Etter to døgn uten søvn pga ekstreme smerter i hodet som bare økte og økte, sa mannen min stopp. Han ringte fastlegen, og det ble tur på legekontoret.
I tillegg går jeg på store doser kortison som gjør at jeg har krystaller utenpå huden. Helt merkelig, nesten som små diamanter. Og kortison gjør at jeg føler jeg lukter konstant. Menmen, mannen min har heldigvis elendig luktesans!
Morfinsprøyte og nå håper vi det roer seg nok til at jeg endelig får sove, for 60 timer uten søvn setter sine spor.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler meg rett og slett bedriten som klager på hodesmerter, for jeg sloss ikke for livet. Jeg har ikke en sykdom eller diagnose som TAR liv. Jeg har BARE smerter. Jeg føler derfor at jeg syter. Enda kroppen kollapser etter flere døgn med smerter på en 9’er på en smerteskala på 1-10. Men jeg lever jo, det er bare smerter, ikke livstruende. Andre i nær familie har faktisk livstruende diagnoser og svever mellom liv og død, og her klager jeg over smerter. Det får meg til å føle meg som en idiot og en tulling. For hvem er jeg egentlig som kan klage? Jeg kan alltids få en sprøyte med morfin som tar toppene, eller at smertene gir meg en blackout når kroppen ikke klarer påkjenningen mer og lar meg få slippe selv.
Det er andre i min familie som faktisk har det værre. Og derfor blir jeg lei meg og skjemmes over å klage over mine smerter. Er det logisk? Forståelig?
Nå skal jeg prøve sove. Kanskje morfinen gir lindring noen timer til.
Nann
