Det er ikke måte på hva rare spørsmål man får både på innboks på facebook og på sms etter at man blogger om menn, deres rettigheter og deres helse.
Her om dagen fikk jeg, fra en mann faktisk, spørsmål om hvorfor jeg GIDDER engasjere meg i menn og deres helse og liv, og jeg satt faktisk å tenkte på en lang melding tilbake, men slettet den, fordi jeg velger å heller ta det her.
Jeg har blitt forsøkt truet av både kvinner og menn som mener jeg ikke burde blande meg. Jeg er anklaget for #whataboutisme, altså å undergrave kvinners smerte og vold mot kvinner.
Jeg ble avvist som jobbesøker, tiltross for at jeg egentlig var innstilt som nummer en, men fikk ikke jobben fordi jeg blogget om menn, tabuer rundt menn og deres posisjon i vårt samfunn.
Først og fremst vil jeg si at jeg akter ikke nevne noen navn i denne tråden, fordi mye av det jeg kommer til å fortelle er ikke min smerte å bære, men like vel vil jeg fortelle om personer i både min familie, nære krets og min omgangskrets, så noen kan kanskje føle seg truffet.
Når det gjelder menn og deres helse og meg;
Min bestefar på morssiden var veldig syk gjennom tidene, og mye av dette vil nok i dag klassifiseres som PTSD etter krigens handlinger, og de erfaringer han gjorde under krigen, det å komme hjem til en nedbrent bygd. Han bygget opp livet sitt og gården med to tomme hender. Og det er av han jeg har lært at alt kan fikses ved hjelp av en 2″4 og en streng.
Min andre bestefar døde av lungekreft, som også er en sykdom som rammer mest menn.
Menns helse;
Min far døde for en del år siden, og han ble bare 58 år. Han var alvorlig syk de siste årene, og hadde problemer med hjertet i tillegg til at han var kronisk angrepet av Bechtrews og leddgikt, samt sjøgrens syndrom.
Jeg har en lillebror som er hardt angrepet av leddgikt, og er ufør i ung alder grunnet dette.
I 2014 var det omlag 600 som tok selvmord, av disse var det ca 400 menn som tok selvmord, Av de 400 menn var en av de i nær familie.
Vold i nære relasjoner:
Jeg har en ung mann i nær familie som var utsatt for systematisk vold av sin daværende samboer/kone. Det var både fysisk og psykisk mishandling, og arrene har han både utvendig og inni seg.
Bipolar:
Jeg har en i min nære familie som er bipolar og åpen om dette, og er støtt og stadig inne til behandling for lidelsen. Men vedkommende velger å stå i arbeid, og trekker seg heller tilbake når sykdommen tar for stor plass i dennes liv.
En av mine onkler er operert for prostata, og han er faktisk en av de litt over 5000 som får dette hvert år.
Angst/Agorafobi:
Min mann er åpen om sin angst for åpne plasser, agorafobi. Han levde i 15 år med lammende angst, før han endelig klarte komme seg over kneika, og det er vel ikke så stikke under en stol at han grunnet sykdommen var sen med å ta bil “lappen”, og var lite sosial tidligere.
Post traumatisk stressyndrom:
En tidligere kollega av meg var med FN bataljonene rundt om i verden, og har følt krig på kroppen. Så ille at han er regel rett psykisk ødelagt. En ungdom kjørte forbi i nattetimene, hvor det smallt i “potta” på mopeden, og min kollega hadde kastet seg ut av sengen og opp i skytestilling for å finne ut hvor “fienden” var. Heldigvis har vi strenge våpenregler her, så det var nok bare en “fantastipistol”, men han skremte vettet av kona.
Jeg har en kamerat som lider av kronisk PTSD og lever på gata i Los Angeles, sammen med mange andre veteraner fra det amerikanske forsvaret. Å høre hans meldinger på instagram er hjerteskjærende, og forferdelig. Amerika tar over hodet ikke vare på sine, og jeg skal innrømme, jeg har sendt han penger når jeg har hatt litt til overs etter at jeg kom fra statene selv.
Tortur:
Jeg har en kamerat som har opplevd tortur i sitt hjemland, fordi han var motstander av regjeringen. Har går i dag med synlige arr på kroppen, og jeg kan bare tenke hvilke arr denne fantastiske kameraten vår har på sjelen.
Homofili på 60-tallet:
Jeg er vokst opp med verdens mest fantastisk filleonkel, som er homofil. Og jeg kan garantere at å vokse opp som homofil på 60 og 70 tallet var garantert ingen lek, for på den tiden var både legningen forbudt og stygt! Enda den dag i dag betegnes faktisk homofili som en diagnose inn under psykisk sykdom her i landet.
Samværsabotasje:
Jeg har to kamerater som har vært utsatt for samværsabotasje, hvor barnemor har urettmessig anmeldt dem for seksuelle overgrep for å forhindre at samvær gjennomføres. Stikker kjepper i hjulene når samværet er rettslig stadfestet, og som alltid har en økonomisk baktanke med faenskapen de holder på med. I det ene tilfellet har min kamerat måttet gå til politiet for å få passet til sitt barn inndratt slik at moren ikke kan kidnappe barnet med seg til hjemlandet, grunnet omsorgtvisten. Dette tærer på helsen til både de to kameratene, men tenk for en påkjenning dette har for de stakkars uskyldige barna som har slike kaninkokere til mødre.
Voldtekt og overgrep:
Jeg kjenner en mann som er blitt utsatt for voldtekt av en annen mann, og som har store problemer med livet sitt pga dette, og er inn og ut av psykiatrisk sykehus. Og i mange tilfeller klassifisert som suicidal.
Jeg kjenner en ung mann som ble grovt seksuelt trakassert, og måtte slutte i jobben sin, fordi han taklet det ikke mer fordi han fikk beskjed om å “ta det som en mann”.
Så derfor mener jeg at jeg har plikt til å tale mannens sak i det offentlige rom, for INGEN av disse blir hørt når de forsøker sette ord på sin smerte.
Når du som mann eller kvinner ber meg holde kjeft, og ikke snakke om dette.
Når du forsøker tie meg ihjel med latterliggjøring av menns problemer, helse og smerte.
Når du forsøker true meg til å holde kjeft, eller nekte ansette meg fordi jeg snakker om tabuet; Menn og deres situasjon.
Da sier det mer om deg enn om meg.
Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost [email protected]
