Jeg hadde egentlig tenkt å holde bloggen «upersonlig», altså i så forstand at den ikke har så mye med meg og mitt private å gjøre.
Men etter dagens Aftenposten-innlegg hvor Riksrevisjonens Per-Kristian Foss er ute og mener at fastleger henviser pasienter til sykehus og spesialister selv om de ikke selv tror pasienten burde vært henvist.
Da kjenner jeg det rykke i ryggmargen og har et par ting å fortelle godeste Foss om Norsk Helsevesen, det å være kronisk syk, og feilene som gjøres fordi leger ikke tror pasienten.
Dagens artikkel i Aftenposten:
1) I følge Foss erkjenner hver tredje sykehuslege at de jevnlig tar inn pasienter selv om det fremgår av 2) Henvisningen er av så varierende kvalitet at løsningen er blitt å ta inn alle, og kalle dem inn raskt.
3) 40% av sykehuslegene er bekymret for at de prioriterer feil på bakgrunn av henvisningene
4) 40% av sykehuslegene avviser pasienter pga for dårlig informasjon.
Det jeg tenker med dette er at alt står og faller på en fastlege, og dennes henvisning.
Med tanke på arbeidstrykket disse fastlegene har hvor de så å si jobber døgnet rundt og en henvisning like gjerne går ut av legen pasientmail klokken 0230 om natten, vel da er det kanskje ikke rart mange henvisninger blir VAGE!
At sykehuslegene ikke tror at det er akutt eller at de mener henvisningen er for dårlig, så bør de heller sende henvisningen tilbake til fastlegen for mer informasjon, og ikke bare ta inn noen eller avfeie dem.
Det handler om å ha riktig informasjon, og det må fastlegen levere.
Henviser legen for å få fred?
Mange er «vanskelige pasienter», og jeg kan faktisk forstå at noen leger henviser videre for å få frem fra en «vanskelig pasient». Jeg er vel å klassifisere som en vanskelig pasient selv, dette fordi jeg kjenner kroppen min, symptomene både på astma og allergier, og jeg har vært igjennom nok beinbrudd, brister og skader til å vite hva faktisk smerte er.
Derfor vet jeg at når jeg velger å oppsøke lege så er det fordi noe er galt med kroppen.
Jeg vet om pasienter som er henvist hist og her, og som synes det er greit å oppta køen i helse-Norge, fordi da får man utredninger og slipper jobbe. Heldigvis er det få av dem!
Men en fastlege har ikke all verdens av tid, og kanskje er denne pasientens mas så ille at man velger å henvise for å få fred; for om en spesialist sier til pasienten at det ikke er noe «galt» med denne, så har fastlegen et belegg for å si «nei» når pasienten maser om smertestillende, behandlinger, sykemeldinger mm.
Det kan være katastrofalt å ikke tro på en pasient!
Jeg har sloss med helsevesenet i 35 år, og jeg er 42år.
Første to tiårene var det pga min mamma som er kronisk smertepasient, og som ikke ble trodd av leger i Finnmark og i Tromsø når hun gråt i smerte, og ikke klarte gå. Ene legevaktlegen klarte skrive i hennes journal «Pasienten er en ung, frisk kvinne på 32 år» , denne kvelden kom min mor krypende inn på legevakta i Alta fordi beinet bar henne ikke grunnet smerter.
Fire år etterpå ble hun akutt hasteoperert i Tromsø, for prolapser i korsryggen som hun hadde hatt i minst 20 år, og som nesten hadde slitt av nervene i korsryggen. Hadde de ventet noen dager til, hadde hun vært lam fra livet og ned i dag.
På grunn av at hun ikke ble trodd av leger og spesialister er hun i dag KRONISK smertepasient! Noe som gjør at jeg ikke bare delvis er vokst opp med en sengeliggende mor i et smertehelvete, nå har en mamma som sliter seg ut på reise fra sykehus til sykehus spesialist til spesialist.
Fordi alle har en formening, og ingen velger å se henne og hennes smertehelvete.
Et smertehelvete skapt av en ignorant legestand!
Jeg lever selv i et konstant smertehelvete grunnet kronisk hodepine.
Siste 6 månedene har jeg vært sengeliggende, jeg har vært sykemeldt og ikke fungert i det hele tatt på grunn av en sinnsyk smerte på venstre siden av hodet. En gjennomtrengende stikkende og pulserende smerte som ikke avtar.
Grunnen vet man ikke, for dette kan være alt fra migrene, senskader grunnet bilulykke, jobbskader, kickboksinga, da jeg krasjet som jentunge med sykkel uten hjelm (Vi hadde ikke sånt da jeg var 5), eller rett og slett en form for «kronisk hodepine» som ikke kan gjøres noe med.
Alle muligheter er åpen!
Det var først i november min fastlege søkte meg til Nevrolog, og jada jeg fikk time; I AUGUST 2018!
ETT ÅR etter at smertene begynte å være konstante.
Jeg har slitt med hodepiner gjennom oppveksten, og voksenlivet, men det har vært nå og da. Men i høst, etter en virusinfeksjon som antagelig var en forkjølelse; så slo faenskapen ut.
Jeg har kun hatt tre dager smertefri; de timene etter legevakta i Ski har satt morfinsprøyte på meg, fordi mannen min kjørte meg dit etter at han var lei av å se meg gråte og vri meg i smerter i hodet.
På legevakten skal du forklare smertenivået på en skal fra 1-10, og jeg kan si som så; Jeg har ikke hatt en dag under en smerteskala 6 siden i august. For det meste ligger jeg på en 8, og i perioder 9-10.
Smertene er intense og jeg har brukt å holde «toppene unna» med en mix av Tramadol og Paracet 1g, i perioder må jeg ta Pinex Forte og Tramadol.
Men legen vil ikke skrive ut slike preparater fordi man kan bli avhengig, noe jeg har forståelse for, men jeg tenker at dette også beror på at fastlegen ikke tror meg når jeg forklarer smertehelvete.
Jeg har vært ganske fortvilet, og til og med min mann har troppet opp på legekontoret og bedt dem gi meg smertelindring. Han ser meg hver dag, og er fortvilet over å ha en kone som ikke klarer noe, som ligger i senga eller sofaen og ikke får gjort noen ting, hverken vært kone eller deltatt i husarbeid. Vi er ikke på besøk, og vi takker sjeldent ja til besøk, fordi vi vet ikke hva slags form jeg er i. Ligger jeg å vrir meg og gråter, er jeg apatisk og tom i blikket, eller sitter jeg over doskålen og kaster opp?
Jeg har en fantastisk svigermor som forbarmet seg over meg, og når skal jeg på fredag til privat nevrolog, fordi jeg klarer ikke å vente til august. Det er ikke mulig.
Jeg tror at personer som aldri har hatt smerter ikke kan forstå hva et smertehelvete er.
Min erfaring er at Foss tar feil:
Når jeg da ser at Per Kristian Foss og Riksrevisjonen mener at fastleger rett og slett kaster bort tiden til spesialister, så blir jeg forbanna. For jeg kan love at med mine 40 års erfaring, både på vegne av meg og min mor, så er det FAEN SÅ VANSKELIG å komme til en spesialist for en utredning.
Fastleger flest er ikke så «trigger happy» på henvisningsknappen som Foss og co påstår i artikkelen.
Kanskje spesialistene FØLER det sånn, og vi kan ikke ta fra noen en følelse. Men alt jeg og min har erfart er at det ikke er så enkelt å komme seg til en spesialist!
Pasienter blir tvunget av et rigid system til å gå til samme legene, som skal hjelpe oss offentlig, i det privat hvor vi betaler i dyre dommer.
Hvorfor?
Fordi sykehuslegen eller spesialisten ikke forstår henvisningen?
Eller fordi det er lagt opp til at det skal være massiv kø, slik at man heller velger det private.
Det private hvor de samme spesialistene sitter.
Nann Jovold-Evenmo
Tlf 46546485
epost. [email protected]
