Jeg leste noe i dag, som rett og slett gjorde meg oppgitt.
I en artikkel i KK, selvsagt et kvinnemagasin, var det en artikkel om stakkars menn, som var så ensomme når de var i foreldrepermisjon. Menn som i denne påtvungne papparollen, var 1 av 4 menn ensomme og alene , og ikke hadde noen å snakke med, og derfor var
Nå skal det sies at Psykologen i artikkelen, Eva Tryti kommenterer en realitet; Nemlig at tilbudene til kvinner i permisjon er mange; både ammekaféer, babysang og andre aktiviteter, og man er faktisk ikke like flinke til å ha aktiviteter til menn som er i permisjon.
Men, jeg tenker at menn kanskje er mer opptatt av å kose seg hjemme med den lille enn å reke rundt å vise hvor fantastisk forelder man er for å sanke pappapoeng.
For unnskyld meg, jeg er nok litt kynisk her, for hvorfor i heite helvete skal man på død og liv rocke rundt på alle disse forbanna mamma-dill-tilstelningene og så sitte og sutre over at man er “så sliten” og trenger så lang tid på å komme seg etter en fødsel at derfor er en to deling ikke aktuelt?
Seriøst kvinnfolk! Give me a break!
“Gruer seg til permisjonen”
Psykologen trekker frem en myte om at menn gruer seg til permisjonen, Hun mener de er redd for at deres karriere skal stagnere.
I følge NHO-direktøren er ledere i Norske selskaper positive til menn som tar ut fedrekvoten og mer til, noe som ikke stemmer med denne psykologens påstander.
I tillegg er det slik at menn har sloss for permisjonen, og nå sloss man også for at menn skal få egen opptjening av permisjonsrettigheter, noe de per dags dato ikke har. De har dette på Island, og de har det i Canada, så det er hårreisende at menn i Norge ikke har det: Vi påstår å være et av verdens mest likestilte land; bare ikke når det kommer til menn og menns rettigheter.
Jeg synes en psykolog skal være forsiktig med å trekke slutninger på vegne av alle de menn som tar permisjon, for å påstå at 1 av 4 menn gruer seg til permisjonen, det er mange, og at hun har snakket med så mange er tvilsomt.
For jeg tenker det er lite sannsynlig at de faktisk gruer seg til permisjonen.
Jeg tenker det er på lik linje med at førstegangsfødende tenker de “gruer” seg til å bli mor, dette grunnet at de “gru-gleder” seg fordi de ikke vet hvordan det blir. De vet det blir en omveltning, men ikke aner hva eller hvordan.
For de er tross alt totalt GRØNN på hva verden og morgendagen bringer!
Er menn egentlig ensom eller er det psykologens pasienter som er ensom?
En ting er at noen kanskje føler seg ensom, fordi de har alle sine aktiviteter via jobb, og ja det er en omstilling å få barn.
Plutselig er fredagspilsen med idrettslaget på jobb ikke der mer i den perioden.
Jobbreiser, hektiske hverdager på jobben, arbeidspress, og kaffepauser hvor siste nytt fra ManU eller Liverpool, er ikke lenger det som oppdateres. Og kanskje årets Guttertur til Hemsedal må vike for bleieskift i år. Og da føler man seg forlatt.
Man vet at å bli utelatt fra ting man bruker være en del av, det er som om et forhold tar slutt.
Men helt ærlig; Jeg tror faktisk at psykologen overdriver,fordi kjærligheten til det lille nurket oppveier nok det. Og man er overveldet av følelser, og innerst inne vil nok pappa ikke bytte bort noe som helst for å være hjemme med den lille.
Men som alt annet må vi huske at dette handler om at vi skal sabotere debatten, om foreldrepermisjon og egen opptjening for menn, før den har klart å feste rot; For det det EGENTLIG handler om er at vi innerst inne er redd for at menn skal få fotfeste på kvinners arena.
DET kan ikke skje, og da må vi huske å fore kvinnemagasinene med myten om den stakkars mannen som skulle stelle hjemme.
Nå er han depressiv, stakkarslig, og på toppen av alt følte seg gruelig ensom.
Nann Jovold-Evenmo
