jovoldevenmo

Jeg har ligget i sengen og tenkt ganske mye på likestilling, seksuell trakassering og det som handler om menn og menns situasjon i helgen. 
Og når jeg skriver at jeg har ligget i sengen er dette fordi jeg er for tiden kronisk syk, uten at vi skal gå inn på det. Men jeg kan si som så at jeg er delvis sengeliggende, og ligger opptil 20 timer iløpet av en dag. 

Men det betyr ikke at hodet ikke fungerer ang tanker og planer. 
Jeg hadde, sammen med en fantastisk kvinne; Camilla, kronikk på side3.no i helgen om menn og menns helse, hvor vi spurte om det kanskje ikke var så farlig om menn fikk kreft?  Og om vi ikke skal bry oss om menns utfordringer 
Saken kan du lese på Side3.no

Camilla er forfatter av boken Samværsabotasje, og en av de best selgende bøkene i Norge per i dag. Boken gjengir menns historier om samværsabotasje, altså når bostedforelderen saboterer samværet med barna. 
Samværsabotasje fører til at 45000 barn hver mnd ikke får se pappaen sin, og de to hovedgrunnene er hevn og økonomisk incentiv. 
Mange, spesielt, mødre spekulerer i antall netter samvær fordi dette handler om penger, hvor mye en ekstra natt kan bety er ganske mye om man teller i kroner og ører. Jeg har derfor undret meg på dette; for er denne ordningen vi har i dag som går på 1/6-del fordeling ang bidraget riktig? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har barnebidraget slik det regnes i dag utspilt sin rolle? 
De senere år har flere og flere fedre tatt kampen om sine barn både i det offentlige men også til retten.
Det fordi de ønsker være en del av sine barns liv, og barna trenger pappaen sin like mye som de trenger mammaen sin. For 25 år siden var det ikke vanlig at fedre tok ut foreldrepermisjon, eller at barn hadde delt bosted.
Ved samlivsbrudd opplevde mann at far ofte gikk videre og skaffet en ny familie som de barna fra første forhold ikke var en del av. Kanskje orket ikke far ta opp kampen med mor, eller kanskje der var andre årsaker til dette. 
Uansett var det dette som lå til grunn for at barnebidragets utregning foreligger slik den gjør i dag. 
Menn skulle motiveres økonomisk til å være mer tilstede i barnas liv, jo mer samvær jo mindre bidrag skulle de betale, og tanken bak var god. 
I dagens samfunn heller vi heldigvis mer og mer mot en 50/50-holdning om bosted.
Men likevel er det flere barn som bor hos mor. Fleste parten av barna som bor hos en forelder, bor med mor. Ca 82% av barna som bor hos en forelder bor hos mor, mens 18% bor hos far. 

Forskjellen kan tydeliggjøres ved at man har en tenåring født i 2002: 
Dersom ungdommen er har samvær med sin andre forelder, de har ikke delt bosted!
Samværforelder har barn med sin nye partner og bor sammen med denne.
Begge foreldre tjener omlag 530 000!
Om ungdommen er hos denne 13 netter i mnd; altså 40% av mnd, vil bidraget bare være på 1110 kroner.
Men om ungdommen kun er der 4 netter, skal samværforelder betale 3730 kroner i bidrag.
Det ser greit ut, hensikten med å motivere til samvær er gjeldende. 
Nå vet vi at kvinner som er alene med barn ofte tjener mindre enn menn de har barn med, og mange jobber kun deltid. 
Dersom kvinnen har 375000kr året, eksmannen 535000kroner i året – 
Bidrag 8 netter i mnd hos far= 3380 kroner 
Bidrag 9 netter i mnd hos far= 1780 kroner
Det vil si at en natt mer gjør at mor “taper” 1600 kroner mnd, og det er 19200 kroner i året, på å la ungdommen være hos far i 9 netter per mnd fremfor 8 netter. 

Dette tatt i betraktning av at hun både får skattefordel og dobbelbarnetrygd i tillegg til lønn og bidrag. 
Dersom far tjener 535000 og betaler 3780 i mnd i bidrag utgjør dette 45000 kr i året. 
Dobbel barnetrygd er da 1944 kroner mnd, og 23300 i året . 
Så får hun skattefordel på 25000kroner 
Da er plutselig 375000 blitt 466000 i året, og ikke så himla langt unna det eksen har om man regner 535000- 45000 i bidrag, og ingen skattefordel. 

Når vi  ser at samværsordningen utløser store forskjeller i utbetaling i forbindelse med samværfordelingen, ør vi vurdere om ordningen er utdatert, og burde få ny måte å beregne bidraget på.
Når det i tillegg, i praksis, viser at bidragets beregning brukes på en spekulativ måte av bostedforelderen til å kjøre kamp mot samværforelderen på av økonomiske grunner. Når en natt pr mnd kan utløse opptil 2000 kr måneden, så sier det seg selv at denne avregningen må endre.
Vi kan da begynne vurdere om ordningen er avleggs, da den ikke lenger motiverer til samvær, men heller forsøk på å sabotere samværet mellom barna og samværforelder. 

Penger er en stor kilde til konflikt mellom foreldre som har gått i fra hverandre, og jeg har lest en del kvinneforumer hvor det rådes og spekuleres i hvor mange netter far skal “få lov til å ha” før det blir “økonomisk krise” for mor. 
Mine tanker i situasjoner hvor det diskuteres slike ting er ofte: 
Er far fraværende av eget ønske?
Er far fraværende fordi mor ikke ønsker fars tilstedeværelse? 
Hva er motivet for å ikke ha barnet? 
Hva er motivet for å sabotere samværet? 
De fleste sakene jeg kjenner til, bortsett fra en er det mor som pusher på for at far skal ha minst mulig med barnet å gjøre, slik at hun kan få mer i bidrag. 
Den ene saken jeg vet om er det mor som er pådriver for at far skal ha samvær, men han ønsker ikke samværet, unntatt annet enn at det skal stå på papiret slik at han slipper betale så mye. Dessverre er det slike menn i vårt samfunn, men jeg tror de er i mindretall for å være helt ærlig. 
Jeg snakker daglig med menn som er i “klinsj” med mor om savær, hvor økonomi hele tiden dras opp” du skulle egentlig betalt mer i bidrag”, “du betaler ikke nok i bidrag” , “jada, du betaler bidrag, men du må betale alt annet 50/50 likevel”. 

Er det til barnets beste med en 1/6 fordeling?
Nei, barnet har godt av begge foreldre, og gode relasjoner til begge. 
Og det er opp til de voksne å faktisk forsørge barnet sammen, men er det da riktig med en 1/6 fordeling?
Jeg tror ikke det. Jeg mener det er uholdbart å gjøre barnet til en pengesum som skal fordeles på begge foreldrene, hvor en natt per mnd er grunn for titalls tusen per år i lommen på den ene. 
Jeg mener det er på tide at vi ser på ny fordelingsnøkkel, slik at det blir mer rettferdig, og at en natt per mnd ikke skal kunne spekuleres i grunnet penger. 
Man må ta med i beregningen både skattefordel, barnetrygden og tilskudd som enslige får til bl.a. barnetilsyn. 
Mange mener at barnetrygden ikke skal beregnes, men det blir feil, for jeg kjenner ingen enslige forsørgere som IKKE er avhengig av barnetrygden. Det er faktisk så ille for mange at den doble barnetrygden utgjør forskjellen mellom leve eller ikke-leve for noen. 
Da bør de kanskje skaffe seg en bedre betalt jobb? Jo, kanskje, men åkke som er barnetrygden en del av det enslige forsørgere beregner med i sine budsjetter. 

Hva mener du? 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485
epost; [email protected] 

Når tror du sikkert jeg skal snakke om de menn som har kommenterte «jeg har også blitt seksuelt trakassert», de menn som sables ned av kvinnene som hyler at de nå driver #whataboutisme og mener at de får skaffe seg en egen kampanje. Som mener de skal slutte å syte og oppføre seg som menn. De som mener at menn ikke fortjener samme fokus, fordi kvinner opplever det mest, enda tallenes tale sier at dette er ganske så likt.
Nei jeg skal ikke snakke så mye om dem.

Den egentlige #Metoo
#Metoo kampanjen ble egentlig startet i 2006 av en kvinne med navnet Tarana Bruke.
Hun var sosialarbeider og jobbet med barn. I 1997 møtte hun en 13 år gammel jente som fortalte om hvordan hun hadde gang på gang blitt utsatt for seksuelle overgrep av moren kjæreste. Detaljene var så grove at Bruke selv ikke visste hvordan hun skulle gripe an saken videre, og involverte en kollega som tok tak i saken for henne. Bruke oppdaget at behovet for å hjelpe minoritetsbarn som ble utsatt for seksuelle overgrep var så stort at hun i 2006 startet organisasjonen Just Be, for å vise empati og fortelle at ofrene er ikke alene. #Metoo ble skapt.
I 2017 stjeler Alyssa Milano og andre superstjerner mottoet, og bruker det i en likestillingskamp som nå går verden over.
Tara Burke er skrevet om i Aftenposten

Statistikk over seksuelle overgrep overfor barn:  
1 av 20 barn blir hvert år utsatt for seksuelle overgrep i Storbritannia ifølge nspccc.org.uk
2900 barn blir hvert år identifisert og trenger hjelp for å komme seg vekk fra seksuelle predatorer, i Storbritannia.
Over 54000 saker om seksuelle overgrep ble rapporter i 2015/2016 i Storbritannia.
50% var gutter.
90% av alle barna ble seksuelt mishandlet av noen de kjente.
I USA er det 1 av 5 jenter og 1 av 6 gutter som opplever seksuelle overgrep, de fleste opplever dette før de er fylt 8 år, dette i følge 1in6.org en organisasjon for seksuelt utsatte gutter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hva med Norge?
Ifølge BufDir blir om lag 15% av alle menn og kvinner utsatt for seksuelle overgrep som barn.
3 av 10 overgrep utføres på barn av andre barn.
17% av seksuelle overgrep overfor gutter utføres av kvinner.
12% av jentene og 5% av guttene oppgir at de ble utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 (Thoresen & Hjemdal 2014)
Gjerningspersonen er oftest mann ? 98% av jentene er utsatt av mannlig overgriper, og 17% av guttene er utsatt av kvinnelig overgriper.
Seksuelle overgrep blir som oftest ikke meldt til politi eller andre myndigheter.
Gutter forteller sjeldnere enn jenter om overgrep.

Hva med #Metoo og seksuelle overgrep:

Kampanjen som ble satt i gang i 2006, med #Metoo handlet om barn som ble seksuelt misbrukt, og hensikten var at overgrepsofre skulle se at de ikke var alene, og at det var noen som var der for dem, for å hjelpe dem vekk fra overgriperne. I USA er det flest minoritetsbarn og fattige barn som utsettes for seksuelle overgrep og trafiking.
Da kampanjen tok av i Høst via Alyssa Milano og hennes kolleger i filmbyen Hollywood, så ble ale disse barna rett og slett glemt. Hensikten er flyttet fra ofrene for seksuelle overgrep til voksne kvinner som utsettes for seksuell trakassering.
Selve #metoo kampanjen ble rett og slett stjålet av voksne, hvite kvinner med status, som har gjort den til sin, og til og med blitt kåret til Årets Person av Time Magazine. Den som burde vært kåret til årets person er Tara Bruke, og det for hennes 25 år lange kamp for barn som er seksuelt misbrukt.

I Norge har det gått for langt!
I Norge har denne gått som en farsott og både kvinner i filmbransjen, musikkbransjen, politikken og nå leger står frem med egne historier, og menn hysjes på og får beskjed om å få sin egen kampanje. Og misforstå meg rett, jeg har ikke sansen for seksuelle overgripere eller de som trakasseres, for det er noe jeg har opplevd selv i form av både verbal, non-verbal trakassering, men også voldtekt.
Men allikevel synes jeg det er for jævlig at vi i Norge har satt mannens hode på en stake til spot og spe fordi han bare er født mann!
I Norge er mannen, i form av sitt kjønn, dømt som overgriper og får ikke lov å kalle seg offer.
Her til lands er det blitt så ille at menn faktisk ikke lengre tørr sjekke opp en kollega de har et godt øye til, eller be en dame på date, fordi de er livredd for å bli sett på som en mannsgris og overgriper. Og de menn som er utsatt for seksuelle overgrep og seksuell trakassering; Deres terskel for å stå frem er enda høyere enn noen sinne.
jeg vet av menn innen alle samfunnslag, innen alle typer yrker som daglig utsettes for seksuell trakassering, voldtekt osv. Men straks de åpner kjeften sables de ned av krigerske kvinner som mener de er eneste som får lov å være trakasserte fordi de er kvinner. De sables ned med «VI har det verre», «skaffe dere en egen kampanje» og «Herregud, dette er såååå #whataboutisme».
Jeg blir helt matt av alle disse krenkede kvinnene som ikke ser skogen for bare trær, eller skal vi si «ser overgripere straks det handler om en mann».

Arbeidsministeren og Likestillingsministeren mener noe må gjøres.
Det har de rett i.
Men jeg synes det er trist at de i dag står i VG og sier «det handler ikke om at kvinner sutrer», og at de skal utrede lavterskeltilbud for seksuelt trakasserte, og at de skal ha inn arbeidet med holdninger på arbeidsplasser. Arbeidstilsynet skal på banen.
Jeg synes det er hårreisende at dette er samme ministrene som skal ta fra LDO midler, og lage egen likestillings- og diskrimineringsnemd, når kompetansen på dette er enorm i nettopp Likestillingsombudet (LDO).
LDO har i lang tid jobbet for å få Seksuell trakassering og prosesser i forbindelse med håndtering av disse sakene inn i HMS-lovgivningen. Men de har møtt stengte dører hos politikerne som skal forme og bestemme disse lovene.
Jeg synes det er håpløst at saken skal handle om kvinner, og kvinnelige politikere nå skal ta i et tak når dette er et emne som omfatter så forbanna mye mer enn at «kvinner ikke sutrer». De må evne å se at menn også utsettes i større grad for seksuell trakassering på arbeidsplassen. Og de må evne å høre på LDO når det kommer til kompetanse, faglig innhold i sakene, og ikke minst; De må høre på oss som sitter med historiene, også fra menn.

Og så må vi slutte bruke #Metoo, for vi er ikke seksuelt mishandlete minoritetsbarn!

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost: [email protected]

Referanser :
https://www.nspcc.org.uk/globalassets/documents/statistics-and-information/child-protection-register-statistics-england.pdf

d2l.org: https://www.d2l.org/the-issue/statistics/

Thoresen, S., & Hjemdal, O.K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (NKVTS Rapport nr. 1, 2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. 

Bufdir: https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Oppvekst/Vold_og_overgrep_mot_barn/Seksuelle_overgrep_mot_barn/
 

Jeg ble tilsendt artikkelen “skillsmissemor og blogger” som omhandler foreldre som er skilt og deres samarbeid om barna. I artikkelen er hun veldig bestemt om at det å oppdra barn i to hjem er IKKE en konkurranse mellom to foreldre om hvem som er best. Det handler om samarbeid og at man skal trygge barna, også om at de er i gode hender hos den andre parten. 
Samvær og samarbeid er ikke et hierarki! 

Artikkelen tar for seg dette med delt bosted, at barn ikke skal oppleve konflikter og at det er opp til begge foreldre å sørge for at barna ikke trenger velge lojalitet. Barna skal vite at foreldrene gjør det beste for dem, og at de er trygge barn uansett hvem de er hos. Hun tar også for seg at trygge barn er ensbetydende med at foreldrene faktisk samarbeider med hverandre uansett hva de måtte føle for hverandre. Jeg vil her dra frem et par ting i fra artikkelen jeg synes er viktig å se ekstra på.

Barn skal vite at den ene forelderen ikke er mer viktig enn den andre.
Det er helt riktig, begge foreldre er viktig for barn, og dette er noe foreldre uansett hvor uenige de er og hvor sinte de er på hverandre må jobbe med. Og det er noe foreldre bør fortelle barnet. For barn skal slippe å føle at det å være foreldre er en konkurranse om hvem den skal trives best, ville være mest hos osv.
For at foreldre skal samarbeide er det viktig at man kun tenker på barna, og gir slipp på sin egen antipati eller «hat» og avmakt overfor den andre forelderen. Barna skal SLIPPE å måtte slite med lojaliteten til foreldrene, eller velge foreldre de liker best.
Da ender man opp med å ødelegge barnets forhold til den andre forelderen, og den som konkurrerer.
Å være en god mor og en god far er faktisk ikke en konkurranse, det er et samspill og et samarbeid uavhengig av hvilke grunner man hadde for å gå fra hverandre.

Barn og post:
Jeg måtte le litt da jeg leste at dette var noe som ville få barn til å føle seg splittet, ifølge en «forståsegpåer». . Akkurat som om barn henger seg opp i hvor posten kommer!
Helt ærlig; Barn flest vet ikke NÅR eller hvor posten kommer.
 Jeg har aldri sett noen av min manns barn hente posten. Og ikke har min datter hentet post før hun ble voksen og flyttet for seg selv.
Om du må ty til postkassen og hvor de får posten sin som ankepunkt mot et delt bosted, så sliter du med å finne gyldige resonnementer for din motstand.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Barna formes etter hvorvidt foreldrene samarbeider eller ikke.
Den kan jeg si meg enig i.
Barn som opplever at sine foreldre samarbeider god seg imellom, har ikke problemer med at de bor 50/50, dog der hvor det er en kamp om samvær, hvor foreldrene gjør sport i å trenere den andres samvær; de barna er de som sliter.
Samarbeid mellom foreldrene er alfa og omega. Men så har vi jo de som mener de samarbeider, men samarbeider ikke fordi det ikke går etter deres pipe. Da er vi faktisk i en konflikt, ikke et samarbeid.
Det var en klok mann jeg kjenner som sa at «mine følelser spiller ingen rolle, det er hvordan gutten har det som er viktig», og dette midt i verste disputten med barnets mor.

Det er innbringende å spekulere i bosted:
Å ja, her er hun spot-on.
Det er ikke å legge under en stol, eller forsøke late som noe annet, enn at samvær er økonomi.
Jo mindre samvær, altså overnattinger, jo mer penger til den som har barnet mest. Derfor er det ikke å stikke under en stol at mange av de 45000 barna som hver eneste måned i Norge utsettes for samværssabotasje har med økonomi å gjøre.
Vi vet at NAV og staten har lagt opp til x antall netter, og straks den natten forskyves hver mnd med en eller to netter kan det utløse tusenlapper per år.
Det er ikke for ingenting at jeg i fjor skrev «alenemorsmanualen», som jeg er sikker på at mange kvinner kjente til fra før av.

Ektepar og samboere krangler også.
Dette var noe av det beste med artikkelen. VI er veldig opptatt av om ekser med felles barn krangler, og det er ikke fritt for at man også snakker om de man kjenner som krangler med sine ekser. Men har du noen gang hørt noen snakke om et ektepar som krangler? Ikke jeg. Jeg har aldri hørt at folk snakker om ektepar eller samboere som diskuterer barna så fjæra fyker.
Fordi vi snakker ikke om par, vi er mer opptatt av den kimen av mistillit og manglende samarbeid som foregår mellom to ekser, for det er her pengene ligger.
Du hjelper ikke venninnen din med økonomiske tips om at to netter til hos henne så får hun 3000 mer i bidrag i mnd, når hun ikke har tenkt å skilles. Ikke sant?
Fakta er at samboere og gifte folk krangler, og men de har faktisk, som artikkelforfatteren skriver; Mulighet til å enes over et middagsbord, snakke sammen mens de lager mat, eller gjør opp når de legger seg. Det har ikke ekser, ergo vil alltid en krangel mellom to ekser stå som en påle midt i mellom dem, fordi de ikke evner å se skogen for bare trær og ordne opp. Det er lukrativt både følelsesmessig, hierarkisk overfor barna og økonomisk å ha splid.

Selv om dette ikke var en del av artikkelen jeg leste, så må jeg få si at;
Små og store gutter trenger pappaen sin:
Det er faktisk slik at små gutter trenger pappaen sin for å lære å være mann. Da snakker jeg ikke om neandertalerfakter som «ugg ugg» og slå seg på brystet og brøle ala Tarzan ? Apenes Konge.
Jeg tenker at dette handler om å lære hvordan menn er, går og står at de får aksept hos pappaen sin når de spikker en pølsepinne, lærer seg å tenne et bål, eller kanskje fisketur med pappaen sin på sjøen.
Selvsagt er ikke alle menn handy, noen er opptatt av spill eller idrett, og da kan det være en ting å dra ungen med på. Barn trenger å se at pappen deres er en omsorgsperson, som blåser på skrubbsår, som plastrer og trøster. Poden trenger pappaen sin, så enkelt er det.

Jeg er fullt enig med Louise Lisner og skulle ønske flere leste hennes blogg om dette tema.
http://politiken.dk/debat/art6090015/Mine-b%C3%B8rn-har-brug-for-at-vide-at-jeg-ikke-er-mere-v%C3%A6rd-end-deres-far

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost; [email protected]

Jeg satt å leste et innlegg på nettet som egentlig er en disputt mellom Helene Uri og Finn-Erik Vinje. 
I denne saken ble det diskutert skamlepper, blant annet. 

Det fikk meg til å tenke på et par ting; 

SKAM er noe som har preget det norske samfunn i årevis. Ja, faktisk i flere hundre år.
Det var skam om man hadde ugifte døtre, eller om man ble enke, eller om man hadde barn utenfor ekteskapet. 
Etter krigen (1040-1945) var det skam om man hadde barn med tysker, var tysker eller barn av tysker. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi har mye skam i dagens samfunn også; 

I enkelte kretser er fortsatt seksualitet skambelagt. 
I Sekter som Læstadianere for eksempel, der får ikke unge vite om sex, eller seksualitet, og det er ikke å stikke under en stol at disse barna tror barn lages av at foreldrene er gift. 
Sex og samliv blir utelatt fra skolebøkene og slikt skal ikke læres om. 
Gutter i disse sektene er livredd for ståpikk, da det er skam å få sædavgang uten av man er gift, og i det henseende å skape et barn. 
JEG synes det er en skam at barn og unge i disse sektene og religiøse gruppene styres av skam, og at alt som har med naturlige kroppsfunksjoner er skambelagt. 

Kvinners seksualitet og kropp er fortsatt skambelagt; 
Det kalles faktisk skamlepper og ikke kjønnslepper.
Jeg har aldri hørt noen gynekolog kalle det for kjønnslepper. 
I tillegg har vi kvinner et skamben, ja det som deles når barnet skal ut. Ergo er kroppen vår og det å føde relatert til skam. 
Kvinner skal heller ikke onanere, se porno eller ha sex med flere , det er synd og skam. 
I enkelte land settes menstruerende kvinner i “skam-bua” og ansees som skitne i den perioden de har mens. 

Menns seksualitet forbindes med skam: 
Menn som har sex er skammelig, menn som ikke har sex er også skammelig, alt etter hvem du hører på. 
Menn skal også oppfostres til å være snille med jenter, for alt annet er skam. 
Mange gutter og menn er skamfulle over sin egen seksualitet og kropp fordi de ikke har blitt fortalt at morgenbrød, sædavgang i søvnet, eller at det å runke er helt naturlig. Det snakkes ikke om, og mor kommer løpende inn på rommet for å skifte sengetøyet, og hysjer det ned. “sånt snakker vi ikke om” eller “sånn da er det borte og du trenger ikke tenke på det mer”: 

Ufrivillig barnløshet er skam: 
Jeg har personer som er meg veldig nært som sliter med å få barn. Når de snakker om det blir de hysjet på for man skal ikke snakke om IVF og assistert befruktning. Nei huff og huff. 
Hvorfor er det så skammelig og tabu å snakke om ufrivillig barnløshet? Er det fordi folk da tenker at de ikke har sex nok, eller at kanskje de knuller som kaniner og enda ikke “Klarer” bli gravide? Eller er det fordi de rundt dem skammer seg over at de ikke får det til? 
Jeg undrer om det faktisk er fordi familien og slekta tenker det er dem selv det er noe galt med som ikke klarer produsere barn som får egne barn etterhvert. 

Psykiske lidelser er skam; 
Jeg vokste opp med at sånt snakket man ikke så mye om, selv om min bestefar var mye psykisk syk. PTSS etter krigen kan man velge å kalle det. 
Jeg har også mennesker i nær familie og vennekrets som er både bipolar, schizofren, har kronisk angst, og andre som sliter med andre typer psykisk sykdom. Selv har jeg asperger syndrom, men har ikke disse psykiske plagene, jeg er bare ekstremt rar. 
Alt dette er tabu og skambelagt. 
Man skal ikke snakke om det, høre om det, og for all del ikke fortelle utenforstående om dette. 
Jeg har fått grisekjeft av folk fordi jeg er åpen om min asperger, jeg har fått avslag på stillinger grunnet dette pga folk ikke har nok kompetanse til å vite hva det er for noe. “Kan du ikke bare ta en pille og bli kvitt det” 
Jeg har familiemedlemmer som er bipolar, og det skal helst ikke snakkes om. Nå er han så tøff at han sier det selv, og de som ikke vil høre få gå et annet sted i følge han. 
Min mann har agorafobi, angst for åpne plasser, og jeg kan garantere at en flyplass ikke er stedet for han å spasere på. 

Barn utenfor ekteskap er ikke lenger skam: 
Men det var ikke så populært for 23 år siden heller, da jeg var alenemor for en baby. 
Det som var mest skambelagt da var å være alenemor, og gå på aleneforsørgertrygd. 
Noe som fortsatt er skambelagt. 

Sosialhjelp er skambelagt: 
Å ikke ha jobb eller inntekt, ikke kunne gå på en jobb. 
Det å ha sosialen som eneste stedet man får penger er og blir skambelagt. 
Fattigkassa er og blir en skam for folk, og selv om de ikke kan lastes for å ha havnet der; Så vil NAVere være en skamplett for folk flest. 

Det er ekstremt mye skam i dette landet, og det i år 2017! 
Hvorfor er det slik? 
Er vi innstilt slik at alt skal være så skamfullt? 
Hvem er det som deler ut denne skammen? 
Jeg tenker at vi egentlig ikke ha peiling på hva skam faktisk er når vi ytrer oss om skammelig eller skam i hytt og pine. 

Jeg tenker det er skammelig at Norge er en stor eksportør av våpen til bl.a. krigen i Syria. 
Jeg tenker det er skam at nødhjelpen ikke når frem til de som trenger det. 
Jeg tenker det er skam at Trump er president (Hele fyren er jo skammelig) . 
Jeg tenker det er skammelig at norske politikere ikke går for 50/50 fordeling av samvær og foreldrepermisjonen. 
Jeg synes det er skammelig at Terje Søviknes belønnes for sitt overgrep med en ministerpost. 
Jeg synes det er skammelig at 45000 barn ikke får se pappan sin eller mamman sin fordi bostedsforelderen bedriver samværssabotasje. 
Jeg synes det er skam at mange norske barn ikke får feire jul fordi foreldrene er fattige. 
Jeg synes det er skam at stortingspolitikerne sa nei til sykehus i Alta, finnmarks største by! 
Jeg synes det er en skam at homofili IKKE er fjernet som en psykisk lidelse fra norsk helsevesen! 
Er mye jeg også synes er skammelig, som du ser. 
Men seksualitet, kjønn, legning, sex, hudfarge, etnisitet, religion, handikap er IKKE noe jeg forbinder med skam. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485
epost- [email protected]

Har vi feilvurdert fedres ønske om å være hjemme med barn?
Skuffer de? 
Vil de ikke ha mulighet til å være hjemme med sine små?
Det politiske fokus som baserer seg på skuffelse overfor norske menn,feilvurdering av norske menns ønsker om å ta del i barnas første år osv. Det er feil! Menn ønsker være der, de ønsker faktisk permisjon, og de vil så gjerne; men norsk lov er tilrettelagt for at mor skal få være hjemme mest, arbeidsgiveres aksept for økt uker enn kvoten er liten. Da står mannen mellom barken og veden. Eller rettere sagt; klemt mellom arbeidsgiver, nav og en hormonell barnemor! 

“Linda Helleland innrømmer at hun feilvurderte fedres ønske om å være mer hjemme med egne barn”

Når det står sånn i avisene så er det vel fedre som skuffer? Og da er det fedrene som ikke ønsker å være hjemme med barna. 
Gjennom artikkelen til aftenposten er det ord som skuffelse, mistillit til far, og spørsmål om vi ikke er kommet lenger i 2017 enn at loven må være der for at menn skal ta ut fedrekvoten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjenner jeg blir rett og slett oppgitt og forbanna selv. Ikke på fedre som ikke tar ut mer enn fedrekvota, men på politikere som er så forbanna dum at de ikke forstår hvordan tingene faktisk henger sammen.
Fedrekvoten er faktisk eneste som står mellom en mann og sin samboer, det eneste som står mellom en mann og hans arbeidsgiver, og reglene fra NAV er også rigide og vanskelige. 

NAV: 

“Som far har du rett til foreldrepenger hvis du har hatt pensjonsgivende inntekt i minst 6 av de siste 10 månedene før foreldrepengeperioden starter, men du har ikke rett til fedrekvote med mindre mor har opparbeidet seg rettigheter til foreldrepenger og benytter seg av denne retten.”

For å ha rett til fedrekvoten må BÅDE mor og far har rett på foreldrepenger.
Det vil si at dersom mor er under studier, eller arbeidsledig/trygdet, så har ikke far rett til å være hjemme med barnet sitt, eller ta ut fedrekvote. Dersom far er arbeidsledig, eller trygdet, har mor lov å få foreldrepermisjon etter reglene fra NAV.
En annen ting med dette er at far ikke har egen opptjeningsrett til foreldrepenger, og er avhengig av at mor må ha opptjeningsrett for at han skal få rett. Dette er helt håpløst, da det etter min mening er diskriminerende. Dersom far er student og mor er i full jobb, har hun krav på permisjon, men ikke far. 

Studier og Lånekassen: 

“Ektefellen/samboeren din kan ikke motta foreldrepenger fra Nav samtidig som du får foreldrestipend.”

Når mor er under studier, får barn i studietiden, kan hun søker permisjon fra studiene, og få foreldrestipend i 49 uker tilsammen. Dersom far studerer og mor er i full jobb, vil han ikke få foreldrestipend fordi hun får foreldrepenger i samme perioden.
Dersom mor studerer får hun dette, fordi far ikke har rett til foreldrepenger fordi begge ikke var i inntektsgivende arbeid. 

Arbeidsgiver står mellom far og videre permisjon:
Det er ikke så stikke under en stol at menn presses på arbeidsplassen sin, tilå stå i stilling fremfor å være hjemme med barna. Arbeidsgivere har fortsatt den tankegang at menn skal være i jobb, kvinner kan gå på ammekafé og barselgrupper hele det første året.
For det er da viktigere at mannen som gjør en jobb er i jobb, er det ikke?
Mange menn vil ikke begi seg inn på diskusjonen vedrørende permisjon, rettigheter til å være hjemme med barn sv fordi dette ikke er noe allment godtatt i vårt samfunn.
De som velger ta diskusjonen; vel de er bløte menn, myke menn, menn som ikke har tak, og derfor ikke menn som er lederpotensialer eller som er villige til karriere?
Det er kjent at arbeidsgivere opplyser KVINNER om rettighetene i forbindelse med svangerskap, mens menn ikke får samme opplysninger om kvoter, felleskvoter mm. Fordi arbeidsgivere forventer at far kun tar det de har krav på ifølge loven.
Det er ikke aksept hos arbeidsgiver for at far skal ta mer enn akkurat det loven pålegger arbeidsgiver å gi!

Mor står mellom far og fedrekvoten:
Alle vi vet at igjennom generasjoner har mor blitt hyllet som den eneste som hadde rett og plikt til å være hjemme med barn, og dette sitter fortsatt grodd fast i våre meninger og holdninger.
En høygravid kvinne, med tårevåte øyne er vanskelig å motstå for en mann. Han vil være totalt maktesløs når hun hevder sin rett, og sin plikt som mor til å være hjemme. AMMING, barnet trenger mor, og andre skudd for baugen vil være fremtredende og noe som brukes bevisst for at mannen skal velge jobben og la henne få fellesukene.
Jeg har hørt det selv; «Jeg klarte ikke ta fra henne de ukene, hun er så knyttet til den lille». Javel, svarte jeg, enn du, er ikke DU knyttet til den lille? «Joda, men du vet, hun er jo kvinne og de har et eget bånd til barnet, sier hun» Og så er vi i gang igjen, nok en kvinne har latt til mann tro at han er annenrangs foreldre, fordi hun har vagina og strekkmerker etter fødselen, og han kun var med på den gode delen: Nemlig produksjonen!
Det er så typisk!

Politikerne er skuffet over menns manglende interesse for foreldrepermisjon:
? “Jeg var kanskje overoptimistisk på vegne av norske menn og norske familier.” sier Erna Solberg. 
Når politikerne, men Helleland i spissen er skuffet over at vi ikke er kommet lengre i 2017, enn at fedre kun tar ut det de har lovpålagt fått; Det vitner om manglende interesse for familiepolitikkens egentlige mangler.
Det vitner også om mangel på forståelse for hvordan ting fungerer. I tillegg mangler det en kompetanse på arbeidslivets realiteter og hvilken aksept fedrekvoten og fellesdelen har for arbeidsgivere.

Jeg er ikke skuffet over norske fedre, jeg er skuffet over hvor lite norske politikere forstår hva denne kvoten har å si for menn, for at menn skal FÅ LOV TIL å være hjemme med sine barn.
Dersom fedre ikke har de faste uker de kan bruke som brekkmiddel, så vil de faktisk ikke få tilgang til å være hjemme; ikke av arbeidsgiveren, og i hvert fall ikke av mor.
Dersom fedrekvoten hadde vært 24 uker, ville far kunnet være hjemme 24 uker uten å måtte ta kampen med arbeidsgiver, mor og NAV!

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
Epost: [email protected]

Jeg er inne på en del kvinneforum på nettet, for å se hva som rører seg. 
Det er ikke fritt for at både jeg, bloggen min, og min venninne som står med meg i dette oppropet for likeverd og likestilling mellom kjønnene er meget upopulær blant enkelte av våre medsøstre. 

I dag var temaet på en av disse forumene Juridisk Abort, noe de allerede har i enkelte land, blant annet Danmark. 
Det nærmeste vi kommer juridisk abort i Norge er om far nekter å skrive under på foreldreansvaret ved barnets fødsel etter Barnelovens §35, da forutsatt at han ikke er samboende eller gift med mor. 
 

Juridisk abort er når mannen har rett til å si i fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet, og vil da ikke få plikter i forbindelse med farskapet som å følge opp barnet, eller betale barnebidrag. Han vil heller ikke ha rett til samvær med barnet, eller ha noen form for juridiske eller økonomiske plikter. Det vil være som at han er person X i barnets liv, altså ikke annet enn en sæd-donor. 
Dette vil IKKE gi mannen mulighet til å frata kvinnen retten til å bære frem Barnet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Barnets rett til samvær:
Det som kom frem i den diskusjonen jeg leste, og var noe deltaker i, var at kvinnene var I MOT juridisk abort fordi barnet hadde RETT TIL SAMVÆR sine foreldre. Og her er et par ting som disse damene ikke tenker på; Det er forskjell på foreldreansvar og daglig omsorg, foreldreansvaret er de rettighetene og pliktene du har som forelder etter barnelovens §35, og foreldreansvar går blant annet ut på å sikre barnet økonomisk for fremtiden. Men om du ikke skriver under på foreldreansvaret, eller nekter påta deg foreldreansvaret, så har du enda ikke disse pliktene som omfattes av loven. 
Den daglige omsorgen er delt; Her har det med hvem barnet bor hos, og hvem som faktisk gir barnet omsorg. 
Det er her samvær kommer inn, fordi for å gi omsorg, så må du ha samvær. Det er ufattelig mange som sitter med foreldreansvaret, men som ikke har samvær med sine barn. Men de betaler for dem. 

Barnets Beste: 
I følge barnekonvensjonen skal alt som handler om barnet være til barnets beste.
Og helt ærlig kan jeg ikke se barnets beste av å påtvinges en far som overhodet ikke ønsker barnet. Et barn som kanskje ble til mellom to fremmede mennesker hvor mor kalkulert visste at hun hadde eggløsning den kvelden, og bare ville ha et barn.
Hvor er tanken om barnets beste i å få dette barnet? Produsere et barn som alltid vil føle seg uønsket av den andre parten, for du kan ta deg gift på at kvinnen kommer til å komme med nedsettende kommentarer i nærheten av barnet om far som ikke tok ansvar, som ikke har samvær, ikke vil betale, osv. Vi er ikke dummere enn at vi vet at dette skjer. 
Da er det bedre å reise til Storkeklinikker i Danmark etter min mening, for ungen blir da ønsket av den som er barnets mor, og det er faktisk så at hun ønsket det så sterkt at hun valgte en klinikk som kunne hjelpe henne. 

Bidraget, kimen til motstanden?  
Selvsagt er denne det som kommer opp mest i debatten MOT juridisk abort. For de fleste kvinner som er mot juridisk abort er krasse på at mannen skal faen ikke slippe unna å betale for ungen sin. Ene gikk så langt å påstod at dersom man er med på å lage barnet, så skal man jaggu betale for det.
DA kommer jeg igjen tilbake til dette med to fremmede som møtes i natten.
Og vil han ikke ha unger, så bør han da bruke kondom, kommenterte en kvinne.  
Kondom?
Vi lever da vitterlig i 2017 og kvinnene har raljert gatene i over 30 år med retten til egen kropp, likestilling og likeverd for kvinner; så hvorfor skal mannen ha ansvaret for at det ikke blir en graviditet etter en one night stand?
Jeg mener at to voksne som møtes i natten, med og uten alkohol som velger ha sex, bør man være voksne nok til å snakke om dette før “Thomas toget får kjøre i tunnel” . 
Når da neste steg på diskusjonen er en hysterisk; Ja men han skal likevel betale: 
Det er da jeg forstår at den eneste grunnen til at du er motstander av juridisk abort er fordi du ser tusenlappene fly ut vinduet ditt i form av et dokument som fritar han for alt ansvar både juridisk og økonomisk. 

Mannen har ikke rettigheter i dette: 
Hvorfor skal menn som ikke overhodet ønsker barn, tvinges til å ha barn? 
Kvinner kan velge vekk barnet, selv om barnets far kanskje ønsker dette.
Omvendt går ikke; for ingen har rett til å tvinge en kvinne til å ta abort. 
En mann har egentlig ingenting han skulle sagt dersom en kvinne blir gravid med han mot hans vilje, han er faktisk rettsløs. 
Det eneste som er håpet for menn som ønsker forbli “barnløs” i fremtiden er faktisk juridisk abort. 
Nå er dette ikke innført i Norge, ennå, men jeg tenker det er et spørsmål får det kommer. For til nå er det bare §35 som gjelder, da også kan man bli dømt til å ha foreldreansvaret.
Nå tviler jeg på at disse som ønsker forbli barnløse er de som velger vekk beskyttelse under samleie. At det glemmes en gang i blant? Helt sikkert og det er sånn for alle, men jeg tror ikke disse menn er de som har den største “frøpikken”, som vi kaller det i nord. 

Sammensurium om roller og begreper. 
Jeg blir helt matt når man i debatten blandet sammen begreper, rettigheter, plikter og for ikke snakke om økonomiske konsekvenser som en ganske tynn begrunnelse for at man er motstander av Juridisk Abort.
I tillegg snakker man om barnets rett til samvær:  jeg kan si at dette synes jeg er ganske tankeløst når mange av de samme kvinnene er de som snakker om hvor mye de får i bidrag, overgangsstønad. Samtidig som de i en annen tråd, på samme forum, sitter og diskuterer hvor mye samvær barnefaren kan ha før det får økonomiske konsekvenser for hennes del. 

Juridisk Abort er ikke for at din eksmann eller samboer skal skrive fra seg ansvaret for deres fem felles barn, det er for at menn som ikke ønsker et barn med deg tidlig i svangerskapet kan si fra seg alle juridiske og økonomiske rettigheter, og da står du som kvinne fritt til å velge bære barnet frem alene, uten økonomisk bistand fra denne mannen. 
Er du da stor nok jente til å bestemme deg for å beholde dette barnet, så er du stor jente nok til å klare deg økonomisk også! 

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485 
Epost; [email protected] 

En ung kvinne blir med kollega hjem etter en fuktig fest, flere har sett de flørter, og så ender det med voldtekt, anmeldelse og rettsak.
Dette skjedde i Senja Tingrett i går, hvor en mann i 20 årene ble dømt til over 3 års fengsel for voldtekt av en kollega.
Han hevdet hele tiden at det var frivillig, hun mente det var voldtekt, hun ville ikke vært utro for hun har kjæreste. I korte trekk. 
Saken kan du lese her: DAGLBLADET 

Voldtekt eller utroskap: 
“Mindretallet viste blant annet til at kvinnen har kjæreste, og at hun kunne ha motiv for å si at hun var blitt voldtatt istedenfor å innrømme utroskap”, skriver Dagbladet. Og jeg må innrømme at jeg blir litt tankefull over denne setningen, for er dette gjengse oppfatning blant dommere og jurymedlemmer? 
Dette viser en gammeldags tankegang om at kvinner lyver om voldtekt for å redde ræva si over en lav sko. Fordi de er utro og ikke klarer hanskes med skyldfølelsen så anklager de en kollega for voldtekt og ødelegger livet hans isteden. 
Nå vet jeg ikke alder på hverken dommeren eller jurymedlemmene, men jeg mistenker at dette er voksne menn, for hvem ellers mener at kvinner faker en voldtekt for å slippe unna at hun var utro? 

Ikke så unormalt: 
Jeg husker en av mine tusentalls ganger som vaktleder på lukkete fester i Oslo, hvor det ofte var firmafester, julebord, osv med mye god mat, og enda bedre drikke. Det var mye flørt og mange drev med et spill, seksuelt sett. Noen kaller det ekstrem flørting, andre ville sikkert dratt det så langt å kalt det sex. 
Jeg velger ikke kalle det noe som helst, for jeg var heldigvis bare der for observasjon, og sørge for at ingen ble for full, ramla ned rappa og knakk nakken, eller ja, voldtatt…. 
Jeg var innom toalettet for å sjekke, noe vakter ofte gjør, for i julebordtiden er det mange som sovner på do, for ikke snakke om alle som synes å dra en linje over do-skåla er helt greit på fest. Og her hører jeg damene snakke. Begge har type, begge er så interessert i en one-nighter med denne “kollegaen”: 
Hva om hun blir tatt for utroskap? Vel de hadde planen klar, bare å si du var så full at du ikke husker noe. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først og fremst er det faktisk noen, dog et ekstremt fåtall, som kan finne på å lyve om slike hendelser, For full, er faktisk en sovevoldtekt, og det er ulovlig. Enn om typen velger å ta saken i egne hender, evt forteller kompiser at “Jørgen Hattemaker” voldtok dama mi. SÅ vet alle i nærmiljøet det, det kommer fyrens familie og venner før øret. Eller kanskje hans andre kolleger snakker om det, og så må han slutte. 

Er en anklage nok til å få sparken: 
I går leste jeg om en amerikansk programvert som ble avskjediget fordi han var anklaget for seksuell trakassering. Jeg mener at en anklage er ikke grunn nok for avskjed, fordi man ikke vet 100% at dette faktisk har skjedd.
Kanskje jeg fortsatt er naiv, men jeg mener man bør ha saken opp for retten, evt at det er så store beviser for dette, før man kan si opp noen.
Selvfølgelig skal man ta vare på den som utsettes for overgrepet, eller det angivelige overgrepet. Men jeg føler man går for langt i å “ta” menn bare fordi noen fremmer en anklage, dette fordi jeg vet at det er kvinner som har fremsatt anklager for hevn. Det er bare å se på alle kvinner som fremmer saker via barnevernet for å få full omsorg for felles barn, så er det kanskje ikke så lite sannsynlig at en avslørt kvinne kan anklage en mann bare for å sno seg unna utroskapen de selv har utført. 

VI trenger bedre verktøy for å behandle seksuell trakassering. 
Seksuell trakassering er en uting, det samme er voldtekt, og jeg skulle ønske slike ting ikke hendte noen. For det er grusomme måter å nedverdige personer på, og det er nok derfor denne overgrep er vanlig som krigføring. 
Når det kommer til Norske arbeidsplasser skulle slike saker være unødvendig å måtte behandle, fordi det burde ikke forekomme i det hele tatt. Men dessverre er dette en del av norsk jobbkultur, og nedarvet over generasjoner. 
Kvinner utfører også overgrep og seksuell trakassering, men de hører vi ikke om. Fordi det er ikke kulturelt akseptert ennå. Jeg gleder meg til den dagen den bomba sprekker. 
Men dette med å høre om, avdekke og faktisk arbeide med problemstillingen er et ledelsesansvar, og derfor trenger vi solide prosedyrer for forebyggelse,avdekke og behandle slike saker. Også for å forhindre falske anklager. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost [email protected]

Nå skal jeg ikke “trampe i klaveret”, som min bestefar brukte kalle det,meg jeg er faktisk ikke forundret at menn over 50 er verstingene i kommentarfeltet.
Jeg ser at samfunnsforskere mener det er fordi de er forbigått, bitre og føler at kvinner har overtatt deres plass i samfunnet, slik at de er havnet i bakevja. 

Jeg har tenkt litt på dette med eldre bitre menn og av fare for å trampe på en del godt voksne brukere av sosiale medier vil jeg si at: 
– det er ikke bitterheten av å være forbigått som er det problem. 
Det er manglende kompetanse av hva sosiale medier faktisk er og hvordan det brukes. 

Mangler forståelse for hvordan de oppfattes:
EN onkel av meg har for eksempel slettet meg fra facebook, fordi jeg svarte han på et spørsmål, som han mener var fleip. Men at det IKKE ble oppfattet som fleip FORDI HAN SKREV MED STORE BOKSTAVER OG DET UTEN ET SPØRSMÅLSTEGN, og derfor ble oppfattet som bastant og ropende.. Det skjønte ikke han. Faktisk sliter han ennå etter flere år på facebook, at dette er ikke greit. 
Mange eldre menn forstår ikke at når de sitter og ler av egen vits, så forstår ikke personen på andre siden av skjermen at de er ironisk, fleipende, og ihvertfall ikke dersom de er flørtende. 
Der ungdommen lærer seg sjargonger og hvordan man kommuniserer på SoMe sliter disse godt voksne mannfolka med å uttrykke seg på en måte som gjøre at deres mening blir forstått. Der ungdommen har forkortelser, måter å ordlegge seg på for å få likes, gehør, og når ut med sitt budskap. Vel da sitter disse eldre menn med sin folkeskole og lave utdanning og forstår ikke at de tråkker på folk vel å stille spørsmål på sin egen dialekt, med store bokstaver og manglende tegnsetting. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Manger kompetanse på SoMe: 
Jeg mener det burde være kurs i sosiale medier for eldre, fordi flere og flere bruker dette for å kommunisere med barnebarn, oldebarn, gamle kamerater fra sjøen, og mye mer. Da er det uheldig at de ikke har forståelse for hvordan de oppfattes, rett og slett fordi de ikke forstår bruken. 
Hver gang en godt voksen mann tas for drit de har ytret på en facebook, så sitter de jo hoderystende og sier “Det var en spøk” med påfølgende “jeg trodde ingen leste på min side”. At da 16000 har lest det fordi noen med en horn i siden hadde linket til innlegget hans, fordi hans side var satt som offentlig i innstillingene, det forstod han ikke. 
Jeg har snakket noe med slike godt voksne menn, og som jeg sa til en av mine onkler;
– IKKE skriv noe på veggen din som du ikke tør ytre offentlig verbalt. 
– Vi som leser ser ikke at du holder på å knekke sammen av latter når du skriver dine innlegg. 
– IKKE BRUK STORE BOKSTAVER, DET BETYR AT DU SKRIKER OG ROPER! 
– Ikke kommentert fleipende, spydig eller ironisk, for dette oppfatter ikke nettleseren din. 
– Ikke del andres bilder eller innlegg med mindre du har spurt om lov. 
– Sørg for at passordet ditt er bare ditt og at ingen får tilgang, og husk å logge av når du legger fra deg din PC. 

Ufinheter og deling av kjendisers bilder: 
Det forundrer meg ikke at godt voksne menn er de som slenger mest med leppa overfor kjendiser, og kommentarfeltene på SoMe, dette fordi de mangler den kompetansen jeg har beskrevet over, men også fordi mange av disse har liten eller ingen sosial kompetanse. Kanskje de kommer fra ei lita bygd hvor det eneste arbeidet var fiskebruket og båtene, og sjargongen på havet var ganske så grovt. 
Eller kanskje dette er en ufør trailersjåfør som ødela psyken sin da en tullete 25-åring fant ut at å frontkollidere med hans trailer var riktig måte å ta selvmord på. 
Jeg forsvarer ikke at noen lirer av seg søppel i det offentlige rom.
Overhodet ikke!
Men vi må faktisk oppdra disse gamle onklene, bestefedrene og gammelstaurene i hvordan man kommuniserer på nettet når vi velger gi dem et nettbrett til jul, for at de skal følge barnebarn og oldebarn på andre siden av kloden. 

Jeg synes politikere er verst:
Jeg synes også det er ganske ironisk at politikere også er ute og snakker om moderasjon fra disse, når flere av politikerne bruker SoMe som søppelbøtte overfor politiske motstandere. Politikere er faktisk grusomme, og ballespark fra Frp til Ap og omvendt er noe jeg stadig leser. 
Jeg har lest med gru Per Sandergs kommentarer til de som ønsker å debattere med han, og selv fått beskjed av han omå holde kjeft og at jeg er komplett idiot. Når Sandberg og andre politikere får lov å ture frem som dinosaurer på sosiale medier, så burde de heller ikke få taletid i det offentlige rom spør du meg. For hvem er de forbilder for? Jo disse gamle, bitre gubbene som sluker politikken deres rått. 
Og når til og med ene ministeren vår er en overgriper, så betyr det da fint lite at vi slenger dritt til og om Nora Mørch eller Sofie Elise, fordi det er da allment godkjent av de som styrer landet at slik oppførsel er ok! 
Så da er det kanskje ikke så forbanna vanskelig å skjønne hvorfor Jørgen Hattemaker på 67 år ikke forstår at hans facebook eller kommentarfeltet i Nettavisen ikke er søppelbøtte for hans meninger. 

Personlig synes jeg det er hårreisende at unge kvinner og unge menn trakasseres av bitre eldre menn. Men jeg synes også det er hårreisende at bitre, guggete kvinnfolk i sin beste alder får lov til å sjikanere unge menn på nett. 
All personangrep skal anmeldes, og politiet bør nå begynne ta tak i slikt og statuere eksempler for fremtiden. Politikere må også dempe sine uttalelser via sosiale medier, fordi de må innse at de har en rolle å spille i dette problemet. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost: [email protected] 

Det er ikke måte på hva rare spørsmål man får både på innboks på facebook og på sms etter at man blogger om menn, deres rettigheter og deres helse. 

Her om dagen fikk jeg, fra en mann faktisk, spørsmål om hvorfor jeg GIDDER engasjere meg i menn og deres helse og liv, og jeg satt faktisk å tenkte på en lang melding tilbake, men slettet den, fordi jeg velger å heller ta det her. 
Jeg har blitt forsøkt truet av både kvinner og menn som mener jeg ikke burde blande meg. Jeg er anklaget for #whataboutisme, altså å undergrave kvinners smerte og vold mot kvinner. 
Jeg ble avvist som jobbesøker, tiltross for at jeg egentlig var innstilt som nummer en, men fikk ikke jobben fordi jeg blogget om menn, tabuer rundt menn og deres posisjon i vårt samfunn. 

Først og fremst vil jeg si at jeg akter ikke nevne noen navn i denne tråden, fordi mye av det jeg kommer til å fortelle er ikke min smerte å bære, men like vel vil jeg fortelle om personer i både min familie, nære krets og min omgangskrets, så noen kan kanskje føle seg truffet. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når det gjelder menn og deres helse og meg; 
Min bestefar på morssiden var veldig syk gjennom tidene, og mye av dette vil nok i dag klassifiseres som PTSD etter krigens handlinger, og de erfaringer han gjorde under krigen, det å komme hjem til en nedbrent bygd. Han bygget opp livet sitt og gården med to tomme hender. Og det er av han jeg har lært at alt kan fikses ved hjelp av en 2″4 og en streng. 
Min andre bestefar døde av lungekreft, som også er en sykdom som rammer mest menn. 

Menns helse;
Min far døde for en del år siden, og han ble bare 58 år. Han var alvorlig syk de siste årene, og hadde problemer med hjertet i tillegg til at han var kronisk angrepet av Bechtrews og leddgikt, samt sjøgrens syndrom. 
Jeg har en lillebror som er hardt angrepet av leddgikt, og er ufør i ung alder grunnet dette. 
I 2014 var det omlag 600 som tok selvmord, av disse var det ca 400  menn som tok selvmord, Av de 400 menn var en av de i nær familie. 

Vold i nære relasjoner: 
Jeg har en ung mann i nær familie som var utsatt for systematisk vold av sin daværende samboer/kone. Det var både fysisk og psykisk mishandling, og arrene har han både utvendig og inni seg. 

Bipolar:
Jeg har en i min nære familie som er bipolar og åpen om dette, og er støtt og stadig inne til behandling for lidelsen. Men vedkommende velger å stå i arbeid, og trekker seg heller tilbake når sykdommen tar for stor plass i dennes liv. 
En av mine onkler er operert for prostata, og han er faktisk en av de litt over 5000 som får dette hvert år. 

Angst/Agorafobi:
Min mann er åpen om sin angst for åpne plasser, agorafobi. Han levde i 15 år med lammende angst, før han endelig klarte komme seg over kneika, og det er vel ikke så stikke under en stol at han grunnet sykdommen var sen med å ta bil “lappen”, og var lite sosial tidligere. 

Post traumatisk stressyndrom:
En tidligere kollega av meg var med FN bataljonene rundt om i verden, og har følt krig på kroppen. Så ille at han er regel rett psykisk ødelagt. En ungdom kjørte forbi i nattetimene, hvor det smallt i “potta” på mopeden, og min kollega hadde kastet seg ut av sengen og opp i skytestilling for å finne ut hvor “fienden” var. Heldigvis har vi strenge våpenregler her, så det var nok bare en “fantastipistol”, men han skremte vettet av kona. 
Jeg har en kamerat som lider av kronisk PTSD og lever på gata i Los Angeles, sammen med mange andre veteraner fra det amerikanske forsvaret. Å høre hans meldinger på instagram er hjerteskjærende, og forferdelig. Amerika tar over hodet ikke vare på sine, og jeg skal innrømme, jeg har sendt han penger når jeg har hatt litt til overs etter at jeg kom fra statene selv. 

Tortur: 
Jeg har en kamerat som har opplevd tortur i sitt hjemland, fordi han var motstander av regjeringen. Har går i dag med synlige arr på kroppen, og jeg kan bare tenke hvilke arr denne fantastiske kameraten vår har på sjelen. 

Homofili på 60-tallet:
Jeg er vokst opp med verdens mest fantastisk filleonkel, som er homofil. Og jeg kan garantere at å vokse opp som homofil på 60 og 70 tallet var garantert ingen lek, for på den tiden var både legningen forbudt og stygt! Enda den dag i dag betegnes faktisk homofili som en diagnose inn under psykisk sykdom her i landet. 

Samværsabotasje:
Jeg har to kamerater som har vært utsatt for samværsabotasje, hvor barnemor har urettmessig anmeldt dem for seksuelle overgrep for å forhindre at samvær gjennomføres. Stikker kjepper i hjulene når samværet er rettslig stadfestet, og som alltid har en økonomisk baktanke med faenskapen de holder på med. I det ene tilfellet har min kamerat måttet gå til politiet for å få passet til sitt barn inndratt slik at moren ikke kan kidnappe barnet med seg til hjemlandet, grunnet omsorgtvisten. Dette tærer på helsen til både de to kameratene, men tenk for en påkjenning dette har for de stakkars uskyldige barna som har slike kaninkokere til mødre. 

Voldtekt og overgrep:
Jeg kjenner en mann som er blitt utsatt for voldtekt av en annen mann, og som har store problemer med livet sitt pga dette, og er inn og ut av psykiatrisk sykehus. Og i mange tilfeller klassifisert som suicidal. 
Jeg kjenner en ung mann som ble grovt seksuelt trakassert, og måtte slutte i jobben sin, fordi han taklet det ikke mer fordi han fikk beskjed om å “ta det som en mann”. 

Så derfor mener jeg at jeg har plikt til å tale mannens sak i det offentlige rom, for INGEN av disse blir hørt når de forsøker sette ord på sin smerte. 

Når du som mann eller kvinner ber meg holde kjeft, og ikke snakke om dette. 
Når du forsøker tie meg ihjel med latterliggjøring av menns problemer, helse og smerte. 
Når du forsøker true meg til å holde kjeft, eller nekte ansette meg fordi jeg snakker om tabuet; Menn og deres situasjon. 
Da sier det mer om deg enn om meg. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost [email protected]