Jeg har mange ganger lest innlegg fra både fagfolk og journalister i media om vold i hjemmet, og gjennomgangsmelodien er at “pappa slår”, noe jeg synes er både stigmatiserende, men også med på å opprettholde menn som voldsutøvere i større grad enn kvinner.
Et kvikk statistikk-søk på BufDir viser faktisk at voldsutøvere i familier er flest kvinner.
14% av mødre utøver mild fysisk vold mot sine barn, mot 12% av fedre.
I tillegg er andelen grov fysisk vold likt på 4%
Det vil da si at fysiske avstraffelser/vold er kvinner verre enn menn.
(Kilde: BufDir)
Jeg har hørt historier om mødre som slår;
Blant annet saken som nå på nyåret var oppe i Oslo Tingrett, hvor barnet til tross for utallige brudd og blåmerker ikke blir hørt av barnevernet, politi og retten i hans fortellinger om at MOR SLÅR!
Gutten får beskjed av disse instansene at han lyver, mor har klart å fremstille seg som en “fantastisk omsorgperson”, mens far er den som får regningene på gips fra lokale legevakter, og som henter en gutt forslått til samvær. Far og barnet blir ikke hørt, gutten gråter og vil bort fra en voldelig mor, og jeg tør ikke tenke på de traumer dette barnet har som følge av et system som nekter hjelpe han ut fra en tilværelse og oppvekst preget av systematisk vold og overgrep fra mor.
Før jul leste jeg om en jente som fortalte om hvordan mor systematisk hadde mishandlet henne og hennes søsken da de var små. Til trodd for barnevernets tilsyn, og undersøkelser så ble det aldri avdekket vold. Fordi de ikke ville høre på disse barna.
Denne jenta, som nå er ung kvinne, kunne fortelle om jul som ofte var preget av en rasende mamma, som gjemte unna julegaver fra far og andre, som bevisst kjøpte ting til barna som barna ikke ønsket seg eller hadde bruk for , for så å bruke dette som en hersketeknikk for å såre etterpå.
En mor som nektet ungene julemiddag, juletre, for ikke snakke om alt som vi vanlige mennesker er vant til i jula; Familie, ro , samhold, god mat og det å bare være familie. Mange ganger ble disse ungene overlatt til seg selv på rommet, og om de sa noe vanket slag, spark og avstraffelser i mange former.
Skal vi skylde på rus og psykiatri hver gang en mor slår:
Det som jeg merker er når man snakker om mødre som slår, så er det ofte en formildende forklaring på mors voldsbruk; Hun er psykisk syk og fikk ikke hjelp, eller at det var ikke hennes skyld, det var rusen.
Min mening er at ingen tvinger deg til å ruse deg eller drikke i første omgang så Rus er ikke en sovepute eller noe som er formildende når en omsorgperson uansett kjønn, velger slå sine barn.
For uansett hvordan du snur og vender på dette så VELGER den voksne å drikke eller ruse seg, og den VELGER slå!
Psykiatri er også et betent tema, for her snakker vi om mange forskjellige psykiske lidelser, altså sykdom; Men ingen av disse sier at det er greit å slå.
Så i de tilfeller hvor det er psykisk sykdom må vi tenke på alt annet enn bare sykdommen; Hva det gjør med barna at de har en mamma som er ustabil, aldri vet hvilket humør hun er i. Kanskje sykdommen er fremtredende i dag, men ikke i morgen.
Eller kanskje mamma i dag har en dag hvor alt er svart.
Barn påvirkes uten tvil av foreldrenes psykiske tilstand, fordi denne skaper en usikkerhet, en vaklende plattform som ungene står på, som gjør at de aldri kan vite hva som skjer om to sekunder fra nå.
i NORGE er vi opptatt av at barn skal ha det bra.
Men likevel velger vi la barn bo hos ustabile mødre som viser flere tegn til å ikke være en god omsorgperson; Kognitiv Infantile mødre.
Psykisk syke mødre. Mødre som sliter med rus.
Mødre som ikke har klarer fungere i samfunnet på en eller annen måte; men vi la dem få lov å beholde barna.
Hvorfor? Fordi vi tror barnet får det verre av å komme til noen andre som er bedre omsorgpersoner, eller mennesker som bare vil dem vel?
Når barnevernet åpner sak på et barn som bor sammen med bare mor, vil ikke barnets far få informasjon om dette. Og der hvor barnevernet går inn med et vedtak om å ta barna fra mor, så får ikke bar beskjed
Jeg vet om fedre som har måttet slåss for å få vite hvor barna er fordi de ikke ble informert om omsorgsovertakelsen av barnevernet, til tross for delt foreldreansvar og samvær.
Visst vi er virkelig opptatt av at barn skal ha det godt her i landet; så må vi se etter gode omsorgpersoner når mor grunnet vold etc ikke selv kan ha barnet, og selv om far er gått fra mor, betyr ikke at han ikke er en god omsorgperson; Han kan rett og slett ha blitt manipulert ut av et dårlige familievernkontor som var proppfull av morspresumpsjon og antikke holdninger om at mor er best. .
Vi skaper stereotyper av våre barn.
Når flest mødre er voldelig mot sine barn; hvorfor er mannen den store stygge da?
Dette tror jeg handler om en salig blanding av antikke holdninger til kjønn og noe biologi.
Allerede i barnehagen driver vi å innprenter i jenter at de skal være snille, søte, omsorgsfulle, og ikke minst leke med babyen sin (Dukken sin). Vi kler dem i stereotype klær og farger, og dyrker frem et bilde av en mild morsfigur allerede som små.
Gutter er tøffe, sterke, skal ikke gråte, og når de sloss så belønner vi vinneren. De er staute, den som passer på, som vi dyrker frem med blått, spidermann og gjerne piratkaptein som synger “hiv og hoi”, mens jentene synger “sov dukkelise”.
Gjennom hele oppveksten behandler vi gutter og jenter forskjellig og ut fra det kjønn de er, ikke etter individ og personlighet.
Jeg husker min bestemor klarte ringe mi tante for 25 år siden og klage;
“Unni, du må snakke med ho Beathe. For han Doffen blir syk, for ho bruke rosa klær på han”
Som om fargen på klærne avgjorde helsa til ungen, men for vår bestemor var det utenkelig at en gutt skulle bruke rosa.
Det var nesten like ille som å banna i kirka!
Vi voksne beholder gamle kjønnsholdninger, og holder så hardt på de at når noen sier at kvinner slår, så begynner man å le;
for det er ikke slik kvinnerollen er!
Media fremprovoserer bildet om menn som slår
I den senere tid har det blitt mer og mer tydelig at media er med på å opprettholde er kjønnstereotypi vedreørende menn og kvinner:
En mannlig politiker på over 30 har sex med jenter på 16-17, det var frivillig, han må gå.
Kvinnelig politiker har sex med 17 år gammel gutt, frivillig, hun er et offer for rykter, blir minister.
Mannen fremstilles som en predator, en som liker å misbruke maktforholdet, og som liker å bruke makt for å oppnå noe, mens kvinner som har makt og er i maktforhold fremstilles som offer for noen som forsøker ødelegge henne fordi hun har makt.
Jenter fremstilles oftere som offer, og vil oftere få medfølelse og sympati enn menn, det vet vi; VI er snarere å skrive om hvor hvor god Brækhus er, mens vi boltrer oss i Meek og alle tabbene han gjorde.
Fordi vi ønsker beholde tankegangen om at kvinner er myke og deilige, mens menn er harde.
Det er som mannen som gave meg sparken i 2007; fordi jeg var ikke vanlig kvinne.
Jeg jobbet deltid som vakt på konserter, og hadde vaktansvar ved mange arrangement, drev med fitness og kampsport av forskjellige former.
Dette taklet han ikke, og han sa rett ut at jeg “fikk han til å føle seg mindre mann”.
Han gav meg faktisk sparken fordi jeg ikke var en “myk, deilig kvinne”.
Dette handlet ikke om meg, det handlet om han.
Hans syn på kvinner, og hans syn på hvordan kvinner skulle være i forhold til menn.
Jeg vil påstå at det handler om antikke holdninger, og det er de samme som kommer frem når media kaller en person for gjerningsmann, og ikke gjerningsperson. Når de velger fremme menn som overgripere og “overgrepsmann”.
Samtidig som de alltid skriver om når “far slår”, men velger å se bort i fra fakta!
Jeg er så lei av å lese alle steder som omhandler barn, inklusive vg sitt familienett; hvor det skriver “når far slår”, som overskrift. Det står aldri “Når mamma slår”, for de sakene vil vi helst ikke lese om, fordi vi ikke klarer fatte de faktiske realiteter;
Mor slå faktisk mer enn far.
Mor står for majoriteten av vold i hjemmet.
Kan vi slutte å alltid skrive om når far slår?
La oss bli flinkere på å få frem nyansene og fakta.
Nann Jovold- Evenmo
tlf 46546485
Epost [email protected]
