Jeg så et innlegg på Aftenposten, som fikk meg til å tenke, og jeg luftet det litt på facebook over helgen, dette med sosiale medier og tilbakemeldinger når vi skriver noe.
Våre smellvakre venner på Sosiale medier!
Vi har alle noen på var venneliste som legger ut et bilde og får haugevis med likes, hjerter, og kommentarer om hvor fantastiske fin, deilig, vakker og gudene veit hvor nydelig og “himmelen må ha mistet en stjerne da du ble født” kommentarer innen tre sekunder” etter at vedkommende la ut det bildet.
Og vedkommende har antakelig ikke annet å gjøre enn å sitte å svare “Sjæl ass beibi” , “fineste beiben” og “awwwww du, Nydeligeste” og slike ting tilbake.
Misforstå meg rett;
Disse personene på min venneliste er smellvakre, og jeg synes det er helt fantastisk at noen kan bli så nydelige.
Det viser et mangfold i det min bestemor, i sine kvasireligøse øyeblikk, ville sagt var i Edens hage.
Jeg har selv nå i voksen alder ramla i Kardashian-fella med retusjerte profilbilder på Facebook, og rett og slett presentert et direkte falsk bilde av meg selv, hvor folk tror jeg er den reima.
Fordi jeg liker min retusjerte utgave bedre, og jeg får faktisk FLERE LIKES!
Enkelt og greit!
Selvsagt, liker jeg min retusjerte utgave bedre enn meg selv, for jeg ønsker jo ikke at folk skal se meg småfeit, usminka, sliten og dratt, med tre dobbelthaker, og gudene veit hva når photoshop er nåtidens gud! Dessuten får du overhodet ingen likes på SoMe om du ikke er glansbilde, photoshoppa, eller er dropdead gorgeous fra naturens side! DET veit jeg! Photoshop er en GUD!.
Og tro meg, jeg har lært, og ingen av mine smellvakre “venninner” (*) på facebook, hadde giddet gitt meg en likes, hjerte eller skrevet en søt kommentar under et bilde av en naturlig-Nann.
Shallow?
Welcome to Fuckings- SoMe people! 
Vi hadde heldigvis ikke SoMe i min Ungdom!
Jenta som skrev i Aftenposten, hadde tatt seg tid til å skrive en kommentar til sin klassekammerat, om hvor nydelig hun var, og fikk to hjerter til svar.
To enkle hjerter, som tar to sekunder og poste.
Mens andre får “Du sjæl ass”, ” Å Nei, du super vakreste nydeligste snuppa mi” og alt som hørte til.
Sosiale medier er faktisk blitt en arene hvor ungdommen på nytt kan føle seg oversett, uønsket, og et sted hvor avstanden mellom vakker, pen, mindre pen, og stygg er stor.
For ikke snakke om populær og overhodet ikke en del av gjengen.
Jeg er glad jeg vokste opp i den tiden da vi ikke hadde sosiale medier, tenkte jeg stille mens jeg leste dette innlegget, for jeg var overhodet ikke populær. Hverken på barneskolen, ungdomskolen, og gud bedre ikke på videregående.
Hva faen TENKTE den lille idioten meg på, da jeg valgte stille som kandidat til Russepresident, liksom?
Jeg vet jo folk lo bak ryggen på meg, himlet med øynene, og at jeg var latterliggjort i huet og ræva, for både det ene og andre.
Men Russepressident?
Selv om mine beste venner stemte på meg, så hadde jeg jo like stor sjanse som en snøball i helvete!!
Men vi hadde ikke sosiale medier.
Takk og lov.
Vi hadde jungeltelegrafen da!!
Og bygdedyret!
Facebook, Instagram, Twitter og Blogg.
Jeg har alt dette i dag. Jeg følges av politikere,skuespillere, vanlige kule mennesker, vanlige ikke kule mennesker, andre bloggere, twittrere, instragrammere, har møtte andre mennesker via alle disse plattformene.
Og jeg har etablert meg som en god sosiale profil, med opp mot 30 000 faste lesere av bloggen min, fordi jeg er utradisjonell og overhodet ikke en blogger som blogger om sko, klær eller sminke.
Jeg har noen få tema som jeg synes er viktig; Tabuer som andre ikke tør snakke om. Derfor har jeg også fått min fair share of drapstrusler. Noe jeg ikke tar så tungt. Det har jeg fått siden jeg var ganske ung, fordi jeg ikke evner å holde kjeft.
Ikke evner å la være å si i fra.
Jeg lever og ånder for tabuer; Og jeg blogger om tabuer; Menns helse, menns likestillingsituasjon i et feministisk samfunn, pappapermisjon, og Mannsdagen. Men jeg blogger også om å gå fra å være en energibunt med turbo i ræva, til å plutselig ligge langflat med en kronisk sykdom som der per i dag ikke finnes en kur for; Nemlig Hemicrania Continua. Og nå også dette som går på Sosiale medier og hvordan det egentlig påvirker oss.
For jeg tror ikke vi skal sitte å påstår at vi ikke påvirkes av sosiale medier.
Jeg synes ikke vi skal si, selv med 30000 faste lesere hver måned at “NEI; jeg påvirkes ikke av at mitt profilbilde ikke få likes”
Venninnen min, Livirén, spurte om jeg kunne finne opp en kur på dette, og jeg skulle ønske jeg kunne. Og jeg er enig med henne, for jeg tenker litt på det hun og jeg snakket om; For det handler litt for meg om bekreftelse; for jeg blogger av to grunner; For å komme ut med mine synspunkter om Mannsdag, Menns helse; og det er mye innen menns helse og samfunnsutfordringer som MÅ frem og jeg har et stort publikum nettopp på grunn av dette; Og da er jeg et talerør.
Men så er det litt dette med at jeg liker å hevde med med min kompetanse, og høre min egen stemme; det å bli likt for min kompetanse, min rolle, min egenskap SOM talerør.
Og da er man tilbake til det å bruke SoMe som en måte å eksponere seg på for å bli sett og bli likt.
Litt sånn se her er jeg. Liker du meg, får jeg anerkjennelse for at jeg er meg nå?
Og da stikker det når hjernen- Nann får mer oppmerksomhet for sin rolle enn utseendet-Nann, selv om det egentlig er sånn vi vil ha det. Eller hva?
Jeg kan ikke si til dere unge at likes ikke betyr noe.
Skulle jeg satt meg ned med denne unge jenta på 16 som er lei seg for to hjerter, så kunne jeg faktisk ikke sagt at det ikke betyr noe. For jeg er 42 år, og blir like såret hver ente gang jeg får lite tilbakemeldinger på blogginnlegg som betyr noe for meg. Eller på facebookbilder som jeg synes selv jeg er fin på, for en gang skyld. Og som de “rette personene” ikke liker eller kommenterer.
Hvorfor skjer det?
Man trenger ikke være ung for at dette sårer på SoMe, og jeg må innrømme at i en alder av 42 år; så har jeg kjent stikker i hjertet selv nå og da når jeg har skrevet en rett ut og ærlig kommentar som -«du er rett og slett nydelig», «Så vakker du er!», «Du er er skjønnhet» og noe i den duren til personer man har på Instagram eller Facebook.
Og ja, man ser de overøses av komplimenter som de glatt svarer «Awwww, du Vakringen», «Du også, nydelig» og ting i den duren tilbake, mens du selv knapt avspises med en likes, om i det hele tatt noe.
Det handler ikke om at jeg er ei klikkhore eller at likes teller i det lange løp.
Det handler om at vi er mennesker av kjøtt og blod, og at vi faktisk bare ønsker anerkjennelse fra noen. Noen som VI ser opp til.
Som VI synes ser bra ut, eller som VI gjerne ønsker å være en del av.
For oss handler det om flokkmentalitet, som har hengt med oss siden barneskolen, da alle ble delt inn i de populære og de ikke populære, og for meg handler det om at denne gangen skal jeg bare denne ene gangen få en likes eller en kommentar fra “den” personen om at “du er vakker”, så har hun også sett meg. Ikke fordi HUN betyr noe for meg egentlig. Fordi det betyr noe denne ene gangen for MIN selvfølelse.
MIN anerkjennelse av meg selv.
Forstå det den som kan.
Så når jeg skriver en ærlig kommentar om at “Du er sinnsykt vakker” så er det faktisk ekte og ærlig, og fortjener kanskje mer enn bare to hjerter tilbake, eller mer enn en likes. Jeg sier ikke at jeg ønsker en “Awww, sjæl at pusesluskesnusken”, men hva men en “Hei Nann, Så hyggelig av deg, Tusen takk, det setter jeg pris på.”? Det hadde i vertfall vært litt mer ekte og varmt. Synes jeg.
Så til dere med tenåringer i hus, som er lei seg for at de ikke får nok likes.
Eller kanskje du som er godt voksen som jeg, og som har lagt ut et nytt profilbilde av deg selv og venter i spenning på likes eller hjerter.
Kan DU med handa på hjerte si at tilbakemeldingene ikke betyr noe?
Jeg kan helt ærlig ikke at slikt ikke betyr noe!
Jeg kan ikke si til noen at det ikke betyr noe det som skjer på sosiale medier!
Fordi da lyver jeg! Ikke bare til denne unge som spør, men også til meg selv!
Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
[email protected]
(*) = Bekjente som anser seg som venninner men som jeg bare har på facebook, men som jeg hverken får en telefon fra, eller snakker med til vanlig.
Jeg kaller det egentlig facebook-fyll. For å fylle ut facebookvennelista for at jeg skal se important ut.
Sånn egentlig.
