Hva er barnevernets rolle?
Barnevernets rolle er iht fylkesmannen.no;
«Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal dessuten bidra til trygge oppvekstkår for alle barn og unge»
«Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, råd og veiledning og avlastningstiltak i hjemmet.»
«Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller på institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen.»
Det er ikke alltid vi som står utenfor får et helhetsbilde av en sak!
Mange er i harnisk over saker de leser om i media, fordi foreldre står frem og er urettmessig fratatt sine barn.
Og vi er oppdratt til at selv om vi vet bedre, så vil vi vite HVORFOR!
Hvorfor ble Helene Harefrøkens små nøster fratatt henne? Hun viser omsorg, er rasende løvinne i media, og barnevernet er tyst om saken. Det er denne totale stillheten som irriterer oss, for så lenge ingen kommer og forteller oss hvorfor nøstene ble tatt fra henne, så vil vi ikke ha noen knagger å henge dette på.
Barnevernet kan ikke uttale seg i sakene grunnet sin taushetsplikt, og vi vil derfor alltid få et ensidig bilde av saken.
Jeg har selv vært deltakende både i omsorgsovertakelse, i sak der det var viktig at mor fikk hjelp av barnevernet for å ta vare på sine barn. Dette fordi jeg som hadde såpass innsikt i saken, og visste at dette kom til å gå alvorlig galt for barnet dersom noe ikke blir gjort.
Selvsagt er det mye følelser med i bildet i slike saker, ingen ønsker å bli fortalt at de ikke er gode nok foreldre for sine små. Og vi må huske at alle er forskjellig.
Men BARNETS BESTE beror ikke på våre synspunkter om hva som er det beste for barnet, men hvorvidt vi er i stand til å gi barnet den omsorg, trygghet og oppfostring barnet har krav på ifølge barnekonvensjonen.
VI kan elske våre små så mye vi vil, men om vi ikke evner å gi dem det de trenger; så er vi ikke gode nok foreldre, og da trenger vi hjelp!
Hjelp avhenger hvor i lander du bor?
Det er ikke å stikke under en stol at hjelp og barnevernstjenester avhenger av hvor du bor i landet. Svanhild-saken på slutten av 90-tallet viser at barnevernstjenester på småplasser ofte kan være preget av «personlige interesser». I denne saken var det mange personlige vendettaer, og mange interesser på kryss og tvers som ikke hadde med Svanhild, hennes omsorgsevne eller barnas beste å gjøre.
Svanhild ble pålagt en IQ-test og ble stemplet evneveik og ikke i stand til å ta seg av barna, dette som en «siste instans» for å komme videre i en prestisjesak for Barnevernet i Troms.
Selv bor hun i dag i fylket, har flere barn, lever i et godt ekteskap og har tatt utdanning innen vernepleie og er godt skikket til å ta ansvar for eldre menneskers helse, ve og vel.
I urbane strøk er barnevernet mindre personlig, de har mindre innsikt i familier, slekt og personlige interesser mellom foreldre og andre. Og barnevernet her må til enhver tid ta de bekymringsmeldinger de får og må gjøre undersøkelser.
Dette nettopp fordi personlige relasjoner ikke er tilstede og de ikke kan se en ekte og en falsk bekymringsmelding før den er gjennomgått.
Dette fører til at barnevernet på større steder har mye større trykk på saker, enn småsteder.
I Byene har ikke barnevernet tid til å gå i dybden av saker før vedtak må fattes grunnet arbeidsmengde, noe som kan føre til at barnevernet er litt for raske i avtrekkeren ved å ta barn ut fra hjemmet.
I tillegg kaster de bort mye tid på saker som er «helt enkelt forklart og tydelig bare tøv», gjerne en «bekymret» mor som dagen etter at barnebidraget er endret til fordel for far plutselig blir veldig bekymret for fars omsorgsevne.
Barnevernet har vært 9 ganger oppe i EMD:
Barnevernet har vært oppe i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen 9 ganger, og den siste saken er et foreldrepar som ble fratatt sin datter like etter fødselen.
Klagen kommer fra et foreldrepar som begge hadde hatt problemer i fortiden, far hadde hatt kriminell bakgrunn og mor hadde hatt psykiske problemer. Begges var tilbakelagte stadier i livet, og ingen hadde dette nå.
Ved fødselen tropper BV opp på sykehuset, og de blir fortalt at barnet skal bortadopteres etter 3 uker, heldigvis får paret stoppet dette. BV mener or har «intet indre liv» og far har «ingen mentaliseringsevne», mens andre instanser har vurdert paret som sjeldent flinke foreldre.
8 høyst kvalifiserte fagpersoner har uttalt seg at barnevernet tok feil, og dette er nå en av prestisjesakene til barnevernet!
Denne saken er det så vidt meg bekjent ikke falt noen dom i enda!
Norge fikk dom mot seg i «Adele-saken» der EMD konstaterte krenkelse. I denne saken ble foreldre fratatt omsorgen og avskåret fra samvær, da barnevernet ønsket å gjennomføre adopsjon uten samtykke fra foreldrene (1996). E
Det at så mange saker havner i EMD viser at det er stor uenighet med hvordan barnevernet opererer, men det viser også at terskelen for å få saker opp i EMD er lav, noe som er positivt fordi de er et uavhengig organ som kun utøver dom etter barnekonvensjonens artikler når det kommer til omsorgsovertakelser og barnesaker.
De gode historiene vi sjeldent hører om.
I avisene for kort tid siden stod en ung kvinne frem og sa rett ut at Barnevernet hjalp henne, uten dem ville hun ikke overlevd.
Og i Aftenposten i 2015 var det en artikkel om en som takket barnevernet for jobben de gjorde, og at de faktisk reddet livet til vedkommende https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/Po27/Barnevernet-reddet-livet-mitt
«I dag er jeg selvstendig, sterk, glad, og full av både gode og dårlige erfaringer fra livet. Jeg er student, og har hele livet og verden foran meg.
Takket være barnevernet har jeg fått en helt annen fremtid og et bedre liv. De har gitt meg verktøyene jeg trenger for å kunne stå på egne ben. De har reddet livet mitt.
De fleste barn er ubeskrivelig lojale mot foreldrene, uansett hva foreldrene utsetter dem for. Selvfølgelig vil de også bli sinte, lei seg, og føle seg urettferdig behandlet av barnevernet.»
Jeg kjenner også til to fantastiske barn som ble plassert i fosterhjem, som gikk fra en hverdag full av redsel, trusler og fysisk avstraffelse for småting.
De havnet i fosterhjem hos et par med ett eget hjemmeboende barn i samme alder, og fikk en helt ny hverdag. Jeg ser selv at de blomstrer og er blitt trygge, gode barn. De har fått nettverk, de har venner, det går sabla bra på skolen, og de er oppriktig glade både i sine fosterforeldre, og for at barnevernet valgte ta det skritt å overlate dem til kompetente voksne mennesker som oppriktig brydde seg om dem.
Jeg kan også fortelle om en barnehage i Oslo, hvor personalet la inn bekymringsmelding på en alenemor, fordi mor ikke gikk på byen og fant seg en mann.
Etter fire måneder fant Barnevernet ut at de skulle ta en uanmeldt tur i barnehagen for å se hvordan barnet var i relasjon med andre barn og de som jobbet der. I barnehagen fikk BV sjokk; Ungene var ute uten tilsyn, personaler stod å røykte bak barnehagen hvor de umulig kunne se barna. Det var ikke dører på toalettene, og barna gikk rundt både utpisset og skitne, fordi barnehagepersonellet ikke gjorde jobben sin.
4 av personalet, inklusive barnehagens pedagogiske leder fikk fyken, og barnevernet overtok barnehagen på dagen, og holdt den frem til nytt personal var på plass.
De fæle historiene vi skulle ønske vi slapp høre om.
En sak som nå nettopp har vært oppe i Oslo Tingrett omhandler en liten gutt som bor hos mor.
Mor mishandler denne gutten både fysisk og psykisk. Det handler om slag og spark, seksuelle handlinger foran og til tider med barnet. Og det handler om psykisk terror og trusler.
Gutten ba om hjelp og far koblet inn barnevernet og trodde gutten skulle få hjelp; istedenfor ble far anmeldt, havnet i fengsel, ble dømt for vold og gudene vet hva fordi mor slo på «omsnuingsknappen» og anmeldte far.
Denne saken har vært flere runder i retten, og guten står på sitt; Mor slå, sparker, driver seksuelt misbruk, og truer!
Barnevernet derimot; De sier til gutten at han lyver!
Politiet sier rett ut til gutten at han lyver!
Gutten er fortvilet og gråter ved samvær hos far, for han vet hvilket helvete han må igjennom når han kommer hjem til mor.
EN ung jente tok livet av seg etter årevis på barnevernsinstitusjoner, hvor hun hverken fikk hjelp og ble behandlet dårlig av de som jobbet der. Slag, trusler, seksuelle overgrep, for ikke snakke om at hun ikke ønsket være der fordi det faktisk ikke var noe galt i hjemmet.
Men foreldrene stod å så på at barnevernet sakte men sikkert ødela jenta, dopet henne ned og til sist hengte jenta seg, som følge av overgrep mot henne på institusjonen.
I Tromsø valgte barnevernet plassere et søskenpar hos mormor, etter at far døde. De var 15 og 16 på tidspunktet. Dette lenge etter at storesøster kontakter barnevernet fordi mor er narkoman og tung rusmisbruker og ikke i stand til å ta vare på barna. Storesøster må gå via barnevernet i Alta for å få hjelp, da de i Tromsø satt på hendene og mente de ikke kunne hente barna, som bodde i Spania. Barna gikk for lut og kalt vann i Spania, og eldste måtte fungerer som forsørger og husmor, ens mor var på fest eller lå rusa i sengen.
Da barna kom til mormor ble overhodet ikke tatt vare på, og bestemor valgte la etterlattepensjon og forsikringsutbetalinger som skulle komme ungene til gode gå til mora som kunne leve herrens glade dager med rus i Spania på ungenes penger. Først etter at annet familiemedlem på farsside tok affære, fikk man stoppet utbetalingene og pengene ble da satt på konto med formynder. Det ble også klart for barnevernet som ikke hadde hatt tilsyn i fosterhjemmet, og at dette ikke var en optimal situasjon.
Eldste rømte hjemmefra, fra mormor, etter en voldsepisode og ble satt i fosterhjem hos fars slektning, det kom da frem at barnevernet ikke hadde hatt noen kontakt med barna etter at de ble satt i fosterhjem. Og nye fostermor må sloss for å få hjelp av barnevernet på vegne av den eldste som bor hjemme hos henne. Da jenta fyller 18 flytter hun i egen leilighet, og kort tid etter kommer lillebror på 17 etter, han klarer ikke lengre bo hos mormor. Barnevernet overlater slt ansvar for broren til hans ett år eldre søster! Gutten er utagerende og har ikke evner til å ta ansvar for seg selv, sin helse og skolegang, og først når storesøster skriver vedtaksbrevet på et akuttvedtak for å plassere han på ungdomsinstitusjon slik at han skal få livet på rett kjør; samt truet med å komme oppover til Tromsø, skjer det noe. Gutten flytter på ungdomsinstitusjon hvor de fokuserer på læring og opparbeide evner for å kunne ta ansvar som voksen.
Det hører med til historien at i 2003 kontaktet BV i Tromsø storesøster og ville plassere barna hos henne, men far og barnas mor rømte til Spania med barna for å slippe unna Norsk Barnevern.
VI trenger Barnevernet, men de må utvikles!
Deres rolle er altså å sørge for at barn har det godt.
Men hvordan gjør de det når de egentlig ikke vet hva som rører seg innad i familien, hva som foregår bak lukkede dører?
Det er mange som jobber i barnevernet med forskjellig synspunkt på hva som er rett og galt i oppdragelse og omsorg av barn, og det er ikke fritt for at nyutdannete uten egne barn kan være blendet av beskrivelser i boka som er svart-hvitt og totalt uten nyanser.
Dessuten er alle barn forskjellige og trenger forskjellig omsorg etter hvilke typer de er, og personlig ville jeg ikke oppdratt to barn likt fordi de er vesentlig forskjellig fra hverandre.
er ikke snakk om forskjellbehandling og urettferdighet, men tilnærmingsmåter og hva man trenger slå ned på og løfte iht deres atferd.
En annen ting som er et problem er at den forelder det ikke gjelder får aldri informasjon når det kommer en bekymringsmelding inn på den andre forelderen, dette er en håpløs situasjon, og ofte blir barna tatt fra og satt i midlertidig fosterhjem hos andre enn denne forelderen. Vi må involvere andre parter enn kun den enkelte forelder og barnevernet.
Jeg tenker at først og fremst må vi bli enige om et par ting;
1. Barnevernet må utvikles slik at hjelp i hjemmet kommer før omsorgsovertakelser.
2. Det hjelper hverken barnet eller familier om barnevernet er triggerhappy.
3. Det er viktig at man klarer skape en forståelse for HVORFOR barnets foreldre trenger hjelp, evt hvorfor barnet trenger hjelp. For det er ikke å stikke under en stol at foreldre kan være perfekt i både oppdragelse, omsorgsevne og deltakende i barnets liv, men likevel trenger barnet hjelp fra denne instansen.
4. Morspresumpsjonen må bort i Norsk barnevern og far må bli førstevalget når omsorgsovertakelse fra mor er et faktum. Ofte får ikke fedre samvær med sine barn, eller møte barna sine etter omsorgsovertakelse, fordi de anses som en annenrangs forelder.
5. Sakkyndige trenger en bedre utdanning, og det må like retningslinjer til for bruken av sakkyndige.
6. Barnets beste er ikke nødvendigvis det foreldrene eller barnevernet mener, og barnets situasjon og utvikling må vektlegges mer.
7. I saker hvor vold er bevist, må barnet skjermes fra voldsutøvende forelder.
8. Primært må samværsforelder og besteforeldre få førsterett til å overta omsorgen for barnet når mor eller foreldre ikke evner å ha omsorg.
Sekundært andre familiemedlemmer.
Tertiært kan andre overta omsorgen.
9. Når det kommer inn en bekymringsmelding på den ene forelder, SKAL den andre forelderen få informasjon fra barnevernet slik at denne evt kan ta over omsorgen for barnet.
VI trenger er levende barnevern, og de trenger hjelp for å fungere optimalt.
Vi trenger et fungerende barnevern, men det krever mye av dem.
Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost [email protected]
