EN venninne skrev så fint på sin facebook om ventesorg. Den sorgen man føler mens man venter at noen man har kjær skal dø.
Denne typen sorg er veldig tabu for mange, og det er vanskelig å sette ord på følelsene man har i denne ventetiden.
Sorgen kommer i bølger, og man venter på det uungåelige. Man stålsetter seg ene øyeblikket, så slapper man av i det andre.
Når personen er borte skulle man nesten tro man var «ferdig å sørge», men da kommer sorgen tilbake, i større skala enn før. For men den sorgen kommer en skam. Skammen over at man er lettet, nå kan man slappe av, for den tiden man stod i helspenn og ventet er over.
Noen føler kanskje man «endelig er ferdig». Så kommer skammen sakte sigende. For du skal jo ikke være lettet. Ikke sant?
Jeg har selv kjent på sorg flere ganger.
Nå nettopp har en av mine nærmeste er gått bort.
Forholdsvis ung, men sliten etter årevis med kreft, og fikk endelig fred fra både smerter, fortvilelsen, og ikke minst angsten. Sakte visnet hun hen, bort i intet. Jeg var det i jula og så skyggen av den formidable kvinnen hun hadde vært. Hun minnet meg litt om syvende far i huset, lett som en fjær, liten og fortapt som en fugleunge. Den satans kreften!
Kreft er en sykdom som ikke bare tar fra oss våre kjære, men også en form for langdryg sorg mens vi sakte ser livet ebbe ut av en sliten kropp.
Vi har alle vært i en delvis sorg i lang tid. Helt siden den første diagnosen ble satt. Skremmende, uforståelig. Og ikke minst det at man ikke vet når veien slutter.
Sorg er komplisert, og varierer veldig fra person til person. Både hva vi tenker og føler, men også hvordan man takler sorgen. Noen stålsetter seg og er «stoisk», andre er våte vrak med tårer som kunne slukke alle verdens branner. Så har vi de som drukner sorgen, og de som blir sinte av den.
Vi sørger forskjellig, vi reagerer forskjellig.
Ventesorg, den tiden vi venter med den som er syk.
Ventesorg er den sorgen man har mens man venter, og mentalt skal stålsette seg det uunngåelige.
Man ofte er sliten, sint og rastløst, men også bunnløst fortvilet. For man vet at det kanskje snart er over. Men aldri når.
Den ligger og vibrerer i kroppen, mens man forsøker holde den stagge.
Man fokuserer på andre ting imens, bekymringene for den som er syk. Er hun redd, har hun smerter. Hva med dødsangst? Spørsmål om hun vet man er der for henne, og om de husker at de faktisk hadde besøk. Er de bevisste når de dør?
Ventesorgen er sorgen man tenker, kanskje håper, tar brodden fra den absolutte sorgen den dagen personen er borte. Når man nesten har sørget ferdig før vedkommende dør, og såret er nesten grodd. Så får man døra i trynet når sorgen på nytt kommer, som en orkan mot en, når vedkommende faktisk dør fra oss. På ordentlig.
Vi må tørre snakke mer om ventesorg.
Den rosa elefanten i rommen: Lettelsen!
Mange som har opplevd ventesorg vil også oppleve denne lettelse når sin kjære endelig dør. Det er fordi man har fulgt vedkommende i lang tid, og kanskje er dette en prosess som har gått over år.
Fordi man vet jo at man liksom skal være nesten ferdigsørget, mange forventer det nesten av seg selv og sine. Man skal være ferdig med den tyngste tiden, SAMMEN med den døde.
Så er det full fart tilbake med forskjellige følelser som lettelse, det som tynget en når man satt ved sykesenga i så lang tid; den er borte. Man føler det som en bør er blitt borte fra skuldrene sine. Og da kommer skammen sigende.
Er det lov å føle lettelse? Hva om jeg ikke gjorde nok, eller var der nok?
Hva vil andre si om jeg smiler nå? Kanskje jeg slår av en morsomhet.
Man skammer seg fordi man er lettet. Fordi man er lettet over at noen er død.
Lettet over å slippe å se smertene, fortvilelsen, redselen, og at man bare er et menneske som ikke klarer sloss for den man er glad i slik at de blir friske.
Det at man ikke kunne gjøre vann til vin, eller gi noen en ny sjanse. Fordi vi er kun mennesker.
Det er da skammen ofte kommer sigende.
Jeg har kjent på det, og vet at det er ikke mye man kan gjøre. Kreften, eller annen sykdom, tar det den tar, uansett hvor mye man sloss mot den.
Sorgen og gleden er et viktig tospann.
Sorgen og tapet man føler er bunnløst, men gleden over livet og det man hadde er himmelhøyt.
For de to ytterpunktene bærer et liv.
De to ytterpunktene er nerven i det å leve.
Du skal ta vare på gleden, også i sorgen. Uten sorgen ville man aldri kjent på gleden. Man ville ikke visst forskjellen.
Gleden er minner, følelser, solskinn.
Ventesorg et verdifullt onde, mens lettelsen er et viktig verktøy for å tørre leve videre.
De holder hverandre i et kraftfullt grep der de begge gir og tar.
Døyver de smerten den dagen hun er borte? Kanskje.
Vil sorgen avta fortere? Kanskje ikke.
Men livet venter ikke på noen, og ventesorgen kan kanskje ha gjort overgangen til å leve igjen for de som sitter igjen noe lettere.
Vi må alle på en eller annen måte avslutte sorgprosessen og gå videre, for verden stopper ikke opp mens vi sørger. Verden går videre, og det gjør vi levende også, en dag. Kanskje ikke nå, men kanskje i morgen eller neste uke.
Til alle som nikker velvitende og kanskje kjenner seg igjen i denne;
Husk, Det er ikke skammelig å være lettet over at sine kjære ikke lenger føler smerte, sorg, angst eller fortvilelse.
Kjenn heller på sorgen, gråt deg gjennom den, og smil av minnene.
Slå av den spøken du har lyst å dra.
Vi må ha like stort fokus på ventesorg, som vi har sorgen.
Samtidig er det viktig at man i sorgprosessen også anerkjenner at lettelsen er en del av ventesorgen, og at den ikke er negativ. Sorgen i seg selv er ikke farlig, lettelsen er ikke skammelig.
De er begge naturlige deler av en lang sorgprosess.
Sørg deg ferdig og gå ut og lev <3
