I dag slapp Tone nyheten om at hun, Bertine Zetlitz og flere kjente kvinner åpner eget nettmagasin Magasinet DailyStories, og dette beskrives som en kvinnesatsning av Vg
De sier i artikkelen at de skal satse på kvinner i alle ledd, og kvinner er eneste ansatte i magasinet.
Dette er ulovlig; for det første er det brudd på likestillingsloven da alle selskaper skal aktivt jobbe for likestilling, og når de ekskluderer menn, så er ikke dette oppfylt. Det andre er at de bryter diskrimineringsloven, fordi de ikke kommer til å ansette menn fordi de er menn. Ergo håper jeg en eller annen har vett nok til å anmelde dette svineriet av diskriminering og anti-likestilling. Jeg unner enhver mann og kvinne som starter opp å komme seg opp og frem, men når kjente kvinner velger diskriminere og utelukke arbeidstakere fordi de er født men …. Da fortjener de en solid smekk på lanken!
VG har i dag en artikkel om Tone Damli og Bertine Zetlitz som starter nytt Magasin DailyStories, som beskrives som en kvinnesatsning! Dette magasiner er nettbasert og skal angivelig være en arena for å inspirere kvinner innen mote, skjønnhet, interiør, helse og livsstil. Og vi unner dem selvsagt å få suksess.
Men er det greit at de bryter loven? I artikkelen står det «? Vi skal ha kvinner i hele næringskjeden ? og kun ha kvinner på regnskap, på eiersiden, i styret og blant skribentene.» Det vil si at de KUN ansetter kvinner. Jeg ville tro at siden de har med seg på laget Line Varner og Camilla Hagen Sørlie, så visste de et og annet om bedrifter og regelverk bedrifter skal operere inn under. Men denne gangen nei.
De bryter lov om diskriminering og likestilling. Bedrifter og selskaper, ja til og med frivillige organisasjoner, forplikter å aktivt jobbe for likestilling, og de har like lite lov å diskriminere noen som alle andre selskaper.
Ved å bevisst gå ut med at de kun ansetter kvinner, bedriver de kjønnsdiskriminering overfor menn, og de bedriver heller ikke aktivt likestillingspolitikk innad i selskapet. DET er kvalmende av dem! Og min første tanke var «I disse #metoo tider så må dette være en gedigen fleip», men jeg tok feil. De skal ansette kun kvinner, og bare kvinner, fordi kvinner er kvinner. It?s real!
Hva om Spetalen og Stordalen startet magasin, med kun menn? Et nettmagasin for menn og bare ansatte menn fordi menn var nettopp det; Menn.Et magasin hvor de kunne inspirere andre menn innen tips til å starte bedrift, hvilken bil MENN burde kjøre, og hvilken dress som ser best ut i styremøtet. For ikke snakke om menns helse og hvordan man får den glatte «looken» som golddiggerne er ute etter. De skulle ha menn i alle ledd i næringskjeden i selskapet, og kvinner skulle ekskluderes. Ja til og med sekretæren på forkontoret skulle være MANN! Jeg kan love deg det hadde blitt et helvetes ramaskrik i media. Kjente advokater hadde kjørt det het opp til høyesterett kun av prinsipielle årsaker, til og med uten klienter, fordi dette er diskriminerende og ikke i tråd med lovene; Likestillings og Diskrimineringsloven.
Dette må stoppes i retten Jeg håper Elden eller en annen fancy advokat har vett nok til å kjøre denne saken til retten. hvorfor så sinna tenker du? Jeg er ikke sint, men jeg er veldig, veldig skuffet. Skuffet over fremtredende kvinner i norsk offentlighet som går ut å sier «vi nekter menn å jobbe hos oss», og får det ikke konsekvenser, så blir jeg enda mer skuffet. Saken er at Norsk Likestillings og diskrimineringslovens formålsparagraf siste ledd sier «Loven skal ta særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Altså loven i seg selv er diskriminerende overfor menn, Likestillingsministeren har forsøk å endre dette til en kjønnsnøytral lov hvor denne setningen ble erstattet, evt utelatt, men ble stemt ned av et feministisk storting som fortsatt tror at kvinner har det verst. Ved å la disse kvinnene få lov å ture frem med sin diskriminerende og lovstridige fremferd, så godtar vi at denne type lovbrudd skjer; dog det er greit så lenge kvinner begår ulovlighetene. Og en av grunnene til at jeg ønsker denne typen sak opp for retten er for at det skal bli en presedens på denne typen saker, hvor kvinner er de som begår ulovlighetene. For meg er det en prinsippsak. Jeg debatterer likestilling, jeg blir valset ned av militante feminister som mener kvinners rettigheter er verd mer enn menns, kvinners smerte er verre enn menns smerte. Og kvinner skal få lov å ture frem med sin krenkende atferd som de vil. Vel da er det faen steike ikke rart vi ikke har likestilling her i landet!
SÅ jeg utfordrer John Christian Elden, eller en annen TØFF advokat til å dra dette for retten av prinsipielle grunner; Fordi det er ulovlig! Fordi denne typen atferd MÅ få en konsekvens!
Kari-Janne Lid, leder for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt, har en klar beskjed til norske foreldre: ? Har du en 14-15-åring i dag, kan du ikke være så naiv at du ikke tror de drikker alkohol, forelsker seg og vil ha sex. (nrk.no)
Hun følger opp denne med å si “? Jeg mener det er enda viktigere å snakke med guttene enn jentene om disse tingene tidlig. Gjør dem klar over hva de risikerer og ansvarliggjør dem. Snakk om at alkohol og sex kan være en veldig farlig kombinasjon. “
Har ikke jenter ansvar for eget atferd? Jeg må innrømme jeg ble rasende over denne uttalelsen fra politiet! Først og fremst fremstiller hun gutter som ansvarlig for jenters seksuelle debutt, ansvarlig for jenters deltakelse i seksuelle aktiviteter, og ikke minst bekrefter dette det forvridde synet vi har på kjønn og ansvar her i samfunnet. Hennes uttalelser stigmatiserer gutter som eneste som er godkjennende delaktig i seksuelle handlinger! Jenter har like stort ansvar for å ikke delta i seksuelle handlinger hvor motparten ikke vil, og senest i går leste jeg om en ung mann som raste overfor unge kvinners holdninger til sex og kropp: Kløp han i baken, og trodde hun skulle sno seg vekk med at det var en spøk og “Han var jo så sexy, så da MÅTTE hun bare”. I tillegg har jeg observert ungdommer ned i 12 års alderen, hvor det er tydelig at guttene ikke har begrep om kjønn og seksualitet, og at jentene er de som er seksuelt aggressive og den utførende part. På STIL Arena, Langhus, etter en håndballkamp for guttene til min mann, så satt jeg og fulgte med to jenter i 12-13 årsalderen og deres måte å være på overfor noen gutter på samme alderstrinn. Jentene både kløp gutta på brystvortene, tok de i skrittet, og presset sine “ikke helt utviklede” pupper opp i tryne på guttene. Det var tydelig at de ønsket reaksjoner fra guttene, og jentene eglet hverandre opp til å bli mer ekstrem. Guttene oppførte seg som forvirrete vegghøns, og tydelig klar over at gutter skal være snille med jenter. Da tenker jeg det er direkte vettløst av politiet å mene at gutter har større ansvar for seksuell atferd blant ungdommer!. Dette at gutter er ansvarlig i større grad er like idiotisk som å påstå at familiens ære avhenger av om jenta er jomfru!
Hvor går grensen? Det er ikke tvil om at ungdom blir mer og mer utagerende seksuelt, og i tidligere alder enn før, og jeg mener det var annerledes før! Da jeg var 12 år var sex det siste jeg tenkte på, for jeg var opptatt av håndball. Sy klær til Barbie-dukkene som jeg var for “gammel for å leke med”; men hadde et alibi ved å sy klær. Og jeg hørte på musikk, og skulle bli sangstjerne. Og jeg syntes kyssing på film var flaut! Selv om flere av jentene og guttene i klassen var “kjærester”, så var det ingen av dem som gjorde annet enn å holde hender i friminuttene og kanskje sitte på rommet til hverandre etter skoletid å høre på musikk. Samanta Fox sine halvt avkledde pupper var flaut!
Nå i dag vet unger ned i 9 årsalderen hva Porno, sexing, sexting, vennesex og annen seksuell atferd er, og jeg ble IKKE sjokkert over at barn ned i 8 årsalderen har sett porno på Youtube. Det er jo ikke tvil at gutter sikler etter sexy bilder av Nicki Minaj (Som forøvrig er glorete og ikke noe forbilde for unge jenter etter min mening), Bella Hadid, Ariana Grande osv. Gutter snakker om disse stjernene, på lik linje som jentene snakker om Justin Bieber, Zayne Malik, og Shawn Mendes. Men jentene begynner tidligere enn guttene, og det grunnet OPPLEST OG VEDTATT modenhet. Etter mine observasjoner er det faktisk jentene som er pådrivere i aldersgruppen 10-14 år, og selvsagt har jentene på 14 som kanskje har eldre kjæreste mer “Press på seg” for å faktisk ha sex, eller være et seksuelt objekt. Det ser vi til og med på måten de kler seg og måten de er på. Mange jenter leker med guttene for å få oppmerksomhet på kropp og sin seksualitet, og jeg har tenkt tanken flere ganger; Er dette for å teste grenser? Er det for å få oppmerksomhet på kropp og at man er fin? Eller er dette noe jenter har valgt fordi andre gjør det?
Hvem har det faktiske ansvaret for jenters seksualitet og seksuelle atferd? PORNO er allemannseie, og man leser jo opp og ned i aviser og andre medier at porno er sunt for kvinner, så da er det kanskje ikke rart at jenter også ser porno, og tror ting skal være slik. Kvinnelige pornostjerner i USA er millionærer på kropp og ms, og så rent lite pene er de jo heller ikke. Så når unge kvinner i industrien får status og oppmerksomhet, både for hva de driver med men også sin skjønnhet, så er det kanskje ikke rart jenter synes grensene mellom kropp, sex og status er vanskelig å se. For den er ikke-eksisterende. Dessuten har sikkert mange lært av foreldrene; Mange forhold, mange ekteskap, mange samleiepartnere, snille onkler som “Bare overnattet”, eller kanskje “ei fra jobben som trengte et sted å sove i natt”. Ja,mange unger har nok både sett og hørt foreldre prate, både seg i mellom om andre, men også med venner om egne eskapader. Så nå pappa er byens horebukk, og mamma har vært innom 15 menn på leting etter den rette, og over vinglasset sier til venninnene “Man skal kysse mange frosker før man finner en prins”, til høye tilrop og “YOU GO GIRL” fra venninne. Eller at pappa får klapp på skulderen av bestekompisene mens de drikker pils til fotballkampen, fordi han “feide over hu reima sist helg”. Da er det kanskje ikke rart at prinsessa på 14 har sex i fritimen som filmes av en venninne for kred,for det er ikke hva du sier, men hva du selv gjør som de lærer av.
Alt var så mye bedre før, og vi gjorde aldri sånt: Jeg tror vi voksne kan formane og ytre, si og mene alt vi ønsker, men vi glemmer en vesentlig ting; KUA HAR FAKTISK VÆRT KALV! Vi hadde nok strengere oppvekst med tanke på sex og kropp, så har vi også vært unge, tankeløse, og forsøkt å sprenge grenser vi også. Det er garantert INGEN av dagens voksne som har sittet og tvinnet tomler i tenårene, og ikke hatt både lyster eller testet ut grenser for både vanlig, men også seksuell atferd. Til og med i ekstreme religiøse sekter gjør ungdom dette. Dersom du har en tenåring i hus, så ikke tro at datteren din er en stille bisitter som stygge gutter drar med seg ut på negativ atferd i form av sex og alkohol. Og du skal ihvertfall ikke tro at gutta har skylden, for det er jenter som er først ute, fordi deres modenhet er langt foran guttene, og da blir det feil å legge ansvaret og skylden for jenter seksuelle utagerende atferd på guttene. Vi må faktisk lære jentene våre at gutters grenser skal også respekteres. Et nei er et nei uavhengig hvem som sier det. Og vi skal slutte stigmatisere gutter som overgripere og jenter som svake vesen som tvinges til aktiviteter de ikke ønsker delta i.
Jenter i dag vet utmerket godt hvor grensene går, men så lenge vi velger skyve ansvaret over på guttene, så gjør vi samfunnet en bjørnetjeneste. Og jeg gruer meg til disse jentene som får lov til å ha en utagerende atferd, seksuelt mens gutta må ta ansvaret, blir voksne! VI skaper kvinnelige predatorer med null respekt for andre, og spesielt ikke menn; for de skal ta skylda for dem!
I dag er den internasjonale mannsdagen! Kvinnenes 8.mars sitt motstykke.
Forskjellen er stor på hvordan denne dagen holdes.
på 8. mars er det parole-tog for likestilling og kvinners rettigheter. “mot porno” “Mot seksualisering av kvinnekroppen” “Mot overgrep” Mot maktmisbruk osv. Politikerne sloss om å få holde tale på kvinnedagen, for kvinner har verdi i det Norske samfunn. Kvinner skal opp og frem, og vi skal løfte kvinnens rettigheter for hva det enn måtte koste.
19.november er det ingen som går i tog opp Karl Johan med avsluttende appell på Youngstorget. Jeg ser ingen folkehav som strømmer til med paroler for menns rettigheter. I media finner jeg ingen politikere som er ute å skriver kronikker, eller som i det hele tatt gratulerer mannen med dagen. Hvorfor? Har menn det så godt at de ikke trenger noe til å slå et slag, gå i tog for deres rettigheter? Eller har vi et så feministisk syn på likestilling og rettigheter at vi ikke godtar at menn er en gruppe mennesker som også har og skal ha rettigheter.
Mannen skal evolusjonert sett begraves? Camilla Pettersen sier det så uttrykkelig tankevekkende i sin kronikk i nrk.no “Å være mann er rett og slett uinteressant og umoderne. Mannen er noe samfunnet er ferdig med. Han er passé.” Er det slik at vi ikke orker menns sutring om deres manglende rettigheter? I hennes kronikk beskriver hun menn som en gruppe mennesker man ikke trenger mer; fordi kvinnen klarer seg selv. Og dersom de vil ha barn finnes det storkeklinikker i utlandet som gladelig hjelper kvinner til å bli alenemødre. Heller alenemor enn å slite med en mann som skal ha en mening med om oppdragelsen til poden eller prinsessen, er min tanke. VI vet at kvinner, jfr forskning, velger vekk menn med lav status. Menn med høy status, de får ofte flere kull barn, gjerne med kone nummer, 1 , 2 og 3. og det er ikke fritt for at Ola på 43 har en lillebror på fire år og går i barnehagen. Fordi far har høy status, og dermed en som kan yngle fritt med sine koner i numerisk rekkefølge. Disse høystatusmenn er også de som har en stemme i det offentlige rom. Dette er menn som har lov å fortelle, snakke og ha en mening om fedreskap ekteskap, kvinners stilling i samfunnet og hvor verden bærer ad de neste hundre år. Derfor hører vi ikke om ALLE de andre menn i samfunnet.
Mannsdagen trenges sårt! Jeg skrev på min facebook-status “Gratulerer med mannsdagen. Måtte alle slå et slag for menn og fedres rettigheter” Svarene kom trillende på en snor, både under statusen, men også i innboks “ -“HÆ! Har vi en mannsdag?” – “Hva er mannsdagen?” – ” I alle dager har vi en egen dag??” Vantro og spørrende innlegg om en dag kvinnesaksforkjemperne er jævla snare å henvise til når du forsøker å fremme mannens rettigheter, fedres rettigheter under diskusjoner om hvor vidt likestillingen er gått for langt, og om vi faktisk trenger kvinnedagen. Kvinnesakskvinnene vet den eksisterer, men mannen vet det ikke! Mannsdagen er viktig. Jeg ønsker virkelig at vi skal bruke denne dagen til å fremme mannens rettigheter, og ikke minst VERDI! For menn er verdifulle som menn, kjæreste, sjefer, fedre og samfunnsborgere. Og vi trenger dem like mye som de trenger oss, på alle plan i samfunnet.
Jeg er skuffet over at ikke EN ENESTE Stortingspolitiker har vært ute å gratulert mannen med Mannsdagen i dag 🙁 Jeg vil rette en pekefinger mot politikerne som ikke EN av de har vært ute å gratulert mannen med dagen:
Tross alt er det flest menn som tar selvmord. Menn utsettes massivt for samværssabotasje, og ofte med offentlige instanser som nikkende bifaller overgrepet mot far. Vold i nære relasjoner, psykisk vold, rammer i stor grad menn. Flere menn enn kvinner har psykisk sykdom. 1100 menn dør hvert år av prostatakreft. 45,5 % av alle menn har opplevd grov vold etter fylte 18. 6,4 av 10 menn utsettes for seksuell trakassering. 57% av alle gutter på ungdomskolen og videregående skole utsetter for seksuell trakassering.
Jeg ønsker et paroletog for menn hvor vi setter dette på dagsorden. Men først og fremst ønsker jeg at Mannsdagen skal tas på alvor og at vi skal huske å gratulere mannen med dagen.
Neste år håper jeg politikere står i kø for å holde tale på dagen, for å fremme menns rettigheter. Og jeg håper på et tog med paroler som “Delt foreldrepermisjon nå!” “Nei til Samværssabotasje” “Menns smerte – nei til vold i nære relasjoner” “Psykisk helse – Mannen i faresonen” “Mer forskning på prostatakreft” “Sjekk deg- Kreftforeningen” “Stopp økonomisk misbruk av fedre” ” Stopp demoniseringen av menn” “Alle menn er ikke overgripere” “Stopp seksuell trakassering av menn”
Leser i avisene at Regissør Imtiaz Rolfsen ønsket at man navnga disse overgriperne i Norsk film og tv- industri som har begått overgrep, og jeg er faktisk enig i at trollene må frem i lyset.
MEN å navngi? Før de er etterforsket og dømt er jeg ikke enig med.
I Norge har vi en snillisme som gjør at overgriperes navn blir utelatt, mens ofrene ofte står eksponert og ribbet tilbake. Når man varsler om seksuell trakassering i arbeidslivet, er det ofte offeret som får støyten. De blir gjerne forsøkt kneblet, slik at det ikke kommer ut at seksuell trakassering skjer på denne arbeidsplassen, fordi det er ikke bra for Employer Brandingen bedriften har jobbet intenst med i lang tid. Det andre er mistro og manglende tillitt til at personen snakker sant – “Hva mener du? Han tok jo bare på deg, og når ble det ulovlig?”, – “jeg har kjent henne i seks år og hun har da aldri blitt anklaget for dette før” Eller som den jeg fikk høre “Jamen, Nann, det var bare et klumsete forsøk på å sjekke deg opp. Ta det som et kompliment”: Personlig synes jeg ikke tilnærmelser på sms midt på natten fra en av mine overordnede om at hadde han vært single så skulle han kommet og vist meg hva det ville si å ha en mann i sengen min er seksuell trakassering! Jeg synes det er et grovt overtramp nedover i maktkjeden, og jeg mistenker at det var derfor helvete med permittering, utfrysning osv startet 4 uker senere. Jeg sluttet i den jobben, ene og alene fordi jeg stod mot overmakta; Menn som kunne gjøre hva de ville, når de ville, og nektet innse at sin med-eier hadde gått for langt.
Hva er min agenda? Jeg kunne gjerne fremmet navn på de som har utført seksuell trakssering, og andre overgrep, overfor meg. Ja jeg kunne til og med gjengitt samtalen jeg hadde på mitt arbeidssted i 1998, med min kvinnelige sjef, etter grovt overgrep fra fem av mine mye eldre mannlige kolleger. Men for min del handler det ikke om å navngi eller fortelle min historie, for jeg har fortalt den så mange ganger til politi, psykologer, helsepersonell, sosionomer og gudene vet hvor mange. Det jeg ønsker at du som leser skal kunne tørre ta steget frem og fortelle DIN historie, gjerne gjennom min blogg om det er ønskelig. Men også i din omverden; Til familien, venner, ledere og andre som faktisk trenger å høre for å lære at dette skjer alle; INKLUSIVE MENN! Jeg ønsker at vi sammen setter fokus på temaet, og løfter det opp og frem, slik at vi kan jobbe oss gjennom det sammen. Slik at vi kan fjerne dette fra samfunnets overflate, og ta tak i holdningene som ligger nedarvet i oss gjennom generasjoner.
Jeg leste forresten for et år siden om en kvinnelig skuespiller som var lei oppførselen til andre kvinner, når det kom til hennes kjæreste: Iben Akerlie var lei objektifiseringen av sin daværende kjæreste, Jacob Oftebro. Oftebro selv synes objektifiseringen var problematisk: – Jeg har også et problem med å bli objektifisert på den måten. Som tenåring var jeg veldig usikker på meg selv og min egen kropp, og jeg synes det er litt synd å bli et symbol på noe jeg ikke føler at jeg er, sa Oftebro til Dagbladet i 2013.
I år vant Blake Shelton den i usa, og han beskriver seg selv som en bløt vaniljeis med hår på. Er det ikke ganske rart at vi kvinner velger kåre “årets mest sexy mann”? Er ikke dette med på å seksualisere menn, og skape et rom for seksuell trakassering? Kan vi ikke slutte å seksualisere hverandre? Og MÅ vi på død og liv godta at kjønn og sex er det som skal selge i reklame og på film? Det er kanskje ikke rart seksuell trakassering foregår når vi ser kjønn, tenker kjønn, og reglene for rett og galt er diffuse grunnet våre holdninger?
Hva når kvinnen er overgriper og meget kjent? Jeg fikk i går en mail fra en ung mann i norsk filmindustri, han fortalte at han hadde vært utsatt for seksuell trakassering av en meget kjent norsk skuespiller: Han var utsatt for seksuell trakassering av en dame faktisk. Dette er en kvinne som står på mange norske filmplakater, er kjent fjes fra norsk tv, og hun forsøkte ta seg tilrette med denne unge mannen. Jeg skulle så gjerne skrevet hennes navn her, for det er med avsky jeg tenker på hvor prikkfritt og sukkersøtt norske media fremmer denne kvinnelige skuespilleren. Men det er ikke min kamp, eller min historie. Den må denne unge mannen fortelle selv. Men jeg håper den kvinnen det gjelder skjelver i knærne, for kommer dette frem er løpet kjørt. Og kanskje du ikke bør stå som forkjemper for #stilleforopptak
Jeg har også en kamerat som er noe inne i amerikansk filmindustri, og vi har hatt lange samtaler på tlf. Han er nygift med min venninne, en ung, kvinnelig musiker. Og de lever et tilsynelatende godt liv i West Hollywood hvor han er på filmsett hele dagen, løper på auditions og er på prøvespillinger osv. Problemer et at kvinner i bransjen er pill råtten; Godt voksne kvinner innen filmindustrien som tar seg til rette på oppadstormende unge menn som vil inn i bransjen. Han historie er stygg, meget stygg, og det var først etter at jeg hadde snakket med en annen i bransjen der borte han kom med sin. En regel rett voldtekt.
Mange som kjenner meg vet at jeg har en norsk kompis som er meget morsom, som pendler en del mellom LA og Norge. Vi hadde mye kontakt da jeg også bodde der borte, og jeg møtte et par av hans kjente venner. Under en middag i min kompis hjem, kom vi innom dette med tafsing og klåing, og jeg må innrømme; VI fleipet mye om dette med å ligge seg til stjernestatuser, Sugardaddies og kvinner som lar seg forføre av makt og penger. Det var Hollywood, det var vanlig. Denne skuespilleren, ser plutselig ganske oppgitt ut, før han snur seg mot meg rett over bordet og spør “Hva med oss mannfolka da?”, jeg husker min kompis som ellers aldri klarer holde seg alvorlig blir helt stille. Og han fortsetter “Tror du det ikke skjer oss og? Når kvinner har makt er de mye værre! Når de er ferdig med deg er du ferdig.”. Og jeg trodde han! Og jeg tror han mer i dag enn den gang fordi jeg VET kvinner kan være værre. De tvinger seg på deg, og når de er ferdig med deg- så er du også ferdig i bransjen.
Jeg skulle gjerne ha nevnt navnene på alle disse, men av hensyn til deres liv og karriere så mener jeg det ikke er min sak å kringkaste at de er ofre! Skal vi navngi disse kvinnene som har begått seksuell trakassering av en mann…. Isåfall tenker jeg, hvordan vil media motta det? Hva er konsekvensene for hennes familieliv? Vil det i det hele tatt FÅ konsekvenser og ansees som et forsøk på #whataboutisme? Eller vil hennes like kjente venninner i bransjen komme ilende til å peke på den unge mannlige skuespilleren som en løgner. Hadde de forresten løpt til for å støtte sin kollega om vedkommende var mann?
Konsekvenser av å navngi? Når Imtiaz Rolfsen sier vi skal navngi alle som utfører seksuell trakassering i Norsk Filmindustri tenker jeg konsekvenser. Med tanke på at seksuell trakassering er et vagt definert problem, så er det mye basert på følelser når vi skal se om noen er utsatt for dette. Spesielt er det snakk om hverdagstrakasseringen, eller den non-verbale som ofte kan sies å være fleip. Eller at de kan avfeies som “Ikke konkrete tilfeller, og derfor tilfelle av tvil”: Retten: Dette kan føre til store kostnader i norsk rett, hvor mange ofre blir knust, overgripere går fri, og hvor kanskje overgripere som egentlig ikke var en overgriper dømmes, og ei merr som ville ta igjen ikke får straff. Det er mange uheldige konsekvenser. Vi vet også, grunnet statistikk, at i norsk rett dømmes kvinner mildere, og straffen er lavere enn om en mann stod foran retten anklaget for det samme. Retten vil derfor være med på å stigmatisere menn som overgripere, mens kvinner vil av retten få fripass! Jeg tenker at straffen for dette skal være lik uavhengig om du er mann eller kvinne, for menn og kvinner har begge familie, venner og karriere å tenke på, som faller i grus om slikt kommer ut. Men jeg tenker også at dersom vi IKKE navngir så vil de kunne få fortsette, for det er ikke tvil om at denne typen handling er maktmisbruk. Kvinner og menn bruker makt på forskjellig måte, og jeg tenker at kvinner som begår denne typen overgrep bruker bevisst sin kvinnelighet til å fremstå so uskyldig og ja til og med offer om bobla sprekker Uskyldig tl det motsatte er bevist: Jeg er av oppfatning av at det ikke er vi som skal stå for dømmingen av denne typen atferd. Det er det retten som skal. Men når slike saker kommer opp til overflaten, så blir det en heksejakt fra media, nærmiljø, nett-troll og mange andre som er ute etter å ta vedkommende fordi denne har jo gjort noe “Ingen røyk uten ild”, ikke sant. Problemet er når vi tar på oss rollen som dommer og jury, for alt vi vet kan det være hevn fra en som ikke “kom videre i prosessen”, eller i Imtiaz Rolfsens verden “kom ikke videre fra auditon”. Når vi også vet at det er mange kvinner som skriker opp om voldtekt som aldri har skjedd, som hevn, vel da skal vi være veldig forsiktige med å være dommer og jury når slike anklager kommer frem. Familien og barna Det vi har lært av Hollywood er at offentliggjøring av navn fører til at familier faller i grus. Barna til overgriper har ingen del i hans oppførsel, men de, og ektefelle, blir skadelidende. Jeg tenker med gru på alle barn som mobbes fordi faren eller moren er en overgriper i skolegården. For ikke snakke om ringvirkningene i familien, og her skal jeg komme med et eksempel:
Per blir anklaget for seksuell trakassering av sin sekretær, Lena. Arbeidsgiveren avskjediger han, selv om han bedyrer sin uskyld, og arbeidsgiver lover å legge lokk på saken. Men nå står han plutselig uten lønn,og har ikke mulighet å betale sin del av huslånet og bilen, for ikke snakke om barnehageutgifter til minstemann, og handball-avgiftene til de to eldste. Han må finne ny jobb, men kan ikke forvente å få samme lønnsnivå, ei heller har han referanser fra sin arbeidsgiver nå. Kona har vært hjemmeværende grunnet sykdom, og nå står de i reell fare for å miste hjemmet. Lena får all støtte på jobben, og hennes venninner begynner spre navnet hans på facebook, med bilde, hvor han bor osv, og dette kommer media for øret. media kontakter først arbeidsgiveren, og når de får vage avvisninger der, tar de anklagene for god fisk. Først står kona last og brast ved hans side, mens media er utenfor huset til alle døgnets tider, til og med når de sover hører de motorduren i innkjørselen fra fotografer som håper å få et bilde av han hans kone eller barn. tilslutt tar kona ungene med seg og flytter til foreldrene sine, på en annen kant av landet. Ungene etableres på nye skole, men alle vet hvem faren er og ungene får gjennomgå i skolegården. Og kona får blikk og hører hviskingen og tiskingen bak ryggen hennes i barnehagen og på butikken. Han selv sitter alene i det store huset som snart går på tvangsauksjon fordi han fortsatt ikke har fått ny jobb. hvem vil ansette en overgriper? Vennene er borte, ingen stoler på han, eller vil ha omgang med en overgriper! Lena koser seg med sin nye offerstatus, får lønnsøkning, og den kontorlederstillingen hun hadde søkt på, som Per hadde ment hun ikke hadde nok kompetanse til å inneha. Ledelsen har møter om seksuell trakassering, ansatte gjennomgår kurs, osv. Og bedriften går så det griner. Men hva var egentlig historien bak? JO Lena hadde søkt kontorlederstillingen, som Per ville skulle utlyses eksternt, og ikke bare internt, fordi han mente Lena ikke hadde kompetanse nok og manglet personalledererfaring. Lena hadde sagt at dersom hun ikke fikk stillingen, så skulle hun lage helvete for han. Han hadde bare nikket og fortsatt med sitt. To dager senere møter han Lena i garasjen, hvor hun sender han et triumferende blikk, og sier “Sa jo jeg skulle lage helvete” så går hun. Han rister forvirret på hodet og husker ikke en gang samtalen fra et par dager før. Når han kommer på kontoret, kommer HR-sjefen sammen med Daglig leder inn og vil ha en samtale med han. Han er anklaget for å ha begått grov seksuell trakassering av Lena. I følge Lena hadde han brutalt dratt henne ned i stolen, en overtidskveld, og tatt henne med makt. Hun hadde kviet seg for å fortelle dette til ledelse, for hun var redd for ikke bli trodd. Han satt i saksa for noe han ikke hadde gjort, og det gav store ringvirkninger på hans liv.
Så jeg spør en gang til; SKAL vi navngi overgripere? Eller bør vi kanskje vente til de er dømt!
EN debatt på en side i går om likestilling mellom kvinner og menn ble det spurt følgende; Når skal vi bli ferdige med denne krigen mellom kjønnene?
Det som er en oppfatning hos mange er nettopp dette; Krigen mellom kjønn. For kvinner i stor grad kriger mot menn på arenaer som jobb, privatliv og intimsoner. Menn sloss mot kvinner i privatlivet, i barnefordelingssaker, på jobb, og for ikke fremstå som en mannsgris og overgriper.
Har #mettoo gått for langt? Kampanjen setter fokus på overgrep som har blitt begått mot kvinner. Menn lynsjes i det offentlige, navngis, og ofte er det ikke rom for å høre deres versjon, eller vente til en sak kommer opp før man river ned yrket, familien og livet til disse mennene. Ikke at jeg forsvarer dem, men jeg har alltid ment “uskyldig til det motsatte er bevist”. Jeg har kanskje litt for, om en naiv, tiltro til rettssystemet. Det er faktisk gått så langt at flere menn jeg kjenner ikke snakker til kvinner av redsel for å bli misoppfattet. De er redde for å bli anklaget for seksuell trakassering og henges ut via #metoo-kampanjer fordi de stod ved pulten til sin kvinnelige kollega og bøyde seg over og la handa på skulderen for å si “godt jobba”. Vi er faktisk kommer så langt at menn er vettskremt for å bli oppfattet som overgripere, voldsutøvere og voldtektsmenn med kun en tanke i hode; “Kvinner=pupper=mus. Hver gang menn forsøker fortelle sin historie, sin smerte, om sitt møte med overgrep og seksuell trakassering blir han, og oss som forsøker tale mannens sak, møtt med anklager om at vi underminerer og forsøker kuppe kvinners rett til å fortelle om alt det vonde som har skjedd dem. Men anklages for å skrote debatten ved “whataboutisme”. Et uttrykk som brukes for å ta brodden av en diskusjon ved å kommentere “ja men hva om”, eller “hva med de”. Det er her krigen pågår.
Kvinner tråkker på menn: Kvinner har i så lang tid kjempet en kamp for egen verdi, egne rettigheter og har glemt å se at de faktisk tråkker på mannen. Jeg har vært i utallige diskusjoner med kvinner fra kvinnefronten, Kvinnesakskvinner fra sanitetsforeninger, Ottar og gudene vet alle disse grupperingene de tilhører. Det er så mange grupperinger hos feministene og kvinnesakskvinnene at jeg nesten mister oversikten: Det disse kvinnene har til felles er at mannen er fienden. Alt er kamp, kamprop, kamp for rettigheter og kamp for alt. Kvinner skal opp og frem, og menn skal blø! Ved å ikke innse at menn også føler smerte, og at de utsettes for de samme overgrepene som kvinner utsettes for, så vil der pågå en krig. En krig mellom kjønn!
Margaret Atwood Historie? Jeg er rett og slett skremt og ser faktisk for meg en fremtidig Atwood-scenario hvor menn er alvsdyr, og intet annet. Men matriarkatet styrer med jernhånd. Menn skal brukes til å produsere barn og guttebarn settes i hos for “Oppdrett” hvor de med de sterkeste genene får muligheten til å reprodusere seg, De andre blir slaver for kvinnene, og må jobbe døgnet rundt for å gi sine heroiske eiere alt. VI må for all del ikke glemme de pene og deilige mennene, som er slaver, for alle liker jo pene babyer.
Jeg skal faktisk være slem nå å si at dette samfunnet jeg snakker om; VI er på god vei. Ved stemple et kjønn som fienden, ved å nær sagt kriminalisere menn fordi de har feil type kromoson-sammensetning, og for å henge ut alle menn som overgripere, svin, og kvinners værste mareritt. Vel da er vi allerede på god vei. Og jeg kan tenke meg at både Solberg, Grande og Jensen glatt hadde tatt denne makten over menn, fordi de kan.
Skrekkscenario i emning? Ja!! For nå har vi fjernet kjernefamilien fra kartet 80% av alle barn som voksen opp med en forelder bor hos mor 48000 barn får ikke se sine fedre hver mnd pga samværssabotasje Kvinner er yrkesaktive, karrierejagende og takler hus,barn og karriere selv. De trenger kun mannen til en ting; Sex som fører til reproduksjon. Jeg vet om kvinner som har kalkulert godt for å få barn med noen, både planlagt hvor i karrieren de skal være for å få det best økonomisk. Men også hvem de skal ha barn med for å få mest mulig ut av mannens økonomi når de ikke gidder bo sammen med han mer. Hersketeknikker, løgn til barnevern, sympatiatferd på familievernkontor, beregning av hvilke sakkyndige som er best å tale kvinnens sak, trenering av samvær slik at retten dømmer Status Quo.
Krigen mot mannen har begynt. Og krigen vil eskalere. Spørsmålet er om vi har tid til å endre dette ved å endre holdningene til våre etterkommere, slik at de likestiller kjønnene. Slik at DE ikke ser på kjønn som fiender, men klarer jobbe sammen mot en likestilt fremtid.
#metoo, #himtoo #whataboutisme? Jeg kaller det en krig mellom kjønn! Og den er blodig!
Kan vi stole på at LO ivaretar medlemmene når de har dårlig kontroll på egne rekker?
I dag kom det en artikkel i Nettavisen som sier at det har de siste fem årene forekommet 9 tilfeller av seksuell trakassering i LOs egne forbund, og to av dem i det største; Fagforbundet. Dette er skremmende tall og viser at seksuell trakassering er underrapportert, og ikke engang fagorganisasjoner som er medlemmet største støttespiller dersom slike ting skjer på arbeidsplassen klarer holde orden i egne rekker. Når en forening som skal kjempe for medarbeidernes rettigheter og trygge ders arbeidsmiljø klarer begå så grove overtramp i eget hus; da begynner jeg faktisk lure på hvor råtten dette samfunnet vi lever i er.
Gir med høyre og tar med venstre? Slik denne saken beskrives i media, så opptrer LO som en dobbeltmoralsk organisasjon; De gir støtte til medlemmer som opplever denne formen for overgrep med høyrehånda, og bedriver overgrep med den venstre. Men det er ikke så enkelt! Vi skal huske at overgrep er ikke en gruppe basert på kjønn, alder, etnisitet, legning eller andre ting; det er enkeltindivider som begår de grove handlingene. Vi vil så gjerne alle feie for egen dør og sørge for at ting ikke forekommer i våre egne hjem, men fakta er at uansett hvor mye du beskytter og fremmer ditt syn, så er det så at alle hører ikke etter, og ikke bryr seg om formaninger.
Når der forekommer 9 tilfeller i Norges største fagorganisasjon på fem år; Så er dette et symptom på følgende; 1 Manglende kunnskap om seksuell trakassering – noe jeg antok en fagorganisasjon faktisk innehadde. Men med tanke på hvor dårlig kunnskapsnivået i hele det norske arbeidslivet er, så er dette ikke annet enn å vente. OGSÅ i LO! LO selv sier “Det kom først flere signaler som var vanskelige å bedømme. Men etter hvert kom det signaler fra flere kanter, hvor vi så at flere episoder hadde eskalert og blitt mer intense.” Personlig mener jeg at det ikke er vanskelige signaler å bedømme. Dersom LO og andre arbeidsgivere hadde hatt mer kunnskap, bedre opplysning om dette og tatt dette på alvor; så hadde ikke signalene vært vage. Seksuell trakassering er faktisk KLOKKEKLART!
2 Det ER sosialt akseptert– Seksuell trakassering er dessverre sosialt akseptert i Norsk arbeidsliv. Dette selvfølgelig grunnet manglende kunnskap, men også fordi vi har en tendens til å undergrave vår egen rolle i dette; både som utøver av overgrepene, men også tilskuere. Det skjer så ofte og er så vanlig at vi faktisk ikke tenker over at det er det det er! Hverdagstrakasseringen med blikk, kommentarer, maskerte vitser er så inngrodd i vår væremåte at vi ikke anfekter eller vurderer våre utsagn.
Varslingvernet er så dårlig, at medarbeidere som varsler blir trakassert fordi de har varslet om trakassering. I arbeidslivet er det faktisk det samme som på skolene; Det er offeret som må slutte! Ikke overgriper.
Hva nå LO? Det må ryddes i egne rekker. LO må gå foran med åpenhet om episodene og vise at de tar tak. I tillegg må de åpne for å vise hvilke prosesser og prosedyrer de bruker for å avdekke, behandle disse sakene. LO må gå foran som et godt eksempel på at slike saker får en konsekvens for overgriperen, og at de trygger offeret! LO bør nå bli pådriver for at LDO skal få igjennom at Seksuell trakassering blir en del av HMS-lovgivningen, og at det skal foreligge klare prosedyrer for håndtering av rapportering, samt at det skal gis midler til økt kunnskap om seksuell trakassering ut på medlemmenes arbeidsplasser. OG de må jobbe for økt varslingvern, for dagens lovgivning fungerer ikke i praksis.
Kan jeg som medlem stole på LO? Vel jeg er selv medlem i HK, og velger å stole på at min fagorganisasjon etter disse avsløringene er mer bevisst på at dette forekommer, at de tar tak, og at de jobber for oss medlemmer. Jeg forventer at min organisasjon kommer styrket ut av dette, med klare konsekvenser for de som er overgripere i organisasjonen. Derfor gir jeg LO en sjanse til å rydde opp, noe jeg også hadde gitt en arbeidsgiver hvor dette kommer frem.
Jeg leser med gru at 487 kvinnelige skuespillere har sett seg nødt til å starte et opprop #Stilleforopptak.
Dette skulle være totalt unødvendig i verdens mest likestilte land, eller hva? Og mange tenker at dette er uhørt, hvordan kan sånt skje. Men jeg tror svaret ligger i et to-hodet troll som heter “Sosialt akseptert”.
HVA ER SEKSUELL TRAKASSERING:
Seksuell trakassering er uønsket seksuell atferd rettet mot en person eller en gruppe mennesker.
Definisjonen av seksuell trakassering er vag: Fordi den sier uønsket seksuell atferd. Hva er så seksuell atferd og når er den uønsket? Når kan vi si den er uønsket? Når kan vi si det er seksuell atferd? Gjelder det bare når den er uønsket OG seksuell? Er det når det er ubehagelig, eller når det er fysisk, eller er det bare uønsket oppmerksomhet av en som er forelsket i deg som ikke vet hvordan han/hun skal fremme det og bli sett. Det er mange nyanser, og det finnes flere former for seksuell trakassering; Verbal , Non-verbal og Fysisk. I tillegg kommer hverdagstrakasseringen:
“Vil du være kjæresten min?” Jeg husker en episode fra min ungdom, hvor jeg satt på skolebussen på vei hjem fra Ungdomsskolen. En av guttene på trinnet hadde mobbet meg og min venninne i to hele år. Og det var rett og slett ikke mulig å forklare hvor grusom denne gutten var. Venninnen min sluttet på skolen i 8.klasse fordi han var så fæl mot henne. Ihvertfall, på bussen kommer han plutselig bort og lurer på om han kan sitte ved siden av meg. Bussen var full, vi har ikke lov å stå, så jeg svarer ja. Så han setter seg. Like etter at bussen begynner rulle sitter han og fikler med henda sine, ranselen sin, og begynner stryke meg på låret. Jeg flytter vekk hånda hans og han blir litt “rar”. Så spør han om han kan komme på besøk på ettermiddagen fordi han vil gjerne snakke med meg om noe. Selv om jeg er ganske irritert på dette vesenet som har drevet grusom oppførsel mot meg og min venninne i så lang tid, så sier jeg ja. Tanken er at KANSKJE han vil be om unnskyldning. Ettermiddagen kommer, og han kommer på besøk. Jeg velger la døren min stå på gløtt, for foreldrene mine er heldigvis hjemme, og setter meg i sofaen (Ja, jeg hadde sofa på rommet) Han går noen runder rundt i rommet mitt og ser seg rundt før han plutselig slanger seg ned ved siden av meg, og spør; “Vil du være kjæresten min?” Jeg tror ikke jeg har vært så sjokkert i mitt liv. Men jeg mister heldigvis ikke munn og mæle, og svarer at “Nei, vet du hva! Nå har du faen meg mobbet meg og Siv i så lang tid at det har gått ut over skolegang og livene våre. SÅ NEI! Jeg kommer ALDRI til å bli kjæresten din! For å være kjæresten til noen må man like dem, og jeg liker ikke deg for det du har gjort! Og det du har gjort viser at du IKKE liker meg heller”. (Min far hørte hele tiraden, og var ganske enig med meg i mitt ordvalg, dog han mente jeg burde vært krassere). Jeg ba han gå. Han sluttet mobbe, han så ikke på meg resten av skoletiden, og da jeg begynte på videregående så valgte vi forskjellige retninger og jeg har kun sett bilde av vedkommende i lokalavisen i ettertid. Men jeg grøsser! Grøsser over at han la hånda på låret mitt og begynte stryke. At han valgte spørre om jeg ville være hans kjæreste! Jeg blir faktisk fysisk kvalm bare jeg hører navnet hans. Men var det seksuell trakassering? Nei! Det var mobbing! Grov mobbing i lang tid! Så en klumsete måte å spørre om å være kjærester på.
Politikere godtar seksuell trakassering i egne rekker: Politikere har i mange år oversett det som skjer i egne rekker, og jeg tenker at når Norge velger forfremme en overgriper (Terje Søviknes) til statsråd, så er dette enda et bevis på at Seksuell trakassering er sosialt akseptert i dette landet. Rune Øygården var Ordfører i VÅGÅ kommune, og drev systematisk overgrep mot en jente på 16, som han var en “politisk leder” for.
Norsk politikk har ikke vært så likestilt som i dag, men når det avdekkes at KUN 5% av landets bedrifter og etater har prosedyrer som hvordan man skal behandle varsling om seksuell trakassering, da har politikerne gjort en veldig dårlig jobb med å få dette på dagsorden. Vi har et politisk Norge som er ute å synes ting er grusomt i media, men gjør de noe med det?
Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) har lest noen av historiene. Til Aftenposten sier hun det står stor respekt av kvinnene som snakker ut. – Det er vondt å tenke på hva disse kvinnene opplever på det som skal være trygge arbeidsplasser. De er blitt behandlet som objekter og utsatt for maktmisbruk. Jeg tror det er helt nødvendig at dette kommer fram i lyset hvis vi skal få slutt på denne ukulturen, sier Helleland.
Jeg synes Helleland kunne uttalt seg mindre vagt, og med mer pondus. Og jeg tenker at så lenge politikere blir belønnet for sin uønskede seksuelle atferd, så er det kanskje ikke rart at det i andre fora er helt greit, eller Sosialt Akseptert.
5% av Norske bedrifter Når kun 5% av norske bedrifter har prosedyrer for hvordan man varsler og behandler slike saker, så er det kanskje ikke rart at det forekommer. Jeg har vært i kontakt ed mange firma og etater i Norge for å høre om jeg kan komme inn å snakke med ledelsen om seksuell trakassering, lovverk og prosedyrer ved varsling og behandling. Det jeg får til svar er “Nei takk, men vi har allerede det vi trenger”. Men har de virkelig det når KUN 5% av norske bedrifter og etater har prosedyrer for slikt? Og har de virkelig det når jeg snakker med ansatte i flere av disse firma og etater som aldri har hørt om noen saker som er tatt alvorlig? Jeg vet at LDO jobber intenst med å få Seksuell trakassering inn som en del av HMS-lovgivningen, men jeg har forstått at det er en vanskelig jobb å få det med. Og Norge ER tungrodd og vanskelig. For fortsatt er det slik at varslere er de som må slutte på arbeidsplassen, men overgriper får bli. Fortsatt er det slik at belastningen for å varsle er større enn konsekvensen for å utføre seksuell trakassering. Fordi seksuell trakassering er og blir sosialt akseptert i samfunnet vårt.
Liten eller ingen kunnskap om seksuell trakassering. Jeg merker når jeg snakker med bedrifter og mennesker om seksuell trakassering at kunnskapen om dette, og hva det er, er veldig lav. Mennesker har gått et helt arbeidsliv uten å forstå at det de har gjort, eller opplevd mot seg selv, er seksuell trakassering. “Det var bare sånn vi hadde det på jobben” “Man godtok at vi fleipet sånn alle sammen, og når alle er med på det så er jo ingen krenket”. “Skulle jeg følt meg krenket hver gang de kom med en vits om at kona hadde overtatt ballene?” Når jeg forteller at seksuell trakassering er UØNSKET seksuell atferd, er det mange som ler. For det er ikke fritt for at man selv har kommentert noe om hun nye “reima” på kontoret, eller han drit.deilige på salg som man gjerne skulle hatt en runde i køya med. Eller at man direkte har sagt til en av sine medarbeidere “Hadde jeg ikke vært sjefen din, så skulle jeg faen meg vist deg hva det ville si å ha en skikkelig mann i køya”. Den siste setningen har jeg fortsatt lagret, for den kom fra han som var medeier i et selskap jeg jobbet i for bare noen år siden. Vedkommende fikk høre nøyaktig hva jeg mente, og jeg var tydelig på at dette var seksuell trakassering. Jeg fikk beskjed av en av de andre medeierne om å “ta det som et kompliment”, og han fikk og svar på tiltale, for jeg tar ikke slikt som kompliment!
Kunnskapsnivået er ekstremt dårlig, og jeg mener vi som sitter med kompetansen om dette bør være der ute i lag, foreninger, organisasjoner, bedrifter og etater, på skoler, for å snakke med ledere, elever, lærere og medarbeidere om dette tema. Snakker vi ikke om det, forteller vi ikke om at dette er et økende samfunnsproblem. Vi må tørre å snakke om det, og vi må tørre komme med reelle tall om hvor mye dette foregår; 8 av 10 kvinner vil gjennom livet oppleve en eller annen form for seksuell trakassering. 6,4 av 10 menn vil det samme. Menn og kvinner utsettes for dette og menn i større grad av eget kjønn, selv om det er små forskjeller på utøvende kjønn.
Når vi VET at kun 5% av norske arbeidsplasser har prosedyrer for dette kan vi tenke på dette som et tre-hodet troll; De stikker hodet i sanden og nekter innse at dette er noe som kan skje på deres arbeidsplass, de har for liten kunnskap om seksuell trakassering, og det er så sosialt akseptert at de ikke ser på det som seksuell trakassering.
Kan vi fortsette godta at seksuell trakassering er sosialt akseptert i norsk arbeidsliv?
Nann Jovold-Evenmo tlf 46546485
Kilder: Mona Bråten og Beate Sletvold Øistad . Seksuell trakassering i arbeidslivet Undersøkelse blant Fellesforbundets medlemmer i hotell og restaurant og Fagforbundets medlemmer i helse og omsorg
Prop. 81 L (2016 ? 2017) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) – Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)
Før jeg begynner mitt innlegg vil jeg være krystallklar; Jeg mener en kvinne skal kunne gå naken ned Karl Johans Gate UTEN at noen rører denne kvinnen.
Jeg satt og drodlet litt på dette med seksuell trakassering og vår verden. I enkelte land må kvinner pakke seg inn slik at hverken kropp, hår, eller øyne synes for å “passe på at kvinnens ære er i behold”, noe jeg finner kvinneundertrykkende og regelrett avleggs. Det andre med innpakningpapir er at jeg tenker menn heller blir som småunger på julaften, hvor de bare venter på sjansen til å rive av dette laget så de får komme til leketøyet. For med tanke på alle overgrep mot kvinner og barn som forekommer i de land hvor disse plaggene er “Pålagt”, så kan en ikke påstå at det har noen preventiv eller moralsk effekt.
Men denne tanken fikk meg til å tenke på media og kjendisers roller innen seksuell trakassering, overgrep, og voldtekt som har ført til #Metoo-kampanjer. I alle hjørner av verden har vi forskjellig syn på dette med sexy, og jeg har sett at menn som presenteres som sexy man of the year oftest presenteres som sunne, veloppdragne menn i dress eller hvit skjorte i media, mens kvinner presenteres som “horer”.
Kan man ha delt skyld? EN gang spurte jeg en kvinne som på det tiden var glamourmodell og utsatt for voldtekt, bildene hennes var ikke bare lettkledde, de var rett og slett pornografiske, og jeg kan ikke nekte for at mange var rett og slett så delikate at jeg hadde vurdert å skifte side for en periode bare for å få “a piece of that”. Så ble hun utsatt for voldtekt, av fotografen som tok bildene. Hun har i flere år ligget å skrevet til alle som ønsker ha plakaten hennes på rommet sitt, sitte å runke til bilder av henne i bladene Aktuell Rapport, Vi menn, Cats, osv. Med både pupper og mus på display, hvor hun overhodet ikke pakket ting inn. Men blottet alt hun hadde, uten blygsel og med en kåthet i blikket som kun en kvinne som ser på mannen sin like får hun kommer har. Var det da rart at noen gikk over streken? Hadde hun skyld? Eller hadde hun ingen skyld i dette? Kanskje en brannfakkel å komme med slike spørsmål i disse #metoo-tider, men jeg undrer. Og jeg vet hun selv har undret på det samme, for vi har snakket om det mer enn en gang. Men begge er voldtektsofre, og begge hadde problemer med nettopp det. Forskjellen på min og hennes var at jeg hadde på med militærboots, stor ullgenser, skinnjakke, og jeans da jeg ble voldtatt, og jeg ble dopet for å bli “medgjørlig”. Hun var naken, og av en hun hadde invitert inn i sin intim-sone. Jeg valgte gå ut å møte min kvinnelige kollega, og jeg burde kanskje gått hjem da disse heslige andre som hadde trakassert meg på jobben tidligere var tilstede, men jeg trodde jeg var nok påkledd og trygg. Hun hadde jobbet med denne fotografen flere ganger, de var venner, hadde vært på reise sammen tidligere, og hun trodde hun var trygg. Hadde vi skyld i dette selv? Kan vi dele skylden med våre voldtekts-personer?
Kjendisenes statusbilder, er det slik vi ønsker våre unge avbildes: Jeg har sett Nicki Minaj sine bilder som skal “break the net”,
Og jeg sa det til min mann i går “Er det rart unge jenter tror de må kle seg som horer, eller kle av seg på snapchat, facebook og andre apper for å få likes?”. Kjendisene gjør det for oppmerksomheten.; Nicki Minaj, Kim Kardashians, Scarlet Johanson, og mange flere kvinnelige kjendiser har valgt å ta bilder som presenterer de som kåte, horete, glorete, og rett og slett “ta meg for faen”. Ja til og med #Metoo-kampanjens starter; Allyssa Milano har slike bilder! Er det ikke lov for voksne å være sexy? Jo for all del, men det er forskjell på sexy og kåt & klar, er det ikke? Jeg tenker på disse ungpikeidolene, som ser ut som de knapt er blitt voksne, som Ariana Grande opptrer supersexy med “ta meg blikket” i noe som ser ut som en skolepike på 12-14 i uniform. Selena Gomes , Ashely Tisdale og Demi Loavto – ungpikeidoler som velger å la seg avbilde som sexsymboler. Da tenker jeg ; ER DET RART VÅRE UNGDOMMER POSTER SLIKE BILDER AV SEG SELV PÅ SOSIALE MEDIER FOR Å FÅ LIKES? Nei! Tenker jeg. (Foto av Ariana Grande)
Ariana Grande – Ungpikeidol for jenter fra 10-14!
Over-seksualisering! VI lever i et over-seksualisert samfunn hvor terskelen mellom min og din kropp sakte hviskes ut, og blir ikke eksisterende. Et samfunn hvor unge jenter føler de MÅ være nakne, sexy, deilig, og gjerne ha flere partnere i form av vennesex for å komme opp i hierarkiet på ungdomsskolen. Ungdommene har et syn på kropp som er grusomt. Det er en salgsvare for å få likes. De bytter bort kroppen sin for å bli likt. De bytter bort respekten for seg selv, sin seksualitet, sin helse for å få likes. Når de begynner i arbeidslivet er skillet mellom sex og arbeid borte, og når da gutta som er vant til å få for å være kule tafsere og aktive deltakere i de seksuelle relasjonene på ungdomsskolen og videregående prøver seg på jobb; DA skal liksom loven om likestilling og seksuell trakssering gjelde. For da er halvparten meldt inn i en kvinnesaksgruppe og de skammer seg over å ha solgt seg som tenåringer for likes, og skylder på guttene. Jeg har sittet og sett jenter ned i 12-års alderen, på den lokal idrettarenaen i lokalmiljøet; jentene er seksuelle predatorer som ikke går av veien for å tafse på guttene, ta de på pikken foran på shortsen eller gni seg opp i de for å få reaksjoner. Flere av gutta dytta jentene bort, men de gav seg ikke. Så jenter er faktisk ikke så uskyldige små nøster av mildhet og omsorg, de er overgripere og deltakere på lik linje med gutta. Samfunnet vårt har sex, porno, nakenhet, sexyhet osv over alt! Det er ikke til å unngå.
Seksualiteten på jobben: Jeg kjenner flere som kler seg sexy på jobb. Kvinner som trener for å være fin og stram. FOr å få oppmerksomhet på jobben og i handlekøen på Kiwi. Menn som trener og trykker i seg doping for å være deilig foran speilet, og så kred for muskler og vokset kasse som er smurt inn med olje. De liker oppmerksomheten. De trigges av den. Og da, når du hele tiden går rundt å oser ” ta meg” så er det kanskje ikke rart at noen misoppfatter og tafser, både menn som kvinner. For vi skal IKKE glemme at kvinner er like ille som menn. For hver 3 kvinne som er utsatt for seksuell trakassering, så er det 1,8 menn som også er utsatt. Vi velger stigmatisere menn som fenden for vår seksualitet og som overgriper, mens vi lar våre ungdommer (UNGER!) få lov å briske seg på sosiale medier som primitive kåte dyr. Jeg tenker det er på tide vi snakker om HVOR vi lærer at å tråkke over grenser begynner, og gjør en innsats der; For det hjelper ikke snakke om seksuell trakassering når det er en del av måten man er oppvokst på og tror dette er normalt! Som voksen, forelder, bonusforeldre, tanter, besteforeldre, onkler osv har vi faktisk et ANSVAR! Kvinner og menn som har barn og unge i sin nærhet!
Jeg legger ikke skyld på et kjønn! Jeg legger skylden på samfunnet som har skapt en yngleplass for sex, vennesex, overgrep, tafsing og systematisk seksuell trakassering er blitt innpodet i alle fra de er ungdommer – både menn og kvinner.
VI ser alle disse sakene, og jeg er ikke sjokkert i det hele tatt. Jeg har 22 års fartstid i arbeidslivet, og i denne perioden har jeg sett seksuell trakassering blant kolleger, mot andre, mot meg selv, til og med mellom kunder når jeg jobbet på utesteder. Men det jeg blir oppgitt over er at INGEN velger snakke om hvor ukulturen starter!
SEKSUALISERT UKULTUR STARTER I BARNESKOLEN! Allerede på barneskolenivå er barn mestre i trakasseringsteknikker, enten podenpå 8 står å skriker «Jævla Homo», fordi han ble utestengt av leken han var for voldsom til å være med på. Eller jenta i 8 klasse som er litt sær i forhold til resten som det hviskes om bak hennes rygg «Hun er lesbe! Det er derfor hun kler seg sånn». Stereotypi og overgrep starter i Barneskolen, kanskje vet ikke ungene HVA homo betyr, men her i huset er vi klare på at dette ikke er et skjellsord, men et vakkert «navn» på to menn som elsker hverandre og har valgt å være sammen. Norges mest brukte skjellsord i skolegården er faktisk «Homo», «Lesbe» og «hore», alle tre ordene høres daglig blant små barn i skolegården, og dette er faktisk verbal seksuell trakassering!
SEXING: Etter et foreldremøte på en Ungdomsskole i Follo satt det storøyde sjokkerte foreldre og hørte at Rektor advarte mot vennesex. «SEXING» heter det visstnok blant de unge. Dette er da BARN ned i 12-åralderen som har sex med venner for å «Øve seg» til det bli alvor. Hva er forskjellen på å ha sex og øve seg, er for meg litt vanskelig å finne ut av. De sender dette rundt til hverandre på snapchatt, facebook og andre apper ungdommen har tilgang til, og jentene blir IKKE stemplet som horer. De blir mer populær og får masse likes av andre. Gutta sender pikk-bilder til jentene, og ber jentene om å sende puppebilder tilbake. Det er en ungdomskultur som legger lista for seksuell trakassering i arbeidslivet.
HVOR LÆRER VI AT DETTE ER GREIT? Når pappa sitter rundt middagsbordet og snakket om den forbanna homoen på jobben som fikk inn den kontrakten han selv hadde jobbet med. Når mamma forteller at naboen er ei hore fordi hun nå er på femte mannen på kort tid. Eller når single mødre sitter og snakker om de mannfolka de gjerne skulle harvet over på jobben for «Han er så deilig», med ekstremt lite selvrespekt å spore. Eller tanker om at poden eller prinsessa sitter og hører på. Unger opplever at foreldrene sender flørtende meldinger, kommentarer, signaler. Og i verste fall; De snakker om at det er greit å skjenke «han» full å lettlurt, hvordan de synes han har sååååå deilig kropp. Pappaer som snakker om «den reima på kjørekontoret», eller at «Hun nye blondina med de store puppene, som viser frem silikonpuppene sine». Da er det ikke rart at 8 åringen skriker homo eller hore i skolegården! Da er det kanskje ikke rart at 12 åringen har vennesex med en av gutta på 14 år, for å «øve seg» til de kommer i forhold!
VI MÅ TØRRE SETTE GRENSER: VI voksne må tørre sette grenser, både for oss selv, men også for hva vi mener er greit for våre barn og unge. Unge som opplever at sexing, sexpress, dick pics og puppebilder, samt det å spre video av seg selv ha sex; Vel de gjør terskelen for seksuell trakassering i arbeidslivet enda lavere. Dette gjør at man får en høyere toleranse for ulovligheter, og neste steg er voldtekt og andre overgrep. Å Ikke sette grenser gjør at vi skaper en norsk jobbkultur hvor seksuell trakassering er greit. Når det var «uskyldig moro på skolen», hvorfor er det da så farlig på jobben? Grenser, åpenhet og ikke minst snakke om hvorfor dette er ulovlig og skadelig både for deg selv, og dine medelever, samt legge lista for å snakke på deres eget nivå.
GUTTER OG JENTER: En annen ting vi også må tenke er at jentene er faktisk like ille som gutta! Dette er ikke et kjønns-spesifikt problem, men noe som alle er med på, alle utfører og alle gjør. Å si at vi skal oppdra gutta våre bedre er et spill for galleriet, for på ungdomsskolen er jentene mer moden enn gutta, og de er like seksuelt aggressive og pågående; både med å ha sex og gjøre seksuelle tilnærmelser, men også når det kommer til gruppepress for å få andre til å gjøre dette.
En kompis av meg tok tattoveringen “a smooth sea never made a skilled sailor”
Dette er et av de ordtakene jeg synes er passende om dagens arbeidsliv, og det er faktisk slik at ting blir verre fremover, både for meg og deg. Men vi må slutte å gjemme oss bort når ting skjer, og vi må ikke slutte å ha en stemme for de som ikke klarer snakke selv. Jeg var i to år talerør for de som ikke snakker; Nemlig menn. Menn som daglig utsettes for seksuell trakassering, og det er ikke rent få heller. Dessverre var visst bloggen et regelrett karrieredrap! Ja, på linje med SSB-forskeren Holmøy, som forsker på kostnadene av innvandring og ble tvangsomorganisert fordi lederen ikke ville at denne typen “regnskap” skulle fortsette. Han gikk ut, gav arbeidskulturen og lederstilen i SSB en kraftig slagside, og nå gjenstår det å se hvordan den skuten der seiler videre. Og ikke minst hvem som kommer inn som leder: En politisk styrt dilter av Siv Jensen, eller en trygg leder som er partipolitisk uavhengig og tørr ta de grep som trengs for å sette seil mot nye og tryggere farvann. Må innrømme, det hadde vært en drømmejobb for ei dame som meg, men jeg har hverken den reelle fagkompetansen eller har erfaring nok.
Jeg stengte den gamle bloggen min etter at jeg fikk beskjed om at “det er ikke rart du ikke får jobb fordi du sier så mye”, og kommentarer som “arbeidsgivere vil ikke ha noen som har så sterke meninger”.
Karrieredrapet mitt vil dessverre måtte fortsette fordi jeg ikke kan holde kjeft! Jeg er faktisk kommet dit at jeg nå gir faen, om en arbeidsgiver ikke takler et menneske som er engasjert i samfunnet rundt seg, tørr å ha en stemme, og tørr å ta opp emner som andre oppfører seg som strutser rundt? Vel, beklager da er det kanskje greit at jeg ikke får meg en jobb hos disse personene. Jeg utdanner meg innen HR og Personal, og der er faktisk her de temaene jeg blogger om vil komme opp! Da tenker jeg at dersom arbeidsgiver bekymret for å ansette en person med bred kompetanse, rettferdighetssans, og en sabla arbeidskapasitet fordi man velger ha en stemme i det offentlige; Da har arbeidsgiver misset et par ting: 1. Engasjement er viktig. 2. Reell likestilling og likeverdig syn på mennesker er viktig 3. å TØRRE ta de vanskelige samtalene, være en folk kontakter for nettopp å snakke om seksuell trakassering, mobbing, diskriminering, og kjønnsperspektiv; Det er viktig. Det fjerde og siste jeg vil poengtere er at å ansette en rævdilter uten egne meninger kan kanskje være behagelig, men når shit hits the fan, og du som leder må stå i det; så er det pokker så viktig å ha medarbeidere som kan hansken med det og lede skuten din trygt gjennom stormen .
Uten blogg, manglende mulighet til å sloss for mine fanesaker; Jeg var heldig og fikk et innlegg inn i nettavisen om #metoo-kampanjen som startet i USA. Innlegget kan du lese her: http://gjest.blogg.no/1508326233_metoo.html Og jeg fikk mye god respons på innlegget etterpå. En respons som viser meg at min stemme høres, og trengs der ute. Spesielt i disse Weinstein-tider hvor menn gjøres til allmenn fiende fordi de kan penetrere og derfor er overgriper.
Jeg kopierte i går på min facebook et innlegg fra enn mann, hvor han kommenterer at kvinner kommer lett unna dette med seksuell trakassering, et emne jeg har vært opptatt av i flere år. Både fordi jeg selv har vært utsatt for det, og det meget grovt. Men også fordi jeg kjenner til mange tilfeller hvor MENN er utsatt for det, men det tas ikke på alvor. Jeg blir da mektig oppgitt når kvinner spør om jeg ikke har andre ting å bry meg med, eller hvor i alle dager jeg “vet” alt om hva som foregår.
Hvordan vet jeg at menn utsettes for seksuell trakassering; Fordi jeg har studert likestillings og diskrimineringsrett ved UIO, og syntes at casene i pensum var ensporet og direkte mannefiendtlig, så jeg begynte lete etter forskning på temaet; Og det er forskning, både norsk, skandinavisk, og internasjonal forskning som viser at summa sumarum; For hver 3 kvinne som utsettes for seksuell trakassering, så er det 1,8 menn. I min leting etter svar ble jeg direkte motarbeidet av kvinnesaksforeninger, og sterke stemmer i det offentlige. Ja til og med politikere, mannlige sådan, hevder at kvinner er mest utsatt derfor skal vi se på den vinklingen. Og for meg blir det feil.
Har jeg sette seksuell trakassering? Definitivt. Jeg har selv blitt utsatt for GROV seksuell trakassering på jobb, men dette handler ikke om meg. Det handler om at kvinner slipper unna:
Case 1: En av de som hyler opp om urettferdighet for kvinner, trakassering og at kvinner skal få være i fred var en jeg har sett utføre dette. Blikk, kroppspositur , henvisning til at man var singel og det var LENGE siden, og direkte hentydning til en stakkars kelner. Det var “spøk”, “moro”, “det var stand up”, “show”. Jeg kan garantere at hadde min gode venn Valen sittet på et julebord, sett sultent på en kvinnelig kelner, kledd av henne med blikket, og sagt at “Jeg er single, og det er veeeeldig lenge siden”. og stilt seg “tilgjengelig” med kroppen. Da hadde helvetet vært løs. Men fordi dette var en kvinne, så lo vi. Tankeløse som vi er. Mens stakkars kelneren var svett, rødmet, og tydelig ubekvem.
Case 2: Jeg stod i mange år i døren i hovedstaden, og kvinnelige dørvakter var kanskje ikke så vanlig da jeg startet med det. Men vi merket fort at kvinnelige vakter var voldsdempende, det er sikkert og visst. Mange av mine mannlige kolleger ble direkte utsatt for seksuell trakassering av kvinner på byen. Kvinner som med litt innabords både tafset på vakta, kom med sultne hentydninger, forsøkte presse både pupper opp i tryne på stakkars vakta for å komme forbi køen. Et av de styggeste tilfellene var hun som anklaget min kollega for overgrep; Han skulle ha tatt henne mellom beina, påstod hun og kontaktet politiet. Det som faktisk skjedde var at hun var overstadig beruset og hadde hengt rundt døra hele kvelden, og forsøkt å få hans oppmerksomhet. Da hun ble så full at hun slet med å stå, valgte jeg å følge henne ut, men hun slo seg vrang og min kollega tok henne i armen på ene siden, jeg på andre og regeltrett bar henne ut. Hun stod rett foran oss og rev opp sin egen bluse, bustet til sitt eget hår, rev i stykker deler av strømpebuksa si, og begynte hyle “voldtekt”. Det kom både politi og andre til stedet, og det var vanskelig å roe damen. Min kollega fikk anmeldelse på seg, men heldigvis kunne dette motbevises og saken henlagt.
Case 3. Jeg jobbet et sted for en del år siden, ett av stedene jeg faktisk trivdes veldig godt, og jeg gikk faktisk på julebordet selv om dette er noe jeg sjelden gjør. Etter middagen, som var en fuktig affære for en del, så skulle jeg på toalettet, og begynte ferden på krykker (Jeg hadde klart å pådra en skade på trening noen uker før) , ute i gangen hører jeg en herrestemme si “Herregud, NEI! Jeg sa slutt” , og så svares det “Du er bare så deilig jeg MÅ ha deg”. Han nekter igjen, og sier han er lykkelig gift.og går etter lyden. Der står en av mine mannlige kolleger oppe i et hjørne av gangen, mens en av mine gifte, kvinnelige kolleger står å forsøker åpne buksa hans. mens han forsøker å holde henne vekk fra seg. Jeg ble stående litt i sjokk, og tok inn episoden med vantro! Jeg kommer til meg selv og kremter, og gjør dem oppmerksomme på at jeg er der. Og hun får full panikk, “han la an på meg”. Hele episoden var absurd, og på den tiden. Jeg var veldig ung. Så var det at menn ble utsatt for voldtekt eller overgrep noe utenkelig. Kvinnen rapporterte seksuell trakassering til ledelsen, og det ble huskestue. Stakkars kollegaen min ble sykemeldt, for han ble snakket om på alle kanter. Mannen = Svinet. Og jeg var selv inne på møte med ledelsen, som faktisk forsøkte få meg til å tro at jeg hadde sett feil. For det var da HAN som hadde gjort dette og ikke hun. Jeg stod på mitt, og var tydelig på det som hadde skjedd. Og takket være det faktum at jeg har tilnærmet fotografisk hukommelse; så kunne jeg gjengi episoden både ordrett men også hvordan det utspant seg fysisk. Han ble renvasket av ledelsen, hun fikk en skriftlig advarsel! Men ryktene på jobben, baksnakkingen, hviskingen i korridorene ble for stor påkjenning for han: han jobber i dag et annet sted, kvinnen jobber fortsatt på stedet hendelsen skjedde.
Jeg har stilt meg tilgjengelig for menns historier: Jeg har gått ut offentlig og sagt at jeg vil høre menns historie om seksuell trakassering. Og jeg får fortsatt mailer fra fortvilte menn som er utsatt for seksuell trakassering både av kvinner og andre menn. Ukentlig kontaktes jeg av menn som har en historie å fortelle, som ber om råd. Noen ønsker bare å få lettet hjertet og sjela, andre er dypt fortvilet og ber om hjelp. Jeg er ikke advokat, men jeg kan lovverket og vet hvordan fagforeninger virker, Så jeg gir råd om å kontakte tillitsvalgte, veiledning til rapportering, og der det trengs sterkere skytts så anbefaler jeg LDO (Likestillingsombudet) som har en avdeling med fantastiske og kompetente mennesker som kan hjelpe. Dog terskelen for menn, for å si i fra, for å innrømme at det de har opplevd er et overgrep; den dørstokken er høy.
Så dere som mener jeg gjør karriere-selvmord med å snakke mannens sak har jeg en ting å si: A smooth sea never made a skilled sailor! A captain needs skilled sailors to sail his skip to the safe harbor”
Og dere som mener jeg burde ha andre ting å bry meg om: Hvor ville vi kvinner vært dersom ingen brydde seg om å sloss for VÅR rett til å stemme, til å gå i bukser, til å ta utdanning, svangerskapspermisjon, osv.
Til deg som ikke vil ansette meg fordi jeg er engasjert: Vil du ikke ansette meg fordi jeg tørr stå opp for de som ikke kan det selv; Da går du glipp av en som er dyktig, og som kan ta de tunge sakene du helst ikke vil høre om. Da er det faktisk ditt tap, ikke mitt.
Jeg kommer tilbake med et innlegg om jobbkultur og seksuell trakassering, #himtoo, La oss slippe å høre at mannen er fienden ila uka.
