Måned: juni 2018

I lys av Unge Høyres hets mot samer hvor de fremmet forslaget om bordeller og kasino på vidda, så har jeg vært litt i tenkeboksen om dette handler om samehets, eller en hets mot Finnmark generelt.
For ja, det er mye ufinheter mot samer, og vi skal ikke stikke under en stol hvor mye samene har gjennomgått av hets oppgjennom årene av både fastboende, men også uvitende folk sørpå som tror samene er et fordummet folkeslag som ikke kan noe som helst og som bare bedriver reindrift og joik.

Man kan undre seg hva disse samme folka mener om indianere, og andre urbefolkninger rundt om i verden. For historien gjentar seg verden over; Urbefolkning hetses, belæres av finfolk i dress og som kommer pengesterke inn og tilraner seg ressurser, mens andre stilltiende står og ser på både mobbingen og hetsen, samt forsøkene på å drive ut kulturen og essensen i folkeslaget. Fordi det ikke passer inn i A4rammene som politikere har bestemt.

Dog det er ikke bare dette som irriterer meg over Ung Høyres forslag, for da jeg i 1995, som ung kvinne, og mor, med en 9 mnd gammel baby under armen flyttet til hovedstaden. Full av livslyst, og klar for å finne meningen med livet i form av studier, fremtidig karriere og som mamma, så ble jeg møtt med både hets og motstand. Hvorfor? På grunn av hvor jeg kom i fra:

«Pul meg tjukk å ta meg sørover, hæ?» ble jeg møtt meg. Mange hadde faktisk forventninger til at jeg var kjørt på tjukka av en soldat som hadde vært i forsvaret nordpå, som var hjemmeboende på Østlandet og nå skulle jeg komme nedover å tvinge han inn i forhold. Grisk og grusom som jeg var; Førkja fra nord.
Andre igjen forventet at jeg kun var ute etter å skaffe meg flere unger snarlig som den trygdesnylteren jeg var, fra Finnmark. For det var jo det vi Finnmarkinger var. Alenemødre med mange barn som staten betalte for, som slapp å jobbe, og som kunne leve herrens glade dager på barnetrygd og bidrag til disse stakkars guttene på Østlandet.

Jeg husker jeg var på leting etter leilighet til meg og min datter, hun var da to år, og jeg jeg fant en meget pen leilighet rett vet UiO. Jeg studerte da på Teologisk Fakultet. Jeg skulle på visning rett etter skoletid. Fruen som selv bodde i huset var meget interessert i at jeg skulle leie, siden jeg studerte rett ved, men jeg hadde ikke snakket med henne selv, fordi dette hadde gått via en av guttene i klassen da hans foreldre kjente denne familien som eide boligen fra før. Og de var interessert i meg som leieboer, helt til jeg kom på visning, da fikk pipa en annen lyd. For det første var jeg nordfra, og for det andre var jeg alenemor, og hun hadde faktisk en sønn på min alder som hun ikke ville skulle ha omgang med meg, fikk jeg vite. Jeg var direkte målløs!
Mente hun virkelig at jeg var ute etter hennes sønn bare fordi jeg var alenemor og nordfra? «Det er sånn dere er dere jenter der nord fra» .
Jeg gikk. Dagen etter spurte min klassekompis hvordan det hadde gått, og jeg fortalte at jeg ikke fikk boligen fordi jeg var alenemor, og nordfra. Han ble rasende. På kvinnemennesket. For han var oppvokst med nestekjærlighet og medmenneskelighet, prestesønn som han var.

Det er faktisk ikke første og siste gang mitt opphav fra nord har blitt brukt mot meg, etter jeg har blitt satt i bås. Og etter 23 år i «utlendighet» fra hjemfylket, så får jeg fortsatt servert latterligheter og fordummende spørsmål, hets og fjas fra folk; Spesielt de som er fra Oslo-området om Finnmark.
Bor dere i tipi? Jeg bruker svare at det heter Lavvo.
Går det reinsdyr i gatene? Da bruker jeg oppgitt svare at nei, de har isbjørnen spist opp.
Og, når jeg får spørsmål om jeg flytta hit fordi jeg ble lurt av en kjekk militærgutt, så bruker jeg flire flåsete å si at nei, jeg skremte vettet av han, så han ble igjen der nord.
For det er faktisk ikke å stikke under er stol at som Finnmarking, så får du hets, enda i dag. Dessverre.

Nann Jovold-Evenmo.

Jeg, som mor, venninne, tidligere arbeidsgiver, bekjent og som nettverker har mange ganger tatt telefoner til andre jeg kjenner som er bedriftseiere og ledere på vegne av både tidligere ansatte, men også folk jeg kjenner som er rivende dyktige for å hjelpe dem få en fot inn i bedrifter jeg mener de ville gjøre en sabla god jobb i.
Å bruke mitt nettverk og mine kontakter for å skaffe jobb til personer jeg kjenner er noe jeg er skeptisk til, for da skal jeg vite at dette er en person som leverer, for jeg vet også at det er MITT rykte som står på spill dersom dette er en slacker, som ikke stiller i rett tid, eller som ikke gjør den jobben som skal gjøres. Og det er ikke fritt for at jeg har sagt «Nei» når jeg har blitt spurt om jeg kan legge inn et godt ord eller hjelpe noen inn på arbeidsmarkedet. For det handler også om meg og det å beholde mitt nettverk.
Men for mine barn, ville jeg ikke gått av veien for å hjelpe dem inn, uten problemer. For det er en norsk greie som vi gjør i Norge, og som er helt vanlig. Uansett hvilken sosial status vi har.

Ungdom Jobber fordi de får jobb via foreldre og foreldres nettverk
Norsk ungdom er fantastiske på å jobbe ved siden av studiene, og mange av disse har aldri måttet søke jobbene de har, rett og slett fordi fedre og mødre har nettverk som hjelper dem inn. Enten det er på egen arbeidsplass, eller via venners og nettverkets arbeidsplasser hvor ungdommen kunne tenke seg å jobbe. Her får ungdommen ikke bare fripass fordi både søknadsprosesser og søkerbunken til vanlig dødelige, men de havner aldri i bunken over de utlyste stillingene som «alle andre søkere må igjennom. Og det er ikke fritt for at disse ungdommene ender opp som din sjef i løpet av tiden du som *vanlig søker» jobber i selskapet. Det er helt vanlig å hjelpe våre unge inn i arbeidsmarkedet via bekjente eller foreldre. Noe som vi uten skrupler bruker vårt eget nettverk og våre arbeidsgivere til, og gjerne våre venners lederstillinger til, for å fremme våre dyktige arvinger både med og uten utdanning.

Nettverk viktigere enn master:
Alle som driver med rekruttering sier det samme; De fleste jobber blir aldri utlyst, og bedriftene må kontaktes fordi de vet hva som rører seg i organisasjonen.
Du anbefales å kontakte selskapet du ønsker å jobbe innen for å forhøre deg, presentere deg, for å vise hvem du er. Dette fordi det kanskje ikke er noe der akkurat nå, men da har de et ansikt å forholde seg til, og det kan hende de har bruk for deg om en måned eller to, for det kan hende de tenker seg om og ser at nettopp den kompetansen du har er verd å bruke til noe likevel.
Samtidig er det viktig med et stort nettverk for å ha muligheter å komme seg innenfor, fordi nettverk er faktisk viktigere enn utdanning og master. Dessverre.
Mange sitter med solide utdanninger og får rett og slett ikke jobber i dag, mens de med gode nettverk og lav utdanning feier forbi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hele denne saken med Innovasjon Norge og Ferd-arvingen er en farse:
Hadde Katharina vært en ukjent 23-åring, som var min eller din datter, så hadde ingen brydd seg om at hun fikk et internship i Innovasjon Norge. Sakens kjerne er at hun er kjent, og rik, dermed intet annet.
Dette bunner ikke i arbeidsmiljølov og ansettelsespolitikk, men ren skjær misunnelse over hva den unge kvinnen har på bok. Derfor skal vi kneble hennes muligheter i Norsk arbeidsmarked, noe vi gladelig hadde brukt vårt nettverk til for å gi våre egne unge om vi kunne.

Jeg ble ganske oppgitt over henne, her sitter hun og sutrer i lange baner på det ene blogginnlegget etter det andre over han som på død og liv skal sende henne bilder av pipenisen sin. De har vært i forhold en stund, han sender støtt og stadig bilder av tassen og hun klager over det offentlig.
Og ja hun får bilder av andre menn også, på tlf , på bloggen, og på instagram.
MENN LIKER å sende bilder av tissefanten sein til kvinner visstnok. 
Det er en trend i sosiale medier for tiden og har vært det lenge.
Kvinner klager på det i hytt og pine. 
Jeg husker for en del år siden så fikk jeg det på mail av en kollega, og jeg valgte holde kjeft om det, og bare anmelde det. 
Simple as that. 
Han jobber ikke lenger i døren. 

Det er utrolig hvor dobbeltmoralistisk mange kvinner er, med tanke på klagingen over at menn ikke skal trøkke bilder av deres organer i tryne på deg, men for all del ; FREE NIPPEL er greit? Da skal man godta at alle skal se hashtag free nipple over alt. For pupper er greit. 
Hva om jeg ikke vil se puppene dine over alt? 
Hva om jeg synes pupper er ekkelt? 
Hva om jeg ikke syner hengepupper, silikonpupper, normale pupper, overdimensjonerte, eller underutviklete… ja alle typer pupper i offentlige rom, på sosiale medier eller hvor faen det måtte være er greit? 
Jeg er drittlei av kvinner som hele tiden skal bruke kroppen sin til å hevde seg og sin rett til alt mulig, og samtidig sutre og klage over at man ikke bli anerkjent for det man har i hodet sitt.
“Han bryr seg kun om det jeg har mellom beina, ikke det jeg har i hodet”. Gud bedre, om jeg fikk en krone for hver gang jeg hørte den hadde jeg vært millionær! Det er faen ikke rart, mener jeg. For kvinner er av og til komplette idioter som tror det å flashe nippelen er feminisme, at det gjør noe annet enn å få menn til å sikle. Seriøst! 
Free Nipple handler ikke om NOE annet enn at du har lyst til å være en rebell, som får lov å ta av deg klærne der og da uten å kalle det pornografi, eller bli kalt hore, glamourmodell eller nakenmodell. Det er hverken et statement eller noe. 
Hadde du ammet en baby hadde jeg kunne anerkjent det, eller om du var brystkreftoverlevende som kanskje skulle fortelle en historie. 

Så tilbake til dette med menn og deres tissefanter; 
De samme damene som raljerer om #FreeNipple sutrer i lange innlegg om menn og deres tissefanter. Jeg undrer på om de ikke hadde trødd ut en #FREEPUSSY kampanje om vaginaen eller musa hadde vært utvendig.
Tenk så tøft om vi kvinner hadde vært født med utovertiss vi også; Da kunne vi også sveivet med den. Vist den stolt frem.
Svoshet frem og tilbake, og tatt bilder som vi sendte over alt.
Tenk for en kampanje! 
OH MY! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette handler om sjalusi over at vår er innvendig og ikke utvendig.
Hashtagg den du! 

Nann Jovold-Evenmo