Stakkars Peremann, nå må?n skifte bleier også.
Jeg kom plutselig til å tenke på dette med menn og likestilling der jeg travet frem og tilbake på kjøkkengulvet sist natt mens jeg ventet på at medisinen skulle kicke inn.
Jeg hørte mannen snorke og eldste gutten i huset skravlet som han har en tendens til å gjøre når han gleder seg til noe. Er bursdag i morgen, og det ligger vel en Play Station 4 eller noe i skapet på soverommet vårt og venter. Ikke at han vet det altså? Kremt.
Men altså, jeg vet at naboen ble bestemor i fjor, og at hun titt og ofte må løpe ned i gata til datteren for å hjelpe svigersønnen med babyen som ikke vil falle til ro når mora er borte på jobb.
Og jeg har nok mang en gang tenkt i mitt stille sinn at det er å sy puter under arma og stakkarsliggjøre den pappaen som aldri klarer roe babyen sin. Tenk å aldri få mestringsfølelse for å klare noe med egen baby.
Men vi er vel alle forskjellig.
Jeg er kvinne, men overhodet ikke et barnemenneske
Så mens jeg trava frem og tilbake her i natt så kom jeg til å tenke på min egen bror, som gikk frem og tilbake natt etter natt med sin minste, som om tre dager blir 5 år. Ja tenk, tante sin lille snuppe blir 5 år om tre dager. Jeg husker første ganger jeg fikk en ildsint bylt slengt i fanget og jeg satt der, totalt uvant med babyer, og holdt «det der» opp foran meg som om det var noe rart. Og bare titta på det. Mens Lucas (hunden) med engang fikk beskytter instinktene og skulle passe på og nesten stod i armen til min bror da han bøyde seg ned og skulle ta henne fra meg.
Jeg husker da Isabella var barn, var det noe jeg gruet meg til så var det tilstelninger i barnehagen, på skolen, og disse barnebursdagene. Jeg gjorde som regel miner til slett spill, men jeg tror faktisk ikke jeg hadde overlevd uten mine to kusiner, Merethe og Kristin, eller venninnene mine, Christine, Merethe, Line og Ingeborg, som var så himmelske og stilte opp og frigjorde mitt sinn så det gikk til dels knirkefritt.
Misforstå meg rett.
Jeg baker gjerne.
Lager gjerne både kaker, pizza, boller, og hva det måtte være.
Men det er noe med det bråket og ståket som jeg overhodet ikke takler. Jeg blir rett og slett SYK av det. Jeg kjenner jeg får lyst å sette meg ned midt i ungehaugen å bare hyle og brøle!
Det er noe med dette med likestilling, og hvem som er mest skikket til å passe barn. For gudene skal vite at jeg IKKE er den perfekte barnepersonen, og min bror faktisk er en. Jeg tror faktisk at jeg ikke liker barn! Jeg hadde i hvert fall ikke passet til å jobbe i barnehage eller en skole, med mindre det var en militærskole hvor alle ungene stod på geledd og gjorde hilsen, og satt stille og rolig og ikke sa et kløyva ord uten å bli spurt.
Men er det lov å være kvinne å mene noe sånt?
Broren min er annerledes:
Han elsker unger.
Han leker, enda han snart er 40. Gi han ballonger (grøss), mulighet til å tøyse med barn, lage ansiktsmaling med unger. Eller bygge en lekehytte. For ikke snakke om å dra hele ungeflokken på tur i skogen og lære dem å lage bål. Og er de bleiebarn? Ingen hindring. Ingen barn er for små til å være med på tur.
Min bror har bare døtre, og det går like gjerne i fletting av hår, som i å lære dem å skru bil.
Og bursdager; det feires gjerne flere ganger og da er det hele barnehagen eller klassen til stede. Og det er masse bråk, ståk, søl og krøll.
Jeg må innrømme jeg misunner han det der, for det hadde jeg aldri klart.
Eler kanskje jeg hadde klart det, jeg bare rett og slett ikke vil.
Broder?n elsker unger, i hvert fall sine egne!
Poenget er vel at er man mann og liker unger så er det like creepy som at kvinner som ikke liker unger er liksom gale og ukvinnelige?
Jeg ble igjen anklaget for å lobbyere for kvinnesaken, og være deltakende i kvinneorganisasjoner:
Jeg må innrømme jeg har aldri satt min fot i en 8.mars tog. Ikke fordi jeg ikke har respekt for de kvinnene som har jobbet frem rettigheter for kvinner, og gitt oss muligheten til arbeid, likelønn, svangerskapspermisjon, osv. Men rett og slett fordi jeg synes retorikken som brukes i forkant av kvinnedagen, og som brukes av organisasjonene er forkastelig.
jeg er og blir motstander av kampretorikk og kan ikke forstå hvorfor man på død og liv skal gå i krig.
Vi må da være kommet såpass langt i 2018 at vi burde innse at vi kan komme lengre med å en åpenhet og nestekjærlighet uten å gå til krig mot det andre kjønn.
For det handler ikke om pikk og vagina, det handler om holdninger og valg.
Og det er nok også derfor det er vanskelig for mange (menn) å forstå hvordan en kvinne kan fronte en mannssak, for vi er så vant til at kvinner er two-faced med tanke på hva de er ute etter, ikke sant.
Personlig føles det som om det til stadighet er personer der ute som anklager meg for å være en ulv i fåreklær som egentlig er ute eter å rævkjøre menn og mannsaken, til fordel for kvinner og kvinnesaken.
Konspirasjonsteori på lavt nivå:
«Nann jobber egentlig for Kvinnefronter og er egentlig ute etter å ødelegge Mannsdagen, dere».
Give me space» sier jeg bare og rister noe oppgitt på hodet.
Jeg mener fortsatt vi trenger en Mannsdag, enda mer enn før, og spesielt om det finnes snev av slik tankegang, for det viser bare hvor forvridd likestillingen egentlig er i dette samfunnet.
Eller skal jeg si; hvor lite likestilt samfunnet egentlig er.
