Jeg ble litt satt ut av spørsmålet, for jeg så det ikke komme.
VI drakk kaffe og snakket om babyen som skulle komme. Han gledet seg til å bli pappa som alle andre menn. Gledet seg til å ta del i det lille vesenets liv og leven. Se det vokse, og nå var det jo en del permisjon som var øremerket far, og den delen som kunne deles. Og han hadde så lyst å være mer hjemme. Da hadde hun eksplodert fullstendig.
Han hadde blitt livredd og gått.
Bare rett og slett sluppet alt han hadde i henda og løpt ut døren, fordi hun var rasende.
Han husker ikke alt hun hadde skreket etter han, men det var ikke hyggelige ting.
Han følte seg som en dust.
En idiot, som prøvde ta fra henne rettighetene som hun hadde krav på.
Jeg forsøkte fortelle henne at det handler ikke om det, for dette er rettigheter barnet har krav på, ikke mor.
Den felles delen ER til for å dele, den tilhører ikke mammaen. Eller pappaen. Den er for å deles mellom dem. For den tilhører barnet.
Mens jeg snakkes med han tikket det inne mange meldinger fra hans samboer, ganske stygge også.
Og jeg tenkte at dette var ikke mitt bord, for jeg er ingen mekler. Jeg eier ikke diplomatiske evner, og kommer aldri til å lære meg dem heller.
Når det gjelder denne typen sak så er JEG fastlåst; Del permisjonen 50/50, enkelt og greit.
Hvorfor blir kvinner så sint når menn lufter at de ønsker å være mer hjemme med barn?
Eller at de ønsker å få flere rettigheter innen likestilling?
Jeg mener dette i bunn og grunn handler om domener.
Det blir som da jeg satt som tenåring og fortalte at jeg ønsket en militærkarriere, og der skulle det ikke stå på innsats. Flere av mine fars kompiser som var i forsvaret var hjemme hos oss da, syntes dette var søtt og en av dem var så frekk og spurte hva planen var. Å bli feltmadrass. Nå var jeg heldigvis så ung at jeg ikke forstod betydningen, og svarte at jeg regnet med de hadde madrasser nok i forsvaret, så det regnet jeg ikke med å måtte drasse med meg, (til stor latter fra de andre rundt). Men min far ble ganske forbannet på sin kompis.
Nå ble det ikke en militærkarriere, for jeg fikk et barn.
Sakens kjerne er at mange er redd for at man skal inn på deres domener.
Kvinner er REDDE for at menn skal bli bedre på bleieskift, våkenetter, flaskekoking, og ikke minst; at de skal se freshere ut enn dem med lite søvn.
PÅ en annen side viser nyere studier at kvinner i forsvaret er BEDRE enn menn i ekstreme situasjoner; de mister mindre muskler, takler ting bedre psykisk osv. Og menn liker ikke dette. Ergo vi er begge redde for at det andre kjønn er bedre enn det andre.
En av mine kvinnelige forbilder i norsk arbeidsliv Anita Krohn Traaseth, leder for Innovasjon Norge, har siste årene snudd skuta, og det til tross for at tidligere styreleder ikke tålte trynet på henne. Han bruker gammelt dritt fra både 2 og 3 år tilbake, som ei gammel drama queen på å få henne ut. Fordi han ikke liker at hun har snudd hele greie; Kuttet saksbehandlingstiden fra 60 til 4 dager. I tillegg til seks andre løfter hun innfridde på vegne av selskapet. Og han gnukker og gnur enda, med en personlig vendetta.
Så dette går begge veier. I privatlivet og i arbeidslivet.
Jeg har merket meg at menn knebles oftere i debatter som omhandler deres rettigheter og likestilling, noe som omhandler det jeg tidligere har vært inne på; nemlig dette med frykt. Det handler om at kvinner og kvinnesak er redde for ting de ikke forstår. Og det handler om at når vi ikke forstår som så blir vi redd, redd fordi det er ukjent farvann. Vi er redde for at vi skal miste noe, redde for å falle.
Dette med menns rettigheter er litt som parterapi, vi må gå sakte frem og vi må få med oss begge sider, slik at vi kan snakke sammen.
På denne måten kan vi sikre at den andres følelser ikke blir tråkket på, for det er jo det dette i bunn og grunn handler om, Frykt for å bli tråkket på, og frykt for å miste noe.
Ikke sant?!
Og det er nok det som skjer hjemme hos vår venn som nevnes over; Hans samboer er redd hans skal ta fra henne noe; Babyen. Og det er ikke det det handler om, det handler om at han ønsker mer tid med den lille selv.
Nann Jovold-Evenmo
