Jeg så at blogger og Utøya-overlevende Sofie Nilsen (22) anklages for å bruke Utøya-tragedien for å få klikk på bloggen sin.
I et innlegg hvor hun snakker åpent om det som skjedde, følelsene, sorgen, og det at hun klarte overleve denne tragedien som er etset inn i folks sjel her i landet, så anklages hun for å snakke om det for å få klikk på bloggen.
Nå er hun en av Norges toppbloggere, og takktikkerier for å skaffe seg klikk; det trenger hun ikke.
Nettavisen skriver om henne; og intervjuet kan du lese her: https://www.nettavisen.no/nyheter/da-sofie-%2822%29-delte-sin-utya-historie-ble-hun-anklaget-for-a-jage-klikk–kanskje-filmen-vil-fa-slutt-pa-fordommene/3423416816.html
Det var 500 mennesker på Utøya den dagen, og en sjettedel kom ikke der i fra i livet.
Ungdommer som panisk la på flukt, forsøkte hjelpe venner, og som lever med sorgen og traumene i dag, 7 år etter!
Mange mener at Utøya-overlevende nå må ta seg sammen og komme seg videre:
Jeg synes det er ganske hårreisende å mene at våre unge skal ta seg sammen og komme seg videre, når bildene av sønderskutte venner for evig er festet på netthinnen. Når dagen gjenoppleves gang på gang i marerittene, og et panikkanfall kan komme av et smell i en lydpotte, eller en sang som relaterte seg til dagene der. Jeg vet om en som sliter med røde roser etter dette, grunnet rosehavet i Oslo.
Jeg hadde en fantastisk historielærer på videregående skole i Alta; Rolf Vomheim, en god lærer med masse kunnskap om både verdenshistorien og norsk historie; men det var en setning som han brukte som har festet seg godt “Den dagen vi glemmer historien, da vil den gjenta seg”. og jeg er derfor redd for at dersom vi glemmer 22.07, dagen for Utøya-massakeren og de ofrene som falt der; er dagen vi lar fundamentalister som gærningen som utførte ugjerningen til å blomstre igjen.
Å komme seg videre betyr ikke å glemme, og det er det Sofie på 22 gjør; hun kommer seg videre. Hun velger å leve, fremfor å la minnet om dagen ødelegge henne totalt psykisk.
Det å be noen komme seg videre viser at de selv aldri har vært ute for et traume, eller har opplevd noe grusomt. Det er hjerterått og viser liten eller ingen empati.
Istedenfor å være sint på henne og mener hun forsøker få klikk på bloggen; HYLL HENNE! Hyll henne for åpenheten og det at hun tørr fortelle. For det er mange stemmer som har stilnet, som aldri kan fortelle om det de opplevde der ute.
De stemmene er de 69 som aldri kom derfra i livet.
La de som var der, eller mistet sine i terroren få snakke;
Så ofte de vil.
SÅ mye de vil
Og ikke angrip dem verbalt for at de snakker og forteller.
Det er mange som ikke var på øya som sliter:
Jeg vet av ungdommer som ikke var på øya, men som skulle dit ut den dagen, eller dagen etter. Ungdommer som grunnet jobben eller familiære grunner ikke kunne være der akkurat denne dagen. Disse ungdommene sliter også; for de sliter med skammen over å ha sluppet unna. De sliter med skammen for at de står mange av disse så nært, men ikke kan eller har evne til å relatere seg til de skrekkelige opplevelsene de overlevende har gjennomgått, og sliter med.
I tillegg er det mange av disse ungdommene som skulle vært der som sliter med skyldfølelse for at de tok et valg om å dra senere, og nå lever mens venner er døde.
VI må ikke glemme disse ungdommene, for selv om de ikke var der, så er de preget av sorg, skam, traumer som ikke vi kan forstå.
Jeg vet det, for jeg satt hele dagen, og hele kvelden mens TV oppdaterte informasjon derfra og holdt rundt gråtende ungdommer; Ungdommer som skulle vært der, som hadde nære venner der, og som i sorg og fortvilelse forsørge få tak i venner der ute.
En av dem hadde sin kjæreste der ute, ei som ikke kom hjem derfra.
VI må heller ikke glemme de som 8 som ble drept i terrorangrepet i Oslo sentrum denne dagen.
Denne dagen var jeg en helt forferdelig slem mamma som tvang arvingen med å vente med å dra til sentrum. Tvang henne til å helle gå på butikken for meg, fordi jeg var sengeliggende pga sykdom. Jeg var verden dummeste og minst forståelsesfulle mamma.
For arvingen ville mye heller med sin venninne ned tl sentrum på Pinpoint for å finne piercing, og jeg tvang henne til å være igjen på Majorstuen for å handle mat.
Uansett hvor slem mamma jeg var, så er jeg evig lykkelig den dag i dag at jeg var streng og tvang henne til å gå i butikken for meg. For i det tidspunktet bomba smalt, skulle hun vært der. Vandret mellom regjeringsbyggene med venninnen sin, på vei til Pinpoint.
Jeg vet min strenghet sørget for at jeg IKKE mistet min datter den dagen.
Uten tvil.
Vi hørte bomben gikk av, enda vi bodde godt nok unna.
Vi kjente skjelvet.
Men pga min stahet og strenghet, så mistet jeg hverken min datter eller hennes venninne.
Vi må ikke glemme trusselen innenfra.
En ting som alltid slår meg når jeg hører Listhaug snakke om Holmlia på TV, eller leder for PST som har pressekonferanse om trusselvurderinger mot Norge. Hver eneste gang en eller annen politiker taler i mot full bevæpning av politiet i Norge, for det er ikke et “slikt Norge vi ønsker”. Da tenker jeg mitt, da undrer jeg på om de har glemt de 8 som mistet livet i Oslo Sentrum 22.07.11, grunnet en av våre egne landsmenn som var forskrudd, gal og som ville “make his mark”, på verden. Det er nok ikke Holmlia vi trenger bekymre oss for, men alt som foregår i det skjulte. De under radaren.
Har vi glemt at det er trusselen innenfra som er den farligste trusselen?
Ikke innvandrere, eller religiøse grupperinger. Og selv om kriminelle ungdomsgjenger øker i omfang, og 1% bikerne fortsatt dealer dop og våpen; så må vi ikke glemme! Den trusselen som kommer fra våre egne rekker.
er hvor ting ansees som så perfekt, hvitvasket og normalt.
Den vakre, rike fasaden som gir oss inntrykk av ordnede forhold, rene og pene barn.
Den som kommer innenfra.
Det er ofte den som dreper mest, og gjør mest skade.
For historien viser at straks vi glemmer, da skjer det igjen.
Er bare se andre verdens krig, se hvordan verden var forut for den. Og hvordan det er nå.
Likheter, en oppblomstring i arbeiderklassene, hat mot andre grupperinger, og folkemord over deler av Europa.
VI trenger et bevæpnet politi, nettopp for å forebygge, men også for at de skal ha mulighet til å reagere hurtig om noe skjer.
VI må ikke glemme 22072011.
VI kan ikke glemme!
Og vi skal ikke glemme!
Og vi skal gjøre vårt ytterste for at det aldri skjer igjen, og det kan vi ikke om vi glemmer!
Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 465 46 485
Epost [email protected]
