På flere av forumene jeg frekventerer er det mange som snakker nedsettende om sine ekser,
Det kan handle om barneoppdragelse, samværsabotasje, generelt dårlig samarbeid, osv
Ofte er det slikt at de har ganske krasse kritikker av eks?en; hun er psykopat, han er sinnssyk. Han er udugelig, hun er hysterisk.
Samtidig som flere tar til motmæle for eks?en, som ikke kan forsvare seg grunnet manglende deltakelse på nettopp dette forumet han eller hun nevnes; så er det mange som sier «Det er alltid to sider av en sak».
Mine følelser har mye å si for hvordan jeg ser sannheten.
Jeg som kvinne ønsker å være den barnet mitt går til for råd og veiledning, selv om hun er voksen. Ikke fordi jeg har et hav av erfaring innen alle områder hvor hun trår i sitt voksne liv, men det handler om en følelse av å bety noe for mitt barn. Bety noe i hennes liv, og et ønske om at hun skal involvere meg fordi jeg da føler at jeg er en spesiell «noen» i hennes liv. At jeg bare er mamma er ikke nok.
Og sånn tenker jeg mange andre foreldre også har.
Det å være bare en mamma eller en pappa, er ofte ikke nok. Vi ønsker å bety noe mer for å føle oss bedre og verdsatt.
Dersom min datter velger gå til andre, snakke med andre, eller rett og slett ikke la meg delta i hennes liv, så blir jeg såret. Jeg vil føle at jeg ikke betyr noe, og jeg er livredd for ikke å bety mer enn alle andre hun omgir seg mer. Dette er helt vanlige følelser foreldre har overfor sine barn, og disse følelsene påvirker hvordan vi ser sannheten for det som omgir og berører oss.
Det er mye psykologi i det å være forelder.
Min oppfattelse av sannheten er ikke nødvendigvis sannheten. Det er min forståelse, blandet med mine følelser og erfaringer med denne personen. Det trenger ikke være korrekt i forhold til hva som faktisk foregår, og hva som er det gitte sannhet.
Jeg kan misforstå. Jeg kan bære nag og derfor ikke se klart. Jeg kan ha redsel for ikke å ha full kontroll på det som foregår, blant annet med mitt barn.
Jeg er uenig, for det er flere enn to side av en sak:
Det mange mener det er to sider av en sak, har jeg alltid sagt at der er minst tre; Min, din og sannheten.
Sannheten er ikke avhengig av at en av oss har rett, og det betyr ikke at noen har rett heller.
Det som er med sannheten er at den ofte er nyansert, og følelsesbasert for den som søker sannheten. Når følelsene blander seg inn, vil man ikke klare å tenke rasjonelt, og derfor ikke ha mulighet til å ha fokus på de faktiske realitetene i saken.
Følelser gir tunnelsyn!
Innen forskning har vi alltid motpoler, de som forsker og kommer frem til et resultat. Så kommer disse som nekter å tro på denne forskninger og som dissekerer enhver undersøkelse, metode osv. For ikke snakke om kritikken av empiriske metoder.
Det finnes ingen absolutt sannhet.
I barnefordelingssaker er det mer enn flere sannheter:
Jeg er opptatt av barnefordeling, like rettigheter for fedre og mødre ang permisjon, omsorg, og barnefordeling. I tillegg er jeg er sterk stemme mot samværsabotasje, noe mange nok har lest på min blogg.
Og jeg forsøker å jobbe politisk med dette opp mot Storting og Regjering, så langt det lar seg gjøre for et enkeltmenneske.
Barns Beste og foreldreskap er et betent tema, som ofte omfattes av flere sannheter. Disse sannhetene har mye fakta, mye følelser, og alle mangler det fullstendige bildet av saken, uavhengig av hvor man er og hvilken interesse man har i saken
og jeg vil forsøke å belyse dem litt gjennom neste bolk her på bloggen:
Sannheten er en sirkel som overlapper hverandre:
Sirkelen over beskriver sannheten utfra hvordan sannheten egentlig er i en barnefordelingssak, eller en sak som omhandler barnet.
Det som er i midten av sirkelen er sannheten.
Elementene jeg vil ta for meg er de fargete delen av sirkelen:
Mors sannhet ? Som nevnt over er jeg mamma, og for meg handler det om deltakelse og følelser når det kommer til involvering i mine barns liv.
Som mamma så har jeg et sett med absolutter som jeg mener er bra for mitt barn. Det kan være seg oppdragelse, form for omsorg, og ikke minst hvordan man skal møte barnet. Ofte legger mor lista for hva og hvordan ting med og om barnet skal foregå ut fra egne følelser, og ikke nødvendigvis hva som er riktig.
Når en annen, gjerne en far man har hatt en tidligere relasjon til, hvor det foreligger brutte løfter, bitterhet, skuffelse, eller kanskje utroskap; så velger man å fokusere på sine egne følelser for hvem denne mannen er, og hvordan han fikk en selv til å føle. Ergo tenker man at da er han uegnet som far. Man blir redd for at barnet skal erfare denne skuffelsen, de brutte løftene og kanskje også bitterheten en mor føler, i møte med sin pappa. Og derfor må barnet skjermes for far, med alle mulige midler. For er han sånn overfor mor, så kan han ikke være en god far, ikke sant.
At følelsene her overskygger fakta og faktiske realiteter er det ingen som opplyser mor om, og hennes sannhet er etablert som et faktum.
Fars sannhet – Fars sannhet er ofte bygget på samme prinsipper; følelser. Kvinnen de elsker tok unger og gikk i fra han. Han er forlatt, han har ingenting. Han er bitter, såret og føler avmakt. Kvinnen sitter med all makt over han og hans økonomi, og nå har hun jaggu begynt dragkampen om barna.
Hos menn er ofte det økonomiske aspektet fremtredende, de er forsørger, og nå har de ikke lenger kontroll over inntekter og utgifter som tidligere var deres domene. Mor har sugerør inn i hans lønn og lommebok, slik at han føler seg enda mindre kontroll.
Mors oppførsel i tråd av hennes følelser virker dominerende og overveldende, og hver gang det er et eller annet galt er det hans feil. Han stanger hodet i veggen, samtidig som han har mistet all kontroll over eget liv. Hun er psykopat! Dette basert på hans oppfatning av de følelser som settes i sving når hun står og tramper nedover, med ungene som våpen i hans øyne.
Følelser overskygger realiteter og fakta; For mor HAR ikke makten, men det føles sånn.
Barnets sannhet– Barn er lojal! Mot mamma og pappa. Barn elsker mamma og pappa. Og barn forstår ikke hvorfor alt mellom mamma og pappa er så konfliktfylt.
Barnets sannhet ender med å være at ingen av foreldrene egentlig bryr seg om barnet, fordi deres fokus er på å bruke mest mulig tid på å slå hverandre ned i støvlene.
Der de får oppmerksomhet, det blomstrer de. Er det når de forteller ting som mamma kan blåse opp i enorme proporsjoner overfor pappa og bruke mot han. Eller er det når pappa får høre at mamma hadde en ny venn på besøk, IGJEN, og lager en lang samtale på dette. Ja så lenge barnet føler det sees og høres så kan det fortelle hva du måtte ønske for å få den nærheten og oppmerksomheten det søker.
Det handler faktisk ikke om at barn forteller løgner, det handler om at barn er adaptive og endrer historien etter hvordan de opplever responsen på den. Hvordan man blir hørt.
Et barns sannhet er derfor ikke en sannhet.
Det offentliges sannhet ? Barneloven og Barnekonvensjonen regulerer barnets interesser i det offentlige rom. Til sist kommer også barnevernsloven.
Ofte er det første møtet med det offentlige rom for mor og far et familievernkontor hvor det skal mekles.
Hvordan du opplever å møtes her er individuelt.
Hvem som møter deg handler om hvordan du føler at du møtes; åpenhet, kritisk blikk, mann eller kvinne har mye å si for hvor trygg du er på at dine interesser blir i varetatt.
Noen føler at motparten har all støtte, mens andre igjen føler at de blir hørt!
Menn opplever ofte at kvinner får mer sympati av andre kvinner, og at det er mangel for forståelse for deres synspunkter, fordi de faktisk bare er pappa og mann.
Det trenger ikke være slik, men det offentlige vet ikke hvem som snakker sant, og de kjenner heller ikke alle sider av saken; kun saken slik den presenteres.
De vil få en anelse av sannheten.
Grunnet egenerfaring og speiling av personene, basert på tolkning av opplevelsen og sanseinformasjonen man får, så er det også slik at den som skal være i en meklerrolle vil basere sin sannhet på følelser.
Ergo er deres sannhet prisgitt at man får mest mulig fakta, som igjen baserer ser på persepsjoner, og til sist likevel handler om følelser.
Andres sannhet ? Det er alltid andre rundt både mor, far og barn, som har en oppfatning av sannheten ut fra hvilken rolle de har i de involvertes liv. Denne baserer seg mer eller mindre utelukkende på hvilke historier de får servert, og hvem de velger stole på ut ifra egne følelser!
Sannheten. Det er den store bolken midt i mellom alle disse.
Det hjelper ikke om dette er en empirisk sannhet, hvor man ser den i samsvar med virkeligheten og de fakta som foreligger. Eller om den er en logisk sannhet som ikke trenger ha samsvar med virkeligheten.
Sannheten er et filosofisk konsept, og vanskelig å definere for den varierer etter hvilken side du heller mot, eller hvilke følelser du velger å slippe til basert på dine erfaringer, tolkninger og informasjon du får servert.
Sannheten i en barnefordelingssak er når alles meninger, holdninger og følelser strippes vekk fra saken, og man sitter igjen med handling og fakta.
Så skal vi si at vi vet sannheten om en barnefordelingssak, eller et standpunkt i en sak?
99% sannsynligvis ikke.
Men vi har rett til å gjøre oss opp en mening basert på de faktiske opplysningene vi får utlevert, iblandet våre egne persepsjoner og holdninger.
Det handler om å ha hodet kaldt, og ALLTID tenke på hva som er det beste for barnet.
Sannheten er ikke sann, Usannheten er ikke usann.
Kan vi snakke sant nå?
Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 46546485
epost [email protected]
