Jeg er vokst opp i Nord-Norge, og jeg kan med handa på hjertet si at jeg er motstander av at søskenbarn skal gifte seg! Det er fordi innavl ikke bærer noe bra med seg; Når man i gjennom generasjoner på generasjoner gifter seg med sine egne, så hjelper det ikke henvise til at det er at slekt skal følge slekters gang; Det fører til innavl. Enhver som har hatt eget gårdsbruk vet at man låner ut avlsoksen, avlsgrisen eller væren i nabobygder og skiper den avgårde til andre bygder eller andre deler av lander for å “vanne ut flokken” for å slippe siamesiske tvillinglam eller tohodete grisunger og hva det måtte være av avkom. Pokker heller, er bare se på hunderaser og hvor ødelagte mange er fordi de har fremavlet og rasert enkelte hunderaser med innavl, og feilavl.
Sånn er det med oss mennesker også.
Vi innavles om vi ikke utvannes også.
Genetikk, biologi, arv og så videre..
De gifta seg fettere og kusiner i både bygd og by før invandrene kom her i Norge og:
Jeg skal ikke nevne steder, men det fleipes om at det på enkelte plasser i nord, hvor det er så “innavl at til og med hundene lesper og katta har hareskår”, og det er veldig stygt. Men når man vet at alle er gift med fettere og kusiner av hverandre, og dessverre så er det også veldig mange på disse stedene som er både multihandikappede, så er jeg for denne loven.
I Nord-Norge var det ofte spredt mellom bygdene, og det var ikke fritt for at man møttes i barnedåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser, og da var det jo bare tjukkeste slekta. Da var det kanskje ikke rart man kokte suppe på slekta og valgte en eller annen staut kar fra slekta som ektemann, fetter eller tremenning eller kanskje en filleonkel eller mors yngre fetter med ei ekstra bukse og kanskje et jordstykke ikke langt fra folk. Og var han ikke så halvgal, og ikke drakk opp hyra, så var jo det helt greit.
Hadde jenta alle tenna i behold, og bred over baken, så skulle hun alltids være god å føre barn, så fikk hun holde.
For, som min mor bruker si, det var ikke ofte det kom en fremmedkar roende, for dem var det mest rift om.
VI må slutte klage over innvandrerne med søskenbarnekteskap:
Men jeg blir så eitrende forbanna når det da kommer til disse politikerne som ser sitt snitt i å bruke loven for å “ta innvandrerne”, og ikke ser sin egen tante, onkel eller ja til og med foreldrepar. For det er jaggu ikke å stikke under en stol at mange av de som har stemt inn disse FrPerne som er så innvandringsfiendtlig og vil ha denne loven inn, det er slike som har flust av denne typen nære familiebånd selv, og det kalles å bite sæ sjøl i ræva!
For selv om disse rikfolka på Oslo Vest og Bærum kan hente seg slike Statussymboldamer med veskehunder så har det vitterlig vært vanlig både på østkanten, vestkanten og bygd og by i dette landet at man giftet seg både arrangert og ikke-arrangert med fettere og kusiner; Og kanskje mest innad i de rikes sfærer for å beholde pengene. Vi vet jo at vår kongelige høyheter var det mye inavl, med både fettere og kusinebrylluper.
For ikke snakke om de rikes rekker i Norge og Norden.
Og vi skal ikke så langt tilbake i Norge før de rike landadelen, om vi kan kalle dem det presset sine unge døtre til å gifte seg med både rike fettere og onkler for å styrke makta og rikdommen.
SÅ slutt å si at dette er noe nytt som er kommet med invandrerne, det blir rett og slett patetisk av de høye herrer i de blåblå-rekker. De skal pinadø være glad at inavlsgene ikke har slått ut på dem sjøl!
My two cents
Nann Jovold-Evenmo
