Jeg har fulgt denne debatten om eggdonasjon og surrogati fra sidelinjen og lenge valgt å ikke uttale meg, rett og slett fordi jeg har en fot i alle leirene.
Med homofile kompiser som har verdens nydeligste barn som er født både med donoregg og surrogati i USA, og har god kontakt med sin surrogatmor. Samtidig har jeg venninner som har levd i kvinne-kvinne forhold og de har valgt å få barn med sæddonor. Jeg kjenner til heterofile par hvor hun har hatt kreft, og måtte dra til utlandet for å få eggdonasjon og surrogati for å kunne få «egne» barn, fordi her i landet får man ikke lov til dette. Barna er høyt elsket og det mest dyrebare de har!
Men jeg kjenner også vanlige heterofile mennesker som overhode ikke burde hatt lov å være foreldre, fordi de er så unfit til å være foreldre. Hvor barnet kun er et problem, og ikke noe annet.
Som aldri har vært en del av sine barns liv annet enn å lage kvalm for den andre forelderen, når det måtte passe og ikke passe. Barnet er bare en brikke i et spill for å ødelegge for den andre forelderen!
Det er ikke bare snakk om enslige kvinner som vil skape farløse barn:
Men jeg kjenner par i nær krets hvor det grunnet en sykehustabbe har ført til at dette unge paret ikke kan få barn på egenhånd og derfor må ty til IVF. Og jeg tenker da; hva om det var gått så langt at de faktisk måtte ty til eggdonor for å få dette til?
Skulle vi da nekte friske unge mennesker få barn pga en sykehustabbe som ødela deres muligheter?
For meg har denne debatten vridd seg til å handle om menneskerett å få barn og at enslige kvinner som skal få barn alene, hvor vi skriker opp om at staten må betale for alle farløse barna som dette vil gi oss. En merutgift som man må betale.
Mens vi glemmer alle de par som ikke kan få barn fordi kvinnen kanskje har hatt kreft og derfor ikke produserer egne egg. Eller at de ikke kan få pga genfeil, og derfor velger å ikke bruke egne egg.
Det er mange andre grunnet til at unge, og ellers friske par ikke kan få egne barn med egne egg. Det handler faktisk også i stor grad om par, heterofile par, hvor man av ulike grunner ikke kan får barn på vanlig måte, uten eggdonasjon. Og ved å si nei til eggdonasjon, så nekter vi også disse å få barn.
Så er det de negative sidene som pro-donor folka ikke tenker på:
Hva skjer når alle disse donorbarna blir tenåringer og begynner å leve livet, utforske verden seksuelt. Kanskje de får et barn eller to, ved et uhell. Ingen av disse ungdommene, eller voksne for den del, tenker å spørre;
Hvor kommer du fra sånn egentlig.
Hvem er dine foreldre egentlig.
Vet du hvor genene dine stammer fra.
Er det en stor og overveiende sannsynlighet for at vi er søsken
Nei, jeg tror ikke det. For det er faktisk slik at ungdommer og unge voksne sjelden tenker på disse tingene, som det er slik at kjønnsdrifta er sterkere enn vettet, og vi ønsker ikke å tenke på at den grisefine typen som vi fant ved baren KAN være en bror ifølge DNA.
Men det vil faktisk være en realitet om tjue til tjuefem år frem i tid, at DNA sjekkes når ungdommen dater. Klokke med DNA-tester på armen for å sikre at man ikke er søsken bør være standardutstyr, på lik linje med smarttelefoner i dag.
Visst ikke må vi har et storebror-ser-deg-samfunn hvor vi rett og slett nekter ungdommen å ha sex før ekteskapet, og da etter nøye DNA-testing av den kommende partner.
Eller at partneren velges for deg etter nøye seleksjon for å forhindre innavl grunnet lik DNA.
Er det dit vi ønsker å gå?
Innavl og sykdom:
Mens vi er inne på dette. Her i landet har vi dessverre et land arv bestående av små forhold hvor slekt har fulgt slekters gang, som det så fint heter i vår nasjonalsang. Og det er faktisk slik, som jeg tidligere har påpekt; fettere og kusiner har giftet seg, og deres barn igjen har giftet seg med sine fettere og kusiner, som igjen har fulgt den tradisjonen. Ikke fordi man ønsket innavl. Men fordi familiegården, og pengene skulle bli i slekta, og fordi med var faktisk små kår, langt mellom folk og fe, og sånn var det bare. Så det er kanskje ikke rart at vi er et folk hvor mange har litt skavanker og litt store belastninger av trygdeordninger her og der.
Så skal vi da få eggdonasjon er det kanskje greit å luke ut slekter som har fulgt slekters gang, slik at de som får lov å donere egg, faktisk donerer friske egg. For det handler ikke om å masseprodusere ala hønseflokken til prior, det handler om at de som ønsker seg et barn skal få et barn. Og dette er enten man ønsker å bruke ordet eller ikke; en designerbaby! Den består av et egg som er kjøpt og betalt med de rette genetiske forutsetningene, som man vil ha; mor har den og den hårfarge, hudfarge, øyenfarge osv for å matche foreldrene. Og da forventer man også at designerbabyen man kanskje betaler i dyre dommer for er frisk.
Hvem skal få donere egget?
Ikke tanta til Per som egentlig er søsteren til Per, som er Per også er Onkel til, eller hva?
Er det bedre i dag?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg kjenner til tilfeller hvor både kvinner og menn har mange barn med mange forskjellige. Og det er ikke fritt for at unger og ungdommer rett og slett ikke er klar over at vedkommende som er på besøk faktisk er biologisk far, mens den som har vært pappa i 17 år ikke er det.
Og jeg kjenner også til historier hvor par har vært sammen, som har vist seg å være søsken. og dette ente både i en følelsesmessig tragedie, og store ringvirkninger i begges nære familier og lokalmiljøer. For dobbeltfamilier, rundbrennere og «fettotere» er kjent, og har noe som vi er godt kjent med her i landet.
Vi er ikke fremmed for det, men vi velger å lukke øynene for det helt til arven skal gjøres opp.
Men nå står vi for en større utfordring, og det eneste debattantene skriker om er hvem som skal betale regningen for egoistiske kvinners farløse barn?
Da spør jeg igjen;
– Hva med de barnløse heterofile par?
– Hvem skal FÅ LOV til å donere?
– Hvordan løser vi floken om 15-25 år med alle som ikke vet hvor de kommer fra, som begynner ha seg med hverandre?
Nann Jovold-Evenmo
