på taket og alt det der. Som om fedre er den ultimate stresstesten for om huset står. 
Jeg kjenner jeg blir oppgitt. 

Hva er det som gjør at kvinner har en tendens til å sykgjøre og svakliggjøre menn når det kommer til barn? 
Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt og lei meg når det hele tiden er sånn “stakkars mannen min som er SÅ Mye alene med barna”: 
Kan du heller ikke si:
Stakkars meg som er så mye borte fra barna. 
Jeg savner dem. 
Jeg går på veggen uten dem. 
Jeg føler meg som den verste megga i verden som velger å være borte fra mine barn og heller velger en karriere foran og dille med mine barn.
Vær ærlig for helvete, dette handler om deg og DIN selvfølelse, kvinne! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Istedefor velger disse kvinnene og stakkarsliggjøre sin mann! 
De velger å trø mannen med som en tusseladd og svakliggjøre han , isteden for å løfte han som mann med testosteron og pondus å si “Fy faen jeg har en tøff man som multitasker både karriere, barn , hus og hjem, fotball, kompiser og en gal kjerring som velger karriere foran ungene sine! DET står det faen meg respekt av”: 
Men nei, vi skal drepe enhver gnist av respekt!
Er det rart jeg tenner på alle plugger innimellom? 

God Påske, For Faen!

Nann Jovold-Evenmo

Nå er det ingen i det politiske Norge som vet hvem jeg er. 
Ikke media heller, og takk og lov for det. 
Jeg er bare en mørk skygge i skyggene og jeg tror vi skal være glad for det. 

Men i disse dager når alle går til verbalt angrep på Sandberg for at han i sin egen leilighet havnet i slosskamp med en asylsøker for 20 år siden, fikk en bot for å ha klinka fyren ned. Så mener folk han er unfit å være Justisminister, fordi han derfor er rasist. 
Derfor tenkte jeg, som stemte rødt ved siste valg. Dog ikke fordi jeg stemmer Rødt til vanlig, men fordi jeg hadde valget mellom pest og kolera. Dog nå skal sant sies at hadde jeg visst om Byrkjeflotsaken, og det at Rødt i flere år har vært vel vitende om hans overgrep overfor jenta under seg i Trondheim, og at hun til slutt ikke så annen utvei enn å ta livet av seg for å unnslippe, så hadde min stemme gått til Vedum og SP. Beklager Vedum.
Det skal IKKE gjenta seg.
Du tapte pga elendig likestillingspolitikk! Rødt vant pga standpunktet ang Finnmark og Troms og sammenslåingen der. 
Vel nok om det. 

Jeg har jo aldri vært en politisk aktiv person som i å tiltre politikken eller være i nærheten av å sitte på tinget. 
Men jeg kan love deg at hadde jeg vært så hadde de lett med lys og lupe etter dritt for at jeg IKKE skulle vært justisminister i hvertfall; 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

1. Slottsparken i Shorts og Tskjorte 2012
Det er nesten litt sånn sommerromantikk over denne, og jeg føler litt sånn tatt ut fra “Jenter som kommer og jenter som går” der jeg vandret i jeans shorts og t-skjorte, med ballerinasko gjennom slottsparken sommernatten 2012, på vei hjem til Kimmerns leilighet som jeg og kusina mi leide,fordi vi var mellom leiligheter. Jeg hadde vært ute med venner, og som vanlig klin edru, men det kunne jo ikke han ganske så “Ikke hvite” (nå er jeg politisk korrekt her, så gi eg kred) poteten som stupte på meg bakfra med nakkegrep rundt halsen på meg vite. 
Nok om det, politiet ble tilkalt av vitne, og de fikk følgende beskjed på alarmsentralen; “Dere må komme, en svart mann har hoppa på ei jenta i slottsparken bakfra, kom før hun dreper han”. 
Fyren kunne garantert ikke vite at jeg både har drevet med kampsport, street figting, close quarter combat OG var instruktør i selvforsvar, ikke sant. 
Han anmeldte meg for UMOTIVERT vold! 
SERIØST?? 
Lurer på hva hans motiver for å hoppe på meg bakfra klokka 3-30 om natten på en øde strekke i slottsparken var! Just saying! 

2. 2006 Lyn Gordon med Pusur på Magen!  
Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb. Lagt meg og sliten som faen. 
Hører en merkelig lyd uten for vinduet og oppdager at en tulling bryter seg inn i arbeidsbilen til min nabo som er snekker. Jeg ringer politiet. Mens jeg snakker med politiet som er på vei, klarer da dette vesenet, å gå videre til MIN bil. og bryter opp døren på MIN bil. Jeg klikker i vinkel og skriker i tlf. “den satans jøvelen bryter seg inn i MIN BIL” og røsker på meg morgenkopa, stuper i tøflene og river opp døra.
Vel nede river jeg faenskapen ut av bilen og smeller til han så han suser bortover glatta. 
Politibilen runder hjørnet, og jeg ser to politimenn som knekker sammen i latter, og bak meg hører jeg hysteriske hikst i fra en nabo. 
“du. du …. hikst” og så puster han tungt mens snørr og tårer renner og han hyler “jeg pisser på meg”… så kommer det “du ser ut som lyn gordon med pusur”: “
Jeg titter nedover meg selv og skjønner tegninga. 
Store briller, tutt på huet. En enorm Pusur tskjorte, svær badekåpe (rosa) og enorme pusepels tøfler med LOVE påskrift. Så det må virkelig ha vært et syn som kom ut døren i hundre og helvete og røska faenskapen ut av min bil og gitt han en rett høyre så han flaksa bortover. 
Til mitt forsvar. Jeg er territorial med mine ting! 

3. Min venninnes bursdag på Chess og invadering av MIN intimsone  
Jeg kan si som så. IKKE mitt sted. Men venninna mi var veldig glad i afrikanere, og da var det dit vi gikk når hun hadde bursdag. Enkelt og greit. 
Ikke at jeg fikk henne med på Rock In, Tut og Kjør eller andre steder når jeg hadde bursdag, det skjedde ikke, men hadde hun bursdag, så var det Chess. Så da gikk vi dit. 
Bursdagssdansen, den måtte tas. Og vi på dansegulvet, noe jeg hatet.
Trangt og ekkelt, og hver gang jeg danser tror folk jeg holder på å få et epileptisk anfall, ergo ikke kult.
Denne gangen var det en kar med en forbanna boner som gnikka opp mot meg hele tiden. Hver gang ( minst tre) fikk han beskjed: MIN intim sone! PISS OFF!
IKKE faen om han hørte! Fjerde gangen grep jeg tak i kragen på den hvite jakka hans, “MIN INTIM SONE! FUCK OFF! ONE MORE TIME YOU RUB OF ON ME, YOUR NOSE BREAK! FINALE NOTICE! OKAY?!!
tre sekunder etterpå, og jævelen tar tak i hoftene mine og gnikker seg hardt mot meg. Svaret er er min albu hardt over ansiktet hans så nesa hans ligger langflat over kinnet hans og blodfokket spruter! Jakka hans er IKKE hvit! Da kan han plutselig veldig godt norsk! Spesielt ordene “hore” “rasist” osv. 
Vakta kommer løpende,for han har fulgt med, og vet utmerket godt at jeg har slitt med dette faenskapet en god stund. 
Og fyren sendes på legevakta. 
Jeg får beskjed at jeg må gjerne bli der, selv om “Mobben” disse som kaller meg rasist, altså vennene hans, er rimelig forbanna på liten hvit pike som ikke liker pikk gnidd på seg på dansegulvet og dersom MÅ være rasist. 
Jeg går på tut og kjør, drikker øl,og har det gøy med folk som ikke tror de trenger oppføre seg som idioter. 

4. Da har du aldri møtt mammaen til Bella.
De ordene falt første dag i 8 klasse til datteren min. 
Cocky ung, nyutdannet lærer kommer inn i klasserommet og presenterer seg med navn og sier “Når jeg blir sint, da blir jeg farlig!”. Da kommer det fra bakerste rad fra en av guttene i klassen “Huhh! Da har du faen ikke møtt mamman til Bella!” og det støttes opp med iherdig og frenetisk nikking. Stakkars Bella hadde mest lyst å synke gjennom pulten. 
Det gikk ikke lange tiden før denne læreren fikk hilse på mammaen til Bella, etter at Bella knakk ankelen, og denne læreren som ble så farlig sint ikke klarte holde styr på klassen sin hadde et så høyt lydnivå i rommet at jeg hørte det langt ned i korridoren da jeg kom inn døren. Jeg kom fra jobb.
 standardutstyr; Skuddsikkervest, handjern, dress, frakk, osv..
Stilte meg lydløst i døren med hendene i kors over kassa, og sa så lavt at man egentlig ikke burde hørt, ” Er det sånn her dere oppfører dere hjemme?”. Det ble tyst som i graven. Læreren snudde seg, så på meg, og i et splitt second skjønte han hvem som stod i døren, likheten mellom mor og datter er der. Og han ble hvit. Jeg nikket, gikk bort til min datter, og sjekket ankelen. Bar henne ut av klasserommet og ut i bilen. Og så ikke mer til han på den siden av jul! Men som en annen lærer sa “han var skjelven i lang tid” 

5. Sparte det beste til sist, 16 år og fly forbanna  
Jeg var 16 år gammel da min lillebror kom løpende hysterisk inn hjemme hos oss, “mamma han dreper henne”. 
Det var da naboen som hadde klikka på kjæresten. Naboen var kriminell og samboer med min brors venns mamma. Vi visste jo de ungene var under oppsyn fra barnevernet, og at hun slet med å komme seg vekk fra faenskapen. 
Jeg og min mor løper ut, bare for å se kvinnen hoppe ut baderomsvinduet i andre etg, og mamma brøler til henne at kom deg inn hjemme hos oss, vi har ringt politiet, og hun legger til flekkings. 
Der kommer tullingen, etter henne. og jeg på 16 år. stiller meg opp midt i veien. Ser naboene henger med nesa på fuglekassa og ser på , for nyskjerrig er alle som en. Han kommer mot meg, heter Brynjar. Mot lille meg, og jeg står støtt. Vet politiet er på vei. Og jeg ser han rett i øynene. Han har kniv. og jeg er ikke redd en gang. Han hever kniven som om han skal stikke meg med den og jeg går mot han, jeg han vakler.. 
Denne gangen stiller mamma seg opp ved siden av meg, og han blir helt perpelsk, og vet rett og slett ikke hva han skal gjøre. 
VI sier ingenting, bare ser på han. 
Han skjønner han har møtt overmakta i form av to kvinnfolk, og så hører han sirenene, da begynner han å løpe. 

Ergo; Jeg kunne aldri blitt justisminister! EVER!!!! 
Kunne sikkert kommentert mer, men det har jeg ikke lov til av taushetsplikt. 

DOg, jeg må si at, jeg har nok måttet gå fortere enn Listhaug, og kanskje fortere enn eventuelt Sandberg..  fordi: 
Jeg mener vi skal la folk sone der de begår lovbrudd: 
Jeg mener at dopsmuglere ikke skal få komme hjem å sone i Norge, det gjelder både søte jenter som bare tok med en koffert for typen de hadde vært sammen med i to dager. 
Bestemødre som bare skulle hjelpe sin meget unge type de møtte på nettet og bare har skypet med. 
Det gjelder også alle disse pedofile jævlene som tas i utlandet, og må sone under “kritikkverdige forhold”. For det de gjør er faktisk kritikkverdig. 
Disse IS-krigerne skal få sone i IRAN, IRAK; SYRIA, TYRKIA og hvor de måtte havne, uten mulighet til å komme tilbake til Norge, selv om de har Norsk pass. dette fordi de gav opp alt Norge stod for den dagen de VALGTE reise dit å sloss FOR folkemord, drap, fata, mishandlig, halshugging, babydrap, lemlesting, voldtekt osv av andre mennesker bare pga etnisitet, religion, legning, kjønn, hudfarge og alt som er annerledes enn deres barbariske formening tilsier. 
Det nytter ikke komme etterpå å si “jeg ble hjernevasket”, eller “jeg visste ikke bedre”, fordi du vokste opp i Norge, og du viste bedre.
You made you bed, now you lay on it, sweetie.  
 

Tikket inn en meldig på Instagram fra min venninne Sally i USA, som akkurat nå er i Hematology avdelingen på sitt lokale sykehus i Los Angeles. 
Hun ble etter seks mnd med lungebetennelse som ikke gikk over plutselig diagnosert med Ovarian Cancer, altså eggestokkreft for halvannet år siden. Sally var mye som meg, en duracellkanin, med full kjøre 24/7, var aldri i ro og hadde alltid ett eller annet å gjøre. Sally er en godt voksen kvinne med barnebarn og full jobb som prosjektleder for store byggeprosjekter, og var virkelig The American dream in persona. 
Da jeg bodde der borte, og vi tok oss fri fra jobb, så kunne vi finne på å hoppe i bilen henne, en cabriolet, selvsagt, og suse Sunset Strip bort til nærmeste Margarita Bar for et par frozen Margs, kose oss i sola, før vi suste tilbake til jobb og gjorde unna papirarbeid i et par timer eller fem før kvelden. 
Byggherren hun jobbet for eide blokka jeg leide leilighet i, derfor hadde hun også ofte kontor der, og vi jobbet ofte i samme etasje. 
Dama var rett og slett som meg; Turbo! 
Nå sitter vi hver vår verdensdel med sneglegear og vondter og tygger smertestillende, dog jeg har hår, det har ikke hun. Som hun fniser så fint av og sender meg bilde av “dildoen”. Altså hodet sitt. Dog mitt hodet verker intenst. 

Skremte stakkars budet fra Morgenlevering: 
Nok en gang skremt livskjiten av han fra Morgenlevering.no, som leverer ferske brød på døren hver morgen. Vi bruker bestille Rugbrød derfra, siden jeg er litt rar når det kommer til hva magen min tåler.
Dog de Croissantene, de er himmelske, så de bestilles når det skal kosest til frokost. 
De har mye godt, og guttene liker Sportsbrødet veldig godt, men når det bare er meg og Knut Einar hjemme; Da blir det Rugbrødet. 
Prøv da vel. Og Nei, jeg er ikke sponset! Bare glad kunde, som grunnet Hemicrania ikke orker bake brød selv for tiden! 

Jeg har rett og slett ikke fått sove i natt igjen. 
Har ligget og vridd meg fra side til side, får jeg valgte stå opp. Orka ikke ligge høre på snorkinga til bikkja. Knut Einar sov faktisk godt han, men Lucas, den lille pelslørva: Han snorka verre enn et fyllasvin på to hundre kilo!
Så jeg orka rett og slett ikke høre på det der og satte meg i stua. Jeg har spist, drukket vann.Så her sitter jeg med to tramadol og en pinex forte innabords, og håper etter 2,5 timer på at de kanskje skal kicke inn.
But NO! 
Jeg er begynt på en dunderkur med Prednisolon, altså kortison, for å se om den kan ta noe av dette smertehelvetet, for det skal i følge noen kunne ta noe av smertene. 
Men jeg må innrømme; Jo mer jeg sitter og leser om Hemicrania, jo mer oppdager jeg at det ikke finner egne studier på denne sykdommen, og at den ofte oppdages etter at det er avfeid Cluster, Hortons og Mingrene, sånn at alle som ikke passer inn i diagnosene eller responderer på bahandlingformene blir sluset inn i hemicrani og får liksom denne diagnosen og testes ut en ny rekke medikamenter på denne. 
Jo flere jeg kommer i kontakt med som har denne diagnosen, jo mer mismodig blir jeg, for jeg ser at folk har hatt den i både 3, 4 og 9 år. Og de har ofte levd i et smertehelvete i alle de årene. UTEN at de “vidundermedisinene” som Norske leger og spesialister er foreskrever skal virke har gitt noen som helst form for virkning. Lindring, kanskje, virkning på lang sikt, nei. 
De får tilbakefall og forverring. 
En amerikansk nevrolog som selv kontaktet meg via instagram har hatt denne sykdommen i årevis; han sa at den kommer plutselig, og den KAN forsvinne plutselig. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har planer. 
Jeg må innrømme at å leve mitt liv i håp om at noe skal skje plutselig er ikke noe jeg ønsker. 
Som tidligere duracellkanin med innlagt turbo i ræva, så jeg overhodet ikke laget for å leve et liv i farten “plutselig”: For jeg har faktisk planer” 
Jeg vil på scenen, og synge ut av mere helvete og lage et durabelig SHOW!
Jeg vil gå i tog på Mannsdagen og jobbe iherdig for menns rettigheter og reell likestilling.
Ja hva faen! Kanskje jeg til og med skal bli politiker, for å få det til!
Jeg vil ta en utdanning så jeg kan jobbe i 25- 30 år til så jeg kan få meg en kjempepensjon, så vi kan flytte nordover og kjøpe villsau og geit når vi blir eldre, og starte et Ysteri! 
Jeg vil ikke ligge på sofaen med smerter og se dagene gå forbi kun fordi jeg ser skydekket forandre seg, og ser datoene skifte på mobilen! 

NAV kommer sakte men sikkert! 
En annen ting er at tiden går og jeg ser med gru på at denne store organisasjonen som heter NAV nærmer seg med stormskritt, og jeg må innrømme at vi aldri har vært særlig samarbeidsvillige med hverandre. For det første har ikke de taklet meg noe særlig. Jeg har asperger! Jeg kan faktisk ikke bare ta en pille og bli kvitt det. og nei jeg er ikke hjerneskadet og evneveik. Tvert i mot!
Jeg har en enorm IQ, men jeg har en det utfordringer som hører med til min diagnose som de ikke har noen form for forståelse for. I tillegg har jeg vært sjef, jeg har 22 års arbeidserfaring, og en enorm arbeidskapasitet, men jeg har ikke utdanning på noen bachelor eller master, og jeg får ikke tatt utdanning heller uten tilrettelegging via, nettopp NAV; og oppfølging fra NAV, fordi jeg trenger hjelp fra NAV til å få utdanningsinstitusjonene til å forstå at jeg har en del utfordringer. PGA diagnosen. 
Og der skjærer det seg. BIG TIME!. 
Uansett. Med hemicranianen så står det i stampe uansett, og jeg har mine mistanker om hvor vidt NAV forstår denne sykdommen, og jeg forstår dem faktisk der; fordi dette er en diagnose som er ukjent for både leger flest og diagnosesystemet i Norge. 
Den gir ikke noe rom for utprøving på noen arbeidsplass.
For hvem i alle dager vil ha en person som ikke fungerer pga at man er sengeliggende av smerter? 
Jensen Madrasser, kanskje! 

Først og fremst vil jeg bare skrike! 
Brøle! 
Hyle!
Men vi bor i en seks-mannsbolig. 
Og jeg tenker at ikke bare Knut Einar står i senga i sjokk, om jeg skulle brølt ut og latt folk vite hvor inn i søte satans vondt jeg egentlig har. 
Men jeg mistenker at Pia og Glenn, Arne og Vigdis, og Hilde og Øyvind med alle deres respektive barn hadde antagelig stått i sine senger de også….. 
Så jeg skal heller skrike inni meg… Enn så lenge….
Til Snøen forsvinner. 
Så skal jeg gå opp i skogen å brøle.
For der er det bare trær! 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost [email protected]