Jeg satt å leste et innlegg på nettet som egentlig er en disputt mellom Helene Uri og Finn-Erik Vinje.
I denne saken ble det diskutert skamlepper, blant annet.
Det fikk meg til å tenke på et par ting;
SKAM er noe som har preget det norske samfunn i årevis. Ja, faktisk i flere hundre år.
Det var skam om man hadde ugifte døtre, eller om man ble enke, eller om man hadde barn utenfor ekteskapet.
Etter krigen (1040-1945) var det skam om man hadde barn med tysker, var tysker eller barn av tysker.
Vi har mye skam i dagens samfunn også;
I enkelte kretser er fortsatt seksualitet skambelagt.
I Sekter som Læstadianere for eksempel, der får ikke unge vite om sex, eller seksualitet, og det er ikke å stikke under en stol at disse barna tror barn lages av at foreldrene er gift.
Sex og samliv blir utelatt fra skolebøkene og slikt skal ikke læres om.
Gutter i disse sektene er livredd for ståpikk, da det er skam å få sædavgang uten av man er gift, og i det henseende å skape et barn.
JEG synes det er en skam at barn og unge i disse sektene og religiøse gruppene styres av skam, og at alt som har med naturlige kroppsfunksjoner er skambelagt.
Kvinners seksualitet og kropp er fortsatt skambelagt;
Det kalles faktisk skamlepper og ikke kjønnslepper.
Jeg har aldri hørt noen gynekolog kalle det for kjønnslepper.
I tillegg har vi kvinner et skamben, ja det som deles når barnet skal ut. Ergo er kroppen vår og det å føde relatert til skam.
Kvinner skal heller ikke onanere, se porno eller ha sex med flere , det er synd og skam.
I enkelte land settes menstruerende kvinner i “skam-bua” og ansees som skitne i den perioden de har mens.
Menns seksualitet forbindes med skam:
Menn som har sex er skammelig, menn som ikke har sex er også skammelig, alt etter hvem du hører på.
Menn skal også oppfostres til å være snille med jenter, for alt annet er skam.
Mange gutter og menn er skamfulle over sin egen seksualitet og kropp fordi de ikke har blitt fortalt at morgenbrød, sædavgang i søvnet, eller at det å runke er helt naturlig. Det snakkes ikke om, og mor kommer løpende inn på rommet for å skifte sengetøyet, og hysjer det ned. “sånt snakker vi ikke om” eller “sånn da er det borte og du trenger ikke tenke på det mer”:
Ufrivillig barnløshet er skam:
Jeg har personer som er meg veldig nært som sliter med å få barn. Når de snakker om det blir de hysjet på for man skal ikke snakke om IVF og assistert befruktning. Nei huff og huff.
Hvorfor er det så skammelig og tabu å snakke om ufrivillig barnløshet? Er det fordi folk da tenker at de ikke har sex nok, eller at kanskje de knuller som kaniner og enda ikke “Klarer” bli gravide? Eller er det fordi de rundt dem skammer seg over at de ikke får det til?
Jeg undrer om det faktisk er fordi familien og slekta tenker det er dem selv det er noe galt med som ikke klarer produsere barn som får egne barn etterhvert.
Psykiske lidelser er skam;
Jeg vokste opp med at sånt snakket man ikke så mye om, selv om min bestefar var mye psykisk syk. PTSS etter krigen kan man velge å kalle det.
Jeg har også mennesker i nær familie og vennekrets som er både bipolar, schizofren, har kronisk angst, og andre som sliter med andre typer psykisk sykdom. Selv har jeg asperger syndrom, men har ikke disse psykiske plagene, jeg er bare ekstremt rar.
Alt dette er tabu og skambelagt.
Man skal ikke snakke om det, høre om det, og for all del ikke fortelle utenforstående om dette.
Jeg har fått grisekjeft av folk fordi jeg er åpen om min asperger, jeg har fått avslag på stillinger grunnet dette pga folk ikke har nok kompetanse til å vite hva det er for noe. “Kan du ikke bare ta en pille og bli kvitt det”
Jeg har familiemedlemmer som er bipolar, og det skal helst ikke snakkes om. Nå er han så tøff at han sier det selv, og de som ikke vil høre få gå et annet sted i følge han.
Min mann har agorafobi, angst for åpne plasser, og jeg kan garantere at en flyplass ikke er stedet for han å spasere på.
Barn utenfor ekteskap er ikke lenger skam:
Men det var ikke så populært for 23 år siden heller, da jeg var alenemor for en baby.
Det som var mest skambelagt da var å være alenemor, og gå på aleneforsørgertrygd.
Noe som fortsatt er skambelagt.
Sosialhjelp er skambelagt:
Å ikke ha jobb eller inntekt, ikke kunne gå på en jobb.
Det å ha sosialen som eneste stedet man får penger er og blir skambelagt.
Fattigkassa er og blir en skam for folk, og selv om de ikke kan lastes for å ha havnet der; Så vil NAVere være en skamplett for folk flest.
Det er ekstremt mye skam i dette landet, og det i år 2017!
Hvorfor er det slik?
Er vi innstilt slik at alt skal være så skamfullt?
Hvem er det som deler ut denne skammen?
Jeg tenker at vi egentlig ikke ha peiling på hva skam faktisk er når vi ytrer oss om skammelig eller skam i hytt og pine.
Jeg tenker det er skammelig at Norge er en stor eksportør av våpen til bl.a. krigen i Syria.
Jeg tenker det er skam at nødhjelpen ikke når frem til de som trenger det.
Jeg tenker det er skam at Trump er president (Hele fyren er jo skammelig) .
Jeg tenker det er skammelig at norske politikere ikke går for 50/50 fordeling av samvær og foreldrepermisjonen.
Jeg synes det er skammelig at Terje Søviknes belønnes for sitt overgrep med en ministerpost.
Jeg synes det er skammelig at 45000 barn ikke får se pappan sin eller mamman sin fordi bostedsforelderen bedriver samværssabotasje.
Jeg synes det er skam at mange norske barn ikke får feire jul fordi foreldrene er fattige.
Jeg synes det er skam at stortingspolitikerne sa nei til sykehus i Alta, finnmarks største by!
Jeg synes det er en skam at homofili IKKE er fjernet som en psykisk lidelse fra norsk helsevesen!
Er mye jeg også synes er skammelig, som du ser.
Men seksualitet, kjønn, legning, sex, hudfarge, etnisitet, religion, handikap er IKKE noe jeg forbinder med skam.
Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost- [email protected]
