Ja du hørte meg, la oss legge ned distriktene.
For hva skal vi egentlig med distriktet?
Ingenting. I følge regjeringen.
Du skjønner;
All matproduksjon, både på land og til vanns foregår i distriktene, derfor er det uhyre viktig at vi legger ned distriktene; For hvem vil vel egentlig spise oppdrettsfisken, eller torsken som vi kjøper i butikkene?
De lages jo likevel på fabrikker i utlandet…
Ja, jeg er syrlig.
Og jeg blir forbanna nå som regjeringen har gjort det vanskeligere for blant annet wiederøe å drive kommersiell flyvning i Finnmark; De legger ned flere tusen avganger som folket i distriktene er avhengig av både for postgang, transport av reisende, og ikke minst; syke trenger disse.
Det blir vanskeligere å komme seg til og fra sykehusene og spesialistene i Nord nå som disse flyvningene skal legges ned. Dette fører til ekstra reisedøgn for de syke, de må overnatte på hotell og det er en merkostnad via staten.
Denne merkostnaden vil igjen føre til mer rigid holdning fra Pasientreiser som er pålagt å holde kostnadene nede, og på toppen av det hele kan dette føre til at folk rett og slett ikke drar på livsviktige timer hos spesialisttjenesten.
Maten ja, hva skal vi med den?
La oss bygge ned distriktene, slik at store konglomerater som MOWI, Cermaq og andre kan komme å ta over fjordene med sine ekstremt forurensende oppdrettsanlegg, som dreper ALL fisk i fjordene, untatt deres egne lusbefengte og pelletssprengte oppdrettsfisk.
Disse gir ingenting tilbake til lokalsamfunnet annet enn søppel som kommunene må rydde opp i senere. Allt fisken sendes likevel ut av landet; for vi eksporterer mesteparten til Kina og Japan.
Folk i distriktene trenger heller ikke telefon, strøm eller vei.
På hjemplassen min har vi, til tross for at utviklingen er kommet veldig langt med både 4 og 5G, ikke mobildekning. Men fasttelefonen skal de fjerne.
Vi har ikke sjans å komme i kontakt med AMK dersom noen skader seg alvorlig eller blir syke.
I tillegg råtner veien der på rot.
Den har ikke vært vedlikeholdt siden den ble bygget på 70-tallet, og kommunen gidder ikke holde den åpen på vinteren en gang. Det sier litt, til tross for at de får brøytemidler fra staten på de 4 kilometerne med vei.
Strømmen kan godt gå og være borte i ukesvis. Og uten strøm må man kaste alt i fryserne. Ekstrautgifter, når det å bestille mat også går på fraktbudsjettene, siden det ikke er butikker alle steder.
Folk i distriktene klager ikke, de overlever. Dette til tross for elendig distriktspolitikk gjennom mange tiår, uavhengig av rød, blå, gul eller grønn regjering.
Og verre blir det:
Nå skal de fanken meg kutte i båtene, altså ENESTE mulighet folk har for å komme seg til fastlandet fra øygruppene. Der det ikke kuttes settes prisene på persontransport og gods opp til skyhøye priser, slik at man bruker et halvt matbudsjett på å komme seg til og fra,
Hva skal vi leve av etter det grønne skiftet?
Gudene vet, for de legger ned fiskerinæringen vår, mulighetene for å drive gårdsbruk i distriktene.
Så legg ned distriktene; og la folket i byene sulte.
Da kanskje man innser at man trenger en omfattende distriktsnæring og distriktspolitikk som gir rom for utvikling og bosetting i distriktet, så folk får mat på bordet. Også i byene.
Både politiske lobbyister, kapitalistiske interesser og politikere sprer negativ, og direkte feilinformasjon, om uføretrygd og hvordan man får dette.
Sist helg var Aftenposten ute med en fortelling om «en kraftig mann i 50 årene som hadde litt vondt i en skulder, og ville ha uføretrygd for å kunne reise med kona. Da han ikke fikk det hos sin fastlege byttet han fastlege for å få det. Og kort tid etter hadde har fått innvilget uføretrygd og var nå på reise verden rundt med kona».
Slike historier har ikke rot i virkeligheten, men bruker bevisst for å sette personer som er for syke til å jobbe i et dårlig lys. Uføre og syke er late, griske, og vil bli rike på å få lov å ligge i senga, eller reise verden rundt på staten sin regning.
1 av 3 er trygdet i Norge, skrek en annen avis.
Her har lobbyistene fått lov å villede media med stor kraft; for dette er også feilinformasjon.
Jeg havnet i diskusjon med en som slengte ut at ja det er «de jævla late uføretrygdete folka, og gamlingene som drar staten for penger.»
Og her steilet jeg. For jeg vet det er en villet politikk fra den konservative kapitalismen å henge ut uføre og andre som trekker goder av velferdsstaten, men dette tar kaka.
Uføretrygd er en ytelse som man har rett til iht folketrygden, dersom du er for syk til å jobbe.
Det tar inntil fem år fra du blir sykemeldt til du kan søke uføretrygd. Det vil si; Ett års sykemelding, tre til fire år med utredninger, utprøvinger og tiltak, før man kan åpne for å søke. Og det er ikke du som åpner for det, ikke fastlegen din heller. Det er NAV som bestemmer om du er ferdig utredet eller ei.
Det er faktisk ikke så enkelt som å gå inn å bestille seg to latte, en cortado og en uføretrygd, som både politikere og andre mener. I Norge, blant hele befolkningen, er det 6,5% som er uføretrygdet. Det er ikke en tredjedel av befolkningen.
«Gæmlisene» ja. Pensjonistene. Det mange ikke forstår er at disse ikke FÅR penger fra staten. De mottar pensjon som er spart til dem gjennom et langt liv i arbeid, og som skatteyter. Disse har da jobbet hele livet og betalt trygdeavgift til staten hver eneste måned, og har dermed spart opp til egen pensjon. I Norge er 16,7% av befolkningen (totale) pensjonister.
Så å mene at disse får noe gratis fra staten er og blir feil. Og vi må slutte å kalle dem trygdete, fordi trygd er en YTELSE, og pensjon er en SPARING! Så enkelt er det.
Det som ikke er ok, er at dersom man dør før pensjonsalder, eller før man har «brukt opp» sparingen sin; så tar staten den. Er kona eller mannen til avdøde uføretrygdet, så får man ingenting i etterlattepensjon. Mens etterlattepensjon til arbeidsføre er blitt kuttet inn til beinet, og utgjør veldig lite.
Og vi må da få lov å bli gamle! Selv om staten egentlig håper at vi dør før vi går av men pensjon så den får pengene våre.
Så er det dette med holdningene i samfunnet;
Uføre og eldre ansees som snyltere og latmarker heile hurven. Man kan angivelig bare bestille seg en uføretrygd hos fastlegen, og eldre tar pengene vi jobber for i samfunnet.
Vi vet innerst inne at sånn er det ikke, men lobbyistene og politikerne feilinformere grovt, og det er faktisk slik at en feilinformasjon fort blir en sannhet bare man uttrykker den nok.
Det er mange som blir sjokkert når de blir syke over hvor stort byråkratiet er og hvordan man møtes både hos fastleger, NAV, og andre. Man får det som en kompis av meg kaller «baillsjokk». For det første må mange sloss for å bli trodd hos sin egen fastlege, og er du så uheldig at du en gang har fått foreskrevet en valium…. Ja, da er du psykisk syk, og derfor er vondtene psykisk. At du kanskje har mistet en arm eller fot; fortsatt psykisk. Og psykisk er vanskelig å avklare, og man står i limbo. For å være syk i Norge må du være veldig heldig med fastlegen, eller være ekstremt ressurssterk, ha kompetanse eller ha noen du kjenner som har det.
MIN KAMP:
Selv ble jeg stemplet som psykisk syk, da jeg 170817 våknet med en dundrende hodepine, og den har aldri gitt seg etterpå. Jeg har denne hver eneste dag, hele dagen, og den er invalidiserende.
Min daværende fastlege ikke fant noen fysiske feil, til tross for at den spesialisten hun selv hadde sendt meg til hadde satt en diagnose, etter en utredning.
Hun nektet fortsatt å godta hans diagnose, og forsøkte sette meg på antipsykotika, fordi dette måtte da være psykisk.
Jeg byttet fastlege, en meget dyktig fyr, som ikke gir seg ang utredninger eller å prøve hjelpe deg bli frisk. Samtidig valgte min daværende nevrolog å sende meg til den beste i Norge, og som er overlege på Rikshospitalet Nevrologisk. Hun satte samme diagnose, og vi fikk en nedslående beskjed; Der finnes ingen kur, her må man kun prøve og feile med medisiner som kanskje kan virke. Så jeg er på min 12 medisin på utprøving nå.
Uføretrygden ble innvilget etter 1 år og 9mnd som syk, rett og slett fordi der ikke finnes noen kur, og jeg ikke kunne settes i noen arbeidsutprøving, fordi jeg er 90% sengeliggende. Uføretrygden utgjør 17000kroner i måneden brutto, så jeg kan ikke akkurat si at jeg har råd til å reise verden rundt som uføretrygdet. Det er ikke spesielt store råa til å kjøpe en kaffe latte og en cortado heller, for de gjør dype innhogg i en allerede dårlig økonomi.
Jeg ba aldri om å bli ufør; for jeg var midt i studieløp. Hadde kommet inn på PED i Tromsø på UIT, og ville ta det samtidig med ledelse og Juss, som jeg allerede holdt på med. For å kunne jobbe med arbeidslivsjus og pedagogisk ledelse i arbeidslivet. Jeg jobbet også på sykehjem, for å slippe studielån og slike ekstrautgifter. Det å gå i fra mellom 20 og 30 tusen i mnd, og være superaktiv, til å kun sitte i sofaen, måtte legge seg etter å ha tatt vasken i vaskemaskinen; Det er et tap. Et hjerteknusende tap.
Fra å kunne være med på ting, løpe rundt og jobbe, fikse, ordne, gå på eventer og bursdagsfeiringer; til å ligge i sengen store deler av dagen, for så å måtte ta morfin for å kunne dempe noe av smertehelvetet; Det er sårt.
Jeg unner ingen det.
Jeg håper virkelig at de som mener uføre snylter tenker på dette; Jeg har jobbet siden jeg var 12-13år gammel, betalt min skatt, og mer enn det. Jeg har tilført samfunnet enorme summer i skatter, avgifter og arbeidskraft i løpet av mine 30 år i arbeid. At jeg nå får uføretrygd; minstetrygd; det er rett og slett fordi jeg har betalt for den selv gjennom MIN skatt, på lønna hver eneste måned.
Jeg får ingenting gratis.
På lik linje med gæmlisene som får pensjonen, en sparing de selv har betalt for gjennom minimum 40 år i arbeidslivet.
Så du som mener syke og uføre er late, rike og lever herrens glade dager på staten sin regning;
FUCK YOU!
Jeg håper du ramler om og kjenner på kropp og sjel; Sykdom, hvor vanskelig der er å bli trodd, få hjel. Håper du føler så inderlig på tapet av å ikke kunne gå på jobb, lese og studere, være sosial. Og at du blir avspist med en elendig minstetrygd, som gjør at du må velge mellom mat og medisiner.
Jeg satt med sjokk og undring å så på din ranting mot Sophie Elise på Vixen Awards nå i helgen.
Og må innrømme at først ble jeg stum, så ble jeg regel rett forbanna. Ikke fordi du tar opp dette temaet om kroppspress, influenser-påvirkning, og slikt. Men fordi du skyter fra hofta overfor en enkeltperson, som allerede flere ganger har fortalt om sine problemer med hvordan hun ser på seg selv, kroppen sin og hvor vanskelig hun har hatt det nettopp på grunn av dette.
Du går ut på en vulgær måte, bannende og mobbende overfor en influenser-kollega. Og slik jeg ser dette er det en direkte og åpen mobbing av Sophie Elise, uten å på noen måter komme med konstruktive meninger om hvordan man skal forebygge dårlig selvbilde, eller forhindre at unge kvinner skal falle for fristelsen til å rette på utseendet sitt. Du har NULL respekt for andre kvinner, what so ever. Med mindre de har samme mening som deg. Og det er skremmende at du da, som influenser, i full offentlighet får en plattform til å mobbe andre på.
Jeg synes din retorikk og oppførsel er direkte uspiselig, og helt ærlig minner du meg om mobbernes dronning fra ungdomsskolen, som uten hensyn tråkket på andre for å hevde seg selv.
Dette er min mening din måte å fremme dine synspunkt på, og derfor er det så uendelig trist at du selv vant prisen for Årets Sterke Mening. For dette er ikke en sterk mening, dette er rett og slett mobbing av Sophie Elise, og dessverre ikke konstruktivt.
Jeg forstår at du ønsker mer fokus på kroppspress, og spesielt hvilket ansvar dere Infuensere har på andre, men dette blir helt feil når du går frem på denne måten. Fordi du er selv influenser, du har selv et ansvar, og det ansvaret er å ikke mobbe.
Det beste hadde vært om du kunne komme med konstruktive ideer for hvordan man som influenser kunne unngå å påføre sine følgere kroppspress, enner dårlig selvtillit, kjøpepress osv. Konstruktivt, uten å kaste noen andre foran en buss.
Faktisk ser jeg frem til en slik dialog og forslag, for dessverre er vi på vei inn i en materialistisk verden hvor presset blir større og større, og vi har yngre og yngre ungdom som føler seg mindre verd pga feil merker, ikke riktig veske, og ikke minst utseendet sitt.
Dersom Erna Solberg leser dette, så har jeg strålende forslag til nye ministre;
Holdehandaminister – for de som trenger en hånd å holde i. Enten det er på vei til jobben, eller på jobben, så skal ALLE ha ei hånd og holde i. Denne ministeren vil alltid ha musikken «Ei hand å holde i» når hun/han entrer en scene eller konferanserom.
Politimesterminister – slik at politimestrene skal få hjelp til å utvikle fjernpolitireformen. Mantraet er INGEN politi tilgjengelig til enhver tid. Intromusikken til denne er ALLTID Politimester Bastian
Sykehjemsansattminister – for å sørge for forverring av turnusordningen. Slik at det blir færre på gulvet og flere på kontoret. Gamlinger kan klare seg selv, ved hjelp av frivillige.
Butikkdigitaliseringsminister–
Viktig å få folk ut av butikkene og over på NAV. Derfor skal vi legge ned vanlige kasser, og bare ha «gjør-det-selv-kasser», og får du problemer må du ringe en klokke, så kommer de innen en time og hjelper deg.
Fergeminister – her er ministeren for alle som skal reise med ferger. Dette for at fergene skal bli enda dårligere og dyrere, og de skal også bli førerløse. Kun betjent på avreisekaia. Spesielt egnet for farlig farvann og der hvor det er mye strømninger og sjøgang, slik at båtpersonell ikke blir sjøsyk.
Humpeteveierminister, dette er ministeren som skal sørge for bedre forfall av dagens veinett. Spesielt i nord-Norge skal veiene bli dårligere, slik at avfolkning skjer kjappere. De ønsker tilgang til ressursene og folket er i veien.
Intromusikk; Mil etter Mil med Jan Teigen!
KebabNorskMinisteren, dette er ministrene som skal sørge for at alle snakker som om de kommer rett i fra Grønland i Oslo. Denne ministeren skal sørge for at både samisk og kvensk skal få egne versjoner av kebabnorsk. Her skal også alle KJ, SKJ-lyder erstatter med SJ-lyder, slik at alle skjønner sjøttkake, sjylling, sjinke og slike ord som før hadde litt mer schvung.
Flyminister– Denne ministeren skal legge ned kortbanenettet og sørge for billigst mulig flybensin til Lear jets og privatfly. Kommersielle fly skal kun gå fra Oslo, Bergen, Tromsheim og Tromsø. Det innføres ikke flybuss til og fra flyplassene.
Teslaministeren – dette er ministeren som skal sørge for at ALLE offentlige ansatte MÅ kjøre Tesla. Spesielt om de skal hente en vase på Glassmagasinet.
Teslaministeren skal avvikle alle andre biler i Norge innen to måneder. Denne jobber tett med Elon Musk, og har tilbud om både lån av ferieøy og tilgang til EMs yatch
FakeNewsMinister– Denne ministerens hovedrolle er å undergrave medietilsynet.
Ministerens spesialitet er å bruke Cambrigde Analytica og andre slike selskaper som gjerne er hostet fra mellom- eller øst-Europa. Slagordet er «Jo mer løgn og følelser, jo bedre verdi»
intromusikk: ALT med Milli Vanilli
KongekrabbeMinister– hovedjobben til denne ministeren er å redusere informasjonen om KongeKrabbeMafiaen, slik at slike kan jobbe ubemerket videre. Denne ministeren reiser gjerne på studietur til Italia og Sicilia, for å skoleres i mafiametoder for å kunne sikre at kongekrabbemafiaen forblir ubeseiret.
SåpeOperaMinisteren. Denne har hovedansvar for den nye realityserien «I Regjering» som skal ta for seg hvordan man går gradene for å komme inn som minister. Vi lover et program som er verre med svenske Ex On The Beach og alle deltakerne må gjennom intervju om kornåkere, pils og jazzing, forhold til unge kvinner i ungdomsorganisasjonene mm
Ja overskriften sier seg selv.
Når vi er kommet dit at politikerne og folket er så totale motsetninger, både for hva vi ønsker med landet og hvordan det skal drives. Men også ang hva politikernes oppgaver faktisk er; Da må vi få til noe.
Partiboka
Det er en sannhet med modifikasjoner at politikerne støpes i den forma partiet de går inn i har. Partiboka står ofte for all skolering, og det beste er om du har noen «bullshitfag» fra universitetet i bakhanda, som sier at du har noe teoretisk ballast. Dog den har lite å si når du formes, files, sparkles og sparkes inn i partiboka sitt regime.
Du skal ikke ha andre meninger enn meg, det er partibokas hovedmantra. Og nåde den jævelen som prøver å tale partiboka midt imot eller ha egne meninger, spesielt på grasrota. Da kommer de mannsterke fra moderpartiet for å fortelle deg hvor skapet skal stå, og hører du ikke etter så fryses du ut av den politiske eliten. Er du så uheldig at du er på stortinget; ja da sendes du plutselig hjem og erstattes med noen som er bedre formet og hjernevasket. Modifikasjonen kommer når du er FØDT inn i partiet. Da er det all-in og det er aldri noen tvil hvilken nese du er snytt ut av. Du vil også ha lettere for å komme opp i maktsentrum, gjerne via kortere løp og snikksnakk av foreldre og familiens venner innad i partiet som løfter deg opp og frem. Mitt ønske; Færre partibok-avstøpninger
Du skal ikke høre på folket.
Det er også noe vi vet, for du sitter gjerne som lokalpolitiker en tid. Jobber intensivt for forbedringer lokalt. Kanskje det handler om bedre sykehjemstilbud, gratis barnehage for de svakeste, eller noe som «enkelt» som brøyting i helligdagene. Straks du blir valgt inn på Stortinget, så er alt glemt.
Av med dogneribuksa og ullgenseren, og på med lakksko og findressen. Da glemmer alle hvor de kommer fra, og hvilke løfter de gav for å få stemmene sine.
Det handler om å sitte i sin posisjon. Da må man IKKE snakke partiet midt imot, og man må stemme mot egen overbevisning selv om det river i hjerterota, og man går skamfull blant sine egne når man er hjemme på sin første juleferie. Andre juleferie er man akklimatisert. Da er man bearbeidet og eltet av elitens hender, og man har ikke lenger samvittigheten i behold. Da kan man gjerne tale med en sterk «oslosk» aksent, og fortelle sine gamle naboer at det blir ikke sykehus, bedre sykehjem eller gratis barnehage for de svake. For det er sånn politikken er, man får ikke gjennomslag på grunn av de andre. Tredje jula hjemme er man nesten litt for busy til å snakke med sine gamle naboer og venner, de er ikke en del av eliten. Da skal man kun nikke og smile avmålt mens man snakker i politiske-gåter, om vær og vind, og kommer med små drypp om hvor lite kunnskap alle andre har.
Høre på folket? Nei, svarte, de KAN jo INGENTING. Mitt ønske; Færre lakksko og lytt mer til folket. Stortingspensjon er en omvendt robin hood-effekt.
VI vet at det handler om å sitte minst to runder på Stortinget for å få pensjonen som er maks. Derfor burde de ha samme regler som oss andre; Du må ha jobbet så så lenge for å få den. Å sitte i en stol og stemme på saker i 8 år, ut fra partiboka, bør ikke være nok til å få maksimal pensjon resten av livet.
De burde også hatt pensjon etter inntekt og erverv som alle andre, og man hadde kanskje kunnet snakket først der om pensjonskuttene istedenfor å ta fra de fattige og gi til de rike. I 2019 ville Regjeringen ta fra uføre 3500kroner året i skjermingstillegget, fordi det var urettferdig for de som var slitne og ville gå av med avtalefestet pensjon som 62 år. Her viser det seg at de ikke aner hva de snakker om; Uføretrygd og pensjon er to forskjellige ting, det første er en ytelse, det andre er en sparing. De setter altså to grupper som ikke er sammenlignbar opp mot hverandre, for å rettferdiggjøre kutt i uføres rettigheter. Samtidig gikk NHO og arbeidstakerorganisasjonene inn for et «slitertillegg» på opptil 38000kroner året for de i lavtlønnsyrker som vil gå av med pensjon ved 62år.
Jeg mener derfor at vi skal kutte stortingspensjonen, og la den ha samme opptjening som alle andres i Norge, og at den skal inngå i trygdelovens pensjonsrettigheter og opptjening. Mitt ønske; Politikernes pensjon skal beregnes på samme måte som alle vi andres Stortingspolitikernes sittetid.
Jeg har tidligere påpekt at jeg ønsker ungt blod inn på Stortinget, og derfor bør vi innføre både maksimal sittetid og karensperiode på de på Stortinget.
Dersom vi innfører maksimal 2 perioders sittetid, og da en karenstid på 2 til 3 perioder før man kan sitte igjen; da tror jeg vi kan røske godt opp i ukulturen som er i den norske politikken. Vi ville kanskje fått en fornying av samfunnet, flere unge inn, og kanskje vi kunne fått inn mer menneskelige politikere som ikke har en ekstrem avstand til folket.
Samtidig ville politikken til de eksisterende partiene vært tvunget til å fornye seg, og man ville kunne skapt en mer dynamisk politikk som er tilpasset tiden man lever i.
Og man kunne lettere få fjernet disse kriminelle og #metoo’erne som stadig blir løftet frem av eliten, fordi de har vært med så lenge. Mitt ønske; maks sittetid, og karens for ny periode
Kriminelle politikere bør kunne fjernes. Jeg mener at politikere som begår lovbrudd, grove tillitsbrudd bør fjernes fra både storting og regjering umiddelbart. Og da UTEN etterlønn. De bør ha samme «rettigheter» som alle andre som får avskjed; Rett på nav med karantene i 12 uker før de kan søke dagpenger. OG med krav om at de skal ta den jobben de får og må flytte om det kreves, som for alle andre.
Det handler faktisk om hvilke signaler man sender ut til befolkningen når det er så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon. VI vet, grunnet NAV-skandalen at folk flest er rettsløse i prosesser mot staten eller det offentlige når de anklages for å gjøre noe galt, mens de høye herrer (og kvinner) uten skrupler både kan skjente 16-årige Thea døddrukken, forgripe seg på henne og avlevere henne til nestemann som står i døren, og likevel blir belønnet med en ministerpost. Samtidig som en vanlig mann som er så uheldig å skrive feil på meldekortet og får to kroner og femti øre for mye utbetalt får trusler om fengsel, bøter og mister muligheten til trygdeytelser for all fremtid. Mitt ønske;La politikere som velges inn miste verv og lønn om de felles i kriminelle saker.
Kunnskap er makt.
Det vil si at vi er nødt til å få inn folk som har kunnskap om det som foregår i vårt samfunn. Utdanning i partiet, og et par vikartimer på et sykehjem gjør deg faktisk ikke kapabel til å være utenriksminister, helseminister eller finansminister. Vi bør faktisk kreve av våre ministere at de har kompetanse, kunnskap, og en faktisk utdanning på ræva for å kunne være minister. Det handler om å kunne treffe RIKTIGE valg, ikke bare POLITISKE valg. Vi ser av politiske valg at folk går til grunne fordi kunnskapen til politikerne er ekstremt lav, og politisk farge er det som teller.
Vi kan ikke ha totalt inkompetente mennesker løpe rundt å bestemme over befolkningen, det må vi slutte med.
EN venninne skrev så fint på sin facebook om ventesorg. Den sorgen man føler mens man venter at noen man har kjær skal dø.
Denne typen sorg er veldig tabu for mange, og det er vanskelig å sette ord på følelsene man har i denne ventetiden.
Sorgen kommer i bølger, og man venter på det uungåelige. Man stålsetter seg ene øyeblikket, så slapper man av i det andre.
Når personen er borte skulle man nesten tro man var «ferdig å sørge», men da kommer sorgen tilbake, i større skala enn før. For men den sorgen kommer en skam. Skammen over at man er lettet, nå kan man slappe av, for den tiden man stod i helspenn og ventet er over.
Noen føler kanskje man «endelig er ferdig». Så kommer skammen sakte sigende. For du skal jo ikke være lettet. Ikke sant?
Jeg har selv kjent på sorg flere ganger.
Nå nettopp har en av mine nærmeste er gått bort.
Forholdsvis ung, men sliten etter årevis med kreft, og fikk endelig fred fra både smerter, fortvilelsen, og ikke minst angsten. Sakte visnet hun hen, bort i intet. Jeg var det i jula og så skyggen av den formidable kvinnen hun hadde vært. Hun minnet meg litt om syvende far i huset, lett som en fjær, liten og fortapt som en fugleunge. Den satans kreften!
Kreft er en sykdom som ikke bare tar fra oss våre kjære, men også en form for langdryg sorg mens vi sakte ser livet ebbe ut av en sliten kropp.
Vi har alle vært i en delvis sorg i lang tid. Helt siden den første diagnosen ble satt. Skremmende, uforståelig. Og ikke minst det at man ikke vet når veien slutter.
Sorg er komplisert, og varierer veldig fra person til person. Både hva vi tenker og føler, men også hvordan man takler sorgen. Noen stålsetter seg og er «stoisk», andre er våte vrak med tårer som kunne slukke alle verdens branner. Så har vi de som drukner sorgen, og de som blir sinte av den.
Vi sørger forskjellig, vi reagerer forskjellig.
Ventesorg, den tiden vi venter med den som er syk.
Ventesorg er den sorgen man har mens man venter, og mentalt skal stålsette seg det uunngåelige.
Man ofte er sliten, sint og rastløst, men også bunnløst fortvilet. For man vet at det kanskje snart er over. Men aldri når.
Den ligger og vibrerer i kroppen, mens man forsøker holde den stagge.
Man fokuserer på andre ting imens, bekymringene for den som er syk. Er hun redd, har hun smerter. Hva med dødsangst? Spørsmål om hun vet man er der for henne, og om de husker at de faktisk hadde besøk. Er de bevisste når de dør?
Ventesorgen er sorgen man tenker, kanskje håper, tar brodden fra den absolutte sorgen den dagen personen er borte. Når man nesten har sørget ferdig før vedkommende dør, og såret er nesten grodd. Så får man døra i trynet når sorgen på nytt kommer, som en orkan mot en, når vedkommende faktisk dør fra oss. På ordentlig.
Vi må tørre snakke mer om ventesorg.
Den rosa elefanten i rommen: Lettelsen! Mange som har opplevd ventesorg vil også oppleve denne lettelse når sin kjære endelig dør. Det er fordi man har fulgt vedkommende i lang tid, og kanskje er dette en prosess som har gått over år.
Fordi man vet jo at man liksom skal være nesten ferdigsørget, mange forventer det nesten av seg selv og sine. Man skal være ferdig med den tyngste tiden, SAMMEN med den døde.
Så er det full fart tilbake med forskjellige følelser som lettelse, det som tynget en når man satt ved sykesenga i så lang tid; den er borte. Man føler det som en bør er blitt borte fra skuldrene sine. Og da kommer skammen sigende.
Er det lov å føle lettelse? Hva om jeg ikke gjorde nok, eller var der nok?
Hva vil andre si om jeg smiler nå? Kanskje jeg slår av en morsomhet.
Man skammer seg fordi man er lettet. Fordi man er lettet over at noen er død.
Lettet over å slippe å se smertene, fortvilelsen, redselen, og at man bare er et menneske som ikke klarer sloss for den man er glad i slik at de blir friske.
Det at man ikke kunne gjøre vann til vin, eller gi noen en ny sjanse. Fordi vi er kun mennesker.
Det er da skammen ofte kommer sigende.
Jeg har kjent på det, og vet at det er ikke mye man kan gjøre. Kreften, eller annen sykdom, tar det den tar, uansett hvor mye man sloss mot den.
Sorgen og gleden er et viktig tospann.
Sorgen og tapet man føler er bunnløst, men gleden over livet og det man hadde er himmelhøyt.
For de to ytterpunktene bærer et liv.
De to ytterpunktene er nerven i det å leve.
Du skal ta vare på gleden, også i sorgen. Uten sorgen ville man aldri kjent på gleden. Man ville ikke visst forskjellen.
Gleden er minner, følelser, solskinn.
Ventesorg et verdifullt onde, mens lettelsen er et viktig verktøy for å tørre leve videre.
De holder hverandre i et kraftfullt grep der de begge gir og tar.
Døyver de smerten den dagen hun er borte? Kanskje.
Vil sorgen avta fortere? Kanskje ikke.
Men livet venter ikke på noen, og ventesorgen kan kanskje ha gjort overgangen til å leve igjen for de som sitter igjen noe lettere.
Vi må alle på en eller annen måte avslutte sorgprosessen og gå videre, for verden stopper ikke opp mens vi sørger. Verden går videre, og det gjør vi levende også, en dag. Kanskje ikke nå, men kanskje i morgen eller neste uke.
Til alle som nikker velvitende og kanskje kjenner seg igjen i denne;
Husk, Det er ikke skammelig å være lettet over at sine kjære ikke lenger føler smerte, sorg, angst eller fortvilelse.
Kjenn heller på sorgen, gråt deg gjennom den, og smil av minnene.
Slå av den spøken du har lyst å dra.
Vi må ha like stort fokus på ventesorg, som vi har sorgen.
Samtidig er det viktig at man i sorgprosessen også anerkjenner at lettelsen er en del av ventesorgen, og at den ikke er negativ. Sorgen i seg selv er ikke farlig, lettelsen er ikke skammelig.
De er begge naturlige deler av en lang sorgprosess.
