Måned: januar 2018

Jeg har tenkt en del på dette med fedreskap, og man hører mange merkelige historier om fedre som oppdager at de egentlig ikke er pappa likevel.
Hva om du som pappa, våkner i morgen og oppdager at du IKKE er pappa til dine barn? 

Du MÅ betale bidrag, fordi du var gift med mor da barna ble født og derfor er etter barnelovens §3 barnets far. 

Du har allerede betalt bidrag i 8 år, men de får du kun 3 år tilbakebetaling på. Fordi du ikke kan kreve tilbake mer enn 3 år, siden bidraget er innkrevd via NAV. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Konfirmasjon, barnedåp, gaver, turer alt du har lagt i barnet, i tillegg til omsorg og kjærlighet. For ikke snakke om alle gangene du «ikke forstod noen ting! Og alle de andre ungene får jo lov»

Barnelovens §3 sier at «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen»
Men hva om nå mor har vært og slengt med høna i hytt og vær og ikke aner hvem far er, eller at hun er fullstendig klar over at sin ektemann ikke er far til barnet?

Sett at Kvinnen er gift med Mannen, og får en baby som egentlig ikke er Mannens. Er det riktig at han skal fostre barnet opp som sitt bare fordi han er gift med en, løsaktig kvinne, som er moren til et barn.
Barnet er selvsagt uskyldig og har krav på både omsorg og oppfostring, så det er ingen som sier noe på det. Og mang en mann har blitt å elske barn som ikke er sitt eget avkom, som de har fostret opp som sine.

Hva er problemet?
Dersom han er klar over at han ikke er far, og velger være pappa for denne, så er det for hele oppveksten og årene som kommer. Og man kan ikke plutselig snu etter 18 år og så kreve DNA test, og bidrag tilbake.
Problemet for dagens foreldre er nok heller når ekteskapet går åt skogen, og barnefordeling, bidragsdiskusjoner og godt innblandet med bitterhet skal fordeles. Og ja, i noen tilfelles fordeles en god dose bitterhet, både berettiget og uberettiget.
Jeg skal fortelle deg tre historier hvor Pater Est Regelen er helt på villspor, og burde opp til en vurdering om den i det hele tatt er riktig å beholde i dagens lovverk.

Han får vite etter datterens sykdom at han ikke er far.
Han hadde vært pappa i 30 år, da hans datter ble syk og trengte transplantasjon. Som enhver fantastisk pappa valgte han å donere vekk sin nyre til datteren.
Prøvene ble tatt, og legen mente mens blodprøvene var til sjekk at det er sjelden man ikke er match når det er så nær familie.
Kort tid etter får han vite at hans 30 år gamle datter, som han har holdt som baby, trøstet og plastret som liten, tørket snørr og tårer ved første hjertesorg, og fulgt opp kirkegulvet i nydelig hvit kjole; Er ikke hans.
Sjokket! Mannen var i transe, for hele hans verden har nå falt i grus.
Hele hans familie er en løgn.
Etter hvert kommer det ut at kona hadde hatt et forhold til en på jobben, for han hadde jo selv vært så mye ute og reist på den tiden. Hun hadde vært ensom. Men det var over og han var jo fortsatt pappa, kanskje bare ikke av blod.
Svik og lurerier fra det mennesket han stolte mest på i hele sin verden.
Datteren som er syk, og trenger noens hjelp kan han ikke hjelpe. Og på toppen av det hele er han ikke en gang kvinnens far.
Alt falt i grus!

Han har vært pappa i ti år, men gutten er ikke hans
Han var gift med mor i 12 år, og etter å ha prøvd i to år får de endelig en gutt. Frisk og sunn, og han lever og ånder for sitt barn. Forholdet holder ikke med mor, men de blir enig om at gutten skal bo mest hos mor. Og gutter en hos han annenhver uke fra torsdag til fredag. Samværsavtalen var for at hun skulle få seg en utdanning og få en stabil økonomi.
Men han er alltid med. Han henter oftere og har gutter så å si halve tiden uansett. For avtalen er kun på papiret, er de enig om.
Når barnet begynner i barnehagen, er det han som følger og henter.
PÅ barneidretten blir han en av ildsjelen fordi her får han mer tid sammen med sitt barn, og får se gutten vokse til å bli en kjempeflott gutt.
En dag får han sms fra mor, hun vil flytte fra byen, og til en annen kant av landet. Gutten på nå 10 skal hun ha med seg!
 Han nektet! Ikke faen!
Hans sønn skal ikke flytte, for han skal kunne følge sitt barn.
Han krevde mekling, og han kom til timen med mot i brystet og lest opp på barnets rettigheter. Retten til omsorg fra mor og far.
Dette legger han også frem for mor. Hun gråter og forteller at hun har kjæreste på andre kanten av landet, og dessuten har hun jo hovedomsorgen.
Mekler forsøker få han til å «se det fra mors siden, hun kan jo ikke la barnet være igjen», han svarer at det blir rettsak. For han har gjort alt for å hjelpe henne, og da mumles det forsiktig; «Det er ikke sikkert at det er ditt uansett»
Han blir nummen! Mekler stopper også og ser på mor, «Hva?»
-«Ja, jeg var med en annen samtidig, så jeg vet ikke hvem som egentlig er faren. Men du ER jo pappaen. Du kan se han i feriene».
Han reiser seg og går. Det blir en helvetes runde med advokater og retten for å få DNA-test av gutten. Gebyret på ca 3000kr er greit, men advokatsalæret for å få hjelp til å kreve DNA testen via retten, så lenge etter, det koster. Etter 6 mnd har han svaret. Han er ikke pappa.
Hans verden faller i grus! Ikke hans sønn.
Mor tar barnet med og flytter. Likevel blir han trukket i bidrag, og NAV nekter å omgjøre bidragssaken, fordi han var gift med mor under unnfangelsen og fødsel. Ergo er ha etter barnelovens §3 barnets far. Pater EST!
Han må en ny runde med advokater, og denne gangen blir bidraget stoppet, og han krevet å få tilbakebetalt bidraget for de 7 siste årene, for han har betalt for et barn som ikke er hans.
Svaret fra NAV er sjokkerende; Bidraget kan kun tilbakebetales for de tre siste årene. De utfører ikke tilbakebetalinger over tre år, med mindre det er spesielle grunner som foreligger, og a maksimalt 5 år.
Han er nummen!

Han er gift med mor, så dør mor.
Jenta er 13 år gammel, midt i den verste puberteten. Den ene sommerdagen, så krasjer mor, og overlever ikke. Han, datteren og sønnen på 11 er i sorg. Deres mamma og kone er borte. Sorgen og savnet er vanskelig, men de står sammen. Far og barn.
Etter tre måneder bestemmer han seg for å rydde opp, rydde ut alle hennes gamle ting som de egentlig ikke trenger. De får hans søster til å hjelpe seg.
De går igjennom alle tingene, bestemmer hva de skal beholde, kaste og gi vekk. Noe går til et godt formål, andre ting kan selges.
Da kommer han over en bunke gamle brev. Datert for 14 år siden.
Han leser vakre kjærlighetsbrev, og tryglende spørsmål om å få lov å være en del av barnets liv. Han forstår sakte at dette er brev til hans avdøde kone, fra en som mener å være datterens far. Han skjønner ingenting, og blir helt nummer. Datteren napper brevene fra han, og løper inn på toalettet for å lese, han rakk i stoppe henne. Hun hyler, gråter, knuser ting, og raser. Er han ikke pappa. Hun vil vite.
De får tilkalt lege som klarer gi henne noe beroligende, men det først etter at han lover at de skal ta blodprøve for å sjekke.
I mellomtiden sjekker søsteren opp ang mannen fra brevene, og forteller at han er død for en del år siden.
14 dager etter kommer beskjeden. Hun er ikke hans datter.
Hun er strengt tatt foreldreløs.
Han står midt i en sorg over å ha mistet sin kone som han elsket. Nå viser det seg at hele ekteskapet var basert på en løgn, og datteren hans er faktisk ikke hans.
Han er knust.
Jenta er totalt knust.

Er det riktig at vi fortsatt baserer fedreskapet på Pater Est, altså at den mor er gift med alltid er far?
I disse villfarne tider hvor man harver over både den man er gift med og hele nabolaget, så er det kanskje ikke så riktig at den blir stående.
Den dagen man oppdager at man ikke er far til barnet, kanskje har man vært pappa i alle år og ungen er flyttet ut.
Kanskje har man måttet betale 800 000 i bidrag og så får man beskjed at man ikke er far. Og så er hverken barnet ditt, og du får ikke penger igjen. Uberettiget penger mor har fått ved å lyve om hvem som er far, ved lovens hjelp.
Eller kanskje han var far, og oppdager at datteren ikke er hans når sannheten kommer til overflaten i form av gamle brev.

Ja han er rasende, såret, bitter og knust.
Men har noen vurdert hva Pater Est regelen gjør med de barn som vokser opp med en løgn? I en sorgfri verden hvor pappa er det beste i verden, for så å oppdage at han ikke er pappa likevel.

«Viss om atte»!
Ja du tenker nok det; «Hva om og viss», men dette er faktiske episoder som HAR skjedd. Menn som har fått vite at de faktisk ikke ER pappa likevel. For dem er det ikke krisemaksimering; det ER en krise.
For dem er det ikke en «enn hvis», det er et faktum.

PATER EST, ER DET GRUNNLAG NOK FOR Å BEKREFTE FARSKAP?
Jeg tenker vi må revurdere regelen, fordi ekteskap er ikke en betingelse for at du faktisk er pappa! 

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
[email protected]

Jeg har nå gått gjennom flere studier om foreldrepermisjon, dette baserer seg på fedre som tar ut eller ikke tar ut foreldrepermisjon ved fødsel. Det som forundrer meg at politikere ikke ser er at jo flere uker som øremerkes far, jo flere tar dette ut. Jeg blir satt ut over hvor lite våre politikere vurderer forskning før de uttaler seg om både foreldrepermisjon, økning av fedrekvoten, og dette hysteriske tviholde på fellesdelen.
«Man må bestemme selv», sier de. Men når studier viser at fedrekvoten både er viktig for mors karriere og lønnsinntekter, skilsmisser forekommer sjeldnere i familier hvor kvoten og deler av fellesdelen tas ut, samt familievelferden faktisk øker ved økt uttak av permisjon for fedre. Vel da henger ikke disse konservative feministholdningene på greip!
Den nye barneministeren etterlyste hvorfor menn ikke tar ut mer permisjon når barnet ble født, og det er faktisk utrolig mange grunnet til at NOEN menn ikke tar ut all eller mer permisjon.
Det handler om holdninger, økonomi, arv og miljø; og her har samfunnet og politikere et godt stykke arbeid å gjøre.
Vi er nødt for å se på løsninger der 50/50 fordi det er hva samfunnet i det lange løp tjener mest på, og familien!
Og ikke minst; Hva som er det beste for barnet! 

Hvorfor noen fedre ikke tar ut permisjon;
Før jeg kommer inn på grunnet til at noen fedre ikke tar ut permisjon, så vil jeg påpeke at 37% av fedre tok ut mer enn bare fedrekvoten.
Andelen fedre som tar ut full kvote varierer fra fylke til fylke men ligger mellom 65% og 74%.

1. Innvandrer fedre tar i liten grad ut foreldrepermisjon. Dette kan være fordi mange innvandrerkvinner er utenfor arbeidslivet og derfor ikke opparbeider rett til permisjon. En annen ting er at vi må tenke kulturelle forskjeller. Det er faktisk en «kvinnejobb» i mange innvandrergrupper, og både mødre samt fedre er urokkelig i sitt kjønnsrollemønster. Vi kan tenke oss at det kanskje også handler om lite kunnskap, maskuline verdier vs feminine verdier, og likestilling er et problem i disse miljøene.
2. Mor har lav utdanning! Det kan være mange grunner til at mor har lav utdanning.
Manglende utdanning kan handle om sykdom, men også kulturelle aspekter som for eksempel arv og miljø. Det er ikke stille under en stol at flest unge norske kvinner uten utdannelse som fikk barn på 90-tallet var i Nord-Norge. Det kan derfor være mange grunner til manglende utdanning, for eksempel i Finnmark og Nord-Troms hvor mange unge må langt vekk fra hjemmet bare for å gå videregående skole og derfor heller velger bli i bygda og ta de småjobbene som finnes. Kvinner som får barn i ung alder, har også større sjansen til at deres døtre får barn i ung alder.
3. Far har lav utdanning. Det kan være fedre som selv ikke hadde jobb, pga manglende utdanning og derfor ikke var attraktiv i yrkeslivet på stedet de bor. Det kan være mange grunnet til at menn har lav eller ingen utdanning, og noe av dette kan kanskje skylles at skoleverket i Norge ikke er skapt for gutter. Gutter er og blir skoletapere i Norge, fordi systemet ikke er bygget for å fange deres interesser og evne til å ta til seg kunnskap. Disse menn vil sannsynligvis også ha en partner med mindre enn halv stilling, som var student, eller som var arbeidsledig eller trygdet.
I tillegg handler det også her om arv og miljø! Mange menn i utkantstrøk velger å være uutdannet for å ikke reise vekk fra stedene de er vokst opp på, ergo miljø. Mange av disse er også barn av menn med lav eller ingen utdanning som har jobbet i fysiske yrker, blant annet fiskerinæringen. En næring som i to tiår har vært i kraftig omstilling, og kravene til yrkesfiskere er blitt nesten uhåndterlig. Derfor faller mange av disse unge menn utenom.
4. Mor er født utenfor Norge. Det er ganske vanlig at kvinner som kommer fra andre land, gift med norsk mann får barn ganske tidlig inn i forholdet. Norskopplæring, nettverk og manglende kompetanse og kulturforståelse gjør det vanskelig å skaffe seg en jobb. Når da man ikke har jobbet, eller jobbet lenge nok, så har ikke far helle egne rettigheter unntatt de pålagte ukene for fedrekvoten.
I tillegg er mange av disse «hente-konene» fra land som ikke har kvinneutdanning i fokus. Kvinner er mødre, og det er mange av de menn som henter denne typen koner som ønsker tradisjonelle kjønnsroller, og derfor ikke ønsker en arbeidende kone.
5. Far jobber i privat sektor. Her er noe som vi faktisk må gjøre noe med. I privat sektor er det mange som ikke egner seg som ledere i bedrifter, og fedre kan oppleve at de står i fare for å miste jobben dersom de tar ut mer enn det som er pålagt.
I tillegg er det frykt for å miste goodwill, kanskje de taper ansvar, oppgaver og muligheter for å gjøre karriere.
I prestisjejobber, spesielt innen finansnæringen og mannskulturelle bedrifter, med høyt arbeidspress, er det vanlig å velge mer tradisjonelt. Dette både i valg av koner som ønsker være hjemmeværende, deltidsstillinger og kanskje trappe ned og være hjemme i permisjonstiden. Her er mannen forsørger i tradisjonell fork. Og vi finner dette veldig ofte blant eliten på Oslo Vest, samt i Asker og Bærum.
I tillegg er det i privat sektor mange små og mellomstore bedrifter som er avhengig av at «alle mann er på dekk», for at firma ikke skal miste kontrakter og fremtidige muligheter. Dette gjelder også selvstendig næringsdrivende, som kan miste hele sitt bedriftsgrunnlag dersom man velger være hjemme.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det som bekymret meg mest med å lese disse undersøkelsene er at NAV er en bidragsgiver til at menn ikke velger å ta ut mer permisjon enn det de har krav på i fedrekvoten.
Dette handler ikke om saksbehandling, men rett og slett vanskelige og uforståelige skjema; Det er rett og slett et system som er tilpasset mors hjemmeværende rolle.
De fedre som ønsker å ta ut mer permisjon får liten eller ingen hjelp på jobben til å fylle ut skjemaene korrekt, slik kvinner gjør. Fordi det antas at han skal stå i jobb, og ikke ta ut mer, så er det ikke en prioritet fra HR og personal hos arbeidsgiver. Det er faktisk slik at mange i innen personal ikke vet selv hvilke dokumenter far må signere, eller hvordan det skal fylles ut for at han skal ta ut mer.  
Her er et godt stykke arbeid som det offentlige må forenkle, slik at man kan få likeverd mellom foreldre når det kommer til permisjonsordningene, samtidig som personalmedarbeidere må få bedre opplæring på dette området.

Fedrekvoten og uttak av permisjon handler i stor grad om økonomi
Det er usikkert om det er selve fedrekvotene som har ført til at det er mer likestilling i familier, men det er nok trygt å si at det i stor grad handler om økonomi!
Slik det har vært til i dag har menn stått i stilling, og grunnet deres høyere lønnsnivåer, så har det vært samfunnsøkonomisk nyttig at menn står i stiling, kontra kvinnen. Menn betaler mer skatter til staten, og de har mindre fravær grunnet omsorg. Det har man sett at familier der mor og far tar ut lik permisjon, er mer likestilte også fører til at man skaper mer likestilling mellom kjønn på hjemmebane, men også i arbeidslivet.
Jeg har selv sittet i stilling hvor jeg har valgt vekk kvinnelig søker til fordel for en mann fordi jeg anså henne som et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt», fordi hun var kvinne, i rett alder og hadde samboer og skulle gifte seg. Under intervjuet kom det frem at han var selvstendig næringsdrivende, som igjen ville føre til at hun ble hjemme med barn når de etablerte familie. Altså en merkostnad for bedriften med tanke på utlysninger, arbeid som går til å screene og intervjue søkere og dobbel lønn i opplæringstiden og overlappingen etter at hun kommer tilbake.
Når vi i tillegg vet at en av hovedgrunnene til at menn som velger å ikke ta ut mer enn lovpålagt kvote er opptatt av økonomi, fordi de faktisk taper store summer på å være hjemme da max permisjonsgrunnlag er 6 G. En mann som tjener 1 million vil tape 400 000kroner, som familien garantert har både forbruk og økonomiske forpliktelser vil merke ganske så hardt.
En endring i både permisjonsgrunnlaget, og øke grensen på 6G, fedres opptjeningsgrunnlag, og fjerne kravet til at mor må stå i arbeid eller være under utdanning for at far skal få permisjon må til for at vi skal klare å få flere menn til å ta ut permisjonen.
Men det vil også føre til at kvinner ikke taper inntekt pga de blir forbigått i tilsetninger og får nå mulighet til å kunne kreve lik lønn fordi det foreligger ingen grunn for at hun vil være et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt» over tid.

Par der far tar ut permisjon er mer likestilte:
Forskning viser at par der far tar ut halve permisjonen er mest likestilt. Undersøkelser som er gjort (se kilder) så foreligger det få som mente at omsorg for barn var kvinnerolle, og at de derfor ikke tok ut permisjon.
Familier med fedre som tar ut permisjon har mer likedeling mellom klesvask og mindre konflikter i hjemmet. Det finnes klare indikasjoner på at husarbeid har hatt en jevnere fordeling innad i familien etter at fedrekvotene er kommet, noe som igjen kan sies at menn med permisjonsrettigheter i større grad tar del, og stor del, av husarbeidet. Fedre som tar lang permisjon deler omsorg og husarbeid likere enn de som ikke tar dette ut.
Menn som har opparbeidet seg «omsorgskompetanse i hjemmet» i form av lang foreldrepermisjon, deler også mer av omsorgen for syke barn, og det å være hjemme med syke barn senere i barnets liv.

«Det kan gi økt velferd for barn og foreldre dersom fedrekvoten gjør at far bruker mindre tid på jobb og mer med barna. Økt tidsvelferd kan imidlertid innebære lavere økonomisk velferd dersom ikke en eventuell inntektsnedgang for far oppveies av høyere inntekt for mor.»

Fars tap av inntekt for å være hjemme med barn kan altså føre til å mor får på sikt høyere inntekt. Samfunnsøkonomisk sett er dette noe som må skje over tid, og arbeidsgivere må se at man ikke kan si at kvinner har mindre innsats i arbeidslivet på grunn av omsorg for barn ved fødsel og senere. En likedeling vil føre til at kvinner nå kan få økt lønn, fordi hun faktisk står i stilling like mye som mannen, og derfor ikke går glipp av goodwill og lokale lønnsforhandlinger.

Sammenheng mellom fedrekvote, skilsmisse og samvær:
Det viser seg at menn som tar ut lang foreldrepermisjon senere ved evt skilsmisse vil ha mer kontakt med sine barn enn menn som tar ut liten eller ingen permisjon. Dette kan nok forklares med at menn som ikke tar ut permisjon ikke har samme tilknytning til barnet som fedre som tar ut hele kvoten, samt deler av fellesdelen.
I tillegg viser studier ((Ottosen 2015) at menn som ikke tar ut foreldrepermisjon har større sannsynlighet til å skille seg enn menn som har tatt ut sin kvote, samt deler av fellespermisjonen. Derfor kan en si at det å ta ut permisjon og lengden på den har mye å si for hvorvidt man blir skilt senere i livet.
I begge tilfellene så handler det om å ha omsorg for barnet, som fører til bedre tilknytning til barnet og det utvikling, og de fedre som ikke tar ut permisjon i større grad distanserer seg fra familiefellesskapet, og derfor mister mye kontakt med barna etter et samlivsbrudd.

Lønn, karriere og utvikling som følge av økt fedrekvote:

Beckers spesialiseringsteori (Becker 1991) predikerer at fars økte innsats hjemme vil medføre at mor reduserer sin innsats i familien og øker innsatsen i arbeidsmarkedet. Innføring av fedrekvoten skulle da resultere i lavere arbeidsinnsats, lønn og dårligere karriereutvikling for far, og økt arbeidsinnsats, lønn og bedre karriereutvikling for mor.

Mødre som gir fra seg deler av foreldrepermisjonen har større sjanse for å få en karriere, høyere lønn, og økt arbeidsinnsats. Dette fører til at kvinnen tilskrives mer økonomisk ansvar, men også at hun generelt sett vil få høyere lønn som følge av innsatsen, altså mindre tid i hjemmet.
I følge Cools og Strøm(2014) viser det seg at kvinner i fulltid i privat sektor med høy lønn taper lønnsmessig på å få barn, men dette kan også være fordi kvinner søker seg over i mer «familievennlige stillinger» før de får barn. Noe som kan forklare at de går til å være en «økonomisk tapspost» for familien.
Delt foreldrepermisjon er ennå såpass ny at det er for tidlig å se om det blir en utjevning på dette området, men likevel kan en se at inntektene jevner seg ut etter at barnet har fylt 4 år. Sett i lys av at den største «hjemmeomsorgsbolken» da er over, barnesykdommer og fravær grunnet disse, innkjøring i barnehage mm er over, og foreldrene kan i lik grad arbeide fullt.
En annen ting er at fedre som tar ut full kvote, og mer av felleskvoten jobber mindre etterpå, noe som kan føre til utjevningene i inntektene.

Hva velger du?
Som du ser over så er det faktisk positivt både for barnet, far og mor, samt reduserer risikoen for samlivsbrudd dersom fedre får større del av kvoten.
I tillegg til at helse og velferd er bedre for hver enkelt, samt familien, så er det faktisk slik at barn med fedre som tar ut full kvote, eller mer, har klarer seg mye bedre på skolen.

Så, skal du som kvinne fortsette å gnukke på permisjonen som om den er gull verd? Eller er det kanskje på tide å innse at en 50/50 fordeling er til det beste for deg og din karriere, samt forholdet ditt til din mann?
Det er ikke å stikke under en stol at lavtlønnede mødre oftere er aleneforsørgere, og gjerne med flere fedre, enn kvinner som har høy utdannelse, god økonomi og som deler permisjonen med far.

JEG Mener lovverket må bli satt til 50/50 ved foreldrepermisjon, og gjerne noe lengre, slik at foreldre får et fullt år. I tillegg har begge minimum 4 uker ferie som kan tas ut for seg selv eller sammen, slik at man kan forlenge hjemmeperioden maksimalt for både mamma, pappa og barnet. Og er ikke det til barnets beste, så vet ikke jeg.

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
Epost nannas75(@)gmail.com

kilder:
Kitterød, R. H.; Halrynjo, S. & Østbakken, K. M. (2017). Pappaperm? Fedre som ikke tar fedrekvote ? hvor mange, hvem og hvorfor? Rapport nr: 2017:02. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016).
Fedrekvoten ? norm for fedres permisjonsbruk i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:06. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016). Deling av foreldrepermisjon: Konsekvenser for arbeid- familietilpasning og velferd i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:07. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Kitterød, R. H. & Halrynjo, S. (2017). Mindre spesialisering med fedrekvote? Foreldrepermisjonens potensial for å endre arbeidsdelingen blant foreldre. Tidsskrift for samfunnsforskning.  58(3), s 311- 333 

CORE Status;  Foreldrepermisjon og fedrekvote http://www.samfunnsforskning.no/core/bilder/core-indikator-status/core-status-foreldrepermisjon-og-fedrekvote/corestatus_foreldrepermisjon.pdf

SSB: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fedrekvoten-mer-populaer-enn-noen-gang

I går ble jeg på et forum anklaget for å være kvinneforeningene og kvinnesakens forkjempere. Det kom anklager om at jeg lobbyerer for kvinnesaken og kvinners rettigheter!
 Jeg ble rett og slett kalt «FEMINIST»!
Det er ikke første gang jeg er kalt noe i samme duren fra samme fyren, og dette er bare litt i rekken av hans falske anklager mot meg og mitt ståsted.

Likestilling er mer enn kjønnsroller!
En av grunnene for hans anklager mot meg var fordi jeg ikke ser noe galt i at Handball-proffene Hammerseng-Edin var gravide og skulle ha barn. Og jeg er faktisk glad på deres vegne, for jeg unner alle som kan få barn å få barn, uansett legning.
En av mine lengste og beste venner har faktisk tvillinger ved surrogati, hans gener selvsagt. Og jeg unner han disse nydelige jentene hans, fordi han er en fantastisk pappa.
I tillegg har venninnen min en nydelig liten gutt, og medmor.
For meg handler likestilling om likeverd uansett kjønn, men også legning!
Det at man er homofil eller lesbisk skal ikke være er grunn for at man ikke skal kunne få barn, og jeg tenker at så lenge barna er elsket og har gode rollemodeller, enten i form av foreldre eller annen familie, venner osv, så har det ingenting å si om hvorvidt barnet har en mor og far, far og far, mor og mor. Det handler om at barn skal ha tilknytning til SINE foreldre!

Barn har godt av begge foreldre!
Jeg er en av de som kjemper for fedres rettigheter i forbindelse med barnefordeling, delt omsorg, like rettigheter for foreldrepermisjon ved fødsel og adopsjon.
Og ikke minst er jeg en sterk forkjemper MOT samværssabotasje.
Det faktum at barn i Norge i størst grad har en mamma og en pappa, at barn etter samværsbrudd i ca 80% av tilfellene bor hos mor, så handler mye av min kamp mot denne skjevdelingen.
For det er her barna fratas den andre forelderen, og dette er pappaen sin.
Dette betyr ikke at jeg mener barn skal ha foreldre av hvert kjønn, for tro meg; dette handler ikke om legning, det handler om konflikter når par går fra hverandre! Par som lever i homofilt eller lesbisk forhold kan like gjerne har konflikter som går ut over felles barn, fordi de er da jaggu mennesker med følelser som kan bli bitterhet, hat, ja til og med ondskapsfull mot sin tidligere partner. Dog for meg virker det faktisk i stor grad som at de homofile og lesbiske jeg kjenner er flinkere til å løse konfliktene enn heterofile par med barn!
Kanskje vi alle burde gått kurs i konflikthåndtering hos våre homofile venner?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg er ikke feminist.
dette er noe jeg har sgt før, og jeg vet i enkelte feministkretser er navnet mitt det samme som «satan», og jeg har til og med blitt kalt en antifeministisk djevel av noen høyt oppe i blant annet kvinnefronten!
For meg er feminisme rett og slett et symbol på en kvinnekamp som har gått for langt, som har gått så langt at menns rettigheter er noe vi nå må kjempe for.
* Menns helse er en utfordring ? spesielt mental helse og kreftformer som kun rammer menn.
* Fire ganger så mange menn som kvinner tar selvmord.
* Fedre har ingen egne rettigheter for foreldrepermisjon, og er avhengig av at mamma jobber for at de skal få det.
* Fedre blir i større grunn enn mammaer utsatt for samværssabotasje og ca 45000 barn får hver eneste mnd ikke se pappaen sin. Mye av dette direkte grunnet sabotasjen.
* Menn blir forbigått i høyere stillinger fordi bedriften er mer opptatt av kvinnekvoter enn den beste kompetansen.

Feminisme er også for meg sutring, klaging, falske #metoo- anklager og hevngjerrige kvinnemennesker med rett og slett lite eller ingen skrupler!
Jeg har sett disse feministene i Ap hvordan de bevisst bruker interne konflikter i mediene til å fjerne konkurrentene fra markedet ved hjelp av #metoo.
Jeg har sett hvordan feministene forsvarer Schei-Grande fordi hun er kvinne, og hvor hun har klart å fremstille seg som offer for en overkåt 17-åring som bare «hoppet på henne bak en låve».
For ikke snakke om hvordan Siv Jensen har mistet all hukommelse, og åpenbart lider av kraftig pre-senilitet, og benekter at hun har hørt om ting.
I tillegg straffes kvinner mildere for vold og overgrep mot egne barn, og andres barn, fordi de er kvinner!
For meg handler feminisme om å gjøre mest mulig faenskap, som går i kvinners favør, og så vri seg sleskt og slimete unna når sannheten kommer og banker på.

Er jeg en lobbyist for kvinnesaken?
Nei, jeg gjør nok heller det motsatte, fordi jeg mener kvinners rettigheter går direkte på bekostning av menn, fedre og kompetanse.
At han til stadighet kaller meg lobbyist, kvinnesakskvinne, feminist osv handler mer om mitt kjønn enn mitt ståsted.
Det handler nok mer om bitterhet i forhold til opplevelser han har hatt med kvinner, hans kvinnesyn og hans tanker om at alle kvinner er feminister som er ute etter å ta rotta på menn, kun fordi menn er født menn!

En jeg venninne holdt på å le seg skakk over anklagene mot meg. Flere av de som kjenner meg reagerte, og en klarte kommentere at «det er mye jeg kunne kalt deg; Men aldri det».

Og med det vil jeg gjerne si;
Jeg driter i hva du synes om meg, og hva du kaller meg; Men kall meg faen ikke Feminist eller påstå at jeg er lobbyist for kvinnesaken!

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485

Epost nannas75(@)gmail.com

Kanskje en bombe å komme med i disse krenkelsetidene, men jeg klarer ikke holde kjeft.
Jeg mener at dersom du med vilje velger å takke ja til å spre beina dine for en jobb, bedre lønn, eller for andre goder; Ja da er det faktisk samtykke og du kan ikke komme løpende ti år senere og kalle det seksuell trakassering!

I dagbladets artikkel om Feministikonet Germaine Greer kommer det frem at denne feministen mener at det å spre beina er et samtykke. Hun kommenterer også at kvinner som har spredt beina sine for å oppnå fordeler derfor har gitt et samtykke til den seksuelle episoden.

Kanskje ikke det man tror en feminist ville sagt, for spør du feministene her i landet er dette overgrep og mannen som har brukt sin maktposisjon til å oppnå fordeler i form av sex.
Greer mener at kvinner som har opplevd seksuell trakassering må si ifra med en gang, og derfor er det for seint å sutre etterpå.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Når vi snakker om seksuell trakassering og makt;
Ofte velger vi å snakke om maktbalanse, asymmetrisk maktforhold og maktmisbruk, som skal forsvare at kvinner føler seg seksuelt krenket fordi sjefen eller andre over dem prøver seg på dem. Og selv om denne sjefen eller «Maktpersonen» prøver seg så er det ikke riktig å hevde det foreligger et asymmetrisk maktforhold, skjev maktbalanse og maktovergrep. Dette fordi begrepene her er like misbrukt som «populisme» innad i politikken, og selvsagt brukt feil. Om det er uvitenhet, eller manglende forståelse for hva disse begrepene betyr vet jeg ikke, men det er på tide at noen nå gir en liten «opplysning».
Maktbalanse er noe jeg har kommentert før, og som jeg mener ikke egner seg i diskusjonen rundt seksuelle overgrep og trakasseringer; fordi du vil aldri få en maktbalanse på en arbeidsplass grunnet den hierarkiske modellen; Vi vil alltid ha noen over oss i systemet som har mer makt til å bestemme over bedriftens mål, arbeidsoppgaver og formål enn det vi har.
En maktbalanse er derimot gjeldene når vi snakker om internasjonale affærer som EU og USA, USA og Nord-Korea, Storbritannia og EU.
Asymmetriske maktforhold: altså maktforhold uten symmetri, også forklart som balanse mellom partene hvor den ene har mer makt enn den andre. Men hva er denne makten egentlig? I arbeidssammenheng handler denne makten om arbeidsgivers styringsrett; altså at denne personen har rett til å pålegge deg arbeidsoppgaver, kreve at du faktisk gjør jobben din, og sørge for at du har forståelse for de retningslinjer som arbeidsoppgavene har og er underlagt.
Så lenge dette asymmetriske forholdet foreligger, har arbeidsgiver faktisk rett til å styre din arbeidshverdag iht kontrakten din. Dette inngir ikke at selv om han prøver seg på byen er et asymmetrisk maktforhold, det kan faktisk hende at denne ligger i kvinnens favør.
Maktmisbruk; Ja, all misbruk av makt, enten det er kvinners makt over menn fordi de rett og slett er drop dead gorgeous og fullstendig klar over at litt kløft gjør arbeidet under lønnssamtalen lettere, eller at han velger å bruke sin makt for å be deg ligge med han for at du skal få bedre lønn, er ikke greit.
Det er faktisk slik at denne kvinnen som med viten og vilje vet at kløft, et lite glimt av låret, eller at hun slikker seg forførerisk rundt munnen også er seksuell trakassering, dersom han ikke synes den er grei.
Det er med viten og vilje å bruke de «kort» man har på handa for å oppnå goder. Og derfor er nok dette feministikonet ganske på hugget overfor kvinner også.

Hvor pågående var du da du sjekket opp typen eller ektemannen din?
Er du av de som liker at menn tar styringen i sjekkeprosessen, som er litt tøffere i sine forsøk. Og som kanskje er litt pågående med intense settinger, blikk og kroppskontakt, for å vise at han er den førende part.
Kanskje er du den milde, som forventer lange samtaler over et glass vin eller to, hvor han drar frem stolen for deg og som nesten spør om et kyss på tiende daten. Den typen kvinne som forsøker å forføre, men holder litt igjen, og vil være helt hundre prosent sikker på at han vil ha deg før du velger å bli seksuelt aktiv med han.
Eller er du den som går rett på, fordi du vil ha han. Og ingen andre enn han. Derfor tar du initiativet, både til kontakten, men også til dampende het sex som du vet han aldri kommer til å få nok av.
Visst du er av den første eller den siste typen, så skjønner jeg ikke at du mener at menns sjekking, fommel og teite forsøk på en runde i køya med deg er støtende. Fordi dette er egenskaper du faktisk ser etter i en mann og har selv. Både mannen i type en, og du selv, vet nøyaktig hva dere ønsker og vil ha, og derfor går for det. Men dersom du er typen beskrevet i nummer to, så kan jeg forstå at du føler deg støtt av pågående sjekking, fordi det er ikke hva du ser etter.
Men disse tre typene kvinner er forskjellige, og menn forstår ikke alltid hvem du er og hva du foretrekker. Kanskje han rett og slett ikke er din type, eller kanskje du føler det pågående og ekkelt fordi du ikke liker utseendet hans.

Det er langt mellom sjekking og trakassering.
Med denne #metoo kampanjen har man revet alle skiller mellom sjekking og trakassering, og det er isteden blitt en diskusjon om «følelser».
Ja jeg synes den stygge mannen på byen var ekkel, og jeg synes min sjefs forsøk på å sjekke meg opp var rett og slett irriterende. Men trakassering? Nei! For min del var det ikke trakassering før han ikke innså at uansett hva han kommer med, og antall ganger han prøver, så vil det fortsatt være nei. Det endret seg da jeg fikk grove seksuelle kommentarer om hva han ville gjøre med meg om jeg var single! DA ble det seksuell trakassering, fordi jeg allerede hadde sagt at jeg hadde nada interesse for han, og han likevel valgte komme med slike kommentarer.

Det er en konkurranse om å ha opplevd overgrep!
Jeg husker for en del år siden da jeg fortalte en bekjent (daværende venninne) om overgrep jeg var utsatt for i en jobb. Seksuelle overgrep av grov karakter. Det gikk ikke lenge etter før jeg begynte å høre av felles bekjente at denne stakkars kvinnen var voldtatt, og faktisk av flere. Jeg ble litt i sjokk, for historien hennes var mye det samme som min, og til og med detaljer var samme. Jeg spurte henne om dette da vi var alene, fordi jeg hadde ikke fortalt dette til så mange andre. Da fikk jeg slengt i fjeset at jeg hadde ikke enerett på å ha blitt utsatt for voldtekt. Ergo var dette en konkurranse!
Når det kommer til vinterens kampanjer om å snakke om seksuelle overgrep, trakasseringer og «brudd på etiske retningslinjer» (som Ap kaller til for tiden, fordi de ikke er lovbrudd), så handler dette også i stor grad om konkurranse. Det er om å gjøre å være en av mange, enten historien en grov eller rett og slett ingenting. VI kvinner skal ikke la andre kvinner ta spotlighten fra oss med sin historie.
Og jeg tror faktisk mange historier, både om Giske, men også andre handler om konkurranse. Disse historiene har kommet på perler på en snor, og alle har opplevd ett eller annet fra blikk, stryking på ryggen, til ja overgrep. Men ingen vil være dårligere enn de andre,  for ingen vil stå utenfor når det stormer som verst, ikke sant.

Hvor lenge etter skal du si ifra?
Jeg mener, som Greer, at du skal si i fra der og da. Du skal ikke vente med å si noe til noen, eller kanskje rett og slett kontakte en advokat med en gang. Overgrep er ferskvare, og det er faktisk slik at bevisene er der og da, ikke 10 eller 20 år etterpå, med mindre du har det på tape selvsagt. Men hva er da vitsen med å komme frem med ting så lenge etter uansett. Jeg tror, og er ganske frekk og påstår at mange av disse sakene som har florert i media ikke handler om krenkelsen, men om oppmerksomheten. Når èn kvinne går ut med et skrekkeksempel, så skal ikke vi andre være dårligere.
Personlig tenker jeg at mange av de historiene jeg har hørt handler om kvinner som har valgt å si ja, som har latt seg «forføre», men nå ikke vil godta at det er nettopp det de har gjort. Kvinner som med viten og vilje har takket ja til å spre beina for å oppnå goder!
Det at mange, dessverre, kvinner velger å spre beina sine for en filmrolle, eller en bedre stilling, kanskje bare så enkelt som bedre lønn, men få vil innrømme det. Kvinner er like flinke til å oppnå goder fordi de har mus, og da presser sin sjef i ettertid med å eksponere han. Jeg har snakket med mang en fortvilt mannlig leder om nettopp dette. Og det trenger faktisk ikke være sex eller handling, det kan være tusler uten hold! 

Men det er ingen som tørr ta diskusjonen om kvinnene; Disse kvinnene som faktisk ved å spre beina sine har gjort dette for å oppnå fordeler andre ikke fikk. For de angret seg 20 år, og 200 000 kroner i lønnshopp etterpå fordi de ikke kan leve med de valg de selv har tatt. Sånn på tampen av disse krenkelsetidene!
For så lenge du er edru og likevel sprer beina dine fordi du vet du vil oppnå noe, så er du faktisk samtykkene.

Jeg regner med mange sinte røster, både på bloggen, facebook, messenger, mail og sms, så jeg skal spre dere trøblet med å lete meg opp;

Min facebookprofil finner du her; https://www.facebook.com/profile.php?id=100000829546829

Min epost er [email protected]
Mitt tlf nr er 46546485
Og resten er plankekjøring for kritikere 😊

Nann Jovold-Evenmo

Jeg så i går at Ulrik Nygård, mannen til Pilotfruen Julianne Nygård var med et gjesteinnlegg hvor han valgte ta et oppgjør med mammapolitiet. 
Og jeg kan ikke annet enn å støtte han i hans uttalelser, for er det noe kvinner, gjerne mødre er JÆVLA FLINKE på, så er det å kommentere og kritisere andres valg; enten det er snakk om barneoppdragelse, samsoving og gudene veit hva. Alle fremstiller seg som supermødre hvor deres mening er eneste riktige og nåde den som ikke var enig. 

SLik har det faktisk vært lenge, jeg opplevde dette ofte som alenemor for Bella siden 1994, og jeg vet av flere som har fått høre både ene og andre før det.
Dette er rett og slett en kvinneting! 
“Men jeg gir jo bare et råd, om du velger å følge det eller ikke er heeeeelt opp til deg” sier ofte disse mammaene, med en ekstremt såret stemme, og du hører de snøfter av at du har vært så frekk og satt de på plass. 

Da Bella var liten brukte vi herje, for jeg var ung jeg også, men  språkbruket vårt var nok ikke det folk flest var vant til, siden jeg er finnmarking og har et ganske solid ordforråd og kan høres ut som en bryggesjauer om jeg vil. 
Men en gang var vi på Oslo City, Bella var vel kanskje 2-3 år, og plutselig mens vi satt å drakk kaffe, så sprang hun avgårde med et “kikke ta meg” (Kan ikke ta meg). Og jeg gikk etter leende, og så sa jeg; “Kom her ellers så knuser jeg hjertet ditt” mens jeg lo. Hun lo så høyt og mye at hun falt på ræv og lo enda mer. For dette var hun vant til og synes var rasende festlig. SPESIELT den setninga, for den brukte tante Solfrid også når man herjet. 
Plutselig står det en furie med to barn i vogn; den ene på hvertfall 5 år, om ikke mer, og en på Bella sin alder. Begge ungene satt å knasket godteri, og jeg la merke til at den eldste hadde veldig stygge og brune tenner.
Hun var rasende, og rett og slett skummet rundt kjeften. Var nesten som jeg trodde hun hadde sett djevelen på høylys dag, men åpenbart var jeg djevelen, som sa noe så “gruuuuusomt” til ungen min. Hun skulle ha navnet mitt , for hun skulle kontakte barnevernet for sånt går ikke an å snakke til en unge.
Jeg stod å så på henne mens hun kom med hele tiraden, og Bella ble redd og kom og stilte seg bak meg med et godt grep rundt låret mitt, og stirret med store øyne på denne forferdelige skrikete og bråkete damen. 
Når denne damen var ferdig kommer det fra Bella “Dame syk?”, og jeg knakk sammen i latter og satte meg ned på huk, ignorerte totalt dama og ungene hennes, og svarte ungen min at “ja, dama er nok litt syk i hodet sitt, for ikke bare blander hun seg inn i andres liv, Men hun klarer faktisk ikke passe på sine egne unger, for ser du på gutten? Se hva godteri gjør med tenna, og enda får han mer. Bella sukket, jeg smilte til kvinnen, og tok ungen min på armen og gikk! Jeg så i et speilbildet til butikken at dama kun stod å måpte. 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Hvorfor må kvinner bry seg om andre unger og hvordan mødre oppdrar dem? 
Jeg mener det ikke er min sak å korrigere på andres barn, med mindre jeg har ansvar for dem. Jeg er mye strengere enn mannen min, og tåler egentlig veldig lite ugrei oppførsel før jeg sier i fra, mens min mann har mye lengre lunte og sier sjeldnere i fra. 
Jeg har forventninger til hvordan unger skal oppføre seg ut i fra alder, og kan godt korrigere en oppførsel barna har, men ikke mors snakk til ungen eller kanskje manglende snakk.
Det siste blir jeg bare oppgitt over, når ungene ikke snakkes til for bedriten oppførsel, noe som ender med at JEG sier i fra til ungene. 
Oppdragelse er veldig forskjellig fra person til person, og barn til barn. Barn er ikke A4, og kan ikke bestemmes ut fra hva man leser i en bok, noe blant annet barnevernet burde få med seg av og til. 
Jeg hadde veldig forskjellig oppdragelse på mitt barn, kontra flere i familien; for seg om jeg var alenemor var senga til ungen viktig. Hun sov i sin seng fra dag en, samsoving er noe jeg aldri har praktisert. Og det rett og slett fordi jeg ikke sovner eller får sove med armer og bein som smeller inn i meg over alt i løpet av natten. Men andre jeg kjenner har ikke klart seg uten. 
I tillegg har jeg vært veldig streng, både med tv-titting, hva de får være med på og hvordan de skal kle seg. MIn unge hadde ikke korte skjørt og korte topper som liten, var skjørtet “kort” så var genser eller lang tskjorte på. Venninnen hennes gikk i kort topp og korte skjørt.
Hun fikk ikke bade naken på stranda- der var det badedrakt! Venninnen hennes badet naken eller hadde bikini med overdel. 
Jeg lot henne få turkise striper i håret som 4 åring, Andre fikk totalt noia over at jeg “ødela det fine lange, blonde håret”
Vi er forskjellig, vi har forskjellige verdier. 
Så hvorfor i helvete må vi bry oss med hvordan andre mødre holder på? 

Det finnes selvsagt de som bare MÅ HA en mening. 
Disse kvinnene finnes over alt, og de er slike mafiamammaer som peiler ut alt du sier og gjør til ungen, for så å kommentere det. Helst foran andre likesinnede mammaer som alltid må kommentere eller kritisere. 
Denne gjengen brukte jeg holde meg unna, men jeg ser at de faktisk talt har fått en ny arene siden 90-tallet og min småbarnsperiode. 
De har rett og slett flyttet seg inn på nettsteder som kvinneforumet til kk, og andre forumer, blant annet på facebook. 
Her er de ute etter å ta alle som ikke er A4, som ikke har samme oppfatning som dem, og som gjør anderledes ting enn dem. 
De kommenterer vaksiner, amming, hvor lenge man skal amme, og de tenker overhodet ikke på de som faktisk ikke KAN amme. For det er mange som ikke får til ammingen, enten fordi de ikke produserer melk, eller grunnet sykdom.
Ja, de snakker mye om at man SKAL samsove fordi det angivelig er det tryggeste for barna. Hva med de som har en partner og gjerne vil ha et sexliv, da kan man ikke samsove. Og har man mine, dine og våre barn, for min del ville denne samsovinga utgå, fordi dine barn skal ikke ligge i samme seng som meg, fordi det skaper uro med eksen din! Kanskje får vi barnevernet på døra? Tenkt på det? Man vet aldri hvor langt en mor kan gå om hun vil ha omsorgen alene 😉 
Men alle disse damene bryr seg kun om sin vinkling, for de skal rakke ned på alle som ikke har samme mening som dem, og det med en hersketeknikk som kun Siv Jensen kunne drømme om å lære seg. 
Og har de egentlig ikke noe å si, så sier de noe likevel- Bare fordi de MÅ! 

De usikre stakkarene som ikke får til noe selv. 
Dette er en gruppe jeg synes synd på. Disse mødrene som alltid spør om råd, fordi de er så usikre på at de gjør riktig. 
Disse kvinnene er ofte på forum, og jeg har merket meg at disse kvinnene ofte er alene med barnet; enten som aleneforelder, eller som deltidsforelder. De lurer å alt fra leggetider, amming, når skal man begynne med grøt, når kan man la de sove hos bestemor. Ja til og med hva andre synes om hvorvidt de skal bruke ull innerst på kalde dager. 
Disse er yndede objekter for disse grusomme mafiamammaene som bare MÅ HA en mening om alt og alles barneoppdragelse og omsorg. 
Usikkerheten for om man gjør riktig med egne barn er så stor at de rett og slett lar seg veilede av vilt fremmede kvinner på et nettsted eller en gruppe på facebook, istedenfor å snakke med helsesøster. Det er mange grupper rundt om som er bedre rustet til å hjelpe disse usikre mødrene; blant annet helsesøster, ammehjelpen, småbarnsgrupper på din lokale helsestasjon, osv. 
I tillegg finnes frivillige organisasjoner som kan kontaktes. 
Men for all del; IKKE SPØR OM RÅD FRA VILT FREMMEDE PÅ ET FORUM! HADDE DU SPURT EN VILT FREMMED PÅ GATA??

Mammapoengsankerne, det er disse internettmammene som poster ALT: 
Damene dette gjelder er ofte kvinner i 30-åra, med god økonomi, og som faktisk har en mann som er mye deltakende i barnas liv (Antagelig derfor de kan oppdatere snapchat, facebook, og forum hele tiden), og som får hjelp hjemme,. Og selv om de påstår de gjør alt selv, så er det ofte oppdatering av “mannen laget middag” på den “private” instagrammen 
Deres hovedformål er å sanke kred for sin mammarolle, disse som alltid forteller hvor flinke barna er. Eller hvor dyktige de selv er til å bake med de små, følge de hist og her, for ikke snakke om at de poster bilder av seg selv så fresh og nystelt med sminke, og samtidig forteller at de ikke hadde blund på øyet i natt fordi poden på 6 mnd holdt dem våken. Mantraet er “sove kan man gjøre når barna har flyttet ut”. 
Denne typen kvinner er ofte mer opptatt av å flashe alt de GJØR med sine barn enn å faktisk være med dem, synes nå jeg. For når du oppdaterer facebook, skriver på forumet laaaaange innlegg, og er med på alle diskusjoner som mulig for å fortelle hvordan du gjør ting, og samtidig har små du liksom skal gjøre ting med. Vel da tror jeg du lyver for å sanke poeng, men det er fortsatt ikke min sak. 
Man kan strengt tatt ikke stikke under en stol at disse mammaene ikke bare lever sitt liv på SoMe, men de forer verden med hvor fantastiske de er, og er flinke med selvfies hele tiden som viser dem fra sin faste “godside”, altså den fotogene siden sin. Gjerne i bilen på vei ett eller annet sted, med et glimt av baby i baksetet. 
Tro meg; DISSE MAMMAENE KOMMER ALDRI TIL Å ENDRE SEG!!!! 

Så er det bloggangriper-mammaene aka nettroll. 
Denne typen mammaer er faktisk mer som nettroll å kalle. Det eneste de er ute etter er å kritisere MammatilMichelle, Rannveig Heitmann, Anne-Brit, Julianne aka Pilotfrue som enda ikke har fått lille Severin, og de elsker kritisere MammaSom16åring. 
Og jeg har vært inne på disse bloggene, fordi jeg liker lese hva som rører seg i kommentarfeltene, for de er offentlige. Ja, selvsagt går det over styr så snapper Vg, Dagbladet og Nettavisen det opp rimelig raskt og de får litt medietid for å snakke om de vonde kommentarene. 
Og vet dere, selv om man er bloggere som er så kjente, så er de faktisk mennesker, og man skal ikke måtte tåle alt. 
Jeg har ofte lurt på om disse bedrevitende mødrene som kritiserer dem så hardt i kommentarfeltet hadde turt og sagt det de sier til dem rett i fjeset om de hadde møtt de.
Jeg har mine tvil, for denne typen mammablogg-netttroll er feige, skriver aldri fullt navn eller epost i sine innlegg. Dette er en ond type mammaer, som må kritisere, men jeg lurer på om de i det hele tatt bryr seg om sine egne barn, når de hele tiden må kritisere kvinner som er blitt “rike” på blogg fordi de er mammaer eller skal bli mammaer. 
Har ganske mange ganger lurt på om disse nettrollene faktisk har egne barn, fordi det de lirer av seg, måten de kritiserer på, og ikke minst måten de uttaler seg vitner ofte om kvinner som har det veldig tungt og som er tvers gjennom OND! Da får jeg vondt i mammahjertet mitt og tenker med gru for hvordan disse nettrollenes barn har det; for er du grusom mot andre både i kommentarer og oppførsel, så lærer du det garantert bort til dine barn! Og dette skaper usikre barn som lærer å kritisere og bryte ned andre mennesker for å føle seg verdigfull og bedre! 

Jeg synes mammaer skal være mammaer for sine egne barn, og ikke bry seg så inn i helvete om alle andres barn og hva andre mammaer velger gjøre. 
Enkelt og greit! 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485
Epost [email protected] 

17.01 fikk vi ny Barne- og Likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland. 
Hun sa i et intervju at hun nå gledet seg til å ta fatt på jobben med sine fanesaker som likestilling og barns rettigheter. Mange hopper selvsagt til konklusjonen at denne damen er en likestillingsdame som ønsker å jobbe nettopp for likestilling.
Dessverre har jeg observert i media siste tiden at denne damen er en ulv i fåreklær; for likestillingen hun presenterer er stappfull av feminisme og morspresumpsjon.

Vår nye Barne- og Likestillingsminister har tydelig morspresumsjon:
Hun sa tydelig på NRK at hun ikke ønsker en to-deling av dagens foreldrepermisjonsordning.
Dette viser at hun ikke har beveget seg på gata blant folk flest og derfor ikke forstår hva og hvorfor en to-deling av denne er så viktig. Hun velger beholde antikke holdninger om morspresumpsjon; at mor er best for barnet, samtidig som hun fordømmer fedres manglende deltakelse i barnas liv ved at de ikke tar ut mer av fellesdelen.
Først og fremst handler det om at papper er like gode som mammaer, og ved å hindre en to-deling vil kvinner alltid komme bedre ut innen denne permisjonen. For jeg har sagt det før, og gjør det igjen; Kvinner gråter seg til fellesdelen» fordi hun har hormoner, vil gå på ammekafé og være med barnet.
Og selvsagt ønsker mammaer å være med sine små, men det gjør faktisk pappaer også. Og så lenge det er en 2-deling vil pappaer komme skjevt ut, fordi mødres manipulasjon og tårer er vanskelig å stå imot for en mann. De ser henne heller sinna enn gråtende, og kvinner som gråter kan få hvilken som helst mann til å føle seg dust og gi etter.
Overtalelser grunnet «amming» er veldig vanlig. Barnet ammer jo! Men helt ærlig kvinner, dere KAN pumpe på flaske, og etter 6 mnd så kan ungen strengt tatt få MME (Morsmelkerstatning) de timene du er på jobb. Du kan la ungen være hos besteforeldre eller andre mens du bedriver andre gjøremål på dagtid, så kan far også fikse flaske.
Dessuten er det mange menn som velger å dra til jobben til kona så hun får lov å amme, selv om hun faktisk jobber. Det er noe som heter «ammefri», og frem til ungen er ett år har hun faktisk rett på dette. Etter fylte ett år har man ikke krav på lønnet ammefri, men da er det kanskje (Forhåpentligvis) ikke så mange som ammer heller!
Jeg hadde det i magen i ni mnd: Jaja, så hadde du avkommet i mage i 40 uker. HEI OG HÅ! Det betyr ikke at kvinner er bedre enn menn, for helt ærlig alt du gjorde var å gå å ruge! Det betyr heller ikke at dette er ditt og ditt alene! Fedre har faktisk bånd til sine så de også. Det er faktisk bevist at menns hormonnivå endrer seg ved barnegråt, ved å se barna i øynene og ved å faktisk være nært sitt eget barn. Og det faktisk i større grad enn kvinner. Ergo supermannens beskytterinstinkt er optimalt!
Jeg tar ungen om natten, han hører ikke ungen;
Dette er det dummeste jeg noen gang har hørt kvinner si. Det er forskjell på å velge å ta ungen om natten fordi man ønsker være den beste forelder, kontra å faktisk være den som våkner. Ok, så våkner du, men snu for faen ræva til og sov videre. Far kan ta ungen om natta han og, visst han får lov!
Er han hjemme om dagen med ungen, så tar han den jaggu på natta også.
Jeg har selv en mann som satt oppe hele natten med sin yngste, fordi denne hadde kolikk, og likevel gikk på jobb dagen etter.
DU tjener mer enn meg, vi taper penger: Dessverre er dette sant. Familier taper penger på at far er hjemme. Dette fordi lovverket er rigid, og fedre er avhengig av at mor har hatt inntektsgivende inntekt minst 6 mnd av svangerskapet for å ha lov til å ta ut permisjon.
Siden vi lever i et samfunn hvor kvinner ikke er så flinke til å kreve mer lønn, velger i større grad frivillig deltid eller arbeid innen lavtlønnsyrker; Så vil vi faktisk tape på det i et større samfunnsøkonomisk perspektiv at mannen er hjemme. Det er faktisk ikke bare mer lønnsomt for familien, men hele samfunnet at menn står i jobben og ikke steller hjemme.
Fars har ikke en egen rett til permisjon, og det er diskriminerende!
 Jeg var nettopp inne på dette overfor her;
Menn har ikke rett på permisjon dersom mor ikke jobber, eller har jobbet minst 6 av månedene hun gikk gravid. Derfor er det mange menn som ikke kan ta ut permisjon, fordi mor enten er ufør, under AAP, arbeidsledig, eller er student! Det er mange studenter, blant annet vet jeg at de som er gravide og studerer ved UIT Campus Alta ikke får innvilget permisjon fra sine studier, og anbefales å slutte, for så å begynne på igjen. Noe som faktisk kan være lovstridig! Derfor vil ikke fedre til disse studinene, som da IKKE før fødselsstipend fra Lånekassen ha rett på fedrepermisjon.
Det er derfor diskriminerende at menn ikke har krav på egen permisjon, uavhengig av mødres opptjening og yrkesdeltakelse. Dette vil da ikke sidestille menn og kvinner, og mannen er taperen.

Barnets Beste eller Mors Beste.
Det er tydelig at Hofstad Helleland er kvinne, og derfor ikke evner å se forskjell på Barnets Beste og Mors Beste; for det er veldig vanlig at kvinner faktisk ikke evner å se forskjellen. Og det er faktisk ganske vesentlige forskjeller, selv om det hele tiden bevises det motsatte.
Norsk likestillingspolitikk er kvinnestyrt og med utgangspunkt i at kvinner har det verst, derfor vil også norsk familiepolitikk ha samme utgangspunkt, og barnets beste tilsidesettes for mors egoistiske krav om å være hjemme hele fellesperioden, slik at hun kan pusle rundt med barnet.
I følge barnekonvensjonen har faktisk barn krav på omsorg fra begge foreldre, dette er noe norsk lov bryter med dagens regler for permisjon, da den ekskluderer pappa i barnets liv. Og det er ikke å stikke under at grunnen til at Mors Beste er sterkere enn barnets beste er gamle antikke holdninger om at mamma er til det beste for barnet.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Norsk politikk er gjennomsyret av konservativ feminisme;
Dette betyr at de er opptatt av å bevare de tradisjonelle og typiske kvinneverdiene, og kvinnerollene i samfunnet. Kvinnerollen til disse er ensbetydende ved at kvinner skal vise omsorg for barn, og de skal strekke seg langt for sine barn. I tillegg skal de være tilstede for sine barn. Det handler om å være et midtpunkt i familiens liv, som omsorgsperson og som den barna tyr til når det er noe.
Det er ekstremt viktig for denne typen feminister å påpeke forskjellen mellom menn og kvinner, heller enn å legge lista dithen at vi skal likestille menn og kvinner i både familielivet så vel som yrkeslivet. Rettigheter i forhold til familieliv er kun rettigheter og berettiget å sloss for så lenge det er kvinnens rettigheter som står i sentrum.
Jeg vil være så frekke å kalle dette for omsorgsfeminister, hvor det ikke er rom for menn i kvinneroller. Spesielt på hjemmebane!
Straks vi slipper mannen til i hjemmet, og ikke minst i pappapermisjon så ødelegger vi for kvinnerollen, og de typiske kvinnelige verdiene som disse er så opptatt av å bevare.
Det er dette vår nye Barne- og Likestillingsminister står for; Konservativ feminisme! Og det kommer tydelig frem via hennes evne til å spørre hvor fedrene er i forbindelse med fellesdelen i permisjonen, samtidig nekter å gå for likedeling av foreldrepermisjonen.
 

Jeg tenker å påpeke for den nye ministeren et par fakta fra SSB;
70% av yrkesaktive menn tok ut fedrepermisjon i 2016.
17% fikk ikke tatt ut permisjon fordi mor ikke hadde vært yrkesaktiv i minst 6 av de månedene hun gikk gravid!
13% valgte ikke ta ut sin andel permisjon, men her bør vi også se på hvem disse er; Store herre på Oslo Vest? Antagelig!
Samt disse uheldige selvstendig næringsdrivende som ikke har økonomi til å ta ut permisjon, fordi de rett og slett kan minste bedriftens kundegrunnlag om de tar ut permisjon!

Når så mange menn ØNSKER og viser at de tar ut sin del, samt så mange ikke får ta ut sin del grunnet manglende selvstendig opptjeningsrettigheter, så viser dette at vi må gjøre noe drastisk for å sikre fedres rettigheter iht permisjonen!
For dette viser tydelig at det ikke handler om vilje, men om politiske føringer som hindrer menn i å ta ut mer, samt norske politikeres antikke holdninger om at mor er best, og kvinners rettigheter går foran Barnets Beste, forskning og fedres ønske om å ha mer omsorg og kontakt med sine barn!

Linda, Du står faktisk godt i det til å kunne gjøre noe med disse; Du skal være en likestillingsminister, så vel som en barneminister; Da forventer jeg at du står for LIKESTILLING OG LIKEVERD,  også når det gjelder fedres rettigheter!

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 46546485
epost [email protected]

#likestilling #barnetsbeste #Morspresumpsjon#politikk#likestillingspolitikk#barnerett#fedresrettigheter #fedreerlikebraforbarnet #Pappaererogsåviktig #likeverdmellomkjønn

Det er mye debatt om dagen ang foreldrepermisjonen og om hvorvidt menn “velger å være i jobb” heller enn hjemme med barnet første året. 

Jeg har lest mye om temaet, og som en forekjemper av reell likestilling, så er jeg for 50/50-deling av foreldrepermisjonen. 
Både forskning støtter at menn og baby skal ha tid sammen for å skape gode relasjoner, og forskningen sier også at menn knytter like gode emosjonelle bånd til sin baby, som mammaen. 
I tillegg er det dette med at vi tidligere har hørt at små barn under 3 år ikke skal ha to hjem , noe som er ganske merkelig siden både besteforeldre, venninner av mamma, og andre kan “passe barnet” i denne tiden. Små barn er like knyttet til og trygg hos pappa, så lenge det er rom for tilknytning. Ofte er det mammaen som hijacker denne tilknytningen og pappa skyves ut på siden. 

Ny barnelov sidestiller foreldreansvaret, men ikke omsorgen!
Dette er i teorien veldig greit at vi har kommet hit, foreldreansvaret er, som jeg har sagt før; en form for “pay up, and shut up” overfor fedre. 
Det vil si at foreldreansvaret har lite med selv daglig omsorg og samvær å gjøre; det handler kun om ansvar for å delta økonomisk! 
Mange mødre, dessverre ja, har anbefalt eksen eller sin kommende eks å godta delt foreldreansvar, mens de sitter med store øyne og later som om de gir han noe. Mens egentlig gir de han nada, annet enn bidragsordningen. 
Jeg har snakket med mange menn om dette, og anbefalt dem å kontre dette tilbudet med “og så selvsagt delt omsorg”, for det er ikke å stikke under en stol at de menn jeg har hjulpet har etterpå fortalt at “barnemoren” blir hvit i fjeset når den kontringen kommer. Fordi hun skjønner hun er avslørt!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Så derfor mener jeg delt foreldreansvar ifølge den nye barneloven er “nesten” ok, men den løser ikke problemene mellom mor og far; dette fordi vi fortsatt trenerer fars samvær vi a antikke holdninger som at barn under tre år ikke skal ha delt bosted, fordi det er gjeldende linjer på Familievernkontorer og BufEtat. 
Jeg er forøvrig enig med psykolog Stein Erik Ulvund, som sier at dette er nok handler mer om det “praktiske ordningen” heller enn barnets beste. 
En annen ting som må sees på er at delt bosted aversjonen også handler om kvinner, kvinners rettigheter og kvinners økonomi. Mange kommenterer at Bidraget er til barnet og derfor ikke kan ansees som en konfliktutløser ved samlivsbrudd, og det mener jeg er vesentlig feil. Fordi når en mamma sitter og beregner månedens budsjett; så er de 1600-5000 kronene fra far en vesentlig faktor som ansees som husstandens “økonomi”: 

Daglig omsorg handler i stor grad om bidrag!
Jeg har tidligere skrevet om barnebidraget som kilde til konflikt, og det skal jeg ikke gå så mye innpå her, annet enn at den spiller en vesentlig rolle når omsorgen for barnet/barna skal opp til vurdering. Jeg garanterer at mødre har allerede brukt bidragsveilederen på NAV (Antagelig tipset av sine fraskilte venninner) og sett hvor mange netter de skal ha barnet hos seg. 
Antall netter har med bidragets størrelse å gjøre, og jeg har snakket med mange fedre som blir tilbudt dagsamvær med sine barn, som om det er en “gave” fra mor.
Siste jeg snakket med som hadde en samtale om sin eks om samvær, og fikk anbefalt et par ettermiddager i uken, begynte le henne rett opp i fjeset og lurte på om hun virkelig etter x antall år sammen virkelig trodde han var dum. Saken ble lagt død! 

Foreldrepermisjonen og hvorfor fedre “Ikke tar ut permisjon”:
Ja, denne er jo noe som man gjerne vil likestille; men når det er snakk om at FVK og BufEtat fortsatt lever etter gamle holdninger om at barn under 3 år ikke skal ha overnattingsamvær med far, så faller dette også på sin urimelighet å mene. Gjør det ikke?
Eller er delt foreldrepermisjon i ferd med å slå hull på gamle holdninger? Vi kan alltids håpe!
Problemet er ikke at vi likestiller, og ønsker 50/50, for sakens kjerne er at så lenge far er avhengig av at mor han arbeid og inntekt for å kunne ta ut foreldrepermisjon, så er vi ikke kommet et skritt lengre i det store og hele. 
I tillegg er det ikke å stikke under en stol at det er samfunnsøkonomisk nyttig at kvinner heller enn menn er hjemme, fordi menn i større grad skaper mer omsetning, inntekter og betaler mer i skatter og avgifter. Dette fordi KVINNER tjener mindre enn menn, av forskjellige grunner. 

Jeg leste nettopp på et forum om at en mann ikke fikk permisjon, fordi hans kone ikke hadde jobbet lenge nok for å oppfylle kriteriene for foreldrepermisjon. At han hadde jobbet i 15 år hadde ingenting å si. 

En annen far fikk ikke innvilget foreldrepermisjon fordi mor var arbeidsledig og selv ikke hadde rett på permisjon. 

En tredje far fikk ikke innvilget permisjon fordi hans samboer var student, og hun valgte avbryte studiene fordi hun ikke fikk permisjon fra studiene. 

Problemstillingen er ikke at fedre ikke ønsker være hjemme med sine små, men at de ikke har selvstendig opptjening til foreldrepermisjon i tråd av at de er menn! 

Mødre gråter seg til fellesdelen: 
Jada, jeg har hørt historier, og jeg har sett diskusjoner om dette mellom par. 
Hun vil være hjemme mest mulig, og pressmidler som
“gått gravid i 9 måneder”,
“bruker barnets beste som brekkmiddel”,
“jeg ammer” og ikke minst “jeg har rettigheter som kvinne, rettigheter min mor sloss for”.
Så bryter sammen i krampegråt. 
Og er det noe menn ikke takler å stå i mot; så er det jaggu meg kvinners tårer. 
Er bare se hvilken som helst par-krangel; begynner hun å gråte, da er krangelen over og hun vet hun har vunnet. 
Dette er noe jenter lærer seg allerede i barnehagen; Gråt og få viljen.
Gutter slutter når jenter gråter. 

Ledere vil ha menn i jobb, ikke hjemme: 
Som nevnt over er det samfunnsøkonomisk nyttig at menn er i jobb og mor hjemme, dette fordi menn er mer stabile i jobben, de er lite hjemme med sykebarn, de tar lite ut fedrepermisjon, og det er de som er på jobben mens mor løper rundt som en tørk etter småunger, skoleavslutninger og foreldremøter. Ikke sant? 
Vel, det var strengt tatt vår fedregenerasjon, ikke denne. 
For i dagens samfunn er dagens menn mer involvert på hjemmebane; både i barn, men også i form av husarbeid. 
Likevel er menn ledende innen yrkeslivet, og sjeldnere tar ut foreldrepermisjon. 
Og det er kanskje ikke så rart at ledere ønsker at menn står i arbeid, og ikke byssan-luller hjemme med små babyer; Det er tross alt de som jobber 100% , som ikke har frivillig deltid, eller jobber i lavtlønnede yrker. Det er ofte menn som jobber i yrker hvor tilstedeværelsen er alfa og omega for bedriftens inntjening, men også for at huslånet skal betales. 
Det er kanskje ikke så rart at menn generelt sett blir informert om sine rettigheter iht de faste ukene han har til rådighet av arbeidsgiver, og ikke at han har mulighet å ta ut halvparten av de fellesukene. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost [email protected]

kIlder: 

Nav.no – foreldrepenger 

https://forskning.no/forebyggende-helse-barn-og-ungdom/2017/03/smabarn-har-godt-av-overnatte-hos-pappa-etter-samlivsbrudd

https://forskning.no/helse-forebyggende-helse-sovn-barn-og-ungdom/2017/01/skilsmissebarn-med-delt-bosted-har-det-best

http://www.dailymail.co.uk/health/article-3558161/Mothers-DON-T-stronger-bonds-children-fathers-Researchers-fathers-boost-bonds-playing.html

Jeg har mange ganger lest innlegg fra både fagfolk og journalister i media om vold i hjemmet, og gjennomgangsmelodien er at “pappa slår”, noe jeg synes er både stigmatiserende, men også med på å opprettholde menn som voldsutøvere i større grad enn kvinner. 

Et kvikk statistikk-søk på BufDir viser faktisk at voldsutøvere i familier er flest kvinner. 
14% av mødre utøver mild fysisk vold mot sine barn, mot 12% av fedre. 
I tillegg er andelen grov fysisk vold likt på 4% 
Det vil da si at fysiske avstraffelser/vold er kvinner verre enn menn. 
(Kilde: BufDir)

Jeg har hørt historier om mødre som slår; 
Blant annet saken som nå på nyåret var oppe i Oslo Tingrett, hvor barnet til tross for utallige brudd og blåmerker ikke blir hørt av barnevernet, politi og retten i hans fortellinger om at MOR SLÅR! 
Gutten får beskjed av disse instansene at han lyver, mor har klart å fremstille seg som en “fantastisk omsorgperson”, mens far er den som får regningene på gips fra lokale legevakter, og som henter en gutt forslått til samvær. Far og barnet blir ikke hørt, gutten gråter og vil bort fra en voldelig mor, og jeg tør ikke tenke på de traumer dette barnet har som følge av et system som nekter hjelpe han ut fra en tilværelse og oppvekst preget av systematisk vold og overgrep fra mor. 

Før jul leste jeg om en jente som fortalte om hvordan mor systematisk hadde mishandlet henne og hennes søsken da de var små. Til trodd for barnevernets tilsyn, og undersøkelser så ble det aldri avdekket vold. Fordi de ikke ville høre på disse barna. 
Denne jenta, som nå er ung kvinne, kunne fortelle om jul som ofte var preget av en rasende mamma, som gjemte unna julegaver fra far og andre, som bevisst kjøpte ting til barna som barna ikke ønsket seg eller hadde bruk for , for så å bruke dette som en hersketeknikk for å såre etterpå. 
En mor som nektet ungene julemiddag, juletre, for ikke snakke om alt som vi vanlige mennesker er vant til i jula; Familie, ro , samhold, god mat og det å bare være familie. Mange ganger ble disse ungene overlatt til seg selv på rommet, og om de sa noe vanket slag, spark og avstraffelser i mange former. 

Skal vi skylde på rus og psykiatri hver gang en mor slår: 
Det som jeg merker er når man snakker om mødre som slår, så er det ofte en formildende forklaring på mors voldsbruk; Hun er psykisk syk og fikk ikke hjelp, eller at det var ikke hennes skyld, det var rusen. 
Min mening er at ingen tvinger deg til å ruse deg eller drikke i første omgang så Rus er ikke en sovepute eller noe som er formildende når en omsorgperson uansett kjønn, velger slå sine barn.
For uansett hvordan du snur og vender på dette så VELGER den voksne å drikke eller ruse seg, og den VELGER slå! 
Psykiatri er også et betent tema, for her snakker vi om mange forskjellige psykiske lidelser, altså sykdom; Men ingen av disse sier at det er greit å slå. 
Så i de tilfeller hvor det er psykisk sykdom må vi tenke på alt annet enn bare sykdommen; Hva det gjør med barna at de har en mamma som er ustabil, aldri vet hvilket humør hun er i. Kanskje sykdommen er fremtredende i dag, men ikke i morgen.
Eller kanskje mamma i dag har en dag hvor alt er svart.
Barn påvirkes uten tvil av foreldrenes psykiske tilstand, fordi denne skaper en usikkerhet, en vaklende plattform som ungene står på, som gjør at de aldri kan vite hva som skjer om to sekunder fra nå. 

i NORGE er vi opptatt av at barn skal ha det bra. 
Men likevel velger vi la barn bo hos ustabile mødre som viser flere tegn til å ikke være en god omsorgperson; Kognitiv Infantile mødre.
Psykisk syke mødre. Mødre som sliter med rus.
Mødre som ikke har klarer fungere i samfunnet på en eller annen måte; men vi la dem få lov å beholde barna. 
Hvorfor? Fordi vi tror barnet får det verre av å komme til noen andre som er bedre omsorgpersoner, eller mennesker som bare vil dem vel? 
Når barnevernet åpner sak på et barn som bor sammen med bare mor, vil ikke barnets far få informasjon om dette. Og der hvor barnevernet går inn med et vedtak om å ta barna fra mor, så får ikke bar beskjed 
Jeg vet om fedre som har måttet slåss for å få vite hvor barna er fordi de ikke ble informert om omsorgsovertakelsen av barnevernet, til tross for delt foreldreansvar og samvær. 
Visst vi er virkelig opptatt av at barn skal ha det godt her i landet; så må vi se etter gode omsorgpersoner når mor grunnet vold etc ikke selv kan ha barnet, og selv om far er gått fra mor, betyr ikke at han ikke er en god omsorgperson; Han kan rett og slett ha blitt manipulert ut av et dårlige familievernkontor som var proppfull av morspresumpsjon og antikke holdninger om at mor er best. . 

Vi skaper stereotyper av våre barn.
Når flest mødre er voldelig mot sine barn; hvorfor er mannen den store stygge da? 
Dette tror jeg handler om en salig blanding av antikke holdninger til kjønn og noe biologi. 
Allerede i barnehagen driver vi å innprenter i jenter at de skal være snille, søte, omsorgsfulle, og ikke minst leke med babyen sin (Dukken sin). Vi kler dem i stereotype klær og farger, og dyrker frem et bilde av en mild morsfigur allerede som små. 
Gutter er tøffe, sterke, skal ikke gråte, og når de sloss så belønner vi vinneren. De er staute, den som passer på, som vi dyrker frem med blått, spidermann og gjerne piratkaptein som synger “hiv og hoi”, mens jentene synger “sov dukkelise”. 
Gjennom hele oppveksten behandler vi gutter og jenter forskjellig og ut fra det kjønn de er, ikke etter individ og personlighet. 
Jeg husker min bestemor klarte ringe mi tante for 25 år siden og klage;
“Unni, du må snakke med ho Beathe. For han Doffen blir syk, for ho bruke rosa klær på han” 
Som om fargen på klærne avgjorde helsa til ungen, men for vår bestemor var det utenkelig at en gutt skulle bruke rosa.
Det var nesten like ille som å banna i kirka! 
Vi voksne beholder gamle kjønnsholdninger, og holder så hardt på de at når noen sier at kvinner slår, så begynner man å le; 
for det er ikke slik kvinnerollen er! 

Media fremprovoserer bildet om menn som slår
I den senere tid har det blitt mer og mer tydelig at media er med på å opprettholde er kjønnstereotypi  vedreørende menn og kvinner: 
En mannlig politiker på over 30 har sex med jenter på 16-17, det var frivillig, han må gå. 
Kvinnelig politiker har sex med 17 år gammel gutt, frivillig, hun er et offer for rykter, blir minister. 
Mannen fremstilles som en predator, en som liker å misbruke maktforholdet, og som liker å bruke makt for å oppnå noe, mens kvinner som har makt og er i maktforhold fremstilles som offer for noen som forsøker ødelegge henne fordi hun har makt. 
Jenter fremstilles oftere som offer, og vil oftere få medfølelse og sympati enn menn, det vet vi; VI er snarere å skrive om hvor hvor god Brækhus er, mens vi boltrer oss i Meek og alle tabbene han gjorde. 
Fordi vi ønsker beholde tankegangen om at kvinner er myke og deilige, mens menn er harde. 

Det er som mannen som gave meg sparken i 2007; fordi jeg var ikke vanlig kvinne.
Jeg jobbet deltid som vakt på konserter, og hadde vaktansvar ved mange arrangement, drev med fitness og kampsport av forskjellige former.
Dette taklet han ikke, og han sa rett ut at jeg “fikk han til å føle seg mindre mann”. 
Han gav meg faktisk sparken fordi jeg ikke var en “myk, deilig kvinne”.

Dette handlet ikke om meg, det handlet om han.
Hans syn på kvinner, og hans syn på hvordan kvinner skulle være i forhold til menn. 
Jeg vil påstå at det handler om antikke holdninger, og det er de samme som kommer frem når media kaller en person for gjerningsmann, og ikke gjerningsperson. Når de velger fremme menn som overgripere og “overgrepsmann”.
Samtidig som de alltid skriver om når “far slår”, men velger å se bort i fra fakta!
Jeg er så lei av å lese alle steder som omhandler barn, inklusive vg sitt familienett; hvor det skriver “når far slår”, som overskrift. Det står aldri “Når mamma slår”, for de sakene vil vi helst ikke lese om, fordi vi ikke klarer fatte de faktiske realiteter; 
Mor slå faktisk mer enn far.
Mor står for majoriteten av vold i hjemmet. 

Kan vi slutte å alltid skrive om når far slår?
La oss bli flinkere på å få frem nyansene og fakta. 

Nann Jovold- Evenmo
tlf 46546485
Epost [email protected]

Hva er barnevernets rolle?
Barnevernets rolle er iht fylkesmannen.no;
«Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal dessuten bidra til trygge oppvekstkår for alle barn og unge»

«Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, råd og veiledning og avlastningstiltak i hjemmet.»

«Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller på institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen.»

Det er ikke alltid vi som står utenfor får et helhetsbilde av en sak!
Mange er i harnisk over saker de leser om i media, fordi foreldre står frem og er urettmessig fratatt sine barn.
Og vi er oppdratt til at selv om vi vet bedre, så vil vi vite HVORFOR!
Hvorfor ble Helene Harefrøkens små nøster fratatt henne? Hun viser omsorg, er rasende løvinne i media, og barnevernet er tyst om saken. Det er denne totale stillheten som irriterer oss, for så lenge ingen kommer og forteller oss hvorfor nøstene ble tatt fra henne, så vil vi ikke ha noen knagger å henge dette på.
Barnevernet kan ikke uttale seg i sakene grunnet sin taushetsplikt, og vi vil derfor alltid få et ensidig bilde av saken.

Jeg har selv vært deltakende både i omsorgsovertakelse, i sak der det var viktig at mor fikk hjelp av barnevernet for å ta vare på sine barn. Dette fordi jeg som hadde såpass innsikt i saken, og visste at dette kom til å gå alvorlig galt for barnet dersom noe ikke blir gjort.
Selvsagt er det mye følelser med i bildet i slike saker, ingen ønsker å bli fortalt at de ikke er gode nok foreldre for sine små. Og vi må huske at alle er forskjellig.
Men BARNETS BESTE beror ikke på våre synspunkter om hva som er det beste for barnet, men hvorvidt vi er i stand til å gi barnet den omsorg, trygghet og oppfostring barnet har krav på ifølge barnekonvensjonen.
VI kan elske våre små så mye vi vil, men om vi ikke evner å gi dem det de trenger; så er vi ikke gode nok foreldre, og da trenger vi hjelp!

Hjelp avhenger hvor i lander du bor?
Det er ikke å stikke under en stol at hjelp og barnevernstjenester avhenger av hvor du bor i landet. Svanhild-saken på slutten av 90-tallet viser at barnevernstjenester på småplasser ofte kan være preget av «personlige interesser». I denne saken var det mange personlige vendettaer, og mange interesser på kryss og tvers som ikke hadde med Svanhild, hennes omsorgsevne eller barnas beste å gjøre.
Svanhild ble pålagt en IQ-test og ble stemplet evneveik og ikke i stand til å ta seg av barna, dette som en «siste instans» for å komme videre i en prestisjesak for Barnevernet i Troms.
Selv bor hun i dag i fylket, har flere barn, lever i et godt ekteskap og har tatt utdanning innen vernepleie og er godt skikket til å ta ansvar for eldre menneskers helse, ve og vel.

I urbane strøk er barnevernet mindre personlig, de har mindre innsikt i familier, slekt og personlige interesser mellom foreldre og andre. Og barnevernet her må til enhver tid ta de bekymringsmeldinger de får og må gjøre undersøkelser.
Dette nettopp fordi personlige relasjoner ikke er tilstede og de ikke kan se en ekte og en falsk bekymringsmelding før den er gjennomgått.
Dette fører til at barnevernet på større steder har mye større trykk på saker, enn småsteder.
I Byene har ikke barnevernet tid til å gå i dybden av saker før vedtak må fattes grunnet arbeidsmengde, noe som kan føre til at barnevernet er litt for raske i avtrekkeren ved å ta barn ut fra hjemmet.
I tillegg kaster de bort mye tid på saker som er «helt enkelt forklart og tydelig bare tøv», gjerne en «bekymret» mor som dagen etter at barnebidraget er endret til fordel for far plutselig blir veldig bekymret for fars omsorgsevne.

Barnevernet har vært 9 ganger oppe i EMD:
Barnevernet har vært oppe i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen 9 ganger, og den siste saken er et foreldrepar som ble fratatt sin datter like etter fødselen.
Klagen kommer fra et foreldrepar som begge hadde hatt problemer i fortiden, far hadde hatt kriminell bakgrunn og mor hadde hatt psykiske problemer. Begges var tilbakelagte stadier i livet, og ingen hadde dette nå.
Ved fødselen tropper BV opp på sykehuset, og de blir fortalt at barnet skal bortadopteres etter 3 uker, heldigvis får paret stoppet dette. BV mener or har «intet indre liv» og far har «ingen mentaliseringsevne», mens andre instanser har vurdert paret som sjeldent flinke foreldre.
8 høyst kvalifiserte fagpersoner har uttalt seg at barnevernet tok feil, og dette er nå en av prestisjesakene til barnevernet!
Denne saken er det så vidt meg bekjent ikke falt noen dom i enda!

Norge fikk dom mot seg i «Adele-saken» der EMD konstaterte krenkelse. I denne saken ble foreldre fratatt omsorgen og avskåret fra samvær, da barnevernet ønsket å gjennomføre adopsjon uten samtykke fra foreldrene (1996). E

Det at så mange saker havner i EMD viser at det er stor uenighet med hvordan barnevernet opererer, men det viser også at terskelen for å få saker opp i EMD er lav, noe som er positivt fordi de er et uavhengig organ som kun utøver dom etter barnekonvensjonens artikler når det kommer til omsorgsovertakelser og barnesaker.

De gode historiene vi sjeldent hører om.
I avisene for kort tid siden stod en ung kvinne frem og sa rett ut at Barnevernet hjalp henne, uten dem ville hun ikke overlevd.

Og i Aftenposten i 2015 var det en artikkel om en som takket barnevernet for jobben de gjorde, og at de faktisk reddet livet til vedkommende https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/Po27/Barnevernet-reddet-livet-mitt
«I dag er jeg selvstendig, sterk, glad, og full av både gode og dårlige erfaringer fra livet. Jeg er student, og har hele livet og verden foran meg.
Takket være barnevernet har jeg fått en helt annen fremtid og et bedre liv. De har gitt meg verktøyene jeg trenger for å kunne stå på egne ben. De har reddet livet mitt.
De fleste barn er ubeskrivelig lojale mot foreldrene, uansett hva foreldrene utsetter dem for. Selvfølgelig vil de også bli sinte, lei seg, og føle seg urettferdig behandlet av barnevernet.»

Jeg kjenner også til to fantastiske barn som ble plassert i fosterhjem, som gikk fra en hverdag full av redsel, trusler og fysisk avstraffelse for småting.
De havnet i fosterhjem hos et par med ett eget hjemmeboende barn i samme alder, og fikk en helt ny hverdag. Jeg ser selv at de blomstrer og er blitt trygge, gode barn. De har fått nettverk, de har venner, det går sabla bra på skolen, og de er oppriktig glade både i sine fosterforeldre, og for at barnevernet valgte ta det skritt å overlate dem til kompetente voksne mennesker som oppriktig brydde seg om dem.

Jeg kan også fortelle om en barnehage i Oslo, hvor personalet la inn bekymringsmelding på en alenemor, fordi mor ikke gikk på byen og fant seg en mann. 
Etter fire måneder fant Barnevernet ut at de skulle ta en uanmeldt tur i barnehagen for å se hvordan barnet var i relasjon med andre barn og de som jobbet der. I barnehagen fikk BV sjokk; Ungene var ute uten tilsyn, personaler stod å røykte bak barnehagen hvor de umulig kunne se barna. Det var ikke dører på toalettene, og barna gikk rundt både utpisset og skitne, fordi barnehagepersonellet ikke gjorde jobben sin. 
4 av personalet, inklusive barnehagens pedagogiske leder fikk fyken, og barnevernet overtok barnehagen på dagen, og holdt den frem til nytt personal var på plass. 

De fæle historiene vi skulle ønske vi slapp høre om.
En sak som nå nettopp har vært oppe i Oslo Tingrett omhandler en liten gutt som bor hos mor.
Mor mishandler denne gutten både fysisk og psykisk. Det handler om slag og spark, seksuelle handlinger foran og til tider med barnet. Og det handler om psykisk terror og trusler.
Gutten ba om hjelp og far koblet inn barnevernet og trodde gutten skulle få hjelp; istedenfor ble far anmeldt, havnet i fengsel, ble dømt for vold og gudene vet hva fordi mor slo på «omsnuingsknappen» og anmeldte far.
Denne saken har vært flere runder i retten, og guten står på sitt; Mor slå, sparker, driver seksuelt misbruk, og truer!
Barnevernet derimot; De sier til gutten at han lyver!
Politiet sier rett ut til gutten at han lyver!
Gutten er fortvilet og gråter ved samvær hos far, for han vet hvilket helvete han må igjennom når han kommer hjem til mor.

EN ung jente tok livet av seg etter årevis på barnevernsinstitusjoner, hvor hun hverken fikk hjelp og ble behandlet dårlig av de som jobbet der. Slag, trusler, seksuelle overgrep, for ikke snakke om at hun ikke ønsket være der fordi det faktisk ikke var noe galt i hjemmet.
Men foreldrene stod å så på at barnevernet sakte men sikkert ødela jenta, dopet henne ned og til sist hengte jenta seg, som følge av overgrep mot henne på institusjonen.

I Tromsø valgte barnevernet plassere et søskenpar hos mormor, etter at far døde. De var 15 og 16 på tidspunktet. Dette lenge etter at storesøster kontakter barnevernet fordi mor er narkoman og tung rusmisbruker og ikke i stand til å ta vare på barna. Storesøster må gå via barnevernet i Alta for å få hjelp, da de i Tromsø satt på hendene og mente de ikke kunne hente barna, som bodde i Spania. Barna gikk for lut og kalt vann i Spania, og eldste måtte fungerer som forsørger og husmor, ens mor var på fest eller lå rusa i sengen.
Da barna kom til mormor ble overhodet ikke tatt vare på, og bestemor valgte la etterlattepensjon og forsikringsutbetalinger som skulle komme ungene til gode gå til mora som kunne leve herrens glade dager med rus i Spania på ungenes penger.  Først etter at annet familiemedlem på farsside tok affære, fikk man stoppet utbetalingene og pengene ble da satt på konto med formynder. Det ble også klart for barnevernet som ikke hadde hatt tilsyn i fosterhjemmet, og at dette ikke var en optimal situasjon.
Eldste rømte hjemmefra, fra mormor, etter en voldsepisode og ble satt i fosterhjem hos fars slektning, det kom da frem at barnevernet ikke hadde hatt noen kontakt med barna etter at de ble satt i fosterhjem. Og nye fostermor må sloss for å få hjelp av barnevernet på vegne av den eldste som bor hjemme hos henne. Da jenta fyller 18 flytter hun i egen leilighet, og kort tid etter kommer lillebror på 17 etter, han klarer ikke lengre bo hos mormor. Barnevernet overlater slt ansvar for broren til hans ett år eldre søster! Gutten er utagerende og har ikke evner til å ta ansvar for seg selv, sin helse og skolegang, og først når storesøster skriver vedtaksbrevet på et akuttvedtak for å plassere han på ungdomsinstitusjon slik at han skal få livet på rett kjør; samt truet med å komme oppover til Tromsø, skjer det noe. Gutten flytter på ungdomsinstitusjon hvor de fokuserer på læring og opparbeide evner for å kunne ta ansvar som voksen.
Det hører med til historien at i 2003 kontaktet BV i Tromsø storesøster og ville plassere barna hos henne, men far og barnas mor rømte til Spania med barna for å slippe unna Norsk Barnevern.

VI trenger Barnevernet, men de må utvikles!

Deres rolle er altså å sørge for at barn har det godt.
Men hvordan gjør de det når de egentlig ikke vet hva som rører seg innad i familien, hva som foregår bak lukkede dører?
Det er mange som jobber i barnevernet med forskjellig synspunkt på hva som er rett og galt i oppdragelse og omsorg av barn, og det er ikke fritt for at nyutdannete uten egne barn kan være blendet av beskrivelser i boka som er svart-hvitt og totalt uten nyanser.
Dessuten er alle barn forskjellige og trenger forskjellig omsorg etter hvilke typer de er, og personlig ville jeg ikke oppdratt to barn likt fordi de er vesentlig forskjellig fra hverandre.
er ikke snakk om forskjellbehandling og urettferdighet, men tilnærmingsmåter og hva man trenger slå ned på og løfte iht deres atferd.
En annen ting som er et problem er at den forelder det ikke gjelder får aldri informasjon når det kommer en bekymringsmelding inn på den andre forelderen, dette er en håpløs situasjon, og ofte blir barna tatt fra og satt i midlertidig fosterhjem hos andre enn denne forelderen. Vi må involvere andre parter enn kun den enkelte forelder og barnevernet. 

Jeg tenker at først og fremst må vi bli enige om et par ting;
1. Barnevernet må utvikles slik at hjelp i hjemmet kommer før omsorgsovertakelser.
2. Det hjelper hverken barnet eller familier om barnevernet er triggerhappy.
3. Det er viktig at man klarer skape en forståelse for HVORFOR barnets foreldre trenger hjelp, evt hvorfor barnet trenger hjelp. For det er ikke å stikke under en stol at foreldre kan være perfekt i både oppdragelse, omsorgsevne og deltakende i barnets liv, men likevel trenger barnet hjelp fra denne instansen.
4. Morspresumpsjonen må bort i Norsk barnevern og far må bli førstevalget når omsorgsovertakelse fra mor er et faktum. Ofte får ikke fedre samvær med sine barn, eller møte barna sine etter omsorgsovertakelse, fordi de anses som en annenrangs forelder.
5. Sakkyndige trenger en bedre utdanning, og det må like retningslinjer til for bruken av sakkyndige.
6. Barnets beste er ikke nødvendigvis det foreldrene eller barnevernet mener, og barnets situasjon og utvikling må vektlegges mer.
7. I saker hvor vold er bevist, må barnet skjermes fra voldsutøvende forelder.
8. Primært må samværsforelder og besteforeldre få førsterett til å overta omsorgen for barnet når mor eller foreldre ikke evner å ha omsorg.
Sekundært andre familiemedlemmer.
Tertiært kan andre overta omsorgen.
9. Når det kommer inn en bekymringsmelding på den ene forelder, SKAL den andre forelderen få informasjon fra barnevernet slik at denne evt kan ta over omsorgen for barnet.

VI trenger er levende barnevern, og de trenger hjelp for å fungere optimalt.
Vi trenger et fungerende barnevern, men det krever mye av dem.

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485 
epost [email protected] 

Jeg synes det er skremmende at media velger å "skjerme" Trine Schei-Grande i saken om "ryktene" og velger å la henne snakke bort saken; samtidig som media er først ute og kommenterer varlsinger uten sidestykke når det kommer til menn i politikken.

TSG sier selv at hun sikkert har gjort ting hun ikke burde, men vil ha ro. Dette virker på meg som om hun vedkjenner seg at hun hadde sex med 26-åringen i et bryllup for ti år siden.

Slik jeg ser det er eneste grunnen til at hun nå sitter så trygt i sin posisjon, at gutten og hans familie ønsker ro om saken, og fordi gutten som angivelig skal ha slitt med dette i ettertid ikke ønsker rippe opp i fortiden, fordi han er kommet såpass langt nå at å dra opp saken vil ødelegge mer for han enn han orker.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hadde en mannlig politiker på 38 hatt sex med ei jente på 16 så hadde verden ikke stått til påske i media; det hadde vært et altoppslukende kaos hvor alle detaljer skulle på bordet. SELV om det var frivillig fra begge parter!

Media behandler derfor ikke menn og kvinner likt, de lar gjerne mannen legges åpen for hugg og fører han som et lam til slakterbenken i håp om å få ut enda mer blod i saken. Mens kvinnen fremstilles som klok, raus, og fornuftig i en omtale av ingenting.

For det er ikke til å stikke under en stol at TSG ikke sier NOEN VERDENS TING om den aktuelle saken, den feier hun glatt under teppet mens hun sørgmodig taler om hvor vanskelig det er å være i regjeringsforhandlinger samtidig som stygge og usanne rykter florerte. Som angivelig også skal være satt ut av politiske motstandere i håp om å knekke henne politisk.

Ryktene kommer i hovedsak fra internt i Venstre, jeg har ikke hørt politiske motstandere kommentere dem.

Media må slutte bruke silkehansker på kvinner! Spesielt når de bruker jernhånd på omtalen av menn som gjør "ting de kanskje ikke burde ha gjort":

Nann Jovold-Evenmo