Jeg ble så glad da jeg leste at dette var et vann som ikke bare smakte vann, men både inneholdt
0. kalorier,
0 Farge
0 Sukker
0 Fett
og ikke minst det er allergenfritt og GMO-fritt.
Med andre ord et vann som rett og slett bare er vann.
Jeg ble hoppende lykkelig og tvang Knut Einar til å kjøpe dette, selv om han hardnakken mente at “Vann har vi i springen”:
Joda, vi har vann i spiringen.
I Norge har vi faktisk verdens reneste og beste vann, så og si fritt for bakterier og ulumskheter. Kanskje et og annet dødt dur som har ramla ned i våre vann reservoarer, men vet du , når det kommer ned ut av springen hos oss, så er det faktisk borte. SÅ vi har fått priser på priser for verdens reneste vann. Og som Knut Einar sier, derfor betaler vi også noe inn i margen skyhøye kommunale avgifter også for å opprettholde god standard på vannrørende også, for å ha godt vann. Men etter mye diskusjon, så gav han etter. Og han kjøpte ei flaske Smart Water til kona si.
Hva gjør ikke den mannen for kona si, sier nå jeg.
Allergenfritt vann?
Så, utstyrt med epipen mot anafylaktisk sjokk skred jeg til verket, for å teste om dette var så bra som reklamen på nettsidene til det Coca Cola eide vannet var.
Var det fritt for allergener fra Hvete, Gluten, Egg,Soya, Melk, Laktose, Nøtter, Fisk, Skalldyr?
Jeg kan bare svar for melk, nøtter, hvete, fisk og skalldyr da det er hva jeg reagerer på.
Og det var med stor spenning jeg tskrudde av korka og luktet på innholdet.
Det luktet rett og slett ingenting.
Nesten som vannet i springen.
Smakte forsiktig på det.
Og ante et hint av mineraler. Var det farrisliknende? Eller kanskje bonaqua, alltså botnskrap fra Mjøsa uten kullsyre? Hmmmmm
Drakk et glass og satte meg tilbake. KJente absolutt INGENTING!
Ingen kribling. Ingen vondter i magen. Ingen hovenhet i hals og svelg.
Ja rett og slett nada.
Konklusjon: det var allergenfritt!
Smart av Smart Water fra spøk til alvor?
I følge nettsidene så er vannet kokt og det kun er dampen fra dette kokte vannet som er i flaskene.
Så egentlig drikker du det som er vaporisert, slik som i naturen er i regnvann.
Kult ikke sant.
Men, hvorfor ikke vare drikke rent vann fra springen, for rent vann har vi nok av. Det er ikke noe vitenskapelig som sier at dette vannet er bedre enn det vi har i springen.
Du drikker vann fra en flaske som er fremstilt av plast, som fraktes med båt fra Skottland. En båt som FORURENSER mer på turen over enn bilene i Oslo på et helt år! Er det SMART?
Jeg synes ikke det er så smart.
Men hver sin smak.
Vann i seg selv er bra for kroppen, og om du velger Imsdal, Farris, Smart Water fordi Kim Kardashian drikker dette; det er helt opp til deg, uansett DRIKK VANN!
Men å fremme dette vannet som fettfri, glutenfritt og at det er kalorifritt?
Det blir for meg litt for dumt!
Jeg har mange ganger fulgt debatter hvor likestilling er tema, og det er ikke fritt for at jeg har gått rett i fella selv; nemlig kampfella.
Du vet der man er så engasjert at man ikke ser lengre enn sin egen nesetipp og blir så forbanna at all vett og forstand bare glipper helt, og alt går i svart.
Der mange velger å gå direkte på person i stedefor å diskutere sak.
Jeg er vokst opp i en familie hvor sak og person sjelden er to forskjellige ting, hvor de mikses om hverandre og INGEN ser lengre enn sin nesetipp. Og tro meg de fleste i vår familie har både stor nese og lange ører. Bestefar var kongen av store ører og stor nese, og vi arvet alle han på ett eller annet vis.
Og retorisk sett så er vi alle en helsikkes haug med analfabeter.
Med en grad av Asperger innabords så er jeg heller ikke kjent for å ha nyanser i min fremgangsmåte når jeg møter mennesker eller diskuterer, og i min tid som fagforeningsleder så var det nok ikke uten grunn at Helge og resten av gjengen i gruppa kalte meg «bulldoseren» i forhandlinger. For jeg sa mitt, gav rett og slett faen i hva andre mente, og firte ikke en tomme. Å sitte på andre siden av forhandlingsbordet for meg var som å leke «I dare you»; Du vet der du kjører mot en annen bil og later som du skal krasje front mot front for å se hvem som svinger unna først. Eller sist. Etter som?.
SÅ jeg kan trygt si, med handa på hjerte; Jeg er Ronald sitt barnebarn, og jeg har gått i kampfella jeg og!
Men jeg har blitt bedre, og jeg jobber hardt for å fremme en sak jeg tror på.
Jeg er lidenskapelig opptatt av menns utfordringer i dagens norske samfunn. Et samfunn som på mange måter er likestilt, men hvor vi både for menn og kvinner har en lang vei å gå. Problemet med å fronte en mannssak er at vi er redde for alt som er nytt og denne redselen vil gi næring til antakelser om at vi er ute etter å ta andre grupper som er for likestilling og likeverd, for vi snakker jo om menn.
Mange tenker jo at likestilling handler om at kvinnen skal ha likestilling, for det er jo alltid de som har vært de som har vært underlegen, de som ikke har fått, eller de som har blitt trampet på.
Derfor vil en mannssak måtte være å kjempe for at kvinner igjen skal underlegge seg menn. Og jeg forstår at dette er det mange vil tro, for en mannssak hvor menn og menns rettigheter er i fokus er faktisk skremmende på mange som har kjempet for at kvinner skal ha likhet og likeverdige rettigheter i et mannsdominert samfunn.
Men det handler ikke om det.
Det handler faktisk ikke om å ta ifra kvinner noen rettigheter eller muligheter i det hele tatt, for i motsetning til hva andre måtte tro; så mener jeg det finnes rom for både Mannsdagen og Kvinnedagen. For begge dagene er like viktige.
Det er slik at kvinner sliter fortsatt når det kommer til likelønn, mens menn har fortsatt ikke egen opptjeningsrett på foreldrepermisjon. Likevel så er det bare menn som dør i arbeidsulykker, og fem ganger så mange menn som kvinner tar selvmord. VI trenger mer fokus på menn og psykisk helse.
Selv om det fortsatt er flest menn som er Administrerende Direktører, så er det også dobbelt så mange menn som dør av hjerteinfarkt enn kvinner (kilde; fhi.no).
Menn dør tidligere enn kvinner, og trenger du bekreftelse på det, så ta deg en tur inn på nærmeste sykehjem og se i korridorene. Av 30 beboere er det kanskje 3 menn.
Vi skal være forsiktig med å sammenligne utfordringene som menn og kvinner har, fordi de er store for begge parter. Men vi kan ikke unngå dem, for det ville være å feie dem under teppet.
Likevel ønsker jeg at vi skal kunne snakke åpent om Mannsdagen uten at noen skal snakke om kamp, om uenighet. Eller anklager om anti-feminisme eller kvinnehat. Jeg har fått mye dritt slengt etter meg, både fordi jeg har valgt i mange år å fronte en mannssak, og noe jeg anser å være preget av asymmetriske maktstrukturer som rammer menn.
Jeg synes det er ille at redsel for endringer som skal være positive for begge kjønn, og som kan gi så mye bra for både samfunnet, familier, menn og kvinner skal gi så store ringvirkninger at jeg skal få drapstrusler. Og det er trist at er engasjement gir kommentarer om min person, personlighet, min sykdom, ja til og med at jeg er et grufullt menneske som svikter mine medsøstre og at jeg er en grusom anti-feminist.
For slik jeg ser det handler dette ene og alene om redsel for noe ukjent.
Jeg kan tenke meg det var slik for Det Norske Forbund av 1948 som sloss for Homofiles rettigheter, eller Kvinnesaksforeninger da de startet, for ikke snakke om de som jobbet for de svartes rettigheter. De bega seg alle ut på noe ukjent. Noe som var ukjent og skummelt for alle andre, og derfor «farlig». Og jeg tror det er det Mannsdagen og mannssaken faktisk er; Skummelt og ukjent. Fordi man er redd for at det skal rokke med årevis av kvinnekamp og likestillingskamp slik vi er vant til den.
For her kommer vi med en Mannssak uten kampretorikk med åpne armer og et ønske om likhet og likeverd, nestekjærlighet og retten til å stå sammen om side om side.
Kvinner og menn.
Er det så galt?
Jeg har tenkt litt på dette med fremmedkrigerne og Listhaugs retorikk, for jeg må innrømme at det stakk i sjela mi, som faktisk satt 22.juli 2011 og holdt rundt gråtende tenåringer som hadde venner på Utøya som ble skutt i fillebiter. Ungdommer som følte skyld fordi de satt i en varm og lun leilighet, i trygghet på Marienlyst i Oslo, mens deres bestevenner ble drept, av en av våre egne innbyggere som i løpet av 90 minutter galskap gav terroren i Norge et ansikt.
På samme tid ble en av mine kollegaer dratt ut av sin arbeidsplass midt i Oslo sentrum, fordi han var mørk i huden, og muslim, og fikk juling av mobben, pga bomben som gikk av, fordi det var ikke noen som hadde fatteevne til å tro at en nordmann kunne finne på å gjøre noe slik i Oslo.
22.juli-kortet.
Det stakk enda mer da Jan Tore Sanner klarte lire av seg noe så forferdelig som at de overlevende av massakren brukte «22.juli Kortet». Som om 22.juli er en episode i sitt liv de bærer med stolthet.
Jeg kjenner til en mor, som har våknet av sin datters skrik. Som har sett sin datter dra på Utøya, komme tilbake forandret. Bare for å forandre seg igjen, og igjen og igjen. Jenta det gjelder er sterk, vakker, og rett og slett nydelig, men hun vil aldri være den samme som dro, og mammaen hennes vil heller aldri være den samme mammaen som slapp jenta si av gårde en julidag i 2011.
Jeg blir forbanna over retorikken til Sanner, for den er det laveste lave lavmål som en norsk politiker har klart å lire av seg i min 43 årige levertid.
Når det gjelder 22.juli-kortet, så blir jeg forbannet på Sanner og co. For det er faktisk ikke å stikke under en stol at dersom ABB var mørk i huden, løp rundt og skreik et eller annet på arabisk eller persisk, samtidig som han het Abdullah eller Mohammed. Vel da hadde både Høyre og FrP brukt 22 juli kortet for hva det var verd både i sin retorikk og sin politikk i overskuelig fremtid, og nåde den jævelen som IKKE var enig, de hadde vært så innvandringsvillige og solgt landet til Islam for knapper og glansbilder.
Fremmedkrigerne er ikke tapte sjeler som ikke vet hva de gjør, og jeg kjenner jeg blir litt oppgitt over at vi skal moralisere og infantilisere voksne mennesker. Ja jeg mener det faktisk er det vi gjør når vi mener at vi skal synes synd på voksne mennesker som reiser ned for å sloss for IS, som fremmedkrigere. De velger å spytte på alt Norge og det vestlige samfunnet står for, og alt vi her i Norge har stått for, gitt dem av trygghet, moral, støtte, penger og utdanning. Det ønsker de ikke. De vil heller nedover å sloss for undertrykkelse, blodhevn, kvinneundertrykkelse, analfabetisme, halshugging, sharialover, og andre grusomheter som er så i strid mot alt vi her i trygge lille Norge står for.
Så skal vi hente dem tilbake når de gråtende ringer hjem, fordi de sitter i Kurdisk, syrisk , egyptisk, Irnask eller andre grusomme fengsler for de kriminelle og grusomme handlingene de har valgt å gjøre som fremmedkrigere.
De har jo norsk pass, ikke sant.
De er jo norske statsborgere, ikke sant.
Vi har jo et moralsk ansvar, ikke sant?
Nei takke meg til moral og ansvar. Det forsvant da DE VALGTE sette seg på flyet nedover for å sloss MOT det vi i Norge står for. DA kan de pokker meg sitte der nede å råtne, og da hjelper det pokker meg ikke ringe hjem.
Og får du er så frekk at du spør «Hva om det var ditt barn», hadde sagt akkurat det samme; Du er voksen, du har vagt selv!
I følge PST så vil dette forslaget som godeste Listhaug er så skuffet og vonbroten over ha gått ut over 5 til 10 personer. Og det er ikke en halv skoleklasse en gang. Med andre ord valgte hun å bruke en retorikk som er så hard, og så ondskapsfull, og totalt ubrukelig, pga kanskje ti mennesker som KUNNE vært vurdert, som da norsk rettsvesen kjapt kunne kjørt sa på. Og hun valgte single seg ut et parti i opposisjonen, og ikke resten av opposisjonen som også sa nei. Men Ap.
Jeg har syntes hun har hatt mye fornuftig å komme med i mangt, og hun tør kalle en spade for en spade. Men av og til så er retorikken helt på viddene. Og Ernas manglende evne til å skjære igjennom å si STOPP! Den viser rett og slett dårlig politisk ledelse. Og det vil straffe seg, på sikt.
Det viser bare at høyrepolitikken i Norge er i et moralsk og retorisk forfall, og de begynner å bevege seg ut på et Trumpsk nivå, som i bunn og grunn vil straffe seg på sikt. Det Norske folk er et folk som ennå er såpass jordnære og banka fast i bakken at vi krever en viss forankring av politikerne våre, og når da vi begynner med sexskandaler, ministre og stortingspresidenter med seksuelle økonomiske eskapader og hysj-propaganda, i tillegg til et forsøk på å stikke ned motstandere med å på stå at de drar 22. juli kortet; Noe som faktisk berørte oss ALLE! Da har man gått for langt.
Tilbake til terror og Norge.
Det vil skje igjen.
Men det er ingen som drar noen «Kort», det handler faktisk om å se helheten, ikke bare 5-10 personer som egentlig ikke utgjør en trussel. ABB lå og vaket under radaren. Han gjorde stor skade. Han var en av oss. Og jeg under; hvor mange en av oss?er finnes i dette lander som fortsatt vaker under radaren mens Listahug og Sanner skylder på Ap og alle som mistet noen eller ble skadet på Utøya?
Jeg mistenker at Erna og co gravde sin egen grav forrige uke, for de blåblå sitter nok ikke med makta om 3 år.
Da lurer jeg på hvilket «Kort» de velger å dra opp av lomma til sitt forsvar!
Kan få låne mitt gamle Sats Elixia Kort, det er gått ut på dato!
Jeg kom plutselig til å tenke på dette med menn og likestilling der jeg travet frem og tilbake på kjøkkengulvet sist natt mens jeg ventet på at medisinen skulle kicke inn.
Jeg hørte mannen snorke og eldste gutten i huset skravlet som han har en tendens til å gjøre når han gleder seg til noe. Er bursdag i morgen, og det ligger vel en Play Station 4 eller noe i skapet på soverommet vårt og venter. Ikke at han vet det altså? Kremt.
Men altså, jeg vet at naboen ble bestemor i fjor, og at hun titt og ofte må løpe ned i gata til datteren for å hjelpe svigersønnen med babyen som ikke vil falle til ro når mora er borte på jobb.
Og jeg har nok mang en gang tenkt i mitt stille sinn at det er å sy puter under arma og stakkarsliggjøre den pappaen som aldri klarer roe babyen sin. Tenk å aldri få mestringsfølelse for å klare noe med egen baby.
Men vi er vel alle forskjellig.
Jeg er kvinne, men overhodet ikke et barnemenneske
Så mens jeg trava frem og tilbake her i natt så kom jeg til å tenke på min egen bror, som gikk frem og tilbake natt etter natt med sin minste, som om tre dager blir 5 år. Ja tenk, tante sin lille snuppe blir 5 år om tre dager. Jeg husker første ganger jeg fikk en ildsint bylt slengt i fanget og jeg satt der, totalt uvant med babyer, og holdt «det der» opp foran meg som om det var noe rart. Og bare titta på det. Mens Lucas (hunden) med engang fikk beskytter instinktene og skulle passe på og nesten stod i armen til min bror da han bøyde seg ned og skulle ta henne fra meg.
Jeg husker da Isabella var barn, var det noe jeg gruet meg til så var det tilstelninger i barnehagen, på skolen, og disse barnebursdagene. Jeg gjorde som regel miner til slett spill, men jeg tror faktisk ikke jeg hadde overlevd uten mine to kusiner, Merethe og Kristin, eller venninnene mine, Christine, Merethe, Line og Ingeborg, som var så himmelske og stilte opp og frigjorde mitt sinn så det gikk til dels knirkefritt.
Misforstå meg rett.
Jeg baker gjerne.
Lager gjerne både kaker, pizza, boller, og hva det måtte være.
Men det er noe med det bråket og ståket som jeg overhodet ikke takler. Jeg blir rett og slett SYK av det. Jeg kjenner jeg får lyst å sette meg ned midt i ungehaugen å bare hyle og brøle!
Det er noe med dette med likestilling, og hvem som er mest skikket til å passe barn. For gudene skal vite at jeg IKKE er den perfekte barnepersonen, og min bror faktisk er en. Jeg tror faktisk at jeg ikke liker barn! Jeg hadde i hvert fall ikke passet til å jobbe i barnehage eller en skole, med mindre det var en militærskole hvor alle ungene stod på geledd og gjorde hilsen, og satt stille og rolig og ikke sa et kløyva ord uten å bli spurt.
Men er det lov å være kvinne å mene noe sånt?
Broren min er annerledes:
Han elsker unger.
Han leker, enda han snart er 40. Gi han ballonger (grøss), mulighet til å tøyse med barn, lage ansiktsmaling med unger. Eller bygge en lekehytte. For ikke snakke om å dra hele ungeflokken på tur i skogen og lære dem å lage bål. Og er de bleiebarn? Ingen hindring. Ingen barn er for små til å være med på tur.
Min bror har bare døtre, og det går like gjerne i fletting av hår, som i å lære dem å skru bil.
Og bursdager; det feires gjerne flere ganger og da er det hele barnehagen eller klassen til stede. Og det er masse bråk, ståk, søl og krøll.
Jeg må innrømme jeg misunner han det der, for det hadde jeg aldri klart.
Eler kanskje jeg hadde klart det, jeg bare rett og slett ikke vil.
Broder?n elsker unger, i hvert fall sine egne!
Poenget er vel at er man mann og liker unger så er det like creepy som at kvinner som ikke liker unger er liksom gale og ukvinnelige?
Jeg ble igjen anklaget for å lobbyere for kvinnesaken, og være deltakende i kvinneorganisasjoner:
Jeg må innrømme jeg har aldri satt min fot i en 8.mars tog. Ikke fordi jeg ikke har respekt for de kvinnene som har jobbet frem rettigheter for kvinner, og gitt oss muligheten til arbeid, likelønn, svangerskapspermisjon, osv. Men rett og slett fordi jeg synes retorikken som brukes i forkant av kvinnedagen, og som brukes av organisasjonene er forkastelig.
jeg er og blir motstander av kampretorikk og kan ikke forstå hvorfor man på død og liv skal gå i krig.
Vi må da være kommet såpass langt i 2018 at vi burde innse at vi kan komme lengre med å en åpenhet og nestekjærlighet uten å gå til krig mot det andre kjønn.
For det handler ikke om pikk og vagina, det handler om holdninger og valg.
Og det er nok også derfor det er vanskelig for mange (menn) å forstå hvordan en kvinne kan fronte en mannssak, for vi er så vant til at kvinner er two-faced med tanke på hva de er ute etter, ikke sant.
Personlig føles det som om det til stadighet er personer der ute som anklager meg for å være en ulv i fåreklær som egentlig er ute eter å rævkjøre menn og mannsaken, til fordel for kvinner og kvinnesaken.
Konspirasjonsteori på lavt nivå:
«Nann jobber egentlig for Kvinnefronter og er egentlig ute etter å ødelegge Mannsdagen, dere».
Give me space» sier jeg bare og rister noe oppgitt på hodet.
Jeg mener fortsatt vi trenger en Mannsdag, enda mer enn før, og spesielt om det finnes snev av slik tankegang, for det viser bare hvor forvridd likestillingen egentlig er i dette samfunnet.
Eller skal jeg si; hvor lite likestilt samfunnet egentlig er.
Jeg har fått en del spørsmål siste ukene om alt mulig
1. Mannsdagen, trenger vi egentlig den. Kvinner har 8.mars, menn har den alle andre dager jo.
Svar: JA! Vi trenger mannsdagen. Dette fordi det er feil at menn har den alle andre dager enn 8.mars. Det er propaganda.
Jeg mener at vi trenger mannsdagen fordi:
– Gutter er skoletapere i et skolesystem som er skapt for jenter. Gutter er de som dropper i større grad ut av skolen, sliter på skolen, og dagens skolesystem er ikke laget for at 5 år gamle gutter skal sitte stille.
– Fire ganger så mange menn som kvinner tar selvmord.
– Prostatakreft tar livet av mange flere enn brystkreft tar livet av kvinner, enda fikk vi først blå sløyfe i 2017.
– Mental helse er et stort problem når det kommer til menn.
– Menn er avhengig av at kona/samboer er i inntektsgivende arbeid minimum 6 mnd for å kunne ta ut pappaperm.
– 13% av norske menn har likevel ikke rett/mulighet til å ta ut pappapermisjon.
– Både innvandrer menn og norske menn opplever sosial kontroll i sine oppvekstmiljøer.
-osv I can go on and on.
2. Du er sykemeldt! Hvorfor jobber du da med Mannsdagen!
Jeg jobber ikke med Mannsdagen. Det er ikke en jobb, det er ingen lønn eller arbeidsforhold.
Som jeg skrev i et tidligere innlegg om mitt kreative smertehelvete, så har jeg en hodepinediagnose som heter Hemicrania Continua, som er en kronisk smertediagnose og har konstant hodepine. og jeg føler at jeg går på veggen av smerter innimellom.
Dette med smerter gjør meg veldig kreativ.
Det er så at jeg surrer rundt og kaster opp idéer som de andre jobber med å lande. Jeg gjør egentlig ikke så mye av det faktiske arbeidet. Det har jeg hverken energi eller hode til. For jeg ligger for det meste i sengen.
Når det gjelder Mannsdagssekretariatet så er det fem mennesker som jobber på spreng.
Mitt håp er selvsagt at jeg skal bli friskere og både få lov å være tilstede den dagen, og gå i tog.
Og vet du; Jeg håper faktisk at jeg skal få lov å være så frisk at jeg kan få være konferansier!
Hvordan utarter smertene seg? Jeg tror jeg selv kan ha Hemicrania!
Hemicrania er en diagnose som har veldig klare pointers, men kan forveksles med Hortons eller clustermigrene.
Dog det som er ganske klare indikasjoner er at der et ensidig hodepine, tårer fra øyet, du blir hoven rundt øyet/kinnet (jeg så ut som jeg hadde fått slag), og for min del kjennes det ut som hele venstre siden er “komprimert”. I tillegg har jeg ikke en eneste dag som er under smerteskala 6-7ish. Jeg har “anfall” som migrenpasienter har, men det er ikke aura eller slike. Det kjennes rett og slett ut som om noen står inne i hode mitt og slår med en ishakke eller en brennende jernstang. Ellers er det en vanlig dump kontant smerte. Disse anfallene er ofte og er konstante i smertene. Da er det ofte ingenting som hjelper av “vanlige” smertestillende som tramadol og paracet, og det ender etter noen dager med legevakt.
Er du i tvil, få henvisning til nevrolog.
Skriv ned smertehistorikk, og gjerne hvordan smertene “føles”:
Du blogger jo, så du kan ikke være så syk!
Det er ingen andre enn Knut Einar som ser meg når jeg ligger og rister i sengen av smerter, når jeg gråter, eller bare ligger apatisk.
Og jeg må innrømme at jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten Knut Einars ekskone, Cecilie, som har vært en enorm støtte for oss, for vi vet at vi kan ringe klokken tolv om kvelden og hun kommer og er her om legevakta er siste utvei for oss. Hun er faktisk en engel å ha i bakhånda når smertene mine tar overhånd, og Knut Einar må slippe alt og vi må opp på Ski Legevakt, og jeg må ha morfin for å tøyle smertene.
Cecilie, vi er umåtelig glad for at du er en så stor støtte for oss!
Du skulle bare visst hvor glad jeg er for at du er her for oss!
Jeg har en veldig god fastlege, og en super Nevrolog som virkelig tar både hodet mitt og smertene mine på alvor.
Jeg håper at jeg blir frist. Selv om dette er en lumsk diagnose som man vet veldig lit om. Enn så lenge; for det forskes mye på den i USA, etter hva jeg har klart å lese meg frem til på seriøse forumer på nett.
Hva er likestilling for deg? Ønsker du en Mannskamp?
Ja hva er likestilling. Jeg kan kun svare for meg selv, noe spørsmålet heldigvis var rettet mot.
For meg handler likestilling om at menn og kvinner skal ha like rettigheter, og at begge kjønn skal behandles med likeverd og respekt.
Likhet, likeverd og respekt er det som er viktig.
Jeg liker ikke Kamp-retorikk!
For meg handler det i stor grad om at vi formidler dette på en god måte slik at vi kan ha en åpen og god dialog som legger forholdene til rette for å få til likhet og likeverd mellom kjønnene uten at det blir en kamp. Jeg liker ikke Kamp-retorikk!
Jeg har alltid mislikt å ha diskusjoner og dialog hvor man bruker denne fremgangsmåten fordi man da ikke skaper åpenhet eller rom for å møtes på midten, og da jeg satt som forhandlingsleder i en lokal fagforening brukte jeg alltid si at vi måtte ha en åpen dialog og vise hjerterom. Og det er noe jeg tenker er viktig når vi snakker om likestilling og likeverd.
For straks vi begynner snakke om kjønnskamp og skaper en kamp mellom partene, da har vi tatt et skritt tilbake og skapt en barriere som blir vanskelig å komme igjennom.
DERFOR fungerer heller ikke norsk politikk, fordi de skaper kamper, heller enn å enes om det de faktisk er enige om.
Har du egne barn? Vil du ha egen barn? Du skriver lite om barn i din blogg!
Ja, jeg har en datter på 23 år, som bor i Finnmark med sin samboer.
Jeg skriver lite om min familie, unntatt Knut Einar i min blogg. Det er fordi jeg fremmer likestillingssaken fra et Mannsperspektiv, og det handler ikke om meg. I tillegg bor jeg halve tiden sammen med Knut Einars barn, og jeg har ingen rett til å skrive om dem fordi de ikke er mine barn, og det er ikke opp til meg og skrive om dem, selv om jeg er like glad i dem som om de skulle vært mine egne.
Når det gjelder å få flere så er det toget gått for lenge siden, jeg har voksne barn, min mann har store barn, og vi var enig da vi ble sammen at vi faktisk er for gamle.
Dessuten trenger vi ikke egne barn for å bevise for omverden at vi er seksuelt aktive 😉
Hvorfor forsvarer du Sophie-Elise og andre bloggere. De har selv valgt å stikke hodet sitt frem, da må de tåle få kritikk!
Først og fremst så er det forskjell på kritikk og dritt!
Jeg har selv måttet tåle ganske mye dritt av både klassekamerater og ukjente fordi jeg har turt å være en som har slåss for andre og turt å si min mening. Men vet du hva, bare fordi man tør å ha en stemme i det offentlige, så betyr ikke det at man skal være en søppelbøtte for gud og hvermannsen som på død og liv trenger en skyteskive for alt som er negativt i sitt eget liv.
Jeg har faktisk en reel i mitt; om du faen ikke tørr si det i trynet til vedkommende det gjelder; så trenger du ikke si det i det hele tatt.
Når det gjelder internett og SoMe; Om du ikke tørr si det med fullt navn og gjerne legge med tlf nummeret ditt; så bør du heller ikke ytre deg!
Feige mennesker som gjemmer seg bak nicknames, de ytringene tar jeg overhodet ikke alvorlig, for det er feige mennesker som er utrolig smålige og lite saklige. Jeg har ALLTID sagt min mening, og skrevet under med MITT fulle navn.
Jeg står like gjerne opp for Sophie-Elise, som jeg står opp for Trond Giske. Eller kanskje Erlend Elias og Erna Solberg.
Alt kommer an på hva det snakkes om og hva som skjer.
Nakenbilder! Vil du legge ut nakenbilder!
Ja! det kan jeg. du skal få et NÅ! Vær så god!
Hva er drømmer du om?
Oi den var tricky.
For jeg har mange drømmer.
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne ligge på ei strand sammen med mannen min og bare nyte varmen, smertefri selvsagt.
Og det hadde vært toppers om venninna mi, Ina, hadde vært der. Du skjønner, Ina og jeg er noen jævler på Sangria, i følge oss selv.
Det hadde vært gøy.
Men jeg håper og drømmer om at jeg kan bli smertefri, at jeg får stått på scenen i Kolben med Wicked Rock Cirkus å synge 4 november til inntekt for Kreftforeningen og Sykehusklovnene, og gå først i toget på Mannsdagen 19 November.
Og så drømmer jeg om at Finnmark får bestå som eget fylke.
For ikke snakke om at vi skal få til at pappaer får egen opptjeningsrett på permisjon innen utgangen av 2019.
Etter siste dagers hendelser så må jeg få tilgivelse av Landsmoderen for at jeg omskriver hennes ordtak “Det er typisk Norsk å være god”, for vet du hva det viser seg jaggu gang på gang at nordmenn er og bli idioter.
Vi klarer ikke komme oss ut av denne idiotsmørja uansett hva og hvordan vi prøver og graver oss jaggu dypere og dypere ned jo mer vi forsøker skrike som drittunger høyere og høyere at vi er best, vi kan , vi vil.
Holmenkolldagene 2018:
Det som SKULLE bli en festdag for mange, ble en dag det norske folk rett og slett skammer seg over internasjonalt. Mens Klæbo ramlet grunnet en ølkork i sporet, så kastet dritafulle tilskuere både vafler og ølbokser på andre lands deltakere i skisporet. Etter at alt var over så utløp det seg et fullstendig fyllakaos av rølpende uregjerlige mennesker som laga så inn i helvetes kaos at politi, vektere og militærpoliti slet i timevis med å få kontroll på massene.
En person er kritisk skadd etter å ha blitt presset av perongen og falt mellom tbanen og plattformen, over hundre andre er skadet. Og det tok mange timer før t-banen begynte å gå igjen.
Til og med Russens herjinger på Tryvann er barnemat i forhold til disse voksnes oppførsel, og jeg ser faktisk frem til russetiden. For heller det den dette!
Takk skal du ha alle fulle idioter som var med på å sette Norge på verdenskartet i går; JEg tror IKKE vi skal satse på noe OL i 2030, for den Norske folkesjela trenger faktisk en oppdragelse.
Danskebåten:
I helgen var det også nordmenn som braket sammen til et masseslagsmål hvor et utdrikningslag gikk amokk på ei ferje mellom Stavanger og Hirtshals.
NM i Idioti denne helgen.
Fyllekalas gone wrong! Norgesmesterskap i IDIOTI!
Listahaug vs AP.
Dette er en god en, om man tenker i idiotiske baner.
Her har da denne ganske slagkraftige kjeftsmella klart å gå til angrep på det partiet i Norge som har følt terror på kroppen, og som kan bevitne at TERROR ikke nødvendigvis betyr at det kommer fra Islam eller andre land, men godt og kjapt kan utføres av kronidioter som havner under radaren i vårt egen hjemland; av nordmenn.
Og når Ap-folka tar til motmæle ang terror, så “drar dem utøya kortet”.
Hvor dypt kan man synke folkens?
Nå skal det sies at ingen av oss ønsker disse fremmedkrigere, og selv om Listhaug mener godt, så er jeg uenig.
Min tanke er at vi ike skal nekte dem utreise; vi skal nekte dem innreise når de kommer hjem igjen.
Vi skal ikke sette igang redningsaksjoner for å hente dem hjem, eller redde dem fra syriske, tyrkiske, eller irakiske fengsel. Selv om de er “norske statsborgere” så har de reist ut i hellig krig”, for å kjempe MOT alt Norge står for, og da kan de rotne på rot i de land de måtte havne i. For hvorfor i pokker skal vi hente de hjem og plundre og dulle med de etterpå? Nei vet du hva.
Det blir som han vi brukte millioner på å hente hjem, som skulle nedover å skyte apekatter, som etterpå har tilstått at han var “agent”.
Hvem er idioten nå? Den norske stat som bruker millioner at skattepenger på å hente hjem mennesker som med viten og vilje reiser ut for å sloss på fremmed jord.
Olemic Thommesen Kronpinsen av idioti eller bare ekstremt tallblind?
Ikke vet jeg, men jeg forventer at mannen strøk i matte på barne og ungdomsskolen, for jeg mener at dersom du ikke ser forskjell på milliardsprekk og to kroner, da fortjener du å havne i denne teksten.
Jeg skal ikke påberope meg å være et økonomisk geni, for folka på Luksusfellen hadde nok grått sine modige tårer over mine prioriteringer som Nespressokaffe (fordi det smaker bedre enn kjeldsberg filterkaffe) og 216 par sko på loftet som aldri brukes, men som ligger der i håp om at en dag så skal de frem å skinne.
For ikke snakke om at jeg alltid håper at jeg skal klare spare litt av mine stakkarslige sykepenger på 16000 kroner utbetalt denne mnd også, men jeg hadde forstått MILLIARDSPREKK folkens!
Så er det mer før jeg stenger, som det sies?
Joda, nyhetene er full av teite nordmenn som kan komme med på denne lista.
For ikke snakke om at det bare er å gå inn på hvilken som helst nettside og sjekke ut kommentarfeltene; For der florerer nettrollene fritt. Og mange av disse burde strengt tatt hatt diplom for å være der med sine usaklige, hetsende og tåpelig utsagn. Disse som hetser politikere, bloggere, kjedisere, avisinnlegg. For ikke snakke om Listhaug, Giske, Trump, Jung-Un, og jeg er sikker på at alle har lest under “kvinnedagens skriverier”.
Eller kanskje man har lest under Kristine Ullebø sin blogg som hetses av kvinner fordi hun IKKE er feminist, og er tynn ( måtte verden forby en naturlig tynn kvinne som sliter med å legge på seg), og attpå til er pen og blogger, og som mener at hun har rett til å vise pene bilder av seg selv uten å bli angrepet av sine medsøstre av den grunn.
Ja I rest my case..
Det er typisk Norsk å være idiot!
Enkelt og greit.
Etter artikkelen i IFinnmark nå 8.mars om oppstarten av Mannsdagssekretariatet, som jeg sitter som leder av (på papiret vel og merket), fordi jeg har mast om å få i gang en Mannsdag i Norge, så har jeg fått en det spørsmål hvordan jeg klarer organisere dette siden jeg er sykemeldt.
Først vil jeg si litt om diagnosen min;
Jeg har en hodepinesykdom som heter Hemicrania Continua, som er en smertesykdom som er på ene siden av hodet. Altså varig hodepine på ene siden i hodet uten stans. Det vil si at jeg går med konstant hodepine, og er for tiden under utprøving av forskjellige typer medisiner via nevrolog.
For tiden er jeg under utprøving av en medisin som heter Topimax, som er en epilepsimedisin, som har vist seg og fungerer for noen. Dersom dette ikke fungerer, så er det lokalbedøvelse, botox, Kortison, eller hva annet som kan fungere. Det er mange muligheter som kan og må testes ut av Nevrologen dersom denne ikke fungerer.
Hemicrania kan ligne noe på Cluster migrene og Hortons, men i motsetning til disse har ikke denne triggere eller triggerpunkter som man ofte finner på de to typene, og derfor har jeg også en annen form for smerte og smertelindring.
De gangene det er noe som lindrer smertene.
Samt at smertene kan forløpe seg annerledes.
Det er faktisk ikke så rent sjelden min mann finner meg vandrende midt på natten, frem og tilbake på stuegulvet, mens tårene triller, og venstre siden av fjeset er både hovent og “hengende”, men jeg egentlig barer svirrer rundt i en smerterie som ikke vil ta slutt, eller som jeg kjenner lindring fra på noen måte.
Og hvorfor jeg går frem og tilbake midt på natten?
Jeg velger heller være på stuen eller kjøkkenet og sitte å skrive ned ting, for å slippe holde mannen i huset våken med ynk og smertestønn.
Men det er faktisk når jeg har det som jævligst at jeg er på mitt mest kreative.
Jeg kaster opp, og skriver.
Jeg griner og skriver.
Og jeg har flere skriveblokker som er utskrevne av droddler og skriverier som både er usammenhengende og fulle av ting jeg etterpå enten setter sammen til et blogginnlegg når jeg kommet til meg selv og blir sånn passe smertestilt med medisiner. Eller jeg sender av gårde til resten av gjengen som jobber med Mannsdagen; “Hei, jeg kom på at…. ” og så noe smart…
Det er de andre i gruppa som faktisk gjør all arbeidet, mens jeg kaster masse idéer opp i lufta mens jeg valser rundt i stua på natta i mitt lille kreative smertehelvete, jaget rundt av en hodepine som jeg ikke unner noen.
Jeg er for det meste sengeliggende, og resten av gjengen som sitter i sekretariatet har tatt turen hjem til oss for å ha møte her, siden jeg ikke er noen steder annet enn kanskje en kjapp tur på butikken om dagen er god.
Smerter er ikke gøy, men jeg må ihvertfall ikke sloss for å overleve!
Jeg liker ikke syte, men av og til klarer jeg ikke la være.
For jeg har vært vant til å være en turbo med tusen jern i ilden. Gjerne to jobber i slengen, samtidig som jeg trente 25 timer i uka, og var supersosial, og alltid hadde ett eller annet på planlagt fremover.
Jeg var den alle kom til når noe skulle ordnes, fikses, eller produseres. Den med kontaktene, den som viste hvor man skulle snu seg, og som regel var den som snudde seg så var det fiksa. Der tanta mi bare “snudde seg så ble det brød”, der snudde jeg meg så var til arrangert!
Om det var et arrangement, prosjekt, jobb eller hva det måtte være.
Null stress! Hei hopp! Alltid beredt!
Nå er jeg knapt ute av huset, alltid smertepreget, og har ikke hatt en eneste smertefri dag siden 19. august.
Men jeg forsøker holde motet oppe, forsøker fortvilet å holde meg opptatt når hodet er passelig på plass til at jeg kan blogge, prate med noen, eller kanskje se en film. Det er alltid dunkel belysning i huset, jeg har både øreplugger for ro samt solbriller med gult glass fremme hele tiden.
Både Iphone og PC har blåskjerm-filter, og TV’n har mannen justert ned lyset på, i itillegg har jeg skriveblokka liggende fremme så jeg ikke skal gå på veggen av kjedsomhet.
For jeg er vant til å være virksom!
Men jeg har ikke lyst å klage, for jeg har flere jeg kjenner som i dag har det mye verre enn meg!
Både i nær familie og blant nære venner har jeg noen som kjemper sine livs kamper, mens jeg skriver dette.
Som har det mye tøffere enn meg, på alle måter.
Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å sloss for livet, å vite at man har en diagnose som faktisk handler om liv og død, og det å faktisk overleve.
For min det handler det kun om smerter!
Ikke liv eller død.
Mannsdagen og tog og sånn:
Med mindre det skjer noe smart snart, så er jeg fullstendig klar over at når resten av gjengen er å går i tog, og talerne er på plass med sitt, og det er liv og røre nede på Youngstorget.
Den 19.november, så ligger nok jeg hjemme i senga og heller må se på dette via Torgrim sin livestream fra plassen, fordi jeg ikke har energi eller helse til å være fysisk til stede. Men det får være for dette er “babyen” til alle oss som er i styret, og det er ikke bare ett menneske som styrer dette fram.
Jeg er bare en maskot!
Men maskoten håper på at Nevrologen finner en løsning, og at jeg er fremst i det toget i November.
Ikke sant!
Det er lov å håpe!
I dag ble jeg intervjuet av Ifinnmark siden jeg og fem andre har opprettet Mannsdagssekretariatet, som skal ha ansvar for å arrangere Mannsdagen 19.november 2018.
Nå er det slik at Den Internasjonale Mannsdagen er hvert eneste år den 19.november, men her i landet er den aldri vært markert, selv om det hvert eneste år på Kvinnedagen henvises til denne dagen når menn prøver ytre om de utfordringer de måtte ha i sine liv og i forbindelse med likestilling og likeverd.
VI trenger denne dagen like mye som vi fortsatt trenger Kvinnedagen.
Dette har vært en ting som jeg og mange av mine meningsfeller har tenkt på i lang tid og den 5.mars satte vi oss ned, hjemme i stuen til meg og min mann, og laget vedtekter og ble enig om et sekretariat som tar på seg ansvaret for gjennomføring av arrangement på vegne av menn landet rundt.
Selv om jeg er sengeliggende og ikke den mest aktive av oss, så ble jeg valgt til leder, jada, jeg kan signere papirer.
Men resten av gruppen er mennesker med driv og energi som virkelig brenner for å få til og skape rom for dialog og informasjon rundt menns rettigheter og likestilling i vårt samfunn. Så dette blir spennende.
Dette er grunnen til intervjuet i dag.
Det tok ca 15 minutter, og etter det var jeg utkjørt, og måtte rett og slett sove, for hodet var “Overbelastet”:
Selv om det er gledelig at Mannsdagen blir noe av, så er det litt bitterstt at jeg blir stående på sidelinjen, for det er så mye jeg skulle ha gjort selv, men er man syk så er man syk. Da er det godt å vite at de som tar tak er mennesker med brennende egnasjement;
Torgrim Halvari er pressesjef
Stig Braathen som Nestleder.
Knut Einar Evenmo har ansvar for det økonomiske
Fredrik Rønnevig og Camilla Pettersen er styremedlemmer med egne oppgaver
Og så er vi avhengig av flere frivillige nå dagen kommer til både det ene og andre.
Men først:
Gratulerer med kvinnedagen, alle kvinner.
VI håper på godt samarbeid med alle kvinnesaksorganisasjoner om en god plattform for reell likestilling og likhet for begge kjønn.
Du skal høre mye rart før ørene faller av, brukte min bestemor å si.
Men jeg tror faktisk dette tar kaka.
Jeg surfer litt blogger, instagramprofiler og forum på leting etter hva som rører seg, og ofte er det mange unge jenter på leting etter identitet der ute som ikke er helt på nett med virkeligheten.
De vil nok gjerne være frempå, kul og miljøbevisste, men når de åpner kjeften da dør jeg litt innvendig.
Dagens kommentar kom som et skudd for baugen “Altså jeg så de dritkule skoene i reinpels her om dagen, men jeg kjøper ikke ekte pels”
ÅH, kom det fra venninnen, som var helt enig, mens de slafset hver sin kaffe-latte med kaffebønner som ødelegger arealer av arealer rundt om i verden for at vi skal få vår kaffe!
For ikke snakke om kaffe mokka, hvor kakaobønna ødelegger både skog, dyrkbar mark og gudene vet for at dumme brød skal sitte diskutere reinpels.
Ja, også gikk diskusjonen videre om oppdrett, og burdyr, og hvor grusomt det var ang disse stakkars små dyrene som ble holdt i bur, bare for at vi skal ha vesker, sko og jakker.
Glemte jeg å si at hun ene hadde nettopp flashet en nydelig veske fra et eller annet fancy merke på sin blogg, i skinn? Eller at jakken hun hadde på seg hadde pelskant av kanin. Tror du de kaninene er humant avlivet? I Don’t think so..
Det heter Rein SKINN!
Ja SKINN!
Rein har ikke pels!
Den har SKINN!
Den garves og prduseres på samme måte som annet SKINN!
Dessuten er det ikke burdyr!
Dette er rein:
Dette dyret lever ute i naturen i flokk :
De lever ikke i bur.
Man har ikke oppdrett på dem kun for pelsen, for de har ikke pels, de har skinn.
Man bruker faktisk HELE dyret; Kjøttet (altså skrotten) går til mat, ja til og med innmaten er mat.
Skinnet brukes til sko, klær osv
Beinet brukes til blant annet knivskjefter og smykker.
SÅ NEI! Man driver ikke oppdrett av reinsdyr i små bur!
