Før du leser innlegget vil jeg påpeke at jeg skriver innlegget med full støtte fra min ektemann, som står bak meg i stormen som nå vil komme og til han vil jeg si:
Knut Einar,
Tusen takk for at du støtter meg, at du står bak meg, og alltid er der for meg.
Jeg vil takke deg på forhånd, for jeg vet dette vil bli en storm, et fullstendig kaos.
Men med deg ved min side, som elsker meg og står opp for meg, så vet jeg at dette vil gå bra!
Elsker deg, du er mitt alt <3
Nann
——————————————————————————————————————————————————————————————————–
LISTHAUG HAR RETT I Å KALLE DEM MONSTRE!
Jeg hyller vår Justisminister, Sylvi Listhaug, for hennes begrep MONSTER om de som forgriper seg på barn, for det er faktisk ikke noe som er mer betegnende enn akkurat det;
MONSTER!
Etter å ha diskutert på nett, under innlegget om monster, så var det flere som tok til ordet for å «forsvare» pedofile og fortelle meg at «nei, de er ikke monstre», det er åpenbart på linje med folkemord å kalle en pedofil for et monster. Flere påstår det handler om følelser, kjærlighet, og noen mener det handler om sykdom.
Personlig mener jeg at å forsvare disse personene ikke gjør dem mindre monstre, men heller mer «tilregnelig» og umenneskelig, noe jeg også sa.
Midt i diskusjonen var det en som var meget tydelig på at jeg var et ondt menneske som ikke ønsket at andre skulle være lykkelige, som ville at pedofile skylle føle skyld for å ha følelser.
Etter nærmere ettertanke så har vedkommende rett!
Jeg vil at disse skal kalles monstre, fordi de ER monstre!
Og man kan ikke ta denne typen mennesker i forsvar, uten enten å være en, eller være totalt blottet for medmenneskelighet. VI snakker om mennesker som ødelegger barn!
Derfor vil jeg fortelle min historie, selv om jeg vet at denne både vil splitte slekta, og skape en helvetes diskusjon hvor jeg er og blir er jævel i manges øyne.
For min historie er en min familie ikke vil tro på!
De påstår jeg lyver!
De fleste barn har en periode i livet hvor de er redd monster.
Mest kjente for oss som vokste opp på 70 og 80 taller er Albert Åberg og episoden der han var livredd for monster, noe som ifølge eksperter er veldig vanlig.
Foreldre har ofte måttet lyse under sengen, åpne og bevise at der ikke finnes monster i skapet på barnets rom, og sørge for at «farlige» profiler som fremtrer som monster blir fjernet for at barnet ikke skal ha mareritt.
Grunnen til at barn i førskolealder er redd for monster er fordi de da begynner å kjenne på frykt, og fordi de nå har opparbeidet seg nok kunnskap til å vite at ting kan være skremmende og farlig. Barnebøker og filmer viser oftere skumle ting hvor de snille vinner, og barn spinner på dette.
Disse fiktive monstre vi til og mer har fått flere tegnefilmer om. Barn er redd for monster, og vi må ufarliggjøre dem med lek, skuespill og sang.
Denne frykten er for det meste ufarlig.
Listhaugs monstre
Hennes monstre er de som ikke ser ut som monstre. De er hverken skremmende, fluffy og blå. De ligger ikke under sengen og gjemmer seg, mens de venter på at mamma eller pappa skal slå av lyset så de kan danse rundt i rommet for å skremme.
Det er ikke de som sniker seg ut av klesskapet straks døren til de voksnes verden er lukket.
DETTE er de monstre som tar den voksne verden med inn i barnets kropp og sinn. De som korrumperer barnet ved seksuelle aktiviteter barnet knapt har forståelse for.
Denne typen monstre er helt vanlige mennesker, som har et mørkt sinn hvor barn er et seksuelt objekt de ønsker å bruke.
Mange av disse er mennesker som både ser snill ut, gjerne omsorgsfulle mennesker som bryr seg om andre. De har arbeid, utdanning, ordnede forhold, og ingen skulle vel tro at disse menneskene har en side hvor de rett og slett er monstre.
Dette er de pedofile overgriperne som ødelegger barna.
De er monstre, enten det er politisk korrekt å kalle dem det eller ikke.
Monstrene til Listhaug er mine monstre.
Jeg var 3,5 år gammel første gangen mitt monster ble en del av min oppvekst. Det var sommer, og det var 1979, jeg fylt 4 år til høsten.
I sommerkjole og med musefletter forsøkte jeg leke vekk sorgen og tapet etter å ha mistet en storebror noen uker før, og gresset vokste på jordene i bygda. Ei trygg lita jente skulle få verden sin snudd oppned på kort tid.
En eldre mann i familien er mitt monster, og det var i det tomme fjøset var første gangen smertene kom.
Jeg var liten, hadde ingen forståelse for hva som skjedde. Jeg trodde vi skulle gå å se på kattunger, eller lam, i fjøset. Men der var det tomt. Bare vi to, som han sa.
Det begynte med forsøk på å stryke meg over håret, og jeg husker jeg ble redd. Så presset han på meg tungekyss, noe jeg rett og slett syntes var ekkel, for han var en ekkel mann som luktet vondt. Pusten hans var sur, gammel, og stinkende. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente smerte.
Jeg trodde det var i magen, men det var nok lengre nede. Og jeg gråt.
Vi ble avbrutt av bestemor som ropte oss inn på middag, og det måtte derfor ha vært i to tiden på dagen.
Da hun spurte hva jeg gråt for, var han snar med å si at jeg hadde falt og slått meg, men det gikk bra.
Om du trodde historien ender der, tar du feil.
Han var ofte der i bygda, selv om han ikke bodde der fast.
Da vi mistet huset året etter var han den som hjalp til med å rydde branntomta, og derfor var han der ute i mange uker den sommeren de begynte med å ordne for nytt bygg. Det var uker i helvete for ei lita jente på nesten fem.
Alle syntes han var så snill og hjelpsom, for han stilte virkelig opp.
At han valgte være der å hjelpe familien med å ordne opp, slik at min far kunne jobbe og mamma ta fjøset, det var jo bare gull verd.
Men for meg var det er realt helvete; Eneste grunnen til at han hjalp til og var der, var at jeg var lett tilgjengelig. For INGEN så hva som foregikk.
EN gang ble han nesten tatt av min bestemor, hun gav han en overhøvling da hun kom over han med henda nedi buksene mine. Røde cordfløyelsbukser. «SÅNN GJØR MAN IKKE» var det hun sa, og han sa etterpå at dette var min feil. JEG var skylden for at han fikk kjeft.
Men han, monsteret, ble slurere! Lurere!
Hver gang han kom til bygda, visste jeg hva som kom. Men turte ikke gjøre noe, fordi jeg var redd. Livredd!
Jeg var innpodet med at dette var min skyld, det var jeg som gjorde dette, ville dette! Han var faktisk så manipulerende at jeg TRODDE at jeg var den som hadde skylden.
Helvetet foregikk frem til jeg begynte få pupper og komme i puberteten. Da var jeg ikke spennende lenger.
I ettertid fikk jeg vite at jeg ikke var alene:
Mitt monster var en eldre onkel, som systematisk misbrukte meg som barn. Og historiene jeg kan fortelle er mange. Men dette er ikke en roman for pedofile monstre, så jeg kan kutte ned det meste.
En gang jeg overnattet hos mine besteforeldre skulle jeg bade. Det var baderom i kjelleren, med gammeldags sittekar. Jeg var ikke klar over at han skulle komme, og sjokket var stort der jeg satt 7 år gammel i badekaret og han kom inn. Bestemor hadde sent han ned for å be meg vaske håret.
Det ble hårvask, kan en trygt si. Han vasket håret mitt, etter at han var ferdig med å plukke, tafse og klå!
Og da han skyldte håret mitt sørget han for at jeg skulle føle hvordan der var å drukne, slik min bror hadde gjort. For det var det som kunne skje dersom jeg fortalte noen om oss. Han sa oss på en sånn måte at det liksom skulle være kjærlighet mellom oss.
Jeg var kvalm og uvel. Og jeg sa lite resten av kvelden.
Det var trusler, skjult som kjærlighetserklæringer, bearbeiding med at det var jeg som var den som ville dette. Jeg som gjorde at han ville det sånn. ALT var min feil! Min Skyld! JEG var grunnen!
Da jeg kom i tenårene fikk oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg var ikke eneste jenta som hadde vært usatt av denne jævelen. Monsteret mitt hadde vært monsteret til minst to andre jeg kjente. Men han hadde aldri blitt tatt.
Jeg undrer meg på om noen visste, men ikke gjorde noe. Eller om de tegnene som burde være tydelig ble oversett fordi han var så hyggelig.
En av disse andre hadde fortalt min far om han, og at han hadde vært på meg. Min far valgte, som han alltid gjorde, en rett på spørrerunde under middagen. Med både min mor og lillebror tilstede. Jeg husker jeg svarte ja, men unnvikende. Jeg husker alt ble svart. Hva som ble sagt eller gjort etter dette husker jeg ikke, men jeg mener å erindre at min far var rasende. Ikke på meg, men på han.
Jeg vet min far hadde skyldfølelse resten av livet fordi han ikke klarte skjerme meg fra denne mannen, denne forbanna onkelen til min mor og tanter.
Du må huske at du kan bli anmeldt om du lyver.
Den setningen husker jeg godt.
Det var da jeg var i tjueårene og det ble tatt opp i en samtale, hvor en av mine tanter utbryter det.
JEG kunne bli anmeldt for å lyve! For falske anklager!
JEG var da en løgner som fortalte en sann historie om noen i slekta.
Hun valgte å ikke tro meg, som veldig mange andre i familien.
I 2016 ble jeg faktisk rett ut fortalt av en annen tante at hun ikke trodde den historien min! Jeg spurte om hun mente jeg løy! «Nei, ikke akkurat». Men der er problemet; ENTEN tror du jeg lyver, eller så tror du jeg forteller sannheten! Enkelt og greit! Her finnes ikke gråsoner om sannhet og usannhet!
JEG var den grusomme personen som løy om overgrep fra deres kjære familiemedlem.
«Han gjorde aldri noe sånn med meg» fikk jeg høre av to andre i familien.
Han hadde et nært forhold til mange i familien, og var godt likt av de fleste. Men for meg er og blir han et monster.
Egentlig skulle jeg den gangen valgt å anmelde det, rett og slett! Eller fått disse som påstod jeg ville bli anmeldt til å anmelde meg, for kanskje saken hadde kommet opp mens monsteret levde og han hadde blitt stilt for retten.
I dag er det for sent. VI er bare tre personer med en historie og grusomme minner om et jævla monster som ødela barndommen vår, for sin egen nytelse!
Han gjorde aldri noe slikt mot meg;
I ettertid har jeg lurt på om de trodde det var en forbanna missekonkurranse, hvor det å bli utsatt for overgrepet var en belønning. Når de ikke var offer så hadde det ikke skjedd!
Nå er det slik at denne type predatorer utvelger seg ofre som et har problemer fra før av; Det kan være omsorgssvikt, utviklingshemninger, eller veldig sårbare barn.
I tiden da dette startet hadde jeg akkurat mistet min bror, og familien var i sjokk og sorg. Jeg gikk derfor mye for meg selv, fordi jeg var så liten, og ikke forstod alt ifølge dem. Derfor var jeg et lett offer, fordi jeg var utenfor og sårbar!
At han ikke gjorde deg noe er faktisk bra! Det betyr ikke at du ikke var «god nok» til å ødelegges, men du var bare en person som IKKE var et sårbart barn. DU var ikke et lett bytte.
Vær lykkelig for at du aldri hadde den opplevelsen jeg hadde.
Da jeg ble voksen og fikk barn selv, har jeg vært veldig tydelig på at hun skulle lære grenser. INGEN har lov å gjøre noe med din kropp om du ikke vil! Ingen får lov å gjøre deg vondt.
Og det er ikke å stikke under en stol at jeg flere ganger når jeg visste han var i bygda, var dragemor overfor mitt barn.
Jeg nektet faktisk å ha henne i nærheten av han.
I min bestefars begravelse, fulgte jeg nesten etter han hele tiden for å sørge for at han ikke gjorde småjentene som var der noe. Jeg var faktisk oppe i trynet på han og gav han klar beskjed; «Rør dem og det er det siste du gjør, din pedofile faen». Han be hvit i fjeset først, før han fikk et sleipt smil og sa «du likte alt vi gjorde». Jeg svarte; «Jeg VIL drepe deg, om du rører dem».
Så snudde jeg ryggen til han, og fortsatte passe på småjentene!
Må dessverre innrømme at jeg feiret den dagen han døde!
Da jeg fikk beskjed om at han var død, så kjentes det ut som et tonn forsvant fra mine skuldre!
Jeg FEIRET at hans liv var over, og at han var borte for alltid.
FEIRET at han aldri kan stjele oksygen eller se på noen igjen.
Jeg feiret!
Min historie, min skam og min ødelagte barndom
Jeg har nå levd med mitt monster i 40 år, og skammen over å være et offer er der fortsatt. For vi liker ikke å sette ord på skam, eller at vi skammer oss.
For selv om vi vet så inderlig vel at vi ikke har noe å skamme oss over, så gjør vi det.
VI liker ikke være et offer, for å være offer betyr å være svak, Ikke sant?!
Vi tillot oss, som barn, å være så sårbare at vår uskyld ble tatt fra oss med vold.
Vi lot oss manipulere og ødelegge med trusler om drukning, foreldrene våre ikke ville ha oss om vi
fortalte. Og at slekta kom til å snu seg mot deg.
Hate deg.
En av de tingene jeg skammer meg over er at jeg ikke turte si i fra den gangen, og at jeg valgte holde kjeft om det i mange år. Mye av dette var fordi han sa ingen kom til å tro meg, noe det i voksen alder har blitt gang på gang bevist. Familie og slekt tror ikke på meg når jeg forteller om dette.
Det som skjedde meg fra jeg var 3,5 år gammel til jeg var rundt 10 år.
VI snakker om 7 år av mitt liv hvor ting skjedde, som ingen vil tro på!
Men det endrer ikke det faktum at jeg ble misbrukt av et familiemedlem.
Jeg vil sette navnet på grisen: Jeg vil peke ut mitt monster!
Og han var min bestemors bror!
Ja vel, så vil de hate meg. Så får de hate meg!
Det er bare å skrive av den «evner ikke forstå-kontoen» som så mange i vårt samfunn har.
Så får det være, for la dem påstå jeg lyver. For jeg vet bedre, og jeg vet sannheten!
Sannheten kan påstander om at jeg lyver ikke endre noe ved likevel! Påstander om at jeg lyver kan ikke gjøre det ugjort, de ugjerninger som hendte meg.
Hvorfor nå?
Ja, jeg tenker meg faktisk godt om med hvorfor jeg velger å gå ut med min historie nå.
Jeg er drittlei av å tvinges til å tie fordi andre har et rosenrødt syn på dette monsteret.
Og fordi Sylvi Listhaug trenger en bekreftelse på at hennes begrep Monster om pedofile overgripere er korrekt.
For det hjelper ikke at psykologer og fagfolk forsøker snakke om «sykdommen» og «Lidelsen» disse «stakkars overgriperne» har, og hvordan samfunnet må godta dem for å kunne rehabilitere dem.
Det hjelper ikke at det er en legning andre ikke forstår, som trenger med forskning og forståelse slik at vi kan forhindre overgrep.
Og det handler ikke om sexdukker som ser ut som barn.
Det handler heller ikke om rehabilitering, for statistikken viser at monstrene gang på gang gjør overgrep, selv om de allerede er straffet for det!
Det handler om BARN som utsettes for disse MONSTRENE som Listhaug snakker om.
Listhaugs monstre er faktisk monstre for oss som har opplevd dem, og vi snakker ikke om lodne søte monstre fra monsterfabrikken. Vi snakker om de som ødela mitt liv, og mange andre barns liv.
Det handler om det tause grusomme monsteret som er i menneskeskikkelse som folk flest synes er sympatisk, hyggelig, koselig, og snill.
Og det handler om å fortelle verden at Listhaug har rett!
Dette begrepet hennes om pedofile overgripere er korrekt; MONSTER!
Nann Jovold-Evenmo
tlf 456 46 485
