I går kom pressemeldingen fra koret, og den har gått ut til aviser i våre lokalområder.
«Velkommen til høstens viktigste konsert.
I disse tider er det mye på tapetet rundt om på konsertarenaer i landet, men høstens viktigste konsert finner sted på Kolben Kulturhus nå den 3. november; På Grensen til Allsang med korgruppen Wicked Rock Circus, som består at en miks av dyktige musikere, med årelang erfaring fra norske konsertscener, og amatører som aldri har stått på en scene før.
Konserten vil presentere et potpurri av kjente låter fra skandinaviske artister, som blant annet Gasoline, Roxette, ABBA, Stage Dolls, og CC Cowboys.
Dette kan sies å være høstens viktigste konsert, fordi inntekt for konserten går nemlig til Kreftforeningen og Sykehusklovnene. Dette er to ideelle organisasjoner som fortjener, og trenger, all den støtte de kan få.
Ildsjelen, Morten Skaug, har satt opp forestillingen 2 ganger før, og har vært primus motor for dette koret som i starten bestod av bare menn. Denne gangen har de klart å få med seg hele tre damer på scenen med dem. Selv om det har vært noen utskiftninger i koret, så består noen av de opprinnelige medlemmene på scenen denne gangen også; Morten selv, Tommy Sand, Raymond Wiig og Knut Einar Evenmo. Denne gangen har de fått med seg Trond Hoff, Elisabeth Bøvold, Elin Mikkelsen og Nann Jovold-Evenmo. I bandet er det flere av medlemmene som har vært med tidligere, og de består av Lasse Bjørn Johansen, Bjarne Torud, Kai Asker og Simon Sigurdson.
Han sier han kunne alltids gjort som så mange andre og startet en innsamlingsaksjon via sosiale medier, men velger heller å invitere til et dundrende sceneshow hvor folk i alle aldre kan komme og synge med på sine allsangfavoritter gjennom tidene. For det er trossalt mye mer moro å delta eller være til stede mens man støtter en god sak.
-«Denne gangen vil også inntektene av konserten går til veldedige organisasjoner og i år har vi valgt å dele overskuddet med Sykehusklovnene, som er en ideell organisasjon som sprer glede hos barn på norske sykehus». Sier Skaug.
Deltagerne i koret gir av sin tid for å støtte sakene og har jobbet nesten et år for å komme i mål med konserten. -«Alle vi har noen vi kjenner som har eller har hatt kreft. Mange av oss kjenner et barn som har vært innlagt på sykehus i land tid. Derfor er det viktig for oss å få være med på å støtte Kreftforeningen og Sykehusklovnene»
Vi lover er kjempeshow den 3. november i Kolben Kulturhus. Og oppfordrer alle til å komme å støtte disse to foreningene sammen med oss.
Jeg har en diagnose som heter Hemicrania Continua.
Dette er en kronisk hodepinelidelse, som det ikke finnes noen kur for per dags dato. Ikke blir den forsket noe særlig på heller, fordi det er få som har diagnosen. Der folk flest kan ta en pinex eller paracet for sin hodepine, så finnes det ingen smertestillende som demper min hodepine, og jeg har den 24/7, hele året.
Det har siste 14 mnd ikke vært en eneste dag jeg ikke har hatt kronisk hodepine.
Der leger og spesialister spør “på en skala fra 1-10, hvor vondt er det”, så er jeg i mellom 15 og 25 daglig. Det vil si så ekstreme smerter at man ikke klarer fungere normalt. Det går ut over det sosiale, familien, hukommelsen min, og rett og slett påvirker hele livet mitt på mange måter.
Er ikke du kronisk syk? Joda jeg er faktisk syk. Invalidiserende syk faktisk. Selv om det ikke synes utenpå. Jeg unner ingen mine hodepinesmerter; og håper virkelig ingen andre får samme smerter eller smertenivå. Ikke en gang om jeg hadde en verste fiende. Jeg har en diagnose, og den er fastsatt av intet mindre enn 3 spesialister, og to av dem er Norges fremste å hjernesykdommer og smertetilstander i hjernen.
Derfor er jeg syk ja, men det betyr ikke at jeg ønsker legge meg ned å dø. Selv om der ikke finnes smertestillende, så prøver jeg fungere så godt jeg kan, når jeg kan.
Det er ingen andre enn Knut Einar og guttene han som ser meg når jeg er på mitt verste, nemlig flere dager i strekk i sengen, i mørket uten lyder, lys eller noen form for støy som kan påvirke. Når kroppen kollapser så er det lite annet enn morfin som hjelper meg gjennom smertehelvetet.
Selv om det er konstante smerter så jobber jeg kontinuerlig med å selv forsøke stagge dem. På ren skjer vilje. Du ser ikke syk ut! Da lurer jeg på; Hvordan ser ensom er syk ut? Må man halte eller være fordreid av smerter? Eller er det en mal for hvordan man ser syk ut. Som sagt over er det å være syk ikke noe som alltid man viser frem til andre, for det er kun de nærmeste som ser meg, og ser helvete jeg gjennomgår på daglig basis. Jeg flasher det ikke i alle medier og kjører en “se på meg jeg er syk”-front. Jeg velger heller skrive om andre ting, være engasjert når jeg klarer, og være sosial når jeg har mulighet. Jeg biter også tennene sammen i sosiale tilstelninger, og folk tror jeg er helt frisk. Men vi har avlyst mange avtaler med venner og familie, rett og slett fordi det der og da ikke var mulig å gjennomføre noe sosialt pga hodet mitt, og jeg ikke orker sitte neddopet i en krok for å bevise at jeg er dårlig. Jeg har faktisk ikke noe å bevise for noen, og der er ingen som har rett til å se meg på mitt verste!
Hvordan kan du da synge i kor? Nå er dette noe jeg gjør av og til, ikke hver dag, og kanskje mer nå som det er konsert om 14 dager.
Men smertene er der både når jeg synger og ikke synger. Og jeg øvde ikke med koret hele sommeren fordi jeg lå langflat i sengen eller på sofaen. Koret er eneste grunnet til at jeg klarer mobilisere krefter til å komme meg ut av sengen, huset og å være sammen med andre mennesker. Hver gang jeg har vært på øving, så ender Knut Einar opp som “sykepleier” i et par dager etterpå. Fordi kroppen kollapser grunnet smerter.
De i koret har sett meg når jeg er grå i trynet av smerter, men likevel sloss meg gjennom “mine låter”, fordi dette er noe som faktisk gir meg glede; Å synge og være sosial med disse spennende og flotte folka.
Og så er det faktisk til en god sak. For selv om det er lite eller ingen forskning på min diagnose; Så er det mye som skjer på kreftfronten, og mange barn som gledes av Sykehusklovnene rundt om på norske sykehus. Og det er for meg viktig å delta på noe som kan skape nye metoder innen kreftforskningen, samt glede andre som er syk.
Jeg har vært borti flere som fnyser av Blå Sløyfe, og en venninne sa det samme; «Mange fnyser av blå sløyfe» Til og med menn fnyser av den,
I over 20 år har kvinner hatt rosa sløyfe, og både Cirkle K/Statoil og andre har kjørt inntektsgivende kampanjer til inntekt for rosa sløyfe. Ingen kjører kampanjer for blå sløyfe eller Movember som der kalles. Bortsett fra Kitchen som har Blå Sløyfe kopp 😊
Creds til dem.
I media leser man hele oktober, som er rosa sløyfe-måned om brystkreft, kvinnesak, kvinnehelse og alt som har med kvinner å gjøre.
Men i november er det ganske så stille.
Kanskje et og annet drypp om Blå Sløyfe, som kreftforeningen har klart å få inn en plassering på.
Er det så at vi ikke gidder å snakke om menns helse?
Min egen far var 58 år da han døde, og hans far var også 58 år da han døde.
Min bestefar døde av lungekreft grunnet sitt arbeid på “malmen” i Narvik, og min far døde nok av diverse medisinske komplikasjoner grunnet sykdom. Han hadde bechtrevs syndrom, sjøgrens syndrom, og hadde hatt flere komplikasjoner som kommer grunnet disse sykdommene.
Bechtrevs er ifølge Norsk Helseinformatikk IKKE arvelig, men det som har den har alle fått påvist vevstype, kalt HLA-B27. Personlig må jeg si meg uenig, da stor del av farssiden min har bechtrevs syndrom, både menn og kvinner. Derfor finner jeg det vanskelig å tro at dette ikke er noe som går i arv.
Nå er det slik at menn i større grad enn kvinner sliter med psykiske lidelser, hjerteinfarkt, livsstilssykdommer og, ikke minst er det, bare menn kan få Prostatakreft.
En slektning fikk prostata for en god del år siden, og det var full åpenhet om dette.
Men det allikevel så tabu at man ikke snakker om det offentlig.
Så i min brors bryllup, så ble jeg stående med han som hadde hatt kreft, og en annen person, hvorpå jeg spør han som da var under rekonvalesens etter operasjon;
“Nå, onkel, hvordan går det med stellet? Blir du bra?”
Han smiler og svarer “Joda, stellet har det bra nå, men vi tar jo tiden til hjelp”
En som overhørte dette kom etterpå bort til meg og sa at det ikke var “Passende å ta opp slike tema”, Jeg svarte at “Nei vel, skal vi fortsette late som om verden er prikkfri? At ingen sykdommer og diagnoser forekommer?” Vedkommende gikk. Både min onkel og tante ristet på hodet over at folk er så sneversynte og ikke tåler å snakke om dette tema.
Men en ting er sikkert; MENN DØR TIDLIGERE ENN KVINNER:
Jeg forsøkte å finne årsaker til at menn dør tidligere enn kvinner.
Jeg var inne og tittet på statistikk over de ti mest vanlige dødsårsakene i Norge, og det fant jeg 1. Hjerteinfarkt.
Her viser det seg at menn i større grad enn kvinner får dette i ung alder.
Dog etter fylte 80 begynner kvinnene og ta igjen menn, etter fylte 90 er det faktisk flere kvinner enn menn som dør av dette.
Dog sannsynligheten for at flere kvinner enn menn dør av hjerteinfarkt etter fylte 90 er nok fordi det er flest kvinner i denne aldersgruppen. kilde folkehelseinstituttet
Jeg skal hoppe over andre sykdommer på listen fordi det er to andre som utmerker seg når det kommer til menn:
7 plass er det (2016) selvmord
Omlag 4,2% av befolkningen begår selvmord, og det er det flere menn enn kvinner som tar selvmord.
4 ganger så mange menn som kvinner tar selvmord.
Vi kjenner alle noen som har mistet en nær dem til selvmord.
I Norge er selvmord hoved-dødsårsaken for menn mellom 15 og 49 år.
Rundt 60% av alle selvmord er i aldergruppen under 60 år.
Blant de med psykiske lidelser er risikoen høyest, i tillegg kommer tap av arbeid, personer med nevrologiske sykdommer, seksuelt misbruk og dårlig selvbilde opp som risikofaktorer.
10. plassen er (2016) prostatakreft.
Denne krefttypen får omlag 5100 menn hvert år, og dette er en 4 dobling på de siste 60 årene
2,3% av den mannlige befolkningen vil få prostatakreft ila livet.
1 av 10 dør av prostatakreft i EU, og halvparten er over 80 år når de dør.
I år, 2017, fikk menn endelig blå sløyfe av kreftforeningen, det vil si at alle som kjøper blå sløyfe er med på å støtte opp om forskning på denne sykdommen i Norge.
I følge kreftforeningen er det ofte tilfeldigheter som fører til at prostatakreft oppdages, og kunnskapen om hvorfor denne sykdommen oppstår er fortsatt uviss.
Blå Sløyfe og Prostatakreft:
Kreftforeningens Blå Sløyfe aksjon er til inntekt for nettopp prostatakreft.
Pengene går til forskning og opplysningsarbeid om sykdommen, fordi forskere vet fortsatt ikke hva som er grunnen til at så mange menn får denne sykdommen.
Mange menn snakker ikke om sykdommen, fordi prostatakreft er et tabulagt emne, og alle tror det bare hender «eldre menn med inkontinens». Yngre menn snakker i hvert fall ikke om diagnosen, og det er vanskelig å få disse til å sjekke seg hos lege.
«fingern i rumpa? ÅH NEI!» Eller den jeg synes er mest idiotisk «Finger i rompa? Ikke faen, jeg er ikke homo!» Det hjelper ikke være homofob om du dauer av prostatakreft, mener nå jeg.
For å finne ut om en mann har prostatakreft vil man både kunne utføre kliniske tester ved at legen undersøker prostata ved å kjenne på denne via endetarmen. Mange menn synes dette er ubehagelig og utsetter nok sjekken pga dette.
I tillegg vil man ta blodprøver da Prostataspesifikt antigen (PSA) er et protein som skilles ut fra kjertelcellene i prostata og måles i blodet.
I Norge har anbefalingen vært kun PSA-screening for menn med vannlatingssymptomer og/eller med arvelig belastning for prostatakreft.
Men det er fordeler og ulemper ved å ta denne screeningen fordi den kan skape unødvendig redsel da PSA også kan forekomme ved
-Godartet forstørrelse av prostata
-Betennelse i prostata
-Blærebetennelse
Ved forhøyet PSA og mistanke om prostatakreft må kreftdiagnosen stadfestes gjennom undersøkelser av prostatavevet i mikroskop (histologisk analyse), før behandling iverksettes. (kilder: Prostatakreftforeningen og kreftforeningen)
I følge Gøteborgstudien om prostatakreft, så viser det seg at screening hyppigere enn anbefalt er med på å forhindre utbredelse og dødelighet blant menn med denne sykdommen.
Hvorfor tar jeg opp dette?
Jeg har sittet og lest på mange forumer, og fulgt debatter på sosiale medier, hvor der er det en gjenganger blant kvinner om at menns sykdommer tas mer alvorlig enn kvinners.
Det er jeg uenig i! Rosa Sløyfe har vi hatt har vi hatt siden tidlig 90-tall, mens Blå sløyfe ble lansert ført i 2017. I tillegg er det dette med at menn mener Blå Sløyfe aksjonen feminiserer deres problemer. Men gjør vi det? Eller er det bare tabulagt og flaut å prate om?
Oppmerksomheten rundt kvinnesykdommer har vært stor hvor både brystkreftsaken, Sjekk deg – livmorhalskreft har vært fremtredende. I tillegg favoriserer vi kun jentene i vaksinetilbudet mot HPV-.
Gutter i alderen 12-22 bør få HPV gratis.
Når det gjelder HPV-vaksinen mener jeg bestemt at gutter og unge menn diskrimineres av Norsk Helsepolitikk, og at de ikke ser alvorsgraden i dette. Nå får guttene i en viss alder dette, men mange faller utenom. De som er for gamle til å få den gratis, altså over 15-år.
Gutter burde hatt likt tilbud av denne vaksinen med tanke på spredning av HPV, og kreft i penis og forhud.
Hvert år får 480 ungdommer kreft grunnet HPV-viruset, og 96 av disse er gutter.
I tillegg kan dette viruset gi kjønnsvorter, noe som både rammer gutter og jenter.
Omlag 70% av de som har sex vil få dette viruset i løpet av livet, og 10% vil få kjønnsvorter
Selv om man ikke har symptomer, så kan man spre denne sykdommen til andre, som igjen kan utvikle kjønnsvorter eller kreftsykdommer.
I tillegg sliter menn med andre problemer som f.eks impotens, som et ekstremt tabubelagt emne som kan forekomme grunnet fysisk eller psykiske problemer. Dette problemet kan også ødelegge ekteskap og samliv, fordi det ikke snakkes om og man ikke finner årsaken til problemet.
VI må slå et slag for menn og menns helse, for vi har ikke råd å miste våre kjære;
Kreftformer, hjerteinfarkt, eller selvmord skal ikke få lov å ta fra oss de menn vi elsker.
For det er snakk om våre fedre, ektefeller/samboere, sønner og brødre.
På twitter havnet jeg i en lang diskusjonstråd om kvinners trygghet og om menn som stigmatiseres av kvinner.
Det fikk meg til å undre på hvorvidt vi skal være redd nettroll som sitter og føler seg krenket av kvinner som mener de må ta forhåndsregler når de er ute å går en tur.
Trusler over nettet.
Flere av kvinnene har mottatt trusler over nettet, og det er noe man bør anmelde med en gang.
En person som er truende i språket mangler etter min mening både en og ti skruer. men det er et fåtall som er tøff, eller skal vi si idiot nok, til å stå for dette når de møter vedkommende face2face.
Samtidig er det ikke å stikke under en stol at trusler via nettet er noe som forekommer i stor grad, både av menn og kvinner. Og dette er iht politiet vanskelig å ta tak i, samtidig som det er såpass økende at nesten alle har vært bort i det, på en eller annen måte. De som tas for trusler har en tendens til å skylde på “et par pils, og så tok det av”. Mens andre igjen mener de ikke har gjort noe galt, de har da bare diskutert. Dessverre er det også mange skjulte trusler som forekommer, og dette handler om å “føle seg truet” i like stor grad som at man har konkret blitt utsatt for en trussel.
Jeg har selv fått min andel trusler, ja til og med drapstrusler, over internett.
Men jeg går fortsatt ikke rundt og er redd for å bli drept, voldtatt eller skadet av disse.
Det handler faktisk om å se hvem som er farlig.
Trusler face2face
Jeg ble overfalt av en tulling på et utested i 2002/2003. Han var trekt opp av en sykelig sjalu kjæreste, som i lang tid hadde påstått at jeg hadde “stjålet” typen hennes. Noe som var pisspreik fra ende til annen. Jeg hadde ikke interesse for fyren i det hele tatt, vi trente sammen.
Ihvertfall, kvinnen klarer på en fest på gymet å få han så “opptrekt” å sint at han sprang på meg på utestedet senere på kvelden.
Det ente med at jeg anmeldte han og det ble sak.
Dog under rettsaken ble jeg fortalt av hans forsvarer at dette hadde med en trekant å gjøre, hvorpå jeg veldig tydelig kommenterte at jeg aldri har hatt en trekant, fordi jeg mener sex er mellom to personer som er glade i hverandre. Og dessuten ville jeg ikke tatt i han (anmeldte) med pølseklype engang.
Jeg mistenkte det var trekantforhold hun (advokaten) mente, men dessverre ordla hun seg som en komplett idiot!
Fyren ble dømt, og godt er det.
Trusler face2face er likevel etter min erfaring innen personsikring lite sannsynlig at det vil skje noe annet enn disse truslene. Selvsagt er trusler skremmende mot ens person, og man føler seg ekstremt usikker og redd. Men sannsynligheten for at vedkommende vil gjøre deg noe der og da er liten.
De som er tilregnelig til å gjøre dette, det er de stille og supersaklige.
Det er min profesjonelle erfaring.
Kvinner er faktisk mer tilregnelig til å gå fysisk til angrep på deg under en face2face-situasjon. Hvorfor? Tja, kanskje det handler om å hevde seg, eller at de selv er så redd at de velger gå til angrep. I mitt tidligere yrke var det oftere kvinner som gikk til fysisk angrep, enn menn.
Stigmatisering av menn.
Jeg har lenge forsøkt å få både media og politikere til å slutte bruke “MANN” når vi snakker eller skriver o gjerningsperson. Dette fordi det er stigmatiserende å være mann når man hele tiden leser eller hører om voldtekstsmann, overgrepsmannen, voldsmannen, osv. Det er begreper som er negativt assosiert med menn. Og når vi vet at kvinner utfører vold i hjemmet i større grad enn menn, voldtekt av menn også forekommer, overgrep også skjer av kvinner, så er dette et begrep vi må slutte bruke. De to styggeste overgrepssakene i nyere tid er det faktisk mødre som stod for. Ergo er definisjonen overgreps,voldtekts,voldsmann noe vi må fjerne.
Trenger vi være redd menn?
Jeg mener nei. Menn er ikke farlig. Menn som gruppe eller enkeltindivider er ikke farlige. Men det er noen som er det. På lik linje med at det er noen kvinner som er farlige. Derfor er det veldig leit at kvinner skal føle at de må ta forholdsregler når de skal ut av døren hjemme.
Media har også en rolle i dette, fordi de har vært med på å stigmatisere et kjønn som overgripere. Medias rolle er ganske klar, for de har en tendens til å henge seg opp i kjønn når de skriver om vold og voldsutøvere. På linje med at de henger seg ofte opp i etnisitet.
Vi må huske på at de fleste voldssaker, overgrepssaker og voldtektssaker aldri når mediene og ikke rettssystemet heller; Så hvor vidt det faktisk er menn vi trenger være “redd” kan være en misoppfatning.
Nå har jeg, som sagt tidligere, jobbet med personsikring. Det vi kaller livvakt. Og det som jeg selv oppdaget her var at kvinner er i større grad voldutøvere. Selv om volden de utfører kanskje ikke alltid er så fysisk skadelig , så er det psykiske elementet til stedet. Kvinner er det værste å jobbe mot når det kommer til vold i hjemmet, vold og trusler mot kjente mennesker, eller i det hele tatt når det er snakk om vold, trusler og overgrep. Fordi kvinner er “snikete” og ofte får fripass fordi de er kvinner.
En aggressiv mann vil du har større sjanse for å vite hvor du har, men ikke en kvinne. Det er mine erfaringer.
Er det galt å hevde at kvinner bør ta selvforsvarskurs?
Noen mener det er slemt å hevde at kvinner må ta selvforsvarskurs. Personlig mener jeg det er slemt å ikke gjøre det, fordi å leve i konstant frykt er ikke et liv verd å leve. Gode selvforsvarskurs vil jobbe med det psykiske også, og gi knagger å henge ting på mentalt, ikke bare hvordan du skal skade overfallspersonen.
Som utsatt for overfall selv, så mener jeg bestemt at å gå rundt å være redd er bortkastet tid og energi. Man klarer ikke nyte livet eller glede seg over å bo og leve i et av verdens mest fantastiske land. Derfor burde selvforsvar være obligatorisk for kvinner, og unge kvinner på ungdomsskolen eller videregående skole.
Jeg tror ikke verden er mer utrygg enn før, men vi har nå tilgang til forskjellige medier vi ikke hadde før i tiden, og da er det lettere å finne informasjon om overgrep, vold og voldtekt. Nyhetene er mer tilgjengelig og skriver om det oftere enn før. Tidligere var dette slik man ikke fikk høre om, men det skjedde.
Jeg ønsker vi skal slutte stigmatisere menn som overgripere og utysker.
Jeg ønsker at kvinner skal ta selvforsvarskurs som også jobber med det mentale.
Jeg ønsker at media skal slutte omtale overgripere, voldtekstforbrytere og voldsutøvere som menn, men heller bruke person.
Og så ønsker jeg er samfunn hvor man som kvinne, og mann, slipper å være redd.
