Jeg ble tilsendt artikkelen “skillsmissemor og blogger” som omhandler foreldre som er skilt og deres samarbeid om barna. I artikkelen er hun veldig bestemt om at det å oppdra barn i to hjem er IKKE en konkurranse mellom to foreldre om hvem som er best. Det handler om samarbeid og at man skal trygge barna, også om at de er i gode hender hos den andre parten.
Samvær og samarbeid er ikke et hierarki!
Artikkelen tar for seg dette med delt bosted, at barn ikke skal oppleve konflikter og at det er opp til begge foreldre å sørge for at barna ikke trenger velge lojalitet. Barna skal vite at foreldrene gjør det beste for dem, og at de er trygge barn uansett hvem de er hos. Hun tar også for seg at trygge barn er ensbetydende med at foreldrene faktisk samarbeider med hverandre uansett hva de måtte føle for hverandre. Jeg vil her dra frem et par ting i fra artikkelen jeg synes er viktig å se ekstra på.
Barn skal vite at den ene forelderen ikke er mer viktig enn den andre.
Det er helt riktig, begge foreldre er viktig for barn, og dette er noe foreldre uansett hvor uenige de er og hvor sinte de er på hverandre må jobbe med. Og det er noe foreldre bør fortelle barnet. For barn skal slippe å føle at det å være foreldre er en konkurranse om hvem den skal trives best, ville være mest hos osv.
For at foreldre skal samarbeide er det viktig at man kun tenker på barna, og gir slipp på sin egen antipati eller «hat» og avmakt overfor den andre forelderen. Barna skal SLIPPE å måtte slite med lojaliteten til foreldrene, eller velge foreldre de liker best.
Da ender man opp med å ødelegge barnets forhold til den andre forelderen, og den som konkurrerer.
Å være en god mor og en god far er faktisk ikke en konkurranse, det er et samspill og et samarbeid uavhengig av hvilke grunner man hadde for å gå fra hverandre.
Barn og post:
Jeg måtte le litt da jeg leste at dette var noe som ville få barn til å føle seg splittet, ifølge en «forståsegpåer». . Akkurat som om barn henger seg opp i hvor posten kommer!
Helt ærlig; Barn flest vet ikke NÅR eller hvor posten kommer.
Jeg har aldri sett noen av min manns barn hente posten. Og ikke har min datter hentet post før hun ble voksen og flyttet for seg selv.
Om du må ty til postkassen og hvor de får posten sin som ankepunkt mot et delt bosted, så sliter du med å finne gyldige resonnementer for din motstand.
Barna formes etter hvorvidt foreldrene samarbeider eller ikke.
Den kan jeg si meg enig i.
Barn som opplever at sine foreldre samarbeider god seg imellom, har ikke problemer med at de bor 50/50, dog der hvor det er en kamp om samvær, hvor foreldrene gjør sport i å trenere den andres samvær; de barna er de som sliter.
Samarbeid mellom foreldrene er alfa og omega. Men så har vi jo de som mener de samarbeider, men samarbeider ikke fordi det ikke går etter deres pipe. Da er vi faktisk i en konflikt, ikke et samarbeid.
Det var en klok mann jeg kjenner som sa at «mine følelser spiller ingen rolle, det er hvordan gutten har det som er viktig», og dette midt i verste disputten med barnets mor.
Det er innbringende å spekulere i bosted:
Å ja, her er hun spot-on.
Det er ikke å legge under en stol, eller forsøke late som noe annet, enn at samvær er økonomi.
Jo mindre samvær, altså overnattinger, jo mer penger til den som har barnet mest. Derfor er det ikke å stikke under en stol at mange av de 45000 barna som hver eneste måned i Norge utsettes for samværssabotasje har med økonomi å gjøre.
Vi vet at NAV og staten har lagt opp til x antall netter, og straks den natten forskyves hver mnd med en eller to netter kan det utløse tusenlapper per år.
Det er ikke for ingenting at jeg i fjor skrev «alenemorsmanualen», som jeg er sikker på at mange kvinner kjente til fra før av.
Ektepar og samboere krangler også.
Dette var noe av det beste med artikkelen. VI er veldig opptatt av om ekser med felles barn krangler, og det er ikke fritt for at man også snakker om de man kjenner som krangler med sine ekser. Men har du noen gang hørt noen snakke om et ektepar som krangler? Ikke jeg. Jeg har aldri hørt at folk snakker om ektepar eller samboere som diskuterer barna så fjæra fyker.
Fordi vi snakker ikke om par, vi er mer opptatt av den kimen av mistillit og manglende samarbeid som foregår mellom to ekser, for det er her pengene ligger.
Du hjelper ikke venninnen din med økonomiske tips om at to netter til hos henne så får hun 3000 mer i bidrag i mnd, når hun ikke har tenkt å skilles. Ikke sant?
Fakta er at samboere og gifte folk krangler, og men de har faktisk, som artikkelforfatteren skriver; Mulighet til å enes over et middagsbord, snakke sammen mens de lager mat, eller gjør opp når de legger seg. Det har ikke ekser, ergo vil alltid en krangel mellom to ekser stå som en påle midt i mellom dem, fordi de ikke evner å se skogen for bare trær og ordne opp. Det er lukrativt både følelsesmessig, hierarkisk overfor barna og økonomisk å ha splid.
Selv om dette ikke var en del av artikkelen jeg leste, så må jeg få si at;
Små og store gutter trenger pappaen sin:
Det er faktisk slik at små gutter trenger pappaen sin for å lære å være mann. Da snakker jeg ikke om neandertalerfakter som «ugg ugg» og slå seg på brystet og brøle ala Tarzan ? Apenes Konge.
Jeg tenker at dette handler om å lære hvordan menn er, går og står at de får aksept hos pappaen sin når de spikker en pølsepinne, lærer seg å tenne et bål, eller kanskje fisketur med pappaen sin på sjøen.
Selvsagt er ikke alle menn handy, noen er opptatt av spill eller idrett, og da kan det være en ting å dra ungen med på. Barn trenger å se at pappen deres er en omsorgsperson, som blåser på skrubbsår, som plastrer og trøster. Poden trenger pappaen sin, så enkelt er det.
Jeg er fullt enig med Louise Lisner og skulle ønske flere leste hennes blogg om dette tema.
http://politiken.dk/debat/art6090015/Mine-b%C3%B8rn-har-brug-for-at-vide-at-jeg-ikke-er-mere-v%C3%A6rd-end-deres-far
Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
epost; [email protected]
