hits

Blir ikke slank av å leve i fortiden

På et kvinneforum jeg er medlem av var det spørsmål om forskjell på chubby og tjukk.

Jeg er da litt sånn for uttrykket FHM Chubby som Christer Falck presenterte for noen år siden, så da er når man er tynnchubby, men ikke tjukk chubby.

Chubby har også nyanser.

Dessverre er jeg så kontroversielt at jeg får ikke lov å poste i mange av postene på forumene, så da får jeg skrive her;

Jeg er 163 og veier nesten(!) 80 kg.

Ja, jeg har sikkert mer muskler enn vanlig etter årevis med tung vekttrening, men det er ikke å stikke under en stol at jeg er tjukk!

Enkelt og greit.

Selv om jeg gjerne skulle hatt andre ord å forklare det med som

- bare litt stor

- chubby

- lubben

- stor beinbygning

- kort

- støpt i 220 og trødd ned til 150

- formfull

Og tusen andre måter å skrive det om på, så er og blir jeg tjukk!

Jeg er faktisk 25 kilo overvekt!

Det ER ene og alene MIN feil!

Det er

MIN latskap

MIN inaktivitet

MIN evne til å stappe i meg

MIN manglende gidd til å slutte spise når jeg er mett

MIN manglende ork til å bevege meg mer

MIN latskap som ikke drar meg ned på treningsstudio eller på lengre gåturer.

MITT støttemedlemskap på treningssentret nede i bakken her

Osv

Det er fortsatt JEG som må ta meg i nakken, ta til vettet.

Jeg som må

SLANKE meg

BEVEGE meg

TRENE!!!

SLUTTE drikke cola

SPISE sunnere

FÅ RÆVA i gir!

Ingen kan gjøre det for meg!

Ingen kan trene for meg!

Jeg må gjøre det selv!!

Så enkelt, men fy faen så slitsomt!

Jeg er lat!

Skjønnhetstyranni.



Det skrives mye om dette skjønnhetstyranniet, og jeg under litt på dette med skjønnhet og tyranni.
Hvorfor er skjønnhet et tyranni?
Hvorfor anser mange det som et tyranni?

Det er mange, spesielt kvinneorganisasjonene som går til kamp mot skjønnhetstyranniet, som om det er en krig som må kjempes. Likevel er mange av disse kvinnesakskvinnene både feminine, vakre og ofte pent sminket og kledd i klær som passer på deres kropper. Gjerne iblandet litt god luksus.

Dyrelivet som oss? 
Dersom vi ser på dyrelivet, så handler ofte dette med farger og fjær om avl, om å skaffe seg en make. Det å tiltrekke seg riktige partnere av motsatte kjønn for å kunne formere seg. 
Enkelte fugler har fargerike hanner, og grå hunner. 
Mens i andre arter er fargerike hunner og kjedelige hanner. 
Hvem pynter de seg for, egentlig? 
Det er slik at grunnen til at disse artene "Pynter" seg er for å få oppmerksomhet fra det motsatte kjønn for å kunne formere seg, det er det ingen tvil om. Men det som er litt morsom er at det ikke er direkte for dem de pynter seg, men for å bli BEDRE enn de andre av eget kjønn. 
Jo bedre enn sine likemenn eller likekvinner de fremstår, jo vakrere, bedre, tøffere, flinkere osv; så er det best. 
Og jeg tror det er her skjønnhetstyranniet vårt også kommer fra. 
Når disse Ottar-damene kommenterer om skjønnhetstyranniet; så går de til angrep på alle som sminker seg, ser dollete ut og som ser ut som vakre barbier, som lar seg påvirke av plakater, media og menns begjær. 
Men det er ikke her problemet ligger, problemet ligger blant kvinner. 

Hvor kommer kroppspresset fra?
Men er det egentlig kjendiser som gjør at vi har et skjønnshetstyranni?
Hva med miljøet vi vokser opp i, har ikke det noe å si?

I NRK sin artikkel om kroppspress fra 12.juni 2015 står det at ungdom opplever kroppspress over alt; På bussen, trikken og overalt, men hva dette kroppspresset består av, det kommenteres ikke.
Aftenpostens artikkel fra 28.august 2014 kommenterer at man ser kroppspresset over alt; «Overalt hvor man går er det et press på at vi jenter må være slanke, veltrente, pent sminket og velkledd. Man finner presset i reklameplakater, filmer og i sosiale medier.»
Det er alltid kritikk av tynne modeller, skuespillere, fitnessmodeller og kvinner som er tynne. I tillegg kommer all kritikken av disse kjente kvinnene som velger botox, kirurgi og steinhard trening for å ha riktig utseende og kroppsfasong.
Sanitetsforeningen avholdt i uke 39/2017 møter om kroppspress og skjønnhetstyranni over hele landet og en av disse kvinnene uttrykte følgende

«I fellesskap må vi ha fokus på bevegelses- og matglede, sunne holdninger og det å bygge hverandre opp ? ikke ned»

Hva betyr dette? At vi bryter hverandre ned?
At vi ikke klarer skape matglede og sunne holdninger fordi man hele tiden overskygges av et kroppstyranni?
Personlig mener jeg man må gå i seg selv, og ikke påstå at alt er utenfra og inn. For det er ikke bare kjendiser og modeller som er grunnen til at våre døtre og sønner sliter med kroppspress og skjønnhetstyranni:
En mamma som er opptatt av at hun har lagt på seg, eller kanskje er ekstremt overvektig, samtidig som man snakker om vekt, mat, salater, trening osv hjemme. DET påvirker ungene til å faktisk ta grep om egen kropp.
Jeg har selv vært vitne til en ti år gammel jente som mente hun kunne spise hva hun ville, for ble hun feit, kunne hun bare ta fettsuging sånn som mamma hadde gjort. Jenta hadde et ekstremt usunt forhold til mat og hva som var ok å spise, fordi mora stod og spiste nugatti med spiseskje fra boksen, og fettsugde seg når hun ble for stor.
Det i seg selv er mer skremmende enn HM og Cubus sine plakater av bikinimodeller.

Unge kvinner spiser ikke, og trener mye, utvikler spiseforstyrrelser og alt som er negativt, ifølge forståsegpåerne.
Men helt ærlig; en radmager Angelina Jolie er da ikke noe å trakte etter å se ut som? Jeg har faktisk ikke hørt en eneste ung kvinne som ønsker være så tynn! Jeg har heller sett og hørt det motsatte, nemlig at de synes synd på henne fordi hun åpenbart sliter med vekta si, den feile veien.
Det er faktisk litt mer «normale» unge kvinner som er ikonene for dagens unge og ikke kjempetynne jenter; For både Kylie, Kim og Kortney Kardashian er ikke sylfider, og var ikke sylfider hele tiden. Kylie var stor og veldig rundt, mens Kim har vært en jojo kroppsmessig. Kortney har først siste året begynt å trene og ta var på seg selv. Men de har florert ukeblader og tv-serier, og kjent seg søkk rike på både utseende og kontroversielle uttalelser.

Hva vil menn flest ha?
Når man spør gutter og menn hva de ser etter i en kvinne, så er det alltid to ting som nevnes først; Et pent smil og at hun er snill. Med andre ord selve hotness-utseendet er ikke det som er viktig for dem. Mange menn sier også rett ut at de ikke ønsker en pyntedokke, men en dame av kjøtt og blod, som har et pent smil og som liker dem.
En bekjent av meg synes søte damer som tørr å prompe i hans nærvær er det aller beste som finnes, fordi han da vet at hun er menneskelig og ikke later som.
Selvsagt er det mange som en gang eller to i livet ønsker en sminkedokke med store blå øyne, lyst langt hår og store pupper, men det er faktisk ikke denne typen dame de velger å etablere seg med. Fordi midt oppe i all denne «fasaden» så ønsker menn også noe jordnært og ekte. De blir dritt lei vipper av mink, akrylnegler, løshår, og fillere. De vil ha noen som tørr gå i fjellet en uke uten å sminke seg, som tørr ta en kjappis på stuebordet uten at verden trenger planlegges og poseres.


Hvem er det vi egentlig pynter oss for?
Det er ikke å unngå at vi faktisk ikke kler oss pent for menn, men for andre kvinner.
Det handler om en usunn konkurranse mellom kvinner, hvor man ønsker outshine den andre kvinnen i rommet. Jeg har møtt dette «konkurransesystemet» mange ganger, og jeg har bare ristet oppgitt på hodet over det.
For jeg gidder ikke konkurrere.
Jeg ser på det som unaturlig og unødvendig, rett og slett fordi vi alle er så forskjellige.
Eksempelvis har jeg venninner og bekjente som er drop-dead-gorgeous, og som alle (ja ALLE) snur seg etter når de kommer inn døren. Og sånn er det.
Menn flokker seg rundt dem og ønsker at de skal henge på deres arm for å være «kul type med digg dame», eller kanskje for å «booste» sin egen maskulinitet. Straks kvinnemennesket åpner kjeften og sier noe smart; Vel da er fortryllelsen over. Hun snakket! Hun var smart! Grøss og gru!
Flere av disse sees kun for sitt utseende og ikke sitt intellekt, som om man kun kan ha det ene og ikke det andre av det.  
Det er ikke bare noe jeg tror, men noe jeg ser. Overflatiske menn og kvinner finnes i fleng, men når det kommer til livspartner så slår det som oftest ut helt annerledes for disse.
Kvinner pynter seg for kvinner! Det er et faktum, for vi vil alltid være den som får mest oppmerksomhet, av begge kjønn. Men da handler det om å være finere enn alle andre kvinnene i rommet, ikke om hvem menn liker. Dersom kvinner gir deg nok oppmerksomhet for ditt utseende og det du klarte prestere med den kjolen, håret, osv osv; så har du vunnet arenaen uavhengig om menn liker det de ser.



NRK artikkel om kroppspress 15.juni 2015; https://www.nrk.no/norge/_-vi-mister-en-hel-generasjon-til-skjonnhetstyranniet-1.12405799

Aftenposten artikkel fra 28.august 2014: https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/kVbv/Skjonnhetstyranniet

 

Må virkelig kvinner senke kravene til hva de ser etter i en mann?

Mange menn er barnløse og enslige: 
Den siste tiden har det vært fokus på men som er barnløse og single.
Det er faktisk slik at 1 av 4 menn er barnløse! 
Blant arbeiderklassen er det hvor menn er mest barnløse, "de vil se fotball og er oftere single" heter det i forskningen; som om fotball = single! De av disse som får barn, så er det oftere tilfeldig.
Men det er ikke arbeiderklassemenn som er barnløse, fordi godt utdannede menn med både god økonomi, sunne interesser, og ikke noe å pirke på ang deres utseende heller, har ikke barn. 
De forblir barnløse og single, og mange av dem har heller aldri hatt forhold. 
Samtidig ser forskerne at det er stor gjenbruk av menn med makt og penger, som gjerne er etablert med kone og barn både to og tre ganger. 
Mens menn i arbeiderklassen får barn tilfeldig, vil disse med høyere utdanning og status få barn etter nøysom planlegging og gjerne med flere kvinner (gjenbruk). 

MÅ kvinner senke krava?
Det er mange som undrer på hvorfor det er sånn, er de for sære vrange og vanskelige eller er det et faktum at kvinner har en mal for hvordan en mann skal være. Er det slik at unge kvinner rømmer ofte bygda og strener mot byen i håp om å både realisere seg selv, sine drømmer og kanskje kapre en drømmemann etter spesifikke kriterier. Eller er det noe på det personlige plan som mangler. 
Vi kan ikke stikke under en stol at kvinner i dag ønsker en utdanning og jobb, og ikke ønsker gå hjemme med barn resten av livet. 
Samtidig med disse kvinnene som skal realisere seg selv,  så opplever jeg at flere og flere kvinner jeg kjenner på min egen alder er single.
De har hverken mann eller barn, og mange har kanskje barn men er gått ut av et parforhold for mange år siden og har fortsatt ikke funnet en ny. Ikke fordi barna opptar mesteparten av tiden, men fordi de ikke møter noen.
Jeg har hatt en lengre samtale med en single venninne om dette; 
Hun er 40, fantastisk, dønn ærlig, fast jobb, absolutt ikke ensom, men hun er single. 
Det som hun alltid får høre er "Du må senke kravene", eller "Du har for høye krav"
Min venninne er som mange andre kvinner i den alderen, som er single; Høyt utdannet, god jobb, har eget hus, klarer seg, selv, men mangler en partner; Og det er faktisk ikke henne eller dem det står på. Fordi det viser seg gang på gang at det er disse kvinnene som blir lurt av menn som kun er ute etter å lufte tissetassen, og så ikke har ønske om noe mer. 
At kvinner derfor får skylden for at det finnes et hav av single, barnløse menn blir for meg feil å påstå fordi dette skjer med kvinner også. 
Kvinner er kanskje i mindre grad barnløse, siden en ONS kan gi fruktbare resultater, eller et besøk på en storkeklinikk i Danmark har vært løsningen før eggene tok slutt. Men de er like forbannet single. 
Dog det tar ikke bort det faktum at kvinner også i stor grad er single, uansett hvor vakre og flotte de er, de velges faktisk ikke av menn. 
Hvorfor? 

Menn som skal ha barbiedukker? Neida, og Faktisk ikke! 
Det er forskjell på hva menn ser etter i kvinner, og det handler om både status, miljø og alder. Det har jeg erfart etter de mange årene jeg selv var single, men også fordi jeg er en "observatør", Jeg elsker sitte å se på mennesker, hvordan de interagerer med hverandre, hvordan de velger og ikke velger partnere og så videre. Jeg har hatt ganske gode antenner for det, og sett ganske tydelig hva menn i visse aldere ønsker, ut fra hvilke miljøer de er i, og hvilken sosial status de har. 
MINE OBSERVASJONER:
Menn som har lav sosial status, gjerne yrkesfaglig utdanning/ingen utdanning, tiltrekkes ofte normale jenter med et pent smil, og som regel har det liten betydning for om disse har barn fra før av. Dette kan nok også avhenge av arv og miljø, da mange av disse holder til i samme miljø. Det er også mer vanlig at personer i miljøene ender opp med andre i samme miljø, etter at forhold har blitt slutt. 
Menn med middels høy status; Høyt utdannet, god jobb, gjennomsnittlig inntekt på over 500 000kr året, og som har både utseendet og personligheten med seg, henter som regel kvinner fra samme miljø; Høy utdanning, gode "referanser", og lite å sette fingeren på. Disse får som regel barn sammen etter at begge har skapt et god økonomisk plattform, men både hus, bil og kanskje en hund eller katt. Familieforøkelsen kommer etter noen år, og disse er ofte likestilte foreldre med tanke på omsorg og foreldrepermisjon. 
De med høy sosial status, Dette er i sjiktet (Reitan, Stordalen, Ringes osv). De går etter høystatus-kvinner; I Norge er dette unge, vakre, veldreide og armheng. De fungerer lenge som partner, selv om han selv er godt oppe i årene. Dette er kvinner som klarer feste natten igjennom og opptre fresh som faen på instagram tidlig på joggetur morgenen etter. 
Når hun begynner ønske barn; byttes hun ut ed en yngre modell! 
For han har garantert barn fra før. 
(jeg gjør oppmerksom på at dette er mine observasjoner, ikke forskningsbasert)

Det handler ikke om å være desperat: 
Det er ikke snakk om desperasjon i disse kvinnene, men jeg kan forstå at det ikke er kult å være single på 15 året når du begynner nærme det 40, fordi du føler du aldri er god nok for noen. Du er god nok som leketøy, men aldri som partner. 
Jeg vet den følelsen, for jeg har selv hatt den; Fra jeg var 20 til jeg var 39 var jeg faktisk ikke noens valg. Jeg var ikke en menn ønsket være sammen med, men jeg var god nok å "ligge med", i den forstand at jeg ble lurt trillrundt og trodde at denne personen liker meg, og synes jeg er flott. 
Så viste det seg gang på gang at "NEI! jeg var ikke god nok", noe jeg også ble fortalt rett ut.
Jeg var i noe jeg trodde var 3 lange forhold, som viste seg å være en lek for de jeg var i forholdet med. Som aldri så på meg som noen partner. 
Jeg fikk i denne perioden høre at jeg var "for kravstor" , jeg var "for sterk" , "jeg snakket for mye", "jeg hadde for mange meninger",
Jeg kjenner flere fantastiske kvinner som i dag forteller meg at det er nettopp dette de får høre, om å være for sterk, kravstor, mye, for selvstendig osv 
I bunn og grunn sier alle at man hadde fått seg en kjæreste og partner dersom man hadde vært noen helt annen enn seg selv.
Og er det riktig at man skal endre personlighet og late som man er en man ikke er bare for å få en partner? 
Selv har jeg vært heldig, for i en alder av 39 måtte jeg min drømmemann.
Det vil si jeg møtte han igjen. Den jeg falt for som 14 åring og hadde hatt som "mal" siden.
Og det at vi fant hverandre i voksen alder har fått meg til å innse at jeg hverken har vært for mye, for sterk og selvstendig, eller for kravstor; Jeg har faktisk ikke vært kravstor nok! Jeg har faktisk ikke gått etter det jeg faktisk ønsket meg; Han! 
Jeg var for opptatt av å se mine egne feil og mangler som partner til å innse at det faktisk var noen som matchet den jeg faktisk var der ute, og derfor hindret meg i å lete etter nettopp denne personen. Ikke visste jeg  at han flere ganger var innen rekkevidde, vi gikk forbi hverandre utallige ganger i livet, uten å se hverandre. Hadde vi begge løftet blikket tidligere, så kanskje ting hadde vært annerledes. 

Jeg synes vi skal slutte be folk senke krava: 
Det gjør jeg virkelig. 
For det er ikke noe som er mer tullete enn å be folk senke krava, for det viser at du ikke hører etter hva vedkommende forteller deg når de sier hva de ønsker i en partner. 
At jeg ønsket en som var kjekk og vakker, var ikke det samme som det du la i det. 
At jeg ønsket en som var snill og deilig, var ikke nødvendigvis beskrivelsen som du hadde i hodet av de to begrepene. 
Vi er forskjellig og har totalt forskjellige preferanser i hva vi ser etter og ønsker av en partner, men det betyr ikke at man er for kravstor. 
Jeg vil heller påstå at den dagen du IKKE har krav til en partner er den dagen du virkelig har tapt alt! 


Nann Jovold-Evenmo 
Reell Likestilling ENK 
Tlf 46546485 
epost reelllikestilling@gmail.com 

Listhaugs monstre er mine monstre

Før du leser innlegget vil jeg påpeke at jeg skriver innlegget med full støtte fra min ektemann, som står bak meg i stormen som nå vil komme og til han vil jeg si: 

Knut Einar, 
Tusen takk for at du støtter meg, at du står bak meg, og alltid er der for meg. 
Jeg vil takke deg på forhånd, for jeg vet dette vil bli en storm, et fullstendig kaos. 
Men med deg ved min side, som elsker meg og står opp for meg, så vet jeg at dette vil gå bra!
Elsker deg, du er mitt alt <3 
Nann 

 

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

LISTHAUG HAR RETT I Å KALLE DEM MONSTRE! 

Jeg hyller vår Justisminister, Sylvi Listhaug, for hennes begrep MONSTER om de som forgriper seg på barn, for det er faktisk ikke noe som er mer betegnende enn akkurat det;
MONSTER!
Etter å ha diskutert på nett, under innlegget om monster, så var det flere som tok til ordet for å «forsvare» pedofile og fortelle meg at «nei, de er ikke monstre», det er åpenbart på linje med folkemord å kalle en pedofil for et monster. Flere påstår det handler om følelser, kjærlighet, og noen mener det handler om sykdom.
Personlig mener jeg at å forsvare disse personene ikke gjør dem mindre monstre, men heller mer «tilregnelig» og umenneskelig, noe jeg også sa.
Midt i diskusjonen var det en som var meget tydelig på at jeg var et ondt menneske som ikke ønsket at andre skulle være lykkelige, som ville at pedofile skylle føle skyld for å ha følelser.
Etter nærmere ettertanke så har vedkommende rett!
Jeg vil at disse skal kalles monstre, fordi de ER monstre!
Og man kan ikke ta denne typen mennesker i forsvar, uten enten å være en, eller være totalt blottet for medmenneskelighet. VI snakker om mennesker som ødelegger barn!
Derfor vil jeg fortelle min historie, selv om jeg vet at denne både vil splitte slekta, og skape en helvetes diskusjon hvor jeg er og blir er jævel i manges øyne.
For min historie er en min familie ikke vil tro på!
De påstår jeg lyver!


De fleste barn har en periode i livet hvor de er redd monster.
Mest kjente for oss som vokste opp på 70 og 80 taller er Albert Åberg og episoden der han var livredd for monster, noe som ifølge eksperter er veldig vanlig.
Foreldre har ofte måttet lyse under sengen, åpne og bevise at der ikke finnes monster i skapet på barnets rom, og sørge for at «farlige» profiler som fremtrer som monster blir fjernet for at barnet ikke skal ha mareritt.
Grunnen til at barn i førskolealder er redd for monster er fordi de da begynner å kjenne på frykt, og fordi de nå har opparbeidet seg nok kunnskap til å vite at ting kan være skremmende og farlig. Barnebøker og filmer viser oftere skumle ting hvor de snille vinner, og barn spinner på dette.
Disse fiktive monstre vi til og mer har fått flere tegnefilmer om. Barn er redd for monster, og vi må ufarliggjøre dem med lek, skuespill og sang.
Denne frykten er for det meste ufarlig.

Listhaugs monstre
Hennes monstre er de som ikke ser ut som monstre. De er hverken skremmende, fluffy og blå. De ligger ikke under sengen og gjemmer seg, mens de venter på at mamma eller pappa skal slå av lyset så de kan danse rundt i rommet for å skremme.
Det er ikke de som sniker seg ut av klesskapet straks døren til de voksnes verden er lukket.
DETTE er de monstre som tar den voksne verden med inn i barnets kropp og sinn. De som korrumperer barnet ved seksuelle aktiviteter barnet knapt har forståelse for.
Denne typen monstre er helt vanlige mennesker, som har et mørkt sinn hvor barn er et seksuelt objekt de ønsker å bruke.
Mange av disse er mennesker som både ser snill ut, gjerne omsorgsfulle mennesker som bryr seg om andre. De har arbeid, utdanning, ordnede forhold, og ingen skulle vel tro at disse menneskene har en side hvor de rett og slett er monstre.
Dette er de pedofile overgriperne som ødelegger barna.
De er monstre, enten det er politisk korrekt å kalle dem det eller ikke.

Monstrene til Listhaug er mine monstre.
Jeg var 3,5 år gammel første gangen mitt monster ble en del av min oppvekst. Det var sommer, og det var 1979, jeg fylt 4 år til høsten.
I sommerkjole og med musefletter forsøkte jeg leke vekk sorgen og tapet etter å ha mistet en storebror noen uker før, og gresset vokste på jordene i bygda. Ei trygg lita jente skulle få verden sin snudd oppned på kort tid.
En eldre mann i familien er mitt monster, og det var i det tomme fjøset var første gangen smertene kom.
Jeg var liten, hadde ingen forståelse for hva som skjedde. Jeg trodde vi skulle gå å se på kattunger, eller lam, i fjøset. Men der var det tomt. Bare vi to, som han sa.
Det begynte med forsøk på å stryke meg over håret, og jeg husker jeg ble redd. Så presset han på meg tungekyss, noe jeg rett og slett syntes var ekkel, for han var en ekkel mann som luktet vondt. Pusten hans var sur, gammel, og stinkende. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente smerte.
Jeg trodde det var i magen, men det var nok lengre nede. Og jeg gråt.
Vi ble avbrutt av bestemor som ropte oss inn på middag, og det måtte derfor ha vært i to tiden på dagen.
Da hun spurte hva jeg gråt for, var han snar med å si at jeg hadde falt og slått meg, men det gikk bra.

Om du trodde historien ender der, tar du feil.
Han var ofte der i bygda, selv om han ikke bodde der fast.
Da vi mistet huset året etter var han den som hjalp til med å rydde branntomta, og derfor var han der ute i mange uker den sommeren de begynte med å ordne for nytt bygg. Det var uker i helvete for ei lita jente på nesten fem.
Alle syntes han var så snill og hjelpsom, for han stilte virkelig opp.
At han valgte være der å hjelpe familien med å ordne opp, slik at min far kunne jobbe og mamma ta fjøset, det var jo bare gull verd.
Men for meg var det er realt helvete; Eneste grunnen til at han hjalp til og var der, var at jeg var lett tilgjengelig. For INGEN så hva som foregikk.
EN gang ble han nesten tatt av min bestemor, hun gav han en overhøvling da hun kom over han med henda nedi buksene mine. Røde cordfløyelsbukser. «SÅNN GJØR MAN IKKE» var det hun sa, og han sa etterpå at dette var min feil. JEG var skylden for at han fikk kjeft.
Men han, monsteret, ble slurere! Lurere!
Hver gang han kom til bygda, visste jeg hva som kom. Men turte ikke gjøre noe, fordi jeg var redd. Livredd!
Jeg var innpodet med at dette var min skyld, det var jeg som gjorde dette, ville dette! Han var faktisk så manipulerende at jeg TRODDE at jeg var den som hadde skylden.
Helvetet foregikk frem til jeg begynte få pupper og komme i puberteten. Da var jeg ikke spennende lenger.

I ettertid fikk jeg vite at jeg ikke var alene:
Mitt monster var en eldre onkel, som systematisk misbrukte meg som barn. Og historiene jeg kan fortelle er mange. Men dette er ikke en roman for pedofile monstre, så jeg kan kutte ned det meste.
En gang jeg overnattet hos mine besteforeldre skulle jeg bade. Det var baderom i kjelleren, med gammeldags sittekar. Jeg var ikke klar over at han skulle komme, og sjokket var stort der jeg satt 7 år gammel i badekaret og han kom inn. Bestemor hadde sent han ned for å be meg vaske håret.
Det ble hårvask, kan en trygt si. Han vasket håret mitt, etter at han var ferdig med å plukke, tafse og klå!
Og da han skyldte håret mitt sørget han for at jeg skulle føle hvordan der var å drukne, slik min bror hadde gjort. For det var det som kunne skje dersom jeg fortalte noen om oss. Han sa oss på en sånn måte at det liksom skulle være kjærlighet mellom oss.
Jeg var kvalm og uvel. Og jeg sa lite resten av kvelden.
Det var trusler, skjult som kjærlighetserklæringer, bearbeiding med at det var jeg som var den som ville dette. Jeg som gjorde at han ville det sånn. ALT var min feil! Min Skyld! JEG var grunnen!

 Da jeg kom i tenårene fikk oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg var ikke eneste jenta som hadde vært usatt av denne jævelen. Monsteret mitt hadde vært monsteret til minst to andre jeg kjente. Men han hadde aldri blitt tatt.
Jeg undrer meg på om noen visste, men ikke gjorde noe. Eller om de tegnene som burde være tydelig ble oversett fordi han var så hyggelig.
En av disse andre hadde fortalt min far om han, og at han hadde vært på meg. Min far valgte, som han alltid gjorde, en rett på spørrerunde under middagen. Med både min mor og lillebror tilstede. Jeg husker jeg svarte ja, men unnvikende. Jeg husker alt ble svart. Hva som ble sagt eller gjort etter dette husker jeg ikke, men jeg mener å erindre at min far var rasende. Ikke på meg, men på han.
Jeg vet min far hadde skyldfølelse resten av livet fordi han ikke klarte skjerme meg fra denne mannen, denne forbanna onkelen til min mor og tanter.

Du må huske at du kan bli anmeldt om du lyver.
Den setningen husker jeg godt.
Det var da jeg var i tjueårene og det ble tatt opp i en samtale, hvor en av mine tanter utbryter det.
JEG kunne bli anmeldt for å lyve! For falske anklager!
JEG var da en løgner som fortalte en sann historie om noen i slekta.
Hun valgte å ikke tro meg, som veldig mange andre i familien.
 I 2016 ble jeg faktisk rett ut fortalt av en annen tante at hun ikke trodde den historien min! Jeg spurte om hun mente jeg løy! «Nei, ikke akkurat». Men der er problemet; ENTEN tror du jeg lyver, eller så tror du jeg forteller sannheten! Enkelt og greit! Her finnes ikke gråsoner om sannhet og usannhet!
JEG var den grusomme personen som løy om overgrep fra deres kjære familiemedlem.
«Han gjorde aldri noe sånn med meg» fikk jeg høre av to andre i familien.
Han hadde et nært forhold til mange i familien, og var godt likt av de fleste. Men for meg er og blir han et monster.
Egentlig skulle jeg den gangen valgt å anmelde det, rett og slett! Eller fått disse som påstod jeg ville bli anmeldt til å anmelde meg, for kanskje saken hadde kommet opp mens monsteret levde og han hadde blitt stilt for retten.
I dag er det for sent. VI er bare tre personer med en historie og grusomme minner om et jævla monster som ødela barndommen vår, for sin egen nytelse!

Han gjorde aldri noe slikt mot meg;
I ettertid har jeg lurt på om de trodde det var en forbanna missekonkurranse, hvor det å bli utsatt for overgrepet var en belønning. Når de ikke var offer så hadde det ikke skjedd!
Nå er det slik at denne type predatorer utvelger seg ofre som et har problemer fra før av; Det kan være omsorgssvikt, utviklingshemninger, eller veldig sårbare barn.
I tiden da dette startet hadde jeg akkurat mistet min bror, og familien var i sjokk og sorg. Jeg gikk derfor mye for meg selv, fordi jeg var så liten, og ikke forstod alt ifølge dem. Derfor var jeg et lett offer, fordi jeg var utenfor og sårbar!
At han ikke gjorde deg noe er faktisk bra! Det betyr ikke at du ikke var «god nok» til å ødelegges, men du var bare en person som IKKE var et sårbart barn. DU var ikke et lett bytte.
Vær lykkelig for at du aldri hadde den opplevelsen jeg hadde.
Da jeg ble voksen og fikk barn selv, har jeg vært veldig tydelig på at hun skulle lære grenser. INGEN har lov å gjøre noe med din kropp om du ikke vil! Ingen får lov å gjøre deg vondt.
Og det er ikke å stikke under en stol at jeg flere ganger når jeg visste han var i bygda, var dragemor overfor mitt barn.
Jeg nektet faktisk å ha henne i nærheten av han.
I min bestefars begravelse, fulgte jeg nesten etter han hele tiden for å sørge for at han ikke gjorde småjentene som var der noe. Jeg var faktisk oppe i trynet på han og gav han klar beskjed; «Rør dem og det er det siste du gjør, din pedofile faen». Han be hvit i fjeset først, før han fikk et sleipt smil og sa «du likte alt vi gjorde». Jeg svarte; «Jeg VIL drepe deg, om du rører dem».
Så snudde jeg ryggen til han, og fortsatte passe på småjentene!
Må dessverre innrømme at jeg feiret den dagen han døde!
Da jeg fikk beskjed om at han var død, så kjentes det ut som et tonn forsvant fra mine skuldre!
Jeg FEIRET at hans liv var over, og at han var borte for alltid.
FEIRET at han aldri kan stjele oksygen eller se på noen igjen.
Jeg feiret!

Min historie, min skam og min ødelagte barndom
Jeg har nå levd med mitt monster i 40 år, og skammen over å være et offer er der fortsatt. For vi liker ikke å sette ord på skam, eller at vi skammer oss.
For selv om vi vet så inderlig vel at vi ikke har noe å skamme oss over, så gjør vi det.
VI liker ikke være et offer, for å være offer betyr å være svak, Ikke sant?!
Vi tillot oss, som barn, å være så sårbare at vår uskyld ble tatt fra oss med vold.
Vi lot oss manipulere og ødelegge med trusler om drukning, foreldrene våre ikke ville ha oss om vi
fortalte. Og at slekta kom til å snu seg mot deg.
Hate deg.
En av de tingene jeg skammer meg over er at jeg ikke turte si i fra den gangen, og at jeg valgte holde kjeft om det i mange år. Mye av dette var fordi han sa ingen kom til å tro meg, noe det i voksen alder har blitt gang på gang bevist. Familie og slekt tror ikke på meg når jeg forteller om dette.
Det som skjedde meg fra jeg var 3,5 år gammel til jeg var rundt 10 år.
VI snakker om 7 år av mitt liv hvor ting skjedde, som ingen vil tro på!
Men det endrer ikke det faktum at jeg ble misbrukt av et familiemedlem.
Jeg vil sette navnet på grisen: Jeg vil peke ut mitt monster!
Og han var min bestemors bror!
Ja vel, så vil de hate meg. Så får de hate meg!
Det er bare å skrive av den «evner ikke forstå-kontoen» som så mange i vårt samfunn har.
Så får det være, for la dem påstå jeg lyver. For jeg vet bedre, og jeg vet sannheten!
Sannheten kan påstander om at jeg lyver ikke endre noe ved likevel! Påstander om at jeg lyver kan ikke gjøre det ugjort, de ugjerninger som hendte meg.


Hvorfor nå?
Ja, jeg tenker meg faktisk godt om med hvorfor jeg velger å gå ut med min historie nå.
Jeg er drittlei av å tvinges til å tie fordi andre har et rosenrødt syn på dette monsteret.
Og fordi Sylvi Listhaug trenger en bekreftelse på at hennes begrep Monster om pedofile overgripere er korrekt.
For det hjelper ikke at psykologer og fagfolk forsøker snakke om «sykdommen» og «Lidelsen» disse «stakkars overgriperne» har, og hvordan samfunnet må godta dem for å kunne rehabilitere dem.
Det hjelper ikke at det er en legning andre ikke forstår, som trenger med forskning og forståelse slik at vi kan forhindre overgrep.
Og det handler ikke om sexdukker som ser ut som barn.
Det handler heller ikke om rehabilitering, for statistikken viser at monstrene gang på gang gjør overgrep, selv om de allerede er straffet for det!
Det handler om BARN som utsettes for disse MONSTRENE som Listhaug snakker om.
Listhaugs monstre er faktisk monstre for oss som har opplevd dem, og vi snakker ikke om lodne søte monstre fra monsterfabrikken. Vi snakker om de som ødela mitt liv, og mange andre barns liv.
Det handler om det tause grusomme monsteret som er i menneskeskikkelse som folk flest synes er sympatisk, hyggelig, koselig, og snill.

Og det handler om å fortelle verden at Listhaug har rett!
Dette begrepet hennes om pedofile overgripere er korrekt; MONSTER!



Nann Jovold-Evenmo
tlf 456 46 485

Tallene NHO-direktøren ikke forstår.

På nyhetene i går var Skogen-Lund og Nav -Direktøren og besøkte flyktninger som var i arbeidstrening på en byggeplass; Dette for å vise at flyktninger som kommer til Norge skal inn i arbeidsmarkedet fort.
Det virker for mange som at det er viktigere å få flyktninger i jobb heller enn de flere tusen nordmenn som står å fortviler over dårlig arbeidsmarked.
Jeg er en av de norske som ikke, til tross for tusenvis av søknader, rett og slett ikke er god nok for det norske markedet.

SÅ til tallene;
I følge Skogen Lund handler det om av 4,2% av nordmenn er uten inntektsgivende arbeid, noe SSB er uenig med, fordi den 25.01.18 var tallene på 20,2% av alle Norges befolkning (Arbeidsføre).

«Mange mennesker på helsetrygd»
I intervjuet klarer da Skogen Lund slenge ut a dette er høyt grunnet «mange mennesker på helsetrygd»
Helsetrygd er å regne som utføretrygd, altså mennesker som ikke kan jobbe:
For det første er dette å skyve ansvaret for høye ledighetstall over på den trygdede delen av befolkningen; Altså de som ikke er i stand til å jobbe.
De som er på trygdeytelser grunnet manglende arbeidsevne, ikke vilje til å jobbe!
I følge forskere så er trygdeytelsene i den vestlige verden, og Norge, så høye fordi naturlig seleksjon ikke lengre forekommer da medisiner og godt utbygget helsevesen gjør at de som vanligvis ikke ville levd opp, nå blir voksne og gamle.
For det andre er det misvisende av Skogen Lund å hevde at disse er grunnen til at SSB sine tall er så høye, for SSB har kun tall fra NAV; De som er registrerte arbeidsledige.

Variasjoner i registrerte arbeidsledige;
Det er i SSB sitt grunnlag skillet mellom de som er registrerte arbeidsledige som aktivt søker arbeid, og som har gjennomført videregående skole.
Helt arbeidsledige er arbeidsføre personer som søker inntektsgivende arbeid ved NAV 
Arbeidssøkere på tiltak er arbeidssøkere som deltar i et tiltak rettet mot ordinære arbeidssøkere.
Personer med nedsatt arbeidsevne omfatter arbeidssøkere som på grunn av fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid. 
Personer med nedsatt arbeidsevne på tiltak omfatter arbeidssøkere som på grunn av fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.
Personer med nedsatt arbeidsevne, ikke på tiltak består av følgende grupper:

  • Nedsatt arbeidsevne, venter på oppfølgingsvedtak
  • Nedsatt arbeidsevne, ikke tiltaksbehov
  • Nedsatt arbeidsevne, venter på plan
  • Nedsatt arbeidsevne, venter på tiltak

(Kilde:SSB)

 

Derfor er Skogen Lund sine «helsetrygdede» en feil definisjon å bruke.

Det er ikke fett å være ufør:
Det skal MYE til for å kunne få uføretrygd her i landet; Med krav om både utredninger, arbeidsevnevurderinger, for ikke snakke om hele bøtteballetten med utprøving i forskjellige typer arbeidsrettede tiltak, før man er vurdert nok til en uføretrygd.
Det er heller ikke noe folk ønsker.
Jeg kjenner mange uføre, og de skulle gitt mye for å få lov å være i jobb. For å kunne delta og være en som tjente sine egne penger, for det er ikke lett å leve på trygd. Uføretrygden er ikke til å bli feit av akkurat.
Dersom du ikke har hatt noen form for inntekt før er minsteinntekten din på hhv 232212 kroner året dersom du er enslig, altså 19351 kroner i mnd.
Dersom du er gift eller samboer får du 213485 kroner året, altså 17790 kroner mnd.
Dette er ikke lukrativt og er kun halvparten av gjennomsnittslønna her i landet.
Man er bra idiot om man tror at folk bare ønsker denne lave inntekten, men for de 325000 personene i Norge som var uføretrygdet 01.01.18 så har de faktisk ikke noe annet valg enn å takke ja til disse «pennies from heaven», som gjør at de fleste ligger i grenseland for fattigdom.


Skogen Lund sin tankegang holder ikke mål;
Å skylde på uføre når tallene er så høye er ikke særlig positivt av en person som liksom skal representere arbeidsgiverne, og ha en oversikt over arbeidsmarkedet.
Det viser liten forståelse for de faktiske problemene som arbeidsledige nordmenn har;
Nemlig at å skaffe seg jobb handler om:
Bekjentskaper og nettverk
Du er overkvalifisert
Du er underkvalifisert
Riktig navn på CV
Arbeidsgivere ønsker nyutdannete med enorm erfaring, noe som er urealistisk.
Pene mennesker får jobben pga utseende iht forskning
Lederne speiler søkerne etter likhetstrekk; Miljø, arv, utdanningsinstitusjon, andre relasjoner

Det handler ikke om uføre eller late nordmenn!
Min personlige mening er at Skogen Lund bør få sine medlemmer til å tenke utenfor boksen når de ansetter; slik at de ser personen og jobben som skal gjøres heller enn CV og hvordan de speiler seg i ledernes egne erfaringer og persepsjoner. En annen ting er at NHO og NAV i samarbeid kan jobbe for at NAV Igjen blir en arbeidsformidling, og tiltak brukes for å få folk ut i relevante yrker, evt omskolering mens de er deltid i den stillingen de ønsker å fylle.
Ingenting er som ny kompetanse og nye vyer mens man jobber.


Skogen Lund BØR la trygdete være i fred:
Det er nå en gang slik at uføre vil vi ha, det er enten grunnet medfødte problemer, eller fordi de oppgjennom årene har blitt utsatt for noe eller noen som har forvoldt dem slik skade at de ikke lenger kan være yrkesaktive!
DERFOR bør Skogen Lund og politikerne våre slutte snakke ned trygdede som om de var jordens avskum, og grunnen til at arbeidslivet er så tøft at 20,2% av Norges yrkesaktive befolkning er arbeidsledig!

Det er skuffende at en så oppegående og kunnskapsrik kvinne velger å trå på uføre for å forklare et problem, også et problem som ikke omfatter uføre i det hele tatt. Men hennes manglende forståelse for tallene som SSB presenterer: 

Kilde: 

Nav.no https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/AAP+nedsatt+arbeidsevne+og+uforetrygd+-+statistikk/Uforetrygd/Diagnoser+uforetrygd

Statistikken til SSB: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/regledig

Erna Solberg innrømmer forskjellbehandling Trine Schei-Grandes sex-sak grunnet kjønn

Det kom ikke som et sjokk å lese at det er sendt to bekymringsmeldinger på Trines Schei-Grande til Statsminister Erna Solberg, for denne "sex med en 17-åring"saken hennes fra 2008. 
Nå er det sik at Solberg selv er ENIG i at det ville vært reagert annerledes dersom det hadde vært full 17 årig jente og 38 år gammel mann som hadde sex, uavhengig av hvem som hoppet på hvem. 
Det er faktisk bekymringsverdig at Statsministeren sier dette, fordi det er en innrømmelse av at hun ikke velger ta saken alvorlig fordi den som er utsatt for skjev maktfordeling grunnet alder er en gutt. 

Vi har en kulturminister som har begått overgrep, løyet om det, og så forsøkt å fremstille seg som offer!
Jeg er ikke trygg på en kulturminister som har begått overgrep mot en 17-åring, og mener hun faktisk må fratre. 
En kvinne som klarer å fremstille sin predatoriske oppførsel overfor en unggutt som å selv være et offer er en person man ikke kan stole på. 
Hun påstod i starten at dette handlet om rykter.
SÅ endret hun det til at hun hadde ikke gjort noe galt. 
Før hun påstod hun at hun ikke var en overgriper,
Tilsist framstilte hun seg som et offer.
Dette viser tydelig at hun forsøker sno seg ut av en episode hvor hun bevisst har vært pågående, og brukt sin posisjon som den mye eldre og erfarne part til å få seg et nummer med en unggutt! 

Hun LØY til Erna Solberg, og Erna har selv innrømmet at det hadde blitt taklet annerledes om det hadde vært en ung jente og en mye eldre mann! 
Er vi tjent med en slik person i et av landets styrende partier? NEI! 
Er vi tjent med at Statsministeren godtar dobbeltmoral? NEI! 
Jeg mener Statsministeren offentlig bør gå ut og beklage overfor gutten at hun ikke tok saken mer alvorlig, og at hun ikke behandlet den på lik linje som hun ville behandlet en sak dersom det var motsatt iht kjønn og maktbalanse. 

TRINE SCHEI GRANDE MÅ FRATRE SOM KULTURMINISTER UMIDDELBART! 

Når vi ser denne saken, opp mot så mange andre saker der menn og gutter utsettes for overgrep og skjeve "maktforhold# grunnet alder, så er det sjelden dette får medias oppmerksomhet. 
Det er fordi seksuelle overgrep og seksuell trakassering av menn er tabu, et ikke-snakke-om i de fleste miljøer, også de politiske og i media. 
Medias rolle i Giske saken var vanvittig, og jeg tror ikke sakene hadde blitt behandlet som så grove om ikke media hadde presset på. Alt fra en forsiktig stryk på ryggen til ekstrem pågående sjekking var plutselig blitt overgrep og overtramp, selv om ingen av disse var ulovlig eller brudd på norsk lov. Det var "brudd på interne retningslinjer". Javel, så interne retningslinjer i Ap står visstnok over loven. 
Når menn derimot utsettes, så skal de ties ihjel; det kan vi se i saken hvor politiet valgte ikke rykke ut til et voldtektsforsøk hvor offer var en mann! Politiet synes derfor at voldtekt ikke er så viktig å rykke ut til med mindre det er en kvinne i nød, og det viser bare det jeg alltid har hevdet; Våre holdninger til kjønn avgjør om du blir trodd på, og om du får rettsvern! EN mann som blir utsatt for overgrep og voldtekt vil ikke få samme rettsvern som en kvinne! PUNKTUM FINALE! 

Klassisk forskjellsbehandling av samfunnet og media! 
Den unge mannen som Trine Schei -Grande knullet har i ettertid fått høre at han hoppet på henne!
Trine Schei-Grande har faktisk fortalt det til Erna Solberg, før hun like etter gikk ut i media og  ønsket ro om saken.
Hun påstod dette var en ikke-sak fordi hun hadde ikke gjort noe galt. 
I tillegg ble det antydet at dette var en sak som var rykter som kom i forsøk på å ødelegge for henne i regjeringsforhandlingene. 
Trond Giske kunne aldri mant til ro i media i varslingssakene. Det til tross for at flere innad i partiet mente det var snakk om interne kriger i partiet. 
Giske har heller ikke gjort noe galt, han har bare vært en jævla dårlig sjekker, men hele hans politiske karriere var på vei inn i ruinene fordi pressen var manisk på hans "overgrep", som egentlig ikke var overgrep. 
Heldigvis har en person som var til stedet der kommer frem og fortalt at Trine var den pågående part, og vitnet var rett og slett sjokkert over hennes oppførsel og måten Trine gikk frem på. 
Derfor er det viktig at alt kommer for en dag, for ikke nok med at supersjekkeren fra Trondheim har vært kulturminister, men vår nåværende har tatt seg til rette med sørpe fulle 17årige gutter! 
Erna Solberg har vært helt og fullstendig klar over dette da hun valgte innsette venstrelederen som Kulturminister.
Media tok ikke saken; Fordi TRINE ER KVINNE! OG OVERGREP MOT MENN ER IKKE SÅ FARLIG! 

Tabuer som aldri blir borte får nå drahjelp av kulturministeren!
Det er ikke å stikke under en stol at Solbergs holdning til at en gutt på 17 år år ikke er verd noe, er ikke rart. F
or vi kan se det i saker hvor altergutter misbrukes, som brukes som humor verden over.
Menn utsettes for vold i hjemmet,  blir ikke trodd, og latterliggjort i media.
Der menn er utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, gidder ikke politiet rykke ut for å sørge for at beviser samles inn eller ta vare på vedkommende som er et offer i saken.
Samfunnet rundt velger å gjøre narr av menns smerte!
De velger å gjøre dette til ikke saker, og menn som utsettes for overgrep får beskjed om å manne seg opp, eller ta det som et kompliment. 
I min research om menn og seksuelle trakasseringer er dette med ubalanse i maktforholdet fremtredende, for selv om mannen ofte er i overordnet stilling, er eldre, har mer erfaring og så videre; Så ender han med ryggen mot veggen.
Det skal faktisk ikke mer enn et lite ord til før han ansees som den stygge ulven.
Kvinnen er ALLTID et offer, for det er så lett å drive omsnuing! 
I en barnehage er det ofte også guttene som er rampete, får skylda når ting går galt eller noe ødelegges. Det er alltid den og den som får skylden; og "den" er aldri jenter! 
Vi lærer fra vi er små at store gutter gråter ikke, og jenter skal trøstes.
Derfor er det kanskje lettere å tro en 38 årig kvinne at hun be overfalt av en råkåt 17 åring bak en love, enn å se at maktforholdet her lå i at hun var dobbelt så gammel som gutten. Og kunne ropt NEI! 
Hun MÅTTE ikke knulle han om han hoppet på henne, hun kunne gått. 
Hun har påtatt seg en klassisk offerrolle, fordi hun VET at mannen alltid får skylda. 
Hun har medvirket til at tabuene om menn og overgrep mot menn overholdes. 

Kjære Trine; 
Du gjør klokt i å pakke snippveska og forlate kulturministerposten. 
Du er ikke verdig! 
Du er en som har benyttet deg av en full unggutt, i en situasjon hvor DU var den voksne og fornuftige part. 
DET i seg selv er et overgrep! 
Etterpå har du fremstilt deg selv som et offer, etter at du i lang tid prøvde å avfeie det som rykter satt ut av Resett og politiske motstandere. 
Jeg betegner det som forsøk på å glatte over overgrep! 
OG DET gjør at du ikke er verdig. 


Nann Jovold-Evenmo 
Reell Likestilling ENK 
tlf 46546485
Epost reelllikestilling@gmail.com

Helseminister Høie mener selvmord er helt greit om du er fattig ungdom!

Jeg leser i dag at Helseministeren Høie og Høyre er for at man skal måtte betale for hjelp innen barne- og ungdomspsykiatrien, og i psykiatrisk ungdomsteam, dersom du er mellom 18 og 30 år.
Dette er noe som tidligere har vært gratis, men nå skal folk som allerede er langt nede og i disse aldersgruppene betale for å få hjelp. 

Litt informasjon om denne aldergruppen: 
- Dette er som regel unge mennesker i startfasen av livet med begrensede midler økonomisk. 
- Dette er den aldersgruppen som står for fleste selvmordforsøk 
- Denne aldersgruppen bruker flest rusmidler i form av alkohol og narkotika 
- Disse unge menneskene er de som sliter mest psykisk. 

Vi må forebygge, også for de som ikke er rik! 
Når vi vet at forebygging og tidlig hjelp er de tiltakene som fungerer best blant unge mennesker, så er det hårreisende at det nå skal være et økonomisk skille mellom hvem som får hjelp og hvem som ikke får hjelp. Egenandelen er og blir er hinder for å oppsøke hjelp, og derfor er det viktig at økonomi ikke skal være utslagsgivende for hvorvidt man får hjelp når man har psykiske problemer. 
Det er også viktig med tidlig og god hjelp til de som sliter slik at det ikke eskalerer og problemene blir større, kanskje havner de ut for rus, og dermed ender opp med å feilbehandles som kriminelle istedenfor psykisk sykdom. 
Det er lett å sette folk i bås; og en som er psykisk syk er lettere å svelge enn en narkoman på gata, selv om begge har samme grunnproblemet. Den ene får hjelp, den andre ikke. Hvorfor; Fordi vi velger segregere mennesker her i landet etter økonomi. 
Jeg tenker med gru på de som ikke tør oppsøke hjelp, fordi de rett og slett ikke har råd til terapi og hjelp for sine sykdommer. 
Jeg tenker med gru på de som ender opp med å ta selvmord, fordi de ikke har råd til hjelp! 
Dette er Høie nok inneforstått med, men driter langflat i at folk sliter, selvmordstatistikkene og rus-statistikkene vil øke, for han ser det jo ikke der han sitter trygt på sitt kontor i Helsedepartementet. 

Et annet problem er at hele rusproblematikken skal overføres helsesektoren og ikke lenger ligge inn under justissektoren, noe som gjør at bekymringssamtaler som politiet utfører ikke lenger er en forebyggende kartlegging av ungdommens rusproblematikk.
Ergo mister vi verdifull kartlegging om vedkommendes rusproblemer, og de vil ikke fanges opp i helsevesenet, noe som igjen fører til at mange med psykisk sykdom havner under radaren. 

Psykiatri er ikke nødvendigvis rus!
En annen ting jeg ser Minister Høie har feil fokus på er at han tror overdosedødsfall, ruspolitikk, og psykiatri er en og samme bolken. 
Det er faktisk slik at flesteparten av de som sliter psykisk IKKE er narkomane på gateplan, som stjeler, tigger og tar overdoser. Det er faktisk normale mennesker som meg og deg, og som aldri har handlet dop i hele vårt liv. 
Men når terskelen heves, så vil også problemene bli så usynlige for alt og alle, at man ender kanskje der; i grenselandet hvor rus og psykiatri møtes. 
En helhetlig psykiatri, med gratis behandling til unge mennesker, så vil vi kanskje klare forebygge, hjelpe, og forhindre at ungen mennesker havner i nettopp dette grenselandet. 

Jeg er selv en del av "psykiatrien", ikke fordi jeg er psykisk syk, eller har drevet med rus. 
Men jeg er en statistikk, i systemet, fordi jeg har asperger syndrom som er klassifisert som "diagnose innen psykiatrifeltet". Denne diagnoser er både stigmatiserende og kan være ganske vanskelig for mange, for den fører til at man behandles annerledes kun grunnet diagnosens "klassifisering innen psykiatrispekteret". Det er nok ikke stikke under en stol at jeg har møtt fordommer; både fra det offentlige som NAV; men også fra leger som tror man er "psykisk syk" og deprimert bare fordi man har aspergerdiagnosen. Vi skal liksom ikke klare fungere. Det er ganske feil, for eneste problemet mitt er at jeg ikke eier filter og dersom tenker og lærer annerledes enn deg. Jeg har også egenskaper du aldri kommer til å få; som fotografisk hukommelse, enorm kunnskapskatrotek i hodet, og manglende evne til å bry meg om hersketeknikker og bullshit. 
Jeg har aldri rørt rusmidler, og er sterk motstander av narkotika, og er sterk motstander av avkriminalisering av narkotika. 
VI må ha en viss kontroll, og vi må kunne straffe kjøp og salg, omså strengere i dag for å være preventiv. 


Kjære Høie;
Du skaper forskjeller på folk, du vil kun at rike mennesker skal få hjelp!
Det vil si at kun ungdommer med rike foreldre, og rike unge mennesker i det mest sårbare av sin voksne livsfase får hjelp. 
​Resten vil slite. 

Nann Jovold-Evenmo 

Skal vi ikke komme oss videre etter Utøya?

Jeg så at blogger og Utøya-overlevende Sofie Nilsen (22) anklages for å bruke Utøya-tragedien for å få klikk på bloggen sin. 
I et innlegg hvor hun snakker åpent om det som skjedde, følelsene, sorgen, og det at hun klarte overleve denne tragedien som er etset inn i folks sjel her i landet, så anklages hun for å snakke om det for å få klikk på bloggen. 
Nå er hun en av Norges toppbloggere, og takktikkerier for å skaffe seg klikk; det trenger hun ikke. 
Nettavisen skriver om henne; og intervjuet kan du lese her: https://www.nettavisen.no/nyheter/da-sofie-%2822%29-delte-sin-utya-historie-ble-hun-anklaget-for-a-jage-klikk--kanskje-filmen-vil-fa-slutt-pa-fordommene/3423416816.html

Det var 500 mennesker på Utøya den dagen, og en sjettedel kom ikke der i fra i livet. 
Ungdommer som panisk la på flukt, forsøkte hjelpe venner, og som lever med sorgen og traumene i dag, 7 år etter! 

Mange mener at Utøya-overlevende nå må ta seg sammen og komme seg videre: 
Jeg synes det er ganske hårreisende å mene at våre unge skal ta seg sammen og komme seg videre, når bildene av sønderskutte venner for evig er festet på netthinnen. Når dagen gjenoppleves gang på gang i marerittene, og et panikkanfall kan komme av et smell i en lydpotte, eller en sang som relaterte seg til dagene der. Jeg vet om en som sliter med røde roser etter dette, grunnet rosehavet i Oslo. 
Jeg hadde en fantastisk historielærer på videregående skole i Alta; Rolf Vomheim, en god lærer med masse kunnskap om både verdenshistorien og norsk historie; men det var en setning som han brukte som har festet seg godt "Den dagen vi glemmer historien, da vil den gjenta seg". og jeg er derfor redd for at dersom vi glemmer 22.07, dagen for Utøya-massakeren og de ofrene som falt der; er dagen vi lar fundamentalister som gærningen som utførte ugjerningen til å blomstre igjen. 
Å komme seg videre betyr ikke å glemme, og det er det Sofie på 22 gjør; hun kommer seg videre. Hun velger å leve, fremfor å la minnet om dagen ødelegge henne totalt psykisk. 
Det å be noen komme seg videre viser at de selv aldri har vært ute for et traume, eller har opplevd noe grusomt. Det er hjerterått og viser liten eller ingen empati. 
Istedenfor å være sint på henne og mener hun forsøker få klikk på bloggen; HYLL HENNE! Hyll henne for åpenheten og det at hun tørr fortelle. For det er mange stemmer som har stilnet, som aldri kan fortelle om det de opplevde der ute. 
De stemmene er de 69 som aldri kom derfra i livet. 

La de som var der, eller mistet sine i terroren få snakke; 
Så ofte de vil. 
SÅ mye de vil 
Og ikke angrip dem verbalt for at de snakker og forteller. 

Det er mange som ikke var på øya som sliter: 
Jeg vet av ungdommer som ikke var på øya, men som skulle dit ut den dagen, eller dagen etter. Ungdommer som grunnet jobben eller familiære grunner ikke kunne være der akkurat denne dagen. Disse ungdommene sliter også; for de sliter med skammen over å ha sluppet unna. De sliter med skammen for at de står mange av disse så nært, men ikke kan eller har evne til å relatere seg til de skrekkelige opplevelsene de overlevende har gjennomgått, og sliter med. 
I tillegg er det mange av disse ungdommene som skulle vært der som sliter med skyldfølelse for at de tok et valg om å dra senere, og nå lever mens venner er døde. 
VI må ikke glemme disse ungdommene, for selv om de ikke var der, så er de preget av sorg, skam, traumer som ikke vi kan forstå. 
Jeg vet det, for jeg satt hele dagen, og hele kvelden mens TV oppdaterte informasjon derfra og holdt rundt gråtende ungdommer; Ungdommer som skulle vært der, som hadde nære venner der, og som i sorg og fortvilelse forsørge få tak i venner der ute. 
En av dem hadde sin kjæreste der ute, ei som ikke kom hjem derfra. 

VI må heller ikke glemme de som 8 som ble drept i terrorangrepet i Oslo sentrum denne dagen. 
Denne dagen var jeg en helt forferdelig slem mamma som tvang arvingen med å vente med å dra til sentrum. Tvang henne til å helle gå på butikken for meg, fordi jeg var sengeliggende pga sykdom. Jeg var verden dummeste og minst forståelsesfulle mamma. 
For arvingen ville mye heller med sin venninne ned tl sentrum på Pinpoint for å finne piercing, og jeg tvang henne til å være igjen på Majorstuen for å handle mat. 
Uansett hvor slem mamma jeg var, så er jeg evig lykkelig den dag i dag at jeg var streng og tvang henne til å gå i butikken for meg. For i det tidspunktet bomba smalt, skulle hun vært der. Vandret mellom regjeringsbyggene med venninnen sin, på vei til Pinpoint.
Jeg vet min strenghet sørget for at jeg IKKE mistet min datter den dagen.
Uten tvil. 
Vi hørte bomben gikk av, enda vi bodde godt nok unna. 
Vi kjente skjelvet. 
Men pga min stahet og strenghet, så mistet jeg hverken min datter eller hennes venninne. 

Vi må ikke glemme trusselen innenfra. 
En ting som alltid slår meg når jeg hører Listhaug  snakke om Holmlia på TV, eller leder for PST som har pressekonferanse om trusselvurderinger mot Norge. Hver eneste gang en eller annen politiker taler i mot full bevæpning av politiet i Norge, for det er ikke et "slikt Norge vi ønsker". Da tenker jeg mitt, da undrer jeg på om de har glemt de 8 som mistet livet i Oslo Sentrum 22.07.11, grunnet en av våre egne landsmenn som var forskrudd, gal og som ville "make his mark", på verden. Det er nok ikke Holmlia vi trenger bekymre oss for, men alt som foregår i det skjulte. De under radaren. 
Har vi glemt at det er trusselen innenfra som er den farligste trusselen?
Ikke innvandrere, eller religiøse grupperinger. Og selv om kriminelle ungdomsgjenger øker i omfang, og 1% bikerne fortsatt dealer dop og våpen; så må vi ikke glemme! Den trusselen som kommer fra våre egne rekker.
er hvor ting ansees som så perfekt, hvitvasket og normalt. 
Den vakre, rike fasaden som gir oss inntrykk av ordnede forhold, rene og pene barn. 
Den som kommer innenfra. 
Det er ofte den som dreper mest, og gjør mest skade. 

For historien viser at straks vi glemmer, da skjer det igjen. 
Er bare se andre verdens krig, se hvordan verden var forut for den. Og hvordan det er nå. 
Likheter, en oppblomstring i arbeiderklassene, hat mot andre grupperinger, og folkemord over deler av Europa. 
VI trenger et bevæpnet politi, nettopp for å forebygge, men også for at de skal ha mulighet til å reagere hurtig om noe skjer.




VI må ikke glemme 22072011. 
VI kan ikke glemme!
Og vi skal ikke glemme! 
Og vi skal gjøre vårt ytterste for at det aldri skjer igjen, og det kan vi ikke om vi glemmer!



Nann Jovold-Evenmo 
Reell Likestilling ENK 
tlf 465 46 485 
Epost reelllikestilling@gmail.com 

Er du ikke pen nok, får du ikke jobben!

Jeg har fulgt mye av debatten rundt dette med yrkesliv, kvinner i yrkeslivet og ikke minst hva som teller av fagkompetanse, kontakter og utseendet.
Og selv om mange påstår noe annet så har utseendet mye å si.

Vi vil heller ansette supermodeller:
VI liker ikke å innrømme det, men vi ansetter gjerne blonde vakre kvinner, som er slanke og ser ut som supermodeller. Heller det enn å ansette en liten trinn dame, med litt utvaska hjemmefarge og en enrom arbeidskapasitet.
Vi belønner også pene mennesker lettere; både med ros, skryt, bedre oppgaver, bedre karrieremuligheter og ikke minst lønn.
Jeg har selv vært ansatt i et firma hvor en ti år yngre kvinne, men mindre erfaring fikk hele 12000kroner mer i lønn i året enn men; hvorfor? Fordi hun, ifølge vår kvinnelige sjef, var pen! Eller for å sitere sjefen «Hun er så pen at det er til å bli kvalm av!»
Så da forstod jeg fort at tariffen i selskapet var basert på «PEN» eller «Ikke pen».
Da en like vakker, blond, langbent kvinne kom inn, fikk hun ENDA mer i lønn.
Da snakker vi om 8000 kroner mer enn meg i måneden!!
Det handler ikke om kompetanse, det handler om utseende. 

4000 søknader uten svar:
Jeg har søkt mange jobber siste 3-4 årene, og er vel oppe i snart 4000 søknader landet rundt, men jeg kommer ikke til intervjuer en gang. Jeg har faktisk slitt med å få jobb siden 2010!
Eller; Jeg kom på intervju på lindex, da jeg hadde et bilde av meg på min CV som viste meg meget sminket og blond, men da jeg hadde vært på intervju hørte jeg ikke noe mer. Og det er nok ikke pga manglende kompetanse, tvert imot; Jeg har faktisk 190studiepoeng innen ledelse, prosjektledelse, strategi og arbeidslivsjus.
Men det holder ikke i det lange løp.
Jeg har vært hos en rekrutterer som kom med at jeg er for tydelig, fremoverlent i mine meninger, og jeg blogger. Nå skal det sies at jeg blogget ikke i 2010, eller frem til 2015, så det skal egentlig ikke ha noe å si.
Men jeg er meg, og jeg er så lei av å late som om jeg er en jeg ikke er.
Jeg orker ikke late som jeg er søt, uskyldig, nusselig og superfeminin, for jeg er strengt tatt stikk motsatt.
Jeg er en bulldoser; jeg går inn i en jobb, får ting gjort! Og jeg trodde faktisk det var slike mennesker arbeidsgivere ønsket.
Men nei;
Jeg undrer på om mine 163 cm, 20 kilo for tung, manglende vakkert blondt hår, og ikke akkurat nydelig dukkete fremferd gjør at jeg ikke får jobb. Jeg har bekjente UTEN videregående som får både ene og andre toppjobben, og det fordi de er vakre og pene.
Jeg får forespørsler om jeg vil jobbe gratis for selskaper har bruk for min kompetanse, men ikke «råd å betale meg for jobben» de vil jeg skal gjøre. SERIØST?!

Jeg har brent meg i yrkeslivet, men jeg brenner ikke broer:
De jobbene jeg har hatt i fra 2010 til nå har vært yrker jeg overhodet ikke trives i, hvor jeg har jobbet ræva av meg, og fått fint lite tilbake bortsett fra mer utgifter. Runden min i USA ødela helt økonomien min, da selskapet jeg jobbet for hadde meg å jobbe 10-16 timer døgnet uten å få ei krone ekstra for det. Jeg fikk ikke engang lønna jeg var lovet. Jeg måtte krangle meg til lønn, og ofte gikk jeg både 8 og 9 uker uten overføringer til kontoen min.
Jeg levde i perioder på snille venner som lot meg spise hos dem!
Lederstillingene jeg har hatt er slike som har gjort at jeg har jobbet opp selskaper, hentet inn penger, skapt et godt renommé, kontakter, kunder, og virkelig stått på så det smeller, men likevel; Når lovnadene fra lederne skal holdes; Så står jeg på bar bakke, til tross for både kontrakter og alt på stell.
Jeg kunne ofres så andre kunne sole seg i glansen for mine resultater.
Er kanskje ikke så rart jeg er skeptisk til å søke jobber i mindre etablerte selskaper.
De arbeidsgiverne jeg har hatt, så har jeg god dialog med noen, og har ikke kontakt overhodet med andre. Ene fikk jeg ikke en attest engang, for sjefen (som belønnet de som er pene) ville ikke gi meg en. Jeg kunne selvsagt gått til sivilt søksmål for å få denne attesten, men hva vil stå på en attest som er provosert frem av rettsrunder? Ikke godt å si.
Til info; JEG valgte slutte, og jeg har kopi av oppsigelsen, for de som er interessert i år lese.
Jeg er faktisk venner med to av mine tidligere sjefer, en er her hvert år på vennejulebord, var gjest i mitt bryllup, og jeg synes denne kvinnen er fantastisk.
Jeg er også venner med hun som ansatte meg som ung, umoden og totalt grønn for yrkeslivet i 2009 i staten. En fantastisk kul dame jeg ser altfor sjelden, dessverre ☹

Jeg er en ikke-vakker bulldoser, en analytisk en.  
Ikke tvil om det.
Der jeg er ansatt, så er det ofte for å rydde i rekkene. Jeg har alltid vært den som så fordeler og ulemper, hvor endringer trengs, og hvor firmaet har de største lekkasjene ut mot kunder, inntekter og utgifter. I tillegg ser jeg organisasjonen i et ørneperspektiv like godt som jeg ser detaljer, og dette gjør at jeg kan gå inn i konkrete saker og problemstillinger uten å miste det overordnete fokus.
Det er fullt forståelig at ledere og mellomledere føler at jeg er en «trussel», men jeg er som sagt ofte ansatt NETTOPP fordi det er dette jeg er god på. Jeg har snudd selskaper fra visse død, til gode og inntektsbringende selskaper. Og jeg har gått inn og ryddet i rekkene blant ansatte. Selvsagt blir man motarbeidet, forsøkt stoppet, og ikke minst; utsatt for mye rart av både rykter og mobbing.

ALT som foregår gir inntrykk som fester seg, selv små detaljer som at du kanskje hadde annet «kroppsspråk» i dag enn til vanlig, eller at du har byttet ut den vanlige kaffekoppen med en annen. Jeg får med meg alt; derfor får jeg også med meg når til IKKE er på stell, selv om de vanlige analysene og planene mener alt er som det skal.
Jeg fungerer ikke slik som vanlige mennesker; Jeg eier ikke filter. Det er ikke feil å si at jeg har opplevd mye, nettopp fordi jeg har en egen evne til å revidere alt i en organisasjon, og det tok år og da før jeg oppdaget hvorfor;
Jeg har asperger! Enkelt forklart; Jeg eier ikke filter, og jeg tar til meg ALT av inntrykk, enten det er kroppsspråk, ord, stemmeleie, blikk, farger, lukter.. Rett og slett ALT!
Derfor setter jeg meg ned og bearbeider disse inntrykkene i etterkant, og det er da mine A2 skjemaer kommer frem; Prosesser, katalogisering, finne den lille feilen som gjorde at du i dag endret måte å snakke på. At skjelvingen i stemmen din fortalte at noe ikke er som den stemmer.
Jeg finner ut hvor skoen trykker, og jeg vil vite hvorfor den trykker. Organisasjonen avhenger av detaljer, og der er jeg en jævel.

En analytisk bulldoser som gir alt eller en vakker supermodell?
Jeg ser den er vanskelig, kjære sjef.
Jeg gjør virkelig det. For man ønsker pene ting å se på, ikke sant. Og vakre kvinner er faktisk også veldig intelligente, de er veldig undervurdert. Jeg vet av mange fantastisk vakre, smarte, superintelligente kvinner, som e drop dead gorgeous!
Ta et av mine forbilder; Gunhild Stordalen; Vakker, smart, har et vanvittig engasjement selv om hun er syk. Et forbilde for mange andre kvinner. Og jeg skulle gjerne hat hennes smarthet og stå-på-vilje.
Samme med Anita Krohn-Traaseth, leder for innovasjon Norge, vakker, vellykket, og tørr åpne kjeften uansett hvordan verden møter henne.
Og disse to får meg til å undre om man ikke skal bedrive blogg eller engasjement før man er i fast toppjobb? Da har man lov å ytre seg? Man kan så lure.

Men man blir litt såret når man hele tiden forbigås pga av vakre kvinner, og etter nesten ti år ikke klarer lande en eneste fornuftig jobb innen kontor og administrasjon, unntatt hos firmaer som er ute etter å slippe betale deg når jobben er gjort.
Jeg vet ikke hvor lenge et menneske kan stå å stange hodet sitt i veggen uten å skade seg, så jeg sier det som det er;
Jeg ønsker meg en jobb innen kontor og administrasjon, så jeg slipper stange hodet i veggen i flere tiår til; Jeg har minimum 30 år til i yrkeslivet, dersom jeg bare slipper INN!  
Selv om jeg ikke ser ut som en supermodell, så må det da være noen som ønsker ansette meg? 


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 46546485
Epost; reelllikestilling@gmail.com


Kilder: 
Attractive People Are Simply More Successful - https://businessinsider.com/attractive-people-are-more-successful-2012-9?r=US&IR=T&IR=T
The truth about why beautiful people are more successful - https://www.psychologytoday.com/blog/games-primates-play/201203/the-truth-about-why-beautiful-people-are-more-successful

Pene mennesker blir oftere ledere: https://www.adressa.no/jobb/article6476411.ece
Vakker Makt      Skjønnhet belønnes privat og profesjonelt, hele livet https://www.nrk.no/kultur/xl/vakker-makt-1.13724782
Pene mennesker får fordeler på jobben:  https://studenttorget.no/index.php?show=4631&expand=4631&artikkelid=9453


 

Nei, kvinner må ikke ta regninga for dårlig sex!

FrP Aust-Agder fremmer forslag om at kvinner må betale for abort selv, dersom de har sex og ikke vil beholde barnet.
Hele tankeganger vitner om at man alltid må beregne å bli gravid når og om man velger hoppe til køys med noen, og abort ikke er et prevensjonsmiddel.
Nå kan man lure om denne tankegangen kommer fordi denne gruppen fra FrP ligger godt til rette i bibelbeltet og det er noe «kristenmoralsk» over forslaget, spesielt siden det er kvinner som er offerlammet og den som skal ta støyten for sexen.
Nestleder i AUF Akershus, Silje Brekke Bakken spør hva som er neste; Sædskatt? Og jeg forstår godt hvorfor hun undrer seg, for tenk så mye vi hadde skattet for alt som havnet på lakenet?

Min far brukte si at egentlig skulle jeg bare vært en flekk på lakenet, og i de fleste tilfeller så er det der både sæd, egg, og andre kroppslige sexvæsker havner; på lakenet. Ergo blir man ikke alltid på tjokka av å ha sex, i de fleste tilfeller ikke.

Er det etisk riktig å betale selv for abort?
Her er det faktisk slik at dette med at vi i Norge, et av verdens rikeste land, med det nesten gratis helsevesen ikke skal måtte gå tilbake til urgamle holdninger hvor abort er skammelig, og noe som skal skje i det skjulte i en bakgate hos en gammel kone. For det er faktisk DER vi vil havne om kvinner ikke får dekket abort via det offentlige. Om vi velger en slik kvinnefiendtlig holdning til abort.
I mange år måtte faktisk kvinner betale selv, og i mange land i verden betaler faktisk kvinner fortsatt selv for abort. Abort koster masse penger, og derfor er det mange fattige kvinner som setter barnet til verden, eller som velger å gå til en luguber kone for å fjerne fosteret med en strikkepinne, eller noe annet.
Kvinnedødeligheten er høy i de land (og de amerikanske stater) hvor abort koster flesk, hvor det ikke er en naturlig del av det medisinske helsetilbudet i landet. Fortsatt i USA må man betale for abort, og det er kanskje derfor det er skyhøye andeler med tenåringsgraviditeter og tenåringsmødre i et land hvor presidenten ønsker å «make it great again».

Er kvinnens liv så lite verd at vi vil ofre det for å spare penger i norsk helsevesen?
Jeg husker for en god del år siden; så ble det antatt at en abort kostet om lag 18000kroner.
I dag får man piller for å ta abort, så fremt man er tidlig nok ute, og vi utfører fortsatt kirurgiske inngrep, og dette koster nå landet ganske summer likevel; Fravær fra jobb, selve kostnaden for inngrepet, og evt andre psykiske problemer i ettertid. For det å ta abort er ikke bare enkelt for den som velger dette.
MEN, så er det dette med kost og nytte; og jeg har vært en av de som lenge har vært forkjemper for bedre seksualundervisning, hvor skammen rundt sex er fraværende.
Vi må få inn personer som er dyktige til å snakke om, fortelle på en fornuftig måte som fenger ungdommen.
I tillegg så bør p-piller, p-stav,p-sprøyter, kondomer osv være GRATIS! Det bør faktisk være gratis fra man er 13-14 til man er 30, minst. Det bør ikke være et tabu å måtte gå til legen, for så å betale for dette.  Unge mennesker velger ikke alltid å betale 300kroner for p-piller eller 100 kroner for 6 kondomer. De knuller faktisk mer enn seks ganger når de er i den alderen, så prisen er for dyr!
GRATIS PREVENSJON! Ja, også gratis angrepiller! Det er bedre og billigere både fysisk og psykisk for personene som da heller ville gjennomgått en abort. Og ja, det er lettere å være gutt også.
For at abort ikke skal være et prevensjonsmiddel, som koster 10000kroner eller mer for hvert inngrep; så bør vi heller har gratis prevensjon, uansett hva man måtte velge.

Nei, menn er ikke ansvarsfraskrivende tullinger:
Dette gjorde meg forbanna i denne debatten; Leder i Kvinnenettverket Troms; Marthe Hofsøy mener menn fraskriver seg ansvaret fordi de kan ta juridisk abort.
Personlig er jeg for juridisk abort, men det er ikke saken. Jeg er oppgitt og lei hver gang en kvinnesakskvinne kaster ballen som det står «skyld» på over på menn, og så rett etterpå bombarderer menn med baller som står «ansvarsfraskrivelse» på.
For det er faktisk ikke bare menn som fraskriver seg ansvaret, det er kvinner også.
Det å knulle uten prevensjon er like mye kvinnen sitt ansvar, som mannen!
At menn som ikke ønsker barn skal avstå fra sex er like tåpelig, for vi snakker om drifter, lyster og rett og slett sex. Sex er sunt, det er godt, og det er faktisk ikke BARE for å lage unger. Det er en helsegevinst i å ha god sex, men denne skal nå strippes fra mannen fordi han skal ansees som en ansvarsfraskrivende tulling fordi han er tydelig på at han ikke ønsker barn, men ønsker sex.
Det er mange kvinner som gjerne ønsker seg sex, uten å måtte får barn. Jeg kjenner mange som elsker sex, men ungeskrik er ikke med i planen deres.
Jeg synes diskusjonen bør holdes på et nivå hvor vi ikke kritiserer mannen eller kvinnen, men faktisk velger se dette som en menneskerett og rettigheter begge kjønn har.

Det er ikke riktig at menn ikke betaler for sex, og at kvinner sitter igjen med «regninga»:
Først og fremst er det mine og dine skattepenger som per i dag dekker aborter i form av skattene vi betaler!
Men vi betaler også for de barna som kommer til verden når «man har dårlig sex», fordi vi er med på å dekke disse barnas helseutgifter, vaksineprogrammer, barnetrygd, ja til og med barnehager og skoler. Uavhengig om vi er mann eller kvinne; vi betaler fordi vi er skattebetalere.
I tillegg er det ikke å stikke under en stol at 10% av alle fedre som oppdrar barn er ikke barnet biologiske far, mens da mange menn som ikke ønsker barn blir påtvunget å betale for det. Fordi mor påstod hun brukte pillen, eller kondomet var gått ut på dato.
Selvsagt er den psykiske regninga noe kvinnen må dekke, for det å ta abort, og ta det valget er ikke det enkleste.


Blir man bare gravid av dårlig sex?
En blogger mente kvinner må ta regninga for dårlig sex, fordi de da må betale for aborten. VIl det si at alle som ikke blir gravide har god sex? Jeg fjernet livmora mi i 2015 og har derfor ikke nubbesjans til å bli på Tjokka; Ergo jeg har da bare god sex i følge bloggeren! 

Jeg tenker litt sånn; hvor i alle dager får folk det fra at bare fordi man blir smelt på tjokka, så er det dårlig sex? Jeg mener man kan bli gravid av god sex også. Eller jeg vet man kan bli gravid av god sex, for det har jeg da vitterlig blitt selv.
Første gangen fungerte ikke p-pillene. Andre gangen fungerte ikke de andre p-pillene heller.
Tredje gang var det alt som ikke funka; hverken kroppen som ikke hadde hatt mens på 3 år, og jeg gikk på antiøstrogener, så i bunn og grunn skulle jeg ikke kunne bli gravid, men vel nok om det.
Men alt i alt; Det var ikke sexen som var dårlig, det var faktisk prevensjonen som var elendig.

Å påstå at sex er dårlig er også lavmål. Hvem bestemmer om sexen var god eller dårlig? Jeg kan ha knallgod sex, mens partneren syntes det var middelmådig. Ja i verstefall kanskje han mente jeg var som en potetsekk i senga, mens jeg trodde jeg var en gudinne!
Alt handler om preferanser og hva man føler passer for en selv.
Det er ingen mening med å påstå at det derfor er den dårlige sexen som skal gjøre en gravid.

I denne debatten tenker jeg at vi har fokus på feil ting;
Slik jeg ser det har vi fått en hårreisende utvikling innen det som går på sex og samliv. På den ene siden er det tenåringer som bevisst sender hverandre sexvideoer og skaffer seg status med å knulle rundt og spre det sosiale medier.
PÅ den andre siden har vi politikere og andre offentligheter som sitter og fordeler skyld og som holder tabuer i hevd og skaper en sannhet om at sex er skambelagt.

 1. Abort som kostand som skal ikke påføres den som tar abort;
Vi vil da ikke ha et 1940-syn på abort, hvor kvinner dør som fluer fordi de måtte til gamle koner i et skittent smug?
2. VI vil da ikke at unge mennesker skal forbinde sex med skam! Sex er sunt og fint, og unge mennesker bør ha mye sex. Men det betyr ikke at unge menn og unge kvinner ikke skal ta ansvaret for kroppen sin, helsen sin, og ikke minst prevensjon sammen.
3. Det er ikke bare uønskete graviditeter som er et problem; men klamydia og gonoré er kjønnssykdommer som har blusset opp igjen, i tillegg til at vi har HIV, Hepatitt og andre seksuelt overførbare sykdommer som kan komme av ubeskyttet sex.
4. VI skal da ikke tro at stor mage betyr dårlig sex. Graviditet er ikke på grunn av dårlig sex, det er enten et uhell fordi man ikke hadde (god nok) prevensjon. Eller fordi det er planlagt! Vi må slutte mene menn er tomhjernete individer som bare vil knulle, og at kvinner alltid må ta støyten. De har faktisk samtykket til akten, ergo «MEDSKYLDIG!».
5. På tide prevensjon tilgjengeliggjøres i større grad og at den blir GRATIS!


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 465 46 485
Epost reelllikestilling@gmail.com

Spørsmål fra lesere, på godt og vondt!

Får av og til en del kommentarer og spørsmål relatert til bloggen, og ofte også i bloggen. 
Jeg har til nå ignorert spørsmålene i stor grad, mange har jeg ikke giddet godkjenne, og andre har jeg valgt å ta i kommentarfeltet under innleggene. 
Men jeg fant ut etter helgens storm at kanskje jeg kunne svare på noen her! 

Spørsmålene jeg har valgt er de som kommer oftest: 

Hvorfor gidder du blogge når du har så få lesere?
Først og fremst blogger jeg ikke for å få tusenvis av lesere, jeg blogger for å løfte saker i samfunnet. Selv om ikke mange leser min blogg i samme skala som Pilotfrue og alle rosabloggene, så har jeg faste lesere hver dag som leser mine innlegg.
Og jo mer jeg blogger og lufter problematikken jeg skriver om, jo flere vil på sikt forhåpentligvis åpne øynene om de utfordringene vi har i dagens samfunn. Spesielt de som går på skjevhet i likestillingen hvor menn er underdog?en.
Og jeg vet andre bloggere innen samme tema ofte bruker min blogg som "inspirasjon", jeg har til og med lest utdrag fra min blogg, ordrett som de har kopiert, klippet og limet, og latt som var deres egne ord. Klart det irriterer meg at de bruker mine innlegg, og ikke krediterer meg. Men det løfter saken, og sakene blir hørt. Så da kan jeg ligge og lure i skyggene, enn så lenge. 

Jeg er også kronisk syk, sengeliggende, og bloggen min keeps me sane!

Er du kampfeminist?
Jeg er blitt beskyldt for mye rart, men jeg er nok alt annet enn feminist.
Jeg synes dessverre at feminist er et skjellsord. Dette fordi det jeg synes det ordet, og feministene representerer er ikke likestilling og likeverd.
De har om å gjøre å trå mannfolka ned i søla for det de selv har latt menn gjøre med seg selv i hundrevis av år.
Visste du at feminist-ikonet Simone De Beauvior faktisk mente kvinner kunne takke seg selv for sin uselvstendighet og det at de var underlagt mannen? Det er derfor ganske ironisk at feminister hyller denne kvinnen, når de strengt tatt ikke hadde anelse om hva kvinnen stod for.
Jeg kaller meg for realist og likestillingsforkjemper, altså det stikk motsatte av feminisme, som kun ønsker fremme kvinner rettigheter på bekostning av andre.

Jeg synes du er veldig ensidig i dine blogginnlegg! Om du er for likestilling så må du jo se det fra begge sider, ikke bare fars.
Jeg skriver nok, ifølge mange, ensidig og om menns rettigheter. Men jeg tenker at kvinnesak og kvinners syn på likestilling har fått pressens og folkets oppmerksomhet i så mange år, at nå er det påtide at vi massivt kjører ut kampanjer for menn, fedre, og ikke minst Mannssaken.
1.Menn er fortsatt en sekundær omsorgsperson i sine barns liv grunnet holdninger i det offentlige, i politikken, og antikke kvinneholdninger om at «Mor er best». Dette til tross for at morspresumsjonen ble fjernet i fra barnelova i 1981!
2. Fortsatt tar 4 ganger så mange menn enn kvinner selvmord, og nyere forskning viser at dette ofte skjer i forbindelse med samlivsbrudd.
3. 40000 barn får fortsatt ikke se pappaen sin hver mnd grunnet samværssabotasje og mors økonomiske incentiver for å holde far unna barna.
5. Menns helse er ikke førsteprioritet; prostatakreftsaken fikk først blå sløyfe i 2017, mens Rosa sløyfe har vært her i snart 30 år. Mannesykdommer er ikke en prioritet fra norske politikere.
6. Politikere ønsker ikke å jobbe for menns utfordringer og ignorerer alle spørsmål som omhandler menns rettigheter, justismord overfor fedre, og ikke minst; der man må gå litt inn i saker som fremmer likestilling for menn!
7.  Menns erfaring med blant annet seksuelle trakasseringer er fortsatt tabu i politiske kretser, og de anser fortsatt overgriper som MANN!
8. Foreldrepermisjonssaken er en stor vits!


Har du problemer med samværet med deres barn, siden du er så for fedres rettigheter og mot mødre?
Nå skal det sies at jeg var alenemor i 18 år for min datter, hvor der ikke var noen far inne i bildet. Dog hennes bestemødre var de som avlastet og hjalp meg gjennom hennes oppvekst.
Min mann har to sønner med to forskjellige damer, og det er hverken problemer eller uro der heller. Snarere tvert imot, for her er det godt samarbeid på mange måter.
Vi feirer bursdager sammen, og vi arrangerer ting sammen for guttene når det er noe, så her er det faktisk samarbeid og likeverd som foreldre.
Og det er ikke så stikke under en stol at de to kvinnene også har stilt opp i situasjoner som IKKE har med barna å gjøre, for eksempel i forbindelse med min sykdom, hvor det har vært en telefon halv tolv om kvelden, om de kan komme være her med guttene fordi jeg nok en gang må på legevakta. Og de stiller opp!

MEN; jeg kjenner mødre som sloss for at pappaen skal være deltakende i sine barns liv, og jeg kjenner til mange flere kvinner som jobber for økonomiske incentiver og bedriver aktiv samværssabotasje for å ta igjen for brutte løfter og knuste egne drømmer, og der bruker barna som våpen.

Er du bitter, siden du er så sinna?
Jeg har ingen grunn til å være hverken bitter eller sinna, og dette er etter min mening typisk hersketeknikk fra folk som ikke er enig.
Har du pms eller mensen? Er du bitter og skuffet? Har du opplevd mye negativt selv kanskje? Det er slik jeg ser på som typiske hersketeknikker fordi man snakker og skriver om noe som treffer en nerve, og slenges ut i et desperat forsøk på å få meg til å holde kjeft. På samme måte som kvinner jeg diskuterer med om fedrekvota og fedres rettigheter ved samlivsbrudd klarer alltid lire av seg «SI meg, Nann, HAR du barn selv?».
Kan vi ikke føre en fornuftig diskusjon uten å bruke lavmål hersketeknikker?

Du er så typisk stygg kvinne som helst skulle vært mann!
Ok, dette er faktisk å gå på person og ikke sak. Veldig lavmål, men jeg skal likevel svare.
Jeg har faktisk aldri sett på meg som et vakkert menneske utenpå, og jeg har nok av vakre kvinner i både familien og min omgangskrets som kan ta pusten av enhver. Dessverre oppdaget jeg ganske så tidlig at jeg ikke var den heldige som hadde «utseendet» med meg sik mange andre har.
MEN i min manns øyne er jeg det vakreste som finnes, både med og uten sminke, og det betyr mer for meg enn alle andres oppfatninger av hvorvidt jeg er pen eller stygg.
Når det gjelder det å være mann; Jeg har jobbet mange år innen mannsdominerte yrker, og trives faktisk best der. Både fordi der kunne jeg være meg selv, ikke føle konstant konkurranse om oppmerksomhet pga utseende. Men også fordi jeg der fikk bruke mine skills. Jeg drev livvaktfirma i Oslo og LA, og kan garantere at det ikke er mye feminint i det. Men jeg trivdes. Om jeg ønsket være mann; definitivt ikke. Det er faktisk mye smartere å være kvinne, fordi alle undervurderer deg, og det er faktisk gøy!

Hvorfor tror du at du er en som kan snakke for menn? Kan de ikke snakke selv?
Dette har jeg faktisk svart på her i innlegget «hvem er du som mener du kan tale mannens sak: http://jovoldevenmo.blogg.no/1511780085_hvem_er_du_som_mener_du_kan_tale_mannens_sak.html

Og i innlegget Hvorfor høres ikke menn i den offentlige debatten http://jovoldevenmo.blogg.no/1511611848_hvorfor_hres_ikke_menn_i_den_offentlige_debatten_om_likstilling.html

Tjener du penger på å spy ut dritt om kvinner på bloggen din.
Om du føler jeg spyr ut dritt på min blogg, sier det mer om din evne til å lese, enn meg.
Jeg tjener for øvrig ikke en krone på min blogg, jeg har nok altfor få lesere til å være en aktuell part å drive reklame via eller være en ambassadør for noen.
Dog skulle jeg vært ambassadør for noen; så måtte det være forskningsorganisasjoner, organisasjoner som fremmet reell likestilling, og evt Blåkleder, Hundeutstyr og hundemat, Proteinpulver og helsekost, overvåkningsutstyr, Verktøy, DATA, og tja, hvorfor ikke BILER!
Jeg elsker biler! Jeg kan godt prøvekjøre biler for betaling, eller teste ut verktøy, overvåkningsutstyr, turutstyr- og klær og blåkleder.
Akkurat nå tror jeg for øvrig jeg egner meg mest til å være ambassadør for organisasjoner og legemiddelindustrien som driver opplysning om hodepinesykdommer som Hemicrania, Migrene osv.
Men for all del; jeg er åpen for det meste!
jeg skulle gjerne tjent penger på bloggen 😊

Har du noen forbilder innen likestillingssaken: 
Joda, det har jeg. 
Både filosofen Simone De Beauvoir, som var den første innen likestilling, og blant annet hennes bok "det andre kjønn" handler faktisk om hvordan kvinner selv har valgt å underlegge seg mannen, ved å la han ta de vanskelig avgjørelsene opp gjennom tidene; Eiendom, høyere utdanning, økonomi og politikk, mens kvinner har valset rundt med omsorg for babyer og i fine kjoler og vært glad de slapp slikt hodebry. 
Madam Currie som var en fantastisk forsker. 
Men også min svigermor, Erna Fjelldahl, som er en fantastisk kvinne som er både for likestilling, men også en som har sloss seg frem innen likestilling selv; det var nok ikke enkelt på 60, 70 og 80 tallet som kvinne i full jobb, som valgte sjonglere barn og jobb. Men denne dama fikk det til, og hun er en sterk og tydelig stemme for likestilling og likeverd! Og jeg ser virkelig opp til henne :) 
Mammaen min, Nelly Sigurdsen, er også en jeg har sett opp til. Fordi hun var faktisk tilbake på jordet og høyånna allerede dager etter at min bror var født, og hun jobbet både i fjøset og på jordene fram til han ble født. Her var ingen husmorvikar eller noen som tok over; for hun stod på. Graviditet er ingen sykdom, og hun tok med både baby og unger i fjøset. 
Bestefar Ronald Sigurdsen var en som tok på seg å være hjemme med sine døtre, mens bestemor reiste med både sanitetsforeninga, men også var husmorvikar. Han var hjemme i en tid hvor menn skulle være menn, og omsorg var kvinnearbeid. Men med fem jenter i hus; så trådte han til han også. Selv om han ikke alltid husket når de var født, for det var en eller annen gang mellom lofotfiske og finnmarksfiske. 


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 465 46 485
Epost reelllikestilling@gmail.com

Politikken er ikke «Friskemeldt» etter #metoo-avsløringene

Det har vært mye ståhei om norsk politikk siden før jul, hvor det ene etter det andre partiet falt under for «varslinger» om overgrep og trakasseringer innad i sine politiske partier.
Man kan nok ikke stikke under en stol at avsløringene har skapt alt fra storm i vannglass, til total orkan alt etter som hvilket parti dette gjelder. Og hvem som har fått mediaoppmerksomheten.

Noen av de største motsetningene er hvordan menn og kvinner fremstår i varslersakene;
Supersjekkeren Giske ble aktivt forfulgt og dømt i media for sine supersjekker-taktikker, mens den som hadde sex med en beruset 16 åring (Trine Schei Grande) fremstilte seg som offer for en kåt tenåring som hoppet på henne bak en låve.
Siv Jensen har hatt tidenes amnesi, og kan ikke huske hverken at hun ba om å ikke bli fortalt noe om sakene, til at hun har hørt om sakene i det hele tatt.
Og jeg må si jeg er spent på om hun husker at statsbudsjettet også hadde en prosess hun var med på.
Trong Giske og Trine Schei-Grande sakene var tidenes skuffelser for min del, fordi den viser hvor lite likestilt menn og kvinner er i både politikken og media:
Disse sakene ble helt forskjellig fremstilt i media, og fra partiene selv. Den ene ble lagt lokk på, og den andre ble presset fem i offentligheten. Og jeg kan tenke meg følgende; Hadde dette vært omvendt, så ville Kvinnen Giske fått støtte og omsorg, og Mannen Schei-Grande blitt straffeforfulgt.

Politikerskolen og sosialiseringsprosesser:
I min korte tid som AUF?er ble jeg invitert til Utøya på sommerleir, og jeg spurte litt om hva dette var for noe, for jeg den gang var ung, uerfaren og ikke helt inne i politikken. Men alle rundt meg var AUF?ere, så da var jeg også. Dessuten meldte jeg meg inn fordi Trond Giske hadde vært i Lata og lovet oss Skateboardrampe i skolegården dersom vi ble medlemmer.
Jeg ble fortalt at det var her man lærte masse om AP og AUF, om organisasjonen og politikken. Og ikke minst; her var det fester! VI som ikke fikk kjøpe øl selv, kunne bare ordne med andre, så skulle de fikse det for oss. Dog, må huske dette var 30 år siden, og jeg forventer jo at de holder seg til alkoholloven i dag.
Enda på viset var at jeg ikke fikk lov av pappa å reise, en erfaren AP-mann som utmerket godt visste hvordan AP og AUF var innad. Og i den mølja skulle ikke hans datter!
Det er ikke å stikke under en stol at politiske partier driller ungdommen som kommer til dem gjennom politikerskolen, hvor de indoktrineres med alt fra deres politikk og synspunkt til hvordan man skal bearbeide media. Og her får de opplæring av tidligere politikere som har jobbet seg gjennom samme skole, bare noen tiår før.
Dette er en del av det å bli politiker, og det er her skillet mellom de som har ambisjoner om å komme seg opp og frem i politikken legges. Noen synes det er helt greit å være en del av partiene, delta på samlinger, og kanskje ta del i valgkampen og stå på reservelista om ingen andre melder seg. Andre lærer hvordan de skal albue seg frem i posisjoner, koste hva det koste vil.
Ungdomspartiene har egne organisatoriske oppbygninger, og det er her den partipolitiske sosialiseringsprosessen skjer. Det er her de lærer seg bli politikere og hvordan man skal trå for å komme seg i mål. Noen faller fort ut, fordi de ikke orker den «gladkristne» mentaliteten og massesuggesjonen, mens andre dropper ut av andre grunnet; blant annet drikkepress, sexpress, betalingspress, deltaker press og mye annet. Det skjer, og varslingssakene har vist at miljøet i partiene har ikke endret seg stort siden min tid.

Gamle normer ? Nye tider
Menn i politiske partiene fortsatt i opposisjon mot kvinnene og vica versa.
Dette er et tema mange ra kvinnesiden helt klart vil kunne påberope på være lite likestilling innen; for menn styrer fortsatt norsk politikk, om man skal tro massene. I 2015 var kun 38% av kommunepolitikere kvinner, og 39,6% kvinner på Stortinget. Så en kan vel anta at det fortsatt er en mannsdominans i Norsk politikk.
Men det er flere partier med kvinnelige ledere; Høyre med Jern-Erna, Venstre med Offer-Trine, og FrP med Husker-ikke-Siv. Disse styrer rett og slett landet, så dette med mannsdominans har lite å si når det er kvinnelige ledere.
Det jeg ser er noe å sette fingeren på er at selv om disse tre kvinnene styrer landet, så har ikke de gamle politiske normene og strukturene endret seg. Vi jobber fortsatt ut fra lukkete rom og grupper, samme partiskolen, og alle partiet styrer etter samme gamle tranten med «sånn har vi alltid gjort». Dette er nok også grunnen til at vi ikke kan friskmelde norsk politikk etter #metoo-varslene, fordi selv om varslene kom for en dag i ALLE partier, så er det fortsatt ingen organisasjonsendring, eller prosessendringer innad i partiene. De finner en syndebukk, som omplasseres.
De velger å slutte å selge alkohol på festene, eller innfører to-glass regler for voksne mennesker. Og alt i alt har de faktisk ikke gjort NOE for å endre HOLDNINGENE som er grunnen til at alt dette skjer; Både Erna, Trine og Siv går frem på samme måte i politikken som menn har gjort i århundrer før dem, og det kommer aldri til å endre seg før man velger å endre HOLDNINGENE!

Det er som å si til en alkoholiker at du får lov å drikke så lenge andre ikke ser det. Eller man blir ikke usunn av å spise gotteri, det er kun visst andre ser det.

(Bildet er lånt fra Aftenposten)


Kvinnelige ledere er like ille som de mannlige
Kvinnelige politikere går oftere over lik for å fremme seg og sin posisjon, og jeg var ikke sjokkert da Siv Jensen for ANDRE GANG valgte få akutt amnesi og ikke husket at hun var varslet. Da Søviknessaken smalt i media i 2000 mente Jensen at hun ikke hadde hørt noe om saken, dette til tross for at hun selv hadde bedt jenta ikke si noe, og feid det av med at sånn skjer. Hun hadde bevisst melet egen kake på å ikke ta saken videre, og da den smalt i mediene stod hun å gråt og fortalte hvor trist saken var.
Nå da hennes kollega Ulf Lerstein skulle ha en annen kollega med seg på trekant med en 17 år gammel gutt, samt flere hadde kritisert han; så valgte hun igjen; på en innøvet og teatralsk måte å påstå at dette hadde hun aldri hørt om. Selv om hun var blitt varslet men hadde svart «Ikke si noe til meg, jeg vil ikke vite. JO mindre jeg vet, jo bedre».
Solberg, eller Jern-Erna, som hun liker å bli kalt er en dame med ekstreme ambisjoner, og når en av hennes lederkollegaer fra annet parti kommer og fremstiller en sår historie om et overgrep; Hvor hun ble hoppet på av en kåt 17-åring bak en låve i Stjørdal; SÅ så ikke Erna annen vei ut enn å velge tro på TSG og ikke gidde høre på gutten. Fordi gutten stod i veien for regjeringssamarbeidet med Venstre. Hadde Solberg forlangt å snakke med gutten, sannheten kommet på bordet; så hadde hun ikke hatt en regjering med Venstre, og da flertallet på sin side. Erna vant, gutten ble ofret, Trine fikk leke offer.
Kvinnfolka i Norsk politikk er like flinke med å benekte, gå over lik, feie ting under tepper, og ikke snakke om det som skal snakkes om.
De er like ille som mannlige ledere! Eller kanskje litt verre, fordi de ikke står opp for sine egne, de med eget kjønn som har blitt utsatt for noe. Da har de ikke hørt noe om det. De velger å høre en side av saken, og driter i om kvinnen her var den som innehadde maktposisjonen. For da skal vi støtte kvinnen. Alt for Norge, Alt for Politikken!
HYSJ! IKKE SI NOE! Sånn som i gamle dager! Bare denne gangen er det kvinnene som sier det!

Vi vil aldri kunne friskmelde norsk politikk, fordi vi ikke ønsker endrer måten partiene skolerer sine unge på, og vi vil ikke kunne friskmelde politikken i Norge når ingen tør snakke om elefanten i rommet; HOLDNINGENE, Manglende kunnskap og mangelen på å ønske endringer. De fortsetter i samme gamle tralten fordi det er dette de kan og vet, og alt annet er skummelt og fælt.


Sånn til sist vil jeg si at jeg aldri fikk noen tilbud om å ligge med Giske, men på den tiden var han jo så ung at alle sikla etter Jensemann!


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 465 46 485
Epost reelllikestilling@gmail.com

 

 

#JernErna #ErnaSolberg #SivJensen #Norskpolitikk #Metoo #varslinger #media #sexløgnogolitikk #TrineScheiGrande #FrP #Venstre #Høyre #Regjeringen

Den offentlige skittentøysvasken blant folk flest!

Det er ikke å stikke under en stol at det ved samlivsbrudd er mye som kastes frem og tilbake av beskyldninger og kritikk mellom partene.
Gammelt nag, tapte drømmer og knuste hjerter har en tendens til å bli til ren skjær bitterhet og hevngjerrighet. Og det kan få konsekvenser for ikke bare de to partnerne som brøt opp, men også omgivelsene rundt.

Kjendisers skittentøyvask:
Hos kjendiser foregår ofte skittentøyvasken i mediene, og vi vanlige mennesker kjører popcorn og cola-trikset og benker oss ned for å lese siste nytt og siste sladder om partene. Det mest omtalte og mest sladrete bruddet i Norske medier var nok Tone Damli og Aksel Hennie. Det var ikke måte på ryktespredning og sladder.
Og jeg er ganske sjokkert over alle intime detaljer mennesker som ikke kjente dem, aldri hadde møtt dem, satt på og spredte rundt. Det var faktisk så ille at et av venneparene til Damli/Hennie fikk rykte på seg for å være en av årsakene.  
I USA har det siste året vært Jolie-Pitt-paret som hadde sin offentlige vask, Her var det snakk om alt fra barnemishandling, narkotika, psykisk mishandling, kjønnsdysmorfi, og gudene vet hva. Det endte «godt» hvor paret selv satte strek og ble enig om å skjerme barna fra den offentlige vasken, og fokuserte på å ta ting på bakrommet. Visstnok etter at ungene sa ifra, skal man tro ryktene.

Brudd for vanlige mennesker:
Før var det vanlig at kvinner snakket seg imellom, diskuterte eksene eller mannen de skulle gå i fra, og det var snakk om venninnesnakk. Kanskje gubben snakket med sin familie og venner om bruddet, og fikk råd og veiledning derifra. PÅ denne måten hadde de fleste et støtteapparat, og noen som tok imot når verden falt i grus.
Da mine foreldre gikk i fra hverandre, så var de familien og de rundt som fikk vite ting først, og så etter hvert kom det jo adresseendringer osv som da viste at «joda, herr og fru er når ekser».
Sånn var det. Hva man mente om hverandre på bakrommet var det bare de og de nærmeste som viste, selv om der i alle samfunn finnes slike «nabokoner som slarver om alt og alle».

Den siste tiden har jeg observert denne tendensen til offentlig skittentøyvask blant folk flest; Altså vanlige mennesker.
Kvinner, spesielt, har fått en ny arena å snakke om eksen på; Sosiale medier. Her kan man med noen få tastetrykk spy ut eder og galle, om hvor psykopat han er, hvor slem han er og alt gjennomsyret av bitterhet. Sin egen rolle i bruddet ser man sjelden, og jeg sier som Oluf fra Raillkattlia; «Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i din egen splitt». For det er ofte dette jeg føler det handler om; Evnen til å se seg selv, og sine handlinger.
Det å sitte å spy ut eder og galle om eksen på sosiale medier, forumer og ja egen facebook; det kan slå ut på mange måter. Det vil være noen som kanskje kjenner din eks, kanskje hans arbeidsgiver, venninne, tante, eller kanskje noen som har lyst på han selv. J for selv om DU ikke vil ha han, eller han vil ha deg, så er det andre som liker hans egenskaper, og da vil ha han.
Disse kan fortelle hva du sier, og skape enda mer bitterhet og fiendskap, og har man unger så er det stor sannsynlighet at de blir de skadelidte her.
I tillegg kan det få innvirkning på jobben hans; Kanskje du ytrer noe som får arbeidsgiver til å tvile på hans lojalitet, eller kanskje arbeidsgiver tenker «Ingen røyk uten ild», og så står eksmannen der uten arbeid?
Kanskje ender han opp uten jobb, nær familie, eller noen som står på hans side fordi kvinnen han var gift med systematisk henger han ut som dårlig far, elendig mann, psykopat, gal, voldelig, psykotisk., konemishandler, pedofil osv. Og det ender helt sikkert med en bekymringsmelding til barnevernet, for hvordan kan en slik person oppfostre noen barn? Kanskje konflikten mellom partene er så stor at barnevernet tar barna fra begge fordi det er et så giftig miljø mellom partene, ut fra hva de lærer i sosiale medier.
Jeg tenker slik offentlig skittentøysvask har sine konsekvenser, og det er ikke lenge siden en britisk tv-personlighet valgte ta livet sitt etter en #metoo-varsling, som i ettertid viste seg være en hevn. En falsk varsling via SoMe tok faktisk et liv.
I Norge topper unge menn, familiemenn, selvmordsstatistikken; Og ofte er det ifølge senere forskning; relasjonsbrudd som forut for dette.

Mannegruppa Ottar får kritikk for å oute personer, men er kvinner bedre?
Denne mannegrupp a på facebook har vel om lag 40-45000 medlemmer, og av disse er det noen få idioter som både outer kjendiser, drapstruer kjendiser og diskuterer hva de skal gjøre med disse kjente kvinnene. Spesielt kvinner. Men de kommenterer faktisk også kvinner de ikke kjenner, som ikke er kjente, og som ikke har bedt om å være på nett. Men det er faktisk slik at disse få menn som driver slikt ødelegger for hele gruppen, og Mannegruppa Ottar er rett og slett blitt et skjellsord blant folk flest.
Nå skal det sies at kvinner på kvinneforumer er ikke så lite dårligere, kanskje de ikke diskuterer gruppevoldtekt av 16 åringer, men de er faen meg brutale i sine kritikker og nedrakking av hverandre. Bloggere er de som alltid får kritikk, Anne-Brith, Sophie-Elise, Pilotfrue og mange andre bloggere får virkelig passet påskrevet. Og ikke rent sjelden er det noen som «skulle gjerne hatt et par alvorsord med henne i en mørk bakgate», og «ring barnevernet, dette er mishandling». Hva skulle du gjøre med «bloggeren i en mørk bakgate»? Og hva i alle daer har bloggeren gjort deg annet enn at hun tjener penger på sine ord? Nå beveger de seg faktisk over på «trusler» på lik linje med de 10-15 tullingene på MannegruppaOttar.
Det er ikke måte på hva disse kvinnene velger å legge ut, og dele av intim informasjon;
For ikke snakke om hvordan de i flokk samles om de kvinner som legger ut om sin eks, eller partner de vurderer å gå fra, og får all mulig støtte for dette. Det er alt fra hjerte-hjerte og «føler med deg, vær sterk», til regelrette manualer på hvordan man skal ødelegge fyren før man er ferdig med han. For å sikre seg at han en gang for alle ligger i grusen uten å komme seg opp, hverken som mann, som kjæreste, som far, eller økonomisk.
Kvinner er direkte ondskapsfulle i sine «forslag», og en ting som stadig kommer opp er hvordan de skal sørge for hevn via det å ta fra han barna og pengene han måtte tjene. Det er snakk om økonomiske incentiver og samværssabotasje som regel rett hevn for at «vårt samliv ikke fungerte».
Er da kvinner på kvinneforumer på nettet og sosiale medier så jævla mye bedre?

Media skriver ikke om hatske kvinner;
Jeg synes det er skremmende at kvinner og deres aksjoner mot menn ikke får mer omtale i media. Og ofte har jeg lurt på om journalistene rett og slett ikke tør utsette seg for den vreden kvinner kan utvise ved å skrive om hvordan de opererer i flokk for å knekke menn, knuse menn, og ta fra menn alt de har. For det er ikke uten tvil at mange av disse kvinnene er bitre, hatske og grusomme i sin vendetta mot ekser, andres ekser, og menn generelt som ikke er under deres støvel.
Det er med gru at ikke kvinners kritikk og grusomme kommentarer om kvinnelige kjendiser, bloggere og andre kommer frem i lyset, samtidig som media glatt og uten å tenke seg om slår opp på førstesiden om de 10-15 menn som ville gruppevoldta en ung kvinne.
Det er på tide at media begynner å skrive om alt det grove kvinner sier og gjør, fordi de kan til tider være verre enn menn. MYE verre!
Det er ikke uten grunn det heter «Hell hath no fury like a woman scorned


Time to wake up, and smell more than just the coffee


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 46546485
epost reelllikestilling@gmail.com

Foreldrepermisjon - Det nytter ikke bare endre én regel!

Kjøre politikere, med da selvsagt Hofstad Helleland først og fremst. 

Jeg har sittet og grunnet litt på dette med tredelingsprinsippet og foreldrepermisjon, og jeg er rett og slett uenig. 
For vet dere; dere skaper kaos, fordi dere ikke ser helheten; Dere ser ikke alle ting som spiller inn. 

2 deling vs 3 deling; 
Jeg er for todeling av foreldrepermisjonen, og jeg er mektig lei over jordmødrene og mammaene som er hysterisk fordi dette "går ut over amming". Etter seks mnd bør ikke ungen BARE ammes, jeg forventer at mor har lært seg bruke en pumpe, og at far da får flaske ungen til mamma kommer hjem. Sammen med grøten og alt annet ungen nå mest sannsynlig spiser og drikker. 
Denne to delingen er vår eneste mulighet for å forhindre et urettferdig arbeidsliv; Urettferdige premisser. 
Denne delingen gjør at menn ikke favoriseres ved ansettelser 
Det er ingen "grunn til" at mannen skal få høyere lønn 
Det er ingen som kan si at kvinner sakker ut når de får barn. 
Dette er å foretrekke fordi barn har godt av begge foreldrene det første året. 
Med en tre deling vil mamma være mest hjemme. 
Ikke fordi det passer best for familien, men fordi det passer best for henne!
HUN vil være hjemme med barnet, og hun bruker alle mulige skyts som overhodet mulig for å få det, og fedre og barnet er taperne! 

Problemene er i midlertidig når politiske Norge ikke ser helheten: 
For å dele 50/50 må vi nå ha andre ting på stell også; Vi kan ikke bare dele dette og si slik er loven når vi ikke tenker på alt annet som hører med innen denne permisjonen! For det er ikke bare si "Pappa skal være hjemme, sånn er loven"
Fedre trenger egen opptjening for foreldrepenger uavhengig om mor jobber eller ikke. 
Dersom mor er uføretrygdet, arbeidsledig, går på AAP eller av andre grunnet er hjemmeværende, så skal far kunne ta ut full permisjon, pga eget opptjent grunnlag! 
Det nytter derfor ikke bare si at vi endrer fra 10 til 14 uker, så får alle passe seg selv. 
Foreldrepermisjonen avhenger av så mange flere regler og rettigheter som skal likestilles før man får til en slik løsning, og det forundrer meg at politikere ikke har dette med seg i betraktningen når de bare "bestemmer noe". 

Det finnes de menn (og kvinner) som ikke KAN ta ut permisjon: 
Jeg det finnes kvinner også som ikke kan ta ut permisjon. Dette er de som er selvstendig næringsdrivende. 
Tar de ut om så bare 14 uker; Så er deres livsgrunnlag for arbeidet ødelagt. 
Derfor er det viktig at en 3-deling, eller 2.deling får unntaksregler. Som alle andre lover er det unntaksregler for å forhindre at der oppstår grov urett. 
Og dersom en pappa eller mamma som ikke har økonomisk mulighet å ta ut permisjonen, fordi de faktisk går konkurs
Da må det finnes et unntak; nemlig overførsel av permisjon til den som kan være hjemme. 

Jeg kjenner selvstendige næringsdrivende; De vil aldri kunne være hjemme med barnet. Disse personene vet at tar de ut permisjon; Så går de konkurs, de mister hus og hjem! De vil ikke klare stable kundemassen på beina igjen får etter minst 3-4 år, og hele familien er faktiske økonomiske tapere på dette. 
Off-shore: Jeg kjenner folk som jobber på plattform, mødre; En permisjon som er "gradert" vil ikke fungere, og 3 og 4 uker borte fra et en seks mnd gammel baby er nok ikke å foretrekke. Og det tror jeg personlig ikke er sunt, hverken for mor eller barn. Ja ikke far og barn heller, om han er den som jobber off-shore. 
Tilkallingsvikarer; De har ikke mulighet å jobbe seg opp nok inntekter til å kunne brødfø familien i ett helt år, og sannsynligheten for at de skal komme tilbake til denne "null.kontrakten" etterpå er faktisk lik null. For er de ikke der når jobben trenger dem, så er det noen andre som får jobben, som er til stede, som viser vilje til å være på jobben. Det handler om å være PÅ Jobb!
Disse tilfellene gjør at vi MÅ kunne overføre permisjonsrettighetene til den andre parten, fordi det er faktisk til det beste for barnet. Når det gjelder off-shore, så er jeg faktisk for at man skal kunne ta ut like mye permisjon, samtidig. Fordi det fortsatt er det beste for barnet. 


Med andre ord; vi kan ikke bare endre på én regel, den som sier noe om antall uker; 
Vi må endre på alle slik at alle gir like rettigheter og likeverd mellom foreldrene. 



Nann Jovold-Evenmo 
Reell Likestilling ENK 
tlf 46546485 
Epost reelllikestilling@gmail.com 
 

Fifty Shades of #Metoo

Ikke lenge etter alle avsløringene i Norsk politikk er det duket for en ny «uprising», hvor kvinner går i flokk, samler seg, er sammen, gjør ting sammen.
Og de stakkars menn som er i forhold MÅ være med.

Skulle nesten tro det var snakk om 8.mars, men neida; Det er snakk om Fifty Shades filmene. Nå skal kvinnfolka på kino, i flokk.
Det er førpremierer, premierer, og det er fester med svakt BDSM innslag, sexy innhold. Vertinnegaver med mannekroppkaker, og pisk. Og gudene vet hva.
Kvinner elsker 50 shades, og Gud forby den kvinne som IKKE ser sjarmen med en psykopat som brukes psykisk vold og voldelig sex for å undertrykke en svak kvinne.
Han er jo bare traumatisert!


#Metoo og Christian Grey!
I disse metoo-tider er jeg faktisk sjokkert over hvilke signaler kvinner sender ut med å hegne om denne filmen som om den var «THE MOST IMPORTANT MOVIE OF ALL».
Kvinner hyler opp om hvor kjekk han er; Christian Grey er fantastisk kjekk, rik, og så er han jo traumatisert. Grunnen til at han er ekstremt dominerende psykopat er fordi han er traumatisert og ikke stoler på noen. Dessuten er dette en kjærlighetshistorie mellom de to!
OI! Tenkte jeg, er kjærlighetshistorie?
Seriøst? Dette handler om en sadistisk, psykopat som får ståkuk av å slå mishandle kvinner!
Hadde denne oppførselen hans vært en hvilken som helst mann, så hadde dette vært mishandling! Og kvinner hadde løpt som faen for å Hashtagge METOO!

Underdanige kvinner, DET liker vi
Filmens andre hovedperson er en grå mus, som blomster under en undertrykkende mann. Hun får reiser, smykker, designerklær, ja alt hun kunne tenke seg. Til og med lov å reise i privatfly med overgriperen. Fordi hun gjør som han sier.
Dette er egentlig en klassisk offerrolle med tilnærmer Stockholmsyndrom hvor man elsker overgriper, i dette tilfellet undrer jeg på om det er pengene og statusen hans som gjør det greit å «elske» han.
Jeg mener; om Grey bodde i en trailerpark, hadde ølmage og var uten jobb; så hadde hun ikke fått gått på spa, hatt designerkjoler, og all champagneflaskene. Da hadde nok ikke filmen vært like «romantisk»!
Seriens tilhengere viser oss den sanne kvinnekulturen hvor de synes det er helt greit å være underlagt mannen, slik som denne kvinnen.
Kvinner skal ikke være likestilt med mannen; det er så romantisk.
Vold er så romantisk, det beviser bare at han elsker deg, ikke sant!
DÅN!

Stakkars Trond Giske
I varslene mot Trond Giske, så var noen at han oppførte seg som en MANN. Som Christian Grey, han klaska dama opp etter veggen, og stakk tunga inn i munnen på henne. For kvinner liker jo menn som er MANN MED STOR M! Menn som viser at de er menn ved å ta styringa, er dominerende og viser vei.
Det er jo så romantisk!
BEKLAGER Giske, varslene kom fordi du ikke var RIK NOK!
Enkelt og greit.
Hadde du hatt Spetalens formue, så hadde faktisk hele saken vært annerledes, fordi du da hadde vært en kjekk mann, med makt OG penger som viste veien for en stakkars og undertrykket kvinne. For det er DET som er viktig!

Hvorfor liker kvinner rike psykopater?
Ingen må komme fortelle meg at 41 år gamle Georgina Chapman falt for Weinstein fordi han var en søt, vakker mann. Han er alt annet enn vakker, men han er rik som en krøsus. I ettertid er det kommet frem at hun var fullstendig klar over overgrepene hans mot kvinner i filmbyen, men valgte stå ved hans side så lenge alt ikke var offentlig. Ergo; Hun tok han for pengene!
I USA oversvømmes bokmarkedet av bøker om hvordan man kaprer en rik mann, og Forbes Magasin har vært så frekk å påstå at Feminismen er et skuespill, og jeg er enig fordi: gi en feminist en rik, snasen mann, gjerne dominant; SÅ driter hun lang marsj i likestilling!
14 åringen til mannen min ble spurt om ikke jentene nå flokket seg rundt kompisen som går med armen i gips, og poden står å ser rart på faren før han sier «Nei, jentene liker bare de tøffe brautende guttene som oppfører seg som gorillaer», altså evolusjonen er ikke kommet lengre på 30 år. For sånn var det da vi var ung også. Og sånn har det alltid vært.
Kvinner liker brautende menn, de liker dominerende menn, de liker en som kan ta vare på dem; Dette handler om biologi.
DOG sadistiske psykopater? Det er bare romantisk, fordi de er jo traumatisert.
Igjen penger gjør alt greit!



Moralen er: #Metoo gjelder ikke om man er rik som en krøsus, og kanskje kjekk som faen.



Beste parodien på 50 Shades MÅ deles ; 
https://www.youtube.com/watch?v=jG3XHf12TvE 


Nann Jovold-Evenmo 
Reell Likestilling ENK 
tlf 46546485 
Reelllikestilling@gmail.com

Barnefordelingssaker har ikke bare to sider

På flere av forumene jeg frekventerer er det mange som snakker nedsettende om sine ekser,
Det kan handle om barneoppdragelse, samværsabotasje, generelt dårlig samarbeid, osv
Ofte er det slikt at de har ganske krasse kritikker av eks?en; hun er psykopat, han er sinnssyk. Han er udugelig, hun er hysterisk.
Samtidig som flere tar til motmæle for eks?en, som ikke kan forsvare seg grunnet manglende deltakelse på nettopp dette forumet han eller hun nevnes; så er det mange som sier «Det er alltid to sider av en sak».

Mine følelser har mye å si for hvordan jeg ser sannheten.
Jeg som kvinne ønsker å være den barnet mitt går til for råd og veiledning, selv om hun er voksen. Ikke fordi jeg har et hav av erfaring innen alle områder hvor hun trår i sitt voksne liv, men det handler om en følelse av å bety noe for mitt barn. Bety noe i hennes liv, og et ønske om at hun skal involvere meg fordi jeg da føler at jeg er en spesiell «noen» i hennes liv. At jeg bare er mamma er ikke nok.
Og sånn tenker jeg mange andre foreldre også har.
Det å være bare en mamma eller en pappa, er ofte ikke nok. Vi ønsker å bety noe mer for å føle oss bedre og verdsatt.
Dersom min datter velger gå til andre, snakke med andre, eller rett og slett ikke la meg delta i hennes liv, så blir jeg såret. Jeg vil føle at jeg ikke betyr noe, og jeg er livredd for ikke å bety mer enn alle andre hun omgir seg mer. Dette er helt vanlige følelser foreldre har overfor sine barn, og disse følelsene påvirker hvordan vi ser sannheten for det som omgir og berører oss.
Det er mye psykologi i det å være forelder.

Min oppfattelse av sannheten er ikke nødvendigvis sannheten. Det er min forståelse, blandet med mine følelser og erfaringer med denne personen. Det trenger ikke være korrekt i forhold til hva som faktisk foregår, og hva som er det gitte sannhet.
Jeg kan misforstå. Jeg kan bære nag og derfor ikke se klart. Jeg kan ha redsel for ikke å ha full kontroll på det som foregår, blant annet med mitt barn.

Jeg er uenig, for det er flere enn to side av en sak:
Det mange mener det er to sider av en sak, har jeg alltid sagt at der er minst tre; Min, din og sannheten.
Sannheten er ikke avhengig av at en av oss har rett, og det betyr ikke at noen har rett heller.
Det som er med sannheten er at den ofte er nyansert, og følelsesbasert for den som søker sannheten. Når følelsene blander seg inn, vil man ikke klare å tenke rasjonelt, og derfor ikke ha mulighet til å ha fokus på de faktiske realitetene i saken.
Følelser gir tunnelsyn!
Innen forskning har vi alltid motpoler, de som forsker og kommer frem til et resultat. Så kommer disse som nekter å tro på denne forskninger og som dissekerer enhver undersøkelse, metode osv. For ikke snakke om kritikken av empiriske metoder.
Det finnes ingen absolutt sannhet.

I barnefordelingssaker er det mer enn flere sannheter:
Jeg er opptatt av barnefordeling, like rettigheter for fedre og mødre ang permisjon, omsorg, og barnefordeling. I tillegg er jeg er sterk stemme mot samværsabotasje, noe mange nok har lest på min blogg.
Og jeg forsøker å jobbe politisk med dette opp mot Storting og Regjering, så langt det lar seg gjøre for et enkeltmenneske.
Barns Beste og foreldreskap er et betent tema, som ofte omfattes av flere sannheter. Disse sannhetene har mye fakta, mye følelser, og alle mangler det fullstendige bildet av saken, uavhengig av hvor man er og hvilken interesse man har i saken 
​ og jeg vil forsøke å belyse dem litt gjennom neste bolk her på bloggen:

Sannheten er en sirkel som overlapper hverandre:

Sirkelen over beskriver sannheten utfra hvordan sannheten egentlig er i en barnefordelingssak, eller en sak som omhandler barnet.
Det som er i midten av sirkelen er sannheten.



Elementene jeg vil ta for meg er de fargete delen av sirkelen:
Mors sannhet ? Som nevnt over er jeg mamma, og for meg handler det om deltakelse og følelser når det kommer til involvering i mine barns liv.
Som mamma så har jeg et sett med absolutter som jeg mener er bra for mitt barn. Det kan være seg oppdragelse, form for omsorg, og ikke minst hvordan man skal møte barnet. Ofte legger mor lista for hva og hvordan ting med og om barnet skal foregå ut fra egne følelser, og ikke nødvendigvis hva som er riktig.
Når en annen, gjerne en far man har hatt en tidligere relasjon til, hvor det foreligger brutte løfter, bitterhet, skuffelse, eller kanskje utroskap; så velger man å fokusere på sine egne følelser for hvem denne mannen er, og hvordan han fikk en selv til å føle. Ergo tenker man at da er han uegnet som far. Man blir redd for at barnet skal erfare denne skuffelsen, de brutte løftene og kanskje også bitterheten en mor føler, i møte med sin pappa. Og derfor må barnet skjermes for far, med alle mulige midler. For er han sånn overfor mor, så kan han ikke være en god far, ikke sant.
At følelsene her overskygger fakta og faktiske realiteter er det ingen som opplyser mor om, og hennes sannhet er etablert som et faktum.

Fars sannhet - Fars sannhet er ofte bygget på samme prinsipper; følelser. Kvinnen de elsker tok unger og gikk i fra han. Han er forlatt, han har ingenting. Han er bitter, såret og føler avmakt. Kvinnen sitter med all makt over han og hans økonomi, og nå har hun jaggu begynt dragkampen om barna.
Hos menn er ofte det økonomiske aspektet fremtredende, de er forsørger, og nå har de ikke lenger kontroll over inntekter og utgifter som tidligere var deres domene. Mor har sugerør inn i hans lønn og lommebok, slik at han føler seg enda mindre kontroll.
Mors oppførsel i tråd av hennes følelser virker dominerende og overveldende, og hver gang det er et eller annet galt er det hans feil. Han stanger hodet i veggen, samtidig som han har mistet all kontroll over eget liv. Hun er psykopat! Dette basert på hans oppfatning av de følelser som settes i sving når hun står og tramper nedover, med ungene som våpen i hans øyne.
Følelser overskygger realiteter og fakta; For mor HAR ikke makten, men det føles sånn.


Barnets sannhet- Barn er lojal! Mot mamma og pappa. Barn elsker mamma og pappa. Og barn forstår ikke hvorfor alt mellom mamma og pappa er så konfliktfylt.
Barnets sannhet ender med å være at ingen av foreldrene egentlig bryr seg om barnet, fordi deres fokus er på å bruke mest mulig tid på å slå hverandre ned i støvlene.
Der de får oppmerksomhet, det blomstrer de. Er det når de forteller ting som mamma kan blåse opp i enorme proporsjoner overfor pappa og bruke mot han. Eller er det når pappa får høre at mamma hadde en ny venn på besøk, IGJEN, og lager en lang samtale på dette. Ja så lenge barnet føler det sees og høres så kan det fortelle hva du måtte ønske for å få den nærheten og oppmerksomheten det søker.
Det handler faktisk ikke om at barn forteller løgner, det handler om at barn er adaptive og endrer historien etter hvordan de opplever responsen på den. Hvordan man blir hørt.
Et barns sannhet er derfor ikke en sannhet.

Det offentliges sannhet ? Barneloven og Barnekonvensjonen regulerer barnets interesser i det offentlige rom. Til sist kommer også barnevernsloven.
Ofte er det første møtet med det offentlige rom for mor og far et familievernkontor hvor det skal mekles.
Hvordan du opplever å møtes her er individuelt.  
Hvem som møter deg handler om hvordan du føler at du møtes; åpenhet, kritisk blikk, mann eller kvinne har mye å si for hvor trygg du er på at dine interesser blir i varetatt.
Noen føler at motparten har all støtte, mens andre igjen føler at de blir hørt!
Menn opplever ofte at kvinner får mer sympati av andre kvinner, og at det er mangel for forståelse for deres synspunkter, fordi de faktisk bare er pappa og mann.
Det trenger ikke være slik, men det offentlige vet ikke hvem som snakker sant, og de kjenner heller ikke alle sider av saken; kun saken slik den presenteres.
De vil få en anelse av sannheten.
Grunnet egenerfaring og speiling av personene, basert på tolkning av opplevelsen og sanseinformasjonen man får, så er det også slik at den som skal være i en meklerrolle vil basere sin sannhet på følelser.
Ergo er deres sannhet prisgitt at man får mest mulig fakta, som igjen baserer ser på persepsjoner, og til sist likevel handler om følelser.

Andres sannhet ? Det er alltid andre rundt både mor, far og barn, som har en oppfatning av sannheten ut fra hvilken rolle de har i de involvertes liv. Denne baserer seg mer eller mindre utelukkende på hvilke historier de får servert, og hvem de velger stole på ut ifra egne følelser!

Sannheten. Det er den store bolken midt i mellom alle disse.
Det hjelper ikke om dette er en empirisk sannhet, hvor man ser den i samsvar med virkeligheten og de fakta som foreligger. Eller om den er en logisk sannhet som ikke trenger ha samsvar med virkeligheten.
Sannheten er et filosofisk konsept, og vanskelig å definere for den varierer etter hvilken side du heller mot, eller hvilke følelser du velger å slippe til basert på dine erfaringer, tolkninger og informasjon du får servert.
Sannheten i en barnefordelingssak er når alles meninger, holdninger og følelser strippes vekk fra saken, og man sitter igjen med handling og fakta.

Så skal vi si at vi vet sannheten om en barnefordelingssak, eller et standpunkt i en sak?
99% sannsynligvis ikke.
Men vi har rett til å gjøre oss opp en mening basert på de faktiske opplysningene vi får utlevert, iblandet våre egne persepsjoner og holdninger.
Det handler om å ha hodet kaldt, og ALLTID tenke på hva som er det beste for barnet.

Sannheten er ikke sann, Usannheten er ikke usann.
Kan vi snakke sant nå?

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 46546485
epost reelllikestilling@gmail.com

Giske ER et offer for uriktige påstander!

I etterkant av Ap og varslingssaken mot Giske har han nå gått offentlig ut med sin historie om fem av varslingene. Disse kan du lese i blant annet VG her

Han bestrider 3 av 5 saker, noe jeg også gjorde i min gjennomgang av de sakene som ble lekket via Resett.no, og som viser seg være reelle.
Mange reagerer på at Giske velger å publisere sine tilbakemeldinger, og hans versjon i media, men med tanke på den hekseprosessen media har utsatt han for siden midten av desember, samt at det er meget vanskelig for en mann å faktisk bli hørt med sin versjon; Så skjønner jeg godt at han har valgt å publisere disse i blant annet VG.

Sakene:
Sak 1:

Advokatene: Varsleren, en kvinne som den gangen var 18 år, har fortalt om et nachspiel Oslo i 2008, da Giske var 41 år, og om et tilfelle i 2009.
Hun ble med Giske hjem for å hente mer alkohol til nachspielet. I leiligheten skal Giske ha blitt svært pågående og intens, og han skal ha begynt å kysse henne. Hun skal også ha blitt strøket på ryggen under skjorten.
Den neste episoden skjedde i 2009. Hun opplevde Giske som «svært beruset» og følte ansvar for å få Giske opp på rommet.
På rommet ville han fortsette å drikke mer øl, og forsøkte også å kysse henne. Varsleren drakk noen slurker av en øl, men avviste kyssingen og forlot rommet.

Giskes vurdering:
Han erkjenner at han var for beruset og at hans opptreden var upassende både ut fra hans posisjon og aldersforskjellen dem imellom. Giske har ingen erindring av forsøk på fysisk tilnærming og fikk aldri noen forståelse av at møtene ble opplevd som ubehagelig av kvinnen. Giske aksepterer likevel fullt ut kvinnens historier. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde, han har beklaget sin oppførsel overfor henne og gitt kvinnen sin uforbeholdne unnskyldning.

Min vurdering;
Jeg forstår ikke hva Giske her beklager, og hva han mener er upassende.
Han har forsøkt sjekke henne opp. Punktum! Hun valgte gå. Punktum!
Dette er en ikke-sak.

Sak 2:

Advokatene: Varsleren, 23 år den gangen, møtte statsråd Giske på en reise til utlandet i 2010. Varsleren, Line Oma, har fortalt om detaljene i mediene
Advokatene til Giske skriver blant annet at hun forteller at han var svært flørtende. De forlot en klubb som de siste og Giske skal ha snudd seg brått, presset varsler opp mot en vegg og kysset henne intenst før de fortsatte etter resten av følget. Han spurte om hun skulle være med til hotellet, men hun svarte nei.

Giskes vurdering:
Han skriver at han opplevde at han og kvinnen hadde en god og flørtende tone på nattklubben. De hadde også en hyggelig tone dagen etter da kvinnen var guide for Giske. Etter reisen sendte hun flere hyggelige e-poster til Giske. Han har derfor aldri oppfattet at kontakten mellom dem var uønsket eller ubehagelig. Kvinnen skriver i varselet at opplevelsen ikke plaget henne særlig og at hun ikke har behov for en unnskyldning. Giske vil likevel uttrykke en slik unnskyldning, og akseptere kvinnens historie. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde og har beklaget sin upassende oppførsel overfor henne.
Det var en hyggelig tone, men det var ikke flørt fra min side, sier Line Oma til VG om Giskes versjon.

Min Vurdering;
Giske har ingenting å beklage. Han og damen var flørtete med hverandre. At hun i ettertid velger påstå det ikke var flørt handler om kommunikasjon, ikke overgrep.
Menn og kvinner kommuniserer forskjellig, noe som er tatt opp over en lav sko av både atferdspsykologer og kommunikasjonsrådgivere siste tiden (I kjølvannet av #metoo).
Og jeg tenker at kvinner og menn bør være mer oppmerksom på eget kroppsspråk, atferd og kommunikasjon generelt. Her har en person tolket noe som en flørt, den andre mener det motsatte.
Ingen overgrep. Giske har ingenting å beklage.

Advokatene: Varsleren, 23 år den gangen, møtte statsråd Giske på en reise til utlandet i 2010. Varsleren, Line Oma, har fortalt om detaljene i mediene
Advokatene til Giske skriver blant annet at hun forteller at han var svært flørtende. De forlot en klubb som de siste og Giske skal ha snudd seg brått, presset varsler opp mot en vegg og kysset henne intenst før de fortsatte etter resten av følget. Han spurte om hun skulle være med til hotellet, men hun svarte nei.

Giskes vurdering:
Han skriver at han opplevde at han og kvinnen hadde en god og flørtende tone på nattklubben. De hadde også en hyggelig tone dagen etter da kvinnen var guide for Giske. Etter reisen sendte hun flere hyggelige e-poster til Giske. Han har derfor aldri oppfattet at kontakten mellom dem var uønsket eller ubehagelig. Kvinnen skriver i varselet at opplevelsen ikke plaget henne særlig og at hun ikke har behov for en unnskyldning. Giske vil likevel uttrykke en slik unnskyldning, og akseptere kvinnens historie. Han påtar seg det fulle ansvaret for det som skjedde og har beklaget sin upassende oppførsel overfor henne.
Det var en hyggelig tone, men det var ikke flørt fra min side, sier Line Oma til VG om Giskes versjon.

Min Vurdering;
Giske har ingenting å beklage. Han og damen var flørtete med hverandre. At hun i ettertid velger påstå det ikke var flørt handler om kommunikasjon, ikke overgrep.
Menn og kvinner kommuniserer forskjellig, noe som er tatt opp over en lav sko av både atferdspsykologer og kommunikasjonsrådgivere siste tiden (I kjølvannet av #metoo).
Og jeg tenker at kvinner og menn bør være mer oppmerksom på eget kroppsspråk, atferd og kommunikasjon generelt. Her har en person tolket noe som en flørt, den andre mener det motsatte.
Ingen overgrep. Giske har ingenting å beklage.

 

Sak 3:

Advokatene: En kvinne i 20-årene forteller at hun møtte Giske på et kulturarrangement i 2012, hvor Giske på vei til et nachspiel skal ha forsøkt å tiltvinge seg kyss. Hun skal ha vridd seg unna og kommet seg bort. Hun har fortalt historien til en venn, som bekrefter det.

Giskes vurdering:
Giske stiller seg helt uforstående til denne historien og har ingen erindring om å ha møtt kvinnen, på tross av hennes omfattende lokalpolitiske aktivitet for Høyre. Giske mener denne saken illustrerer den håpløse situasjonen man kommer i, med en «omvendt bevisbyrde» i slike saker. Det er rett og slett umulig å «bevise» sin uskyld når slike uriktige påstander fremmes, ifølge Giske.

Min vurdering;
Dette er en «jeg skal ikke være dårligere enn andre sak», hvor en ung kvinne som han overhode ikke har møtt påtar seg offerrollen, fordi hun ønsker oppmerksomhet. At denne saken i det hele tatt ble tatt som varsel er meg uforståelig.
Jeg er enig i Giske om at det er umulig å bevise uskyld der uriktige historier fremsettes.

Sak 4:

Advokatene: De beskriver detaljert en hendelse da Giske og varsleren, en kvinne i 30-årene, var på et sosialt arrangement i 2016.
VG gjengir ikke detaljer fra advokatenes gjengivelse av varslet. VG er kjent med at det var en ubalanse i maktforholdet mellom varsler og Giske da hendelsen fant sted.

Giskes vurdering: Giske tar opp to forhold knyttet varslingen: Han avviser at han holdt kvinnen fast på fanget og tok på henne. Han avviser også at han senere på kvelden skal ha tatt på henne.

Min Vurdering;
Klassisk ord-mot-ord. Av en eller annen merkelig grunn har jeg mer tiltro til Giske enn kvinnen, antagelig fordi Giske på dette tidspunkt var sammen med Haddy, og jeg tviler sterkt noen kvinne kan måle seg med henne. Enkelt og greit! Kall meg kynisk, men jeg støtter her Giske, og mistenker dette har med interne konflikter i Ap å gjøre.


Sak 5:
Advokatene: Varselet beskriver detaljert en hendelse da Giske og varsleren, en kvinne i 30-årene, var på et nachspiel hjemme hos Giske i 2014. VG gjengir ikke detaljer fra advokatenes beskrivelse av varselet. VG er kjent med at det var en ubalanse i maktforholdet mellom varsler og Giske da hendelsen fant sted.

Giskes vurdering:
Giske bestrider på det sterkeste at det har vært noen fysiske tilnærmelser som kyssing eller beføling, og mener at sentrale deler av dette varselet ikke medfører riktighet. Han hevder å kunne underbygge dette.

Min vurdering;
Igjen mener jeg at Giske har sannsynligvis rett, selv om der forelå en «ubalanse i maktforholdet» som media så pent klarer påstå; Så betyr ikke det at noe fysisk har skjedd.

Min generelle vurdering av Giske-varslene er at her foreligger både interne konflikter i AP, som den siste tiden har vist seg gjeldene, både ved at Amundsen trakk seg grunnet stridigheter med Stenseng. Men jeg tenker også dette har med massesuggesjon, og bakenforliggende motiv iht partiets ledelse å gjøre.
Midt opp i dette står Støre omgitt av kvinner, og må velge å følge dem eller bli trampet i hjel av stilletthæler.


Jeg skal fortelle en historie:
Jeg vet om en ung kvinne som var sammen med en ung mann, han var dog ikke Norsk.
Disse to var sammen i det skjulte i 6 måneder, fordi hun ikke ville fortelle sin omgangskrets om dem, da mange i hennes omgangskrets var kritisk til innvandrere generelt.
Et par dager etter at forholdet tok slutt hadde han med knust hjerte fortalt om henne til to kompiser, som jobbet samme sted som han.
Og noen dager deretter tok de han med på byen for « å slukke sorgene i et par pils». Der møter de tilfeldigvis kvinnen, sammen med meg og en gjeng.
Han ene kompiser er ganske ufin, og slenger til henne noe å å harve over han, og så dumpe han. Hun blir forbannet og slenger ut foran alle «Om jeg har harvet over han, så er det i hvert fall ikke frivillig». Ergo hun stod og sa det var voldtekt.
VI vet ALLE hva som skjer når en med annen hudfarge enn oss anklages for voldtekt; Det er ikke politiet som tilkalles. Mannen hadde plutselig 7 andre over seg som både sparket og slo, og jeg og to andre kvinner i gjenget måtte gå imellom for å redde han.
Denne unge mannen lå på sykehus i flere uker, og ble ganske hardt skadet, og er delvis ufør grunnet dette i dag.

Moralen er; Man skal være forsiktig med hva man påstår om andre, og selv i disse #metoo tider så skal man ta varslinger med en real klype salt!

Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
TLf 46546485
Epost reelllikestilling@gmail.com

Rosa-bloggere får pepper fordi de er "forbilder"

I forkant av Vixens Influencers kring har det vært skriverier i media om de som har trukket seg, de som er disket, og de som er igjen.

Ulrikke Falch vil ikke delta, fordi hun mener det ikke har noe for seg, og gikk til angrep mot de som velger operere seg. Hun mener de er dårlige forbilder, og burde tenke seg om.
Sophie-Elise valgte svare på denne, for hun er en av de unge som står for at hun har valgt å operere både det ene og andre, i tillegg til at hun har åpent skrevet om angst og depresjoner.
Funky Gine vil ikke være med på kåringen, selv om hun er nominert og ber folk om å IKKE stemme på hennes. Og Mamma til Michelle gidder ikke møte opp på influencerfesten fordi hun aldri vinner likevel, fordi juryen ikke liker måten hun skriver på.

Hva er denne Vixen Influencer?
Det er da blogg-Norge sin offisielle kåring over hvem som er poppis, og hvem som ikke er poppis, uavhengig av antall lesere. Etter hva jeg har forstått.

Nei, fra spøk til revolver;
Vixen er faktisk et nettbasert magasin med moter, skjønnhet, kjendiser og livsstil ifølge deres nettsider.
De skriver om både det norske og internasjonale motebildet, og har faste spalter, samt intervjuer med personer som er deltakende i deres Vixen-univers.
Sophie-Elise, Ulrikke Falch, Martine Halvorsen, Andrea Sveinsdottir osv er jenter som er med her, fordi de leses av tusenvis av unge mennesker daglig. Og disse jentene er forbilder på godt og vondt for mange, enten det er rosa, rødt, kremhvit eller hvilken farge man velger å døpe de.
Men en ting skal disse jentene ha; DE ER DØNN ÆRLIGE! De sier sin mening, er ikke redd for å stå opp for noe, og står i presset fra omgivelsene som fortvilet prøver forme dem, får dem til å tie, eller pakke dem inn i A4-samfunnets stille sfære.

Hvorfor liker vi ikke rosabloggerne?
Ja jeg må innrømme, jeg har mange ganger himlet med øynene over innlegg fra noen av disse, men også ledd meg skakk! Både Mamma til Michelles ustabile skal-skal-ikke-gifte-meg med Jan, og Martine Halvorsens sprell om mensen, typen som anklages for utroskap, for ikke snakke om Anne-Brith som forventer at mannen betaler på første date.
Jeg har ledd, jeg har vært oppgitt, og jeg leser likevel.
Jeg må innrømme at den bloggen jeg har fulgt mest er Julianne «Pilotfrue» Nygårds, og det er mange grunner til det. Både fordi et menneske jeg elsker og forguder har samme problem som Julianne, men også fordi dama er tøff nok til å snakke om tabuet «Ufrivillig barnløs».
Hadde det vært opp til meg så er det Julianne som burde vinne hele rukkelet, men hun kom faktisk ikke med.
Jeg leser forumer og facebook, og jeg ser at alle disse bloggerne fascinerer, inngir til diskusjoner, for ikke snakke om alt dritter som snakkes om dem. Både på lukkete forum og i full offentlighet. Og jeg kjenner her at sinnet tar mange ganger; for visst man hater så inn i helvete en blogger; Hvorfor i faen gidder man lese dem da?
Selv om disse er «offentlige personer» så kjenner du dem ikke, og du har ingen rett til å være stygg mot dem. Nettroll eier ikke oppdragelse eller dannelse.
Jeg har en gang uttalt meg negativt om en blogger; og det var ikke bloggeren, men faktisk media hun var lagt inn under. Jeg mente at mammabloggerne, disse unge mødre (her Rannveig Heitmann) burde få medietrening og en mediekonsulent som hjalp dem frem, og ikke bare slippe dem til på nettet uten opplæring i hvordan man presenterer seg, retningslinjer og regelverk.
Omdømmebygging, som vi så fint kaller det i dag.
Så i bunn og grunn har det ikke med personen og gjøre, men de rundt som tjener penger på vedkommende!


Nann, du burde vært på Vixen.
Joda, jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg ikke var nominert!
Helt ærlig håper jeg at jeg aldri blir nominert!
Jeg har ikke lest Vixen, for jeg leser strengt tatt bare faglitteratur for tiden; blant annet forskningsrapporter om barnevern, samvær og likestilling.
Det siste hos meg er rapporten om barn som lever i dyp fattigdom I NORGE!
Og når jeg skriver om ting, så er det ikke så veldig poppis, for jeg er hverken mammablogger, rosablogger, matblogger eller moteblogger; Jeg er vel kanskje mer å regne som en «Laidback og down to eart blogger som tenker på sånne samfunnsproblemer lissom, som da snakker om ting som ikke alle forstår og derfor ikke har mange lesere». Men mine lesere er de som har samme interesser. Jeg har snevert interessefelt, og er av snever interesse.

Man skal ikke stikke seg frem, for man som blogger er forbilde:
Når jeg leser kranglene mellom bloggerne og hetsen de får, så tenker jeg i mitt stille sinn;
Man skal ikke stikke seg frem
Jeg må aldri fortelle noen at jeg har silikon, er svetteoperert, og bruker restylane i overleppa.
Ikke si til noen at jeg har fått lasik-operasjon av øynene hvor jeg gikk fra -12 til 0 og nå har PERFEKT syn.
Bør være forsiktig med å si at jeg bruker sminke, vokser både legger og høne, samt at jeg barberer meg under armene.
I tillegg må jeg for all del ikke si at jeg foretrekker være 15 kilo lettere enn jeg er i dag, for jeg er 163 og veier 78 kilo. Og de skal jeg angivelig bare være stolt av, selv om jeg er et vandrende «usunt bilde».
OG GUD BEDRE om noen fant ut at jeg brukte deodorat! DA hadde det nok blitt ramaskrik

For saken er, mens vi er så forbanna opptatt av å anklage andre for å være et dårlig forbilde, så slenger vi ut bilder på sosiale media av steroide-befengte fitnessmodeller med sixpack «fordi venninna vår fortjener det»!
Løper dørene ned på chippendales hvor vi sklir av stolen til glinsende kropper, mens vår halv chubby gubbe med lite hår ala William av England er hjemme og tar vare på våre snørrunger.
HEY FOR NOEN FORBILDER VI ER!
Ikke sant?!

 

Nann Jovold-Evenmo
Reell likestilling ENK

tlf 46546485
epost reelllikestilling@gmail.com

Hvorfor begår 4 ganger så mange menn selvmord?

Bakgrunn:

I Norge er menn overrepresentert på selvmordsstatistikkene, og fire ganger så mange menn som kvinner begår selvmord.
Psykiske lidelser, depresjon og sosiale problemer sies å være årsakene for denne typen selvdrap.

I 2016 var det 418 dokumenterte selvmord blant menn her i landet, i tillegg kommer de skjulte selvmordene, som er maskert som bilulykker (162*), fallulykker (422*) og forgiftninger (235*).
Det er usikkert å si hvor mange av de 819(**) som kan være selvmord, men dersom det her er samme statistikk som generelt vil vi kunne si ca 2-3% altså 24 stk.
Selvmordsratene vil da ligge på i rundt 450 stk hvert år blant menn.
Samtidig var raten for forsøk på selvmord 40344.


Faktorer som kan trigge selvmord.
Faktorer som rus, psykiatri, depresjon og samlivsbrudd er ofte gjeldende når det kommer til selvmord blant menn. I tillegg til at mannsrollen er definert som taus, hard og sterk er det kanskje vanskeligere å åpne seg om sine problemer og følelser, og derfor er løsningen dette.
Oppvekstmiljø:
Hvordan familien er skrudd sammen, og hva som er greit å snakke om er også en faktor som har med hvorvidt denne typen selvdrap forekommer:
Sett at du er vokst opp i et miljø hvor menn ikke snakker om følelser, man skal ikke vise stor grad av omsorg, og depresjon og psykiske lidelser er et ikke tema. Det er tabuene som ikke skal nevnes. Dette vil være en direkte risikofaktor for selvmord.
I et slikt miljø vil det også være forskjeller på menn og kvinner, det maskuline og feminine, og gammeldagse kjønnsroller spiller inn.
Mobbing:
Dette er en av grunnene for selvdrap hos barn og unge i Norge. Mobbing tar liv. Veldig ofte er det vanskelig for barnet eller ungdommen å fortelle om mobbingen, og i mange tilfeller får ikke barnet og foreldrene den hjelp de trenger til å få slutt på mobbingen i skolen. Det har vært flere saker siste årene, blant annet Oppegård-saken hvor ung jente valgte ta livet sitt for å slippe unna mobberene. Dessverre er det slik at mobberen aldri blir stilt til ansvar for sine ugjerninger, og «drapspersoner» går da fri. Å forsøke å påvirke et menneske til å ta livet sitt, altså legge føringer for at denne skal ta selvmord, og legge forholdene til rette for dette (ikke fysisk), så kjenner man til kun saker i USA hvor da «pådriver» ansees som gjerningsperson. Det finnes ingen liknende saker i Norge.
Jeg har selv opplevd at personer på min skole har valgt å ta livet sitt, og da jeg gikk ut av ungdomsskolen var det 3 stykker i min omgangskrets som tok livet sitt i løpet av 3 måneder. Selvmord blant unge kan skape massesuggesjon, og en aksept for at det er en vei ut, en løsning. 
Rus og Psykiatri;
I Norge ble det i 2017 behandlet over 125 000 voksne innen rus og psykiatri her i landet. I tillegg ble 49 000 barn og unge behandlet. Dette viser at 3,5% av Norges befolkning behandles innen rus og psykiatri.
Om lag 90% av de som tar sitt liv har en eller annen form for psykisk lidelse.
Depresjon:
Jeg velger å dra depresjon ut av betegnelsen «psykiatri», fordi depresjon ofte kan være situasjonsbetinget, det kan være enkeltepisoder, og ikke ha noe med generell psykiatri å gjøre.
I følge psykisk helse vil 20-30% av i løpet av livet få en eller annen form for depresjon, selv om det ikke er grunnlag for en diagnose iht psykiatrien. Angst er også vanlig å ha i forbindelse med depresjon.
For mange er depresjon ofte forbundet med livssituasjon; samlivsbrudd, sorg, tap, alvorlig sykdom, smerter, økonomiske problemer, vanskeligheter på jobben osv.
Ved alvorlige depresjoner vet man at arv og miljø har en betydelig faktor.  

Kriser og relasjonsproblemer
Konflikter, tap, trusler om tap eller krenkelser i forhold til ektefelle, kjæreste, nære slektninger eller kolleger er vanlige årsaker til selvmordsatferd.
Sosiale krenkelser (bl.a. mobbing) og tap av anseelse kan også øke selvmordsfaren. (regjeringen.no)
Sosial isolasjon
Ensomhet og isolasjon er kjente risikofaktorer for selvmord. Det kan skyldes utstøting eller manglende initiativ, som følge av depresjon eller at man har en personlighet som gjør det vanskelig å delta i sosiale sammenhenger. Dette gjelder ikke minst mange eldre, som har en forventning om å klare seg selv uten å skulle be om noe. (ibid)
Arbeidsledighet
Det kan spores en sammenheng mellom arbeidsledighet og selvmordsatferd. Det synes å være høyere risiko når arbeidsledigheten er langvarig eller når det er få arbeidsledige i nærområdet, slik at det kan virke mer stigmatiserende. Manglende kontakt med kolleger og sekundære økonomiske problemer øker risikoen for motløshet og oppgitthet (42)(ibid)


WHO har seks anbefalinger for å forhindre selvmord (1993)  
Dette er selvmordsforebyggende anbefalinger verden over:

  1. Bedre psykiatrisk behandling 
    I England er det påvist økt selvmordsfare knyttet til medikamentell behandling av depresjon, særlig blant barn og unge, men også blant voksne. I den forbindelse har britiske helsemyndigheter advart mot bruk av de fleste antidepressive medikamenter hos deprimerte barn og unge under 18 år (Gunnell, work-shop i Oslo, 2004).(FHI.no)
  2. Strengere våpenkontroll 
    I Norge er ikke dette er relativt stort problem, da vi har streng våpenkontroll og privatpersoner uten tilknytning til jakt eller andre spesielle områder har lov å eie våpen. I tillegg er det strenge regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon.
  3. Lavere giftnivå i legemidler 
    Med hensyn til selvmord som følge av forgiftning, har det vært en nedgang i Norge. Det skyldes trolig flere forhold:
    - Avregistrering av de fleste medikamenter i guppen barbiturater.
    - Overgang til å bruke mindre giftige antidepressiver enn tidligere; selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI) i stedet for trisykliske antidepressiver (TCA).
    - Smertestillende medikamenter selges i lavere konsentrasjon og i mindre pakninge(ibid)
  4. Mindre sensasjonspregete medieoppslag
    Hvis mediene framstiller døden som eneste utvei for enkelte mennesker i livskriser som mange kjenner seg igjen i, kan det øke selvmordsfaren for selvmordsnære mennesker som overidentifiserer seg med den avdøde.(ibid)
    Blant annet blir serien «13 reasons why» som omhandler selvmord, og følger en ung kvinne fram mot hennes selvmord, kritisert for å fremheve og glorifisere selvmord som løsning for problemer.
    Medienes glorifisering av stjerner som tar selvmord, og får en økt popularitet etter dødsfallet er også med på å øke sannsynligheten for selvmord, og det ble etter både Kurt Cobains dødsfall, og Michael  Hutchences (INXS) dødsfall oppdaget en økning i selvmord av samme typen. 

 

Verdens helseorganisasjon (2012) har identifisert følgende beskyttende faktorer for selvmord:

- Sterk tilhørighet til familie og støtte fra lokalsamfunn (barnehage, skole, arbeidsplass og tros- og livssynssamfunn)
- Gode problemløsningsferdigheter, konfliktløsningsevne og ikke voldelig håndtering av konflikter
- Personlig, kulturell, sosial eller religiøs overbevisning som motvirker selvmord og styrker individets ønske om å leve
- Begrenset tilgang på selvmordsmidler (skytevåpen, toksiske medikamenter mm.)
- Evne til å søke hjelp for problemer
- Lett tilgang til tjenester for psykisk og fysisk sykdom


Dette med sterk familietilhørighet trenger ikke være en forebyggende faktor for selvmord. 
Faktisk kan dette være det stikk motsatte, fordi det å følge at man ikke får gehør for sine problemer, eller godtas for den man er innad i familien kan være en trigger.
Mange familier tenker også at de er støttende og inkluderende, men er de egentlig det? Jeg tenker at vi alle har en grense for hvor mye vi orker bry oss om andre, og i dagens samfunn kanskje vi har mer enn nok med oss selv.
Jeg har selv erfart at familie som er ekstremt inkluderende og tar vare på alle, har ikke klart å se de «symptomer» og de «pekepinnene» på at noe er galt før selvmordet har skjedd.
Allerede i ung alder skulle man kunne sett det, men man tenkte ikke at dette var et problem, man trodde det var prat.
En annen ting er at det i enkelte familier også ikke gis rom for å være annerledes; «Skjerp deg», «slutt med dette tøvet og kom deg på jobb», eller «du skulle bare visst hvor jævlig JEG har det, så hadde du ikke sagt noe». Dette er ting jeg selv har hørt i min familie, og jeg undrer meg om noen som er veldig langt nede, om dette kan være triggere når de får dette i fjeset.
Jeg sier ikke at det ER sånn, men det er kanskje en mulighet.
Jeg vet om en episode hvor en ung mann møtte en fjernere slektning på et sykehus, og ba henne på sine knær om ikke å fortelle at hun hadde møtt han der. Hans familie trodde han var bortreist på en jobbtur, ingen av hans nærmeste visste han var innlagt pga psykiske problemer, og trengte hjelp til å komme seg. Han latet som han var opptatt og jobbet mye på telefonen til sine nære, og han rundlurte de, fordi han ikke ønsket de skulle vite hvor han var, og hva som egentlig var skjedd.
Han ønsker ikke at noen skulle vite. Han ønsket ikke vise svakhet.
Menn skal helst ikke viser svakhet: de skal være et forbilde, og ikke vise følelser, sorg, eller at man sliter. Dermed kan hele verden komme rasende ned, og børen på skuldrene blir for tung å bære, når man skal være den sterkeste av alle, og bære alle andres problemer på skuldrene i tillegg til sine egne.

Jenter er flinkere til å snakke om følelser, bekymringer og sosiale problemer
Jenter er generelt sett flinkere, og det er nok fordi vi forventer dette. Derfor legger vi til rette for dette i form av oppdragelse, måten vi viser omsorg på, og alt avhenger av kjønn og kjønnsrollene vi tillegger barna våre.
Jeg husker for mange år siden vi satt 4 stykker hjemme hos meg og snakket sammen, ene av de (kvinne) var så oppgitt over alt følelsespratet, og da «Herregud jeg er så lei alt pratet om følelser! MÅ vi snakke om følelser hele tiden!?»
Blant oss satt en ung mann. Han så stor øyd på henne og sa «Vet du, du skal være GLAD for at dere får lov å snakke om følelser. Straks vi menn begynner snakke om det, får vi beskjed om å skjerpe oss og være menn!»
Er det slik at jenter presses til å snakke om følelser?
Og jeg lurer på hva som ville skjedd med selvmordsstatistikken blant unge menn om vi hadde oppdratt dem til å snakke mer om sine følelser, bekymringer og sosiale problemer, heller enn og feiet dem av med store gutter gråter ikke-tendenser.
Er det slik at menn i større grad enn kvinner velger selvmord fordi de ikke kan eller føler rom for å snakke om de utfordringer de måtte ha?

Kan vi forebygge eller forhindre selvmord?
Jeg mistet min fetter i 2014 i selvmord, og jeg har mang en gang siden vridd hjernen min til å se etter om han noen gang ba om hjelp i forkant.
Jeg trodde faktisk ikke selv det stakk så dypt, og jeg må innrømme at jeg i de siste årene har analysert våre samtaler for å se om der var et rop om hjelp i dem. Men jeg kan ikke finne dem, annet enn små tegn på at ting ikke er helt på stasjonen.
Jeg tror det er dette som rir mange av oss som kjenner noen som har valgt å ta sitt liv; En søken etter tegn vi burde ha sett. Eller samtaler som vi burde ha tolket dit at de trengte hjelp.
Eller kanskje det har vært en rød tråd gjennom det hele som gjorde seg gjeldende den dagen dødsbudskapet ble forelagt oss.
Kunne jeg har forhindret at min nære slektning tok selvmord, dersom jeg hadde fortalt andre om hans samtaler med meg? Antagelig ikke. En av grunnene til at jeg tviler er fordi vi ikke kan holde våre nære i handa hele dagen, selv om de er i risikogruppen. VI må kunne gi frihet og mulighet til at de kommer tilbake, dette basert på tillitt.
Det denne hendelsen har ført til for min del er at jeg er mye mer vàr på denne typen tegn nå enn før. Kanskje er der derfor jeg velger å gå litt lengre enn andre når jeg får en telefon fra noen som sliter, heller enn å velge ikke gjøre noe. Jeg tråkker deg heller på tærne med å tilkalle hjelp fortere enn å vurdere om du føler deg støtt og såret.


Etter å ha skrevet dette innlegget, så sitter jeg fortsatt med noen spørsmål:

HVORFOR tar 4 ganger så mange menn enn kvinner selvmord?
KAN man forebygge i det hele og store?
HVA skal til for å få ned antall selvmord, både blant menn og kvinner?
På HVILKE måter skal man jobbe på?



Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
tlf 46546485
Epost: reelllikestilling@gmail.com




(*) totalen innenfor den type dødsfall.
(**) Totalen av bilulykker, fall og forgiftningsulykker.


Kilder:

Folkehelseinstituttet:
https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/selvmord/forebygging-av-selvmord---faktaark/

Regjeringen
https://www.regjeringen.no/contentassets/62bf029b047945c89b294f81a7676b04/handlingsplan_selvmord_300414.pdf

Pater Est ? Når pappa IKKE er far.


Jeg har tenkt en del på dette med fedreskap, og man hører mange merkelige historier om fedre som oppdager at de egentlig ikke er pappa likevel.
Hva om du som pappa, våkner i morgen og oppdager at du IKKE er pappa til dine barn? 

Du MÅ betale bidrag, fordi du var gift med mor da barna ble født og derfor er etter barnelovens §3 barnets far. 

Du har allerede betalt bidrag i 8 år, men de får du kun 3 år tilbakebetaling på. Fordi du ikke kan kreve tilbake mer enn 3 år, siden bidraget er innkrevd via NAV. 

Konfirmasjon, barnedåp, gaver, turer alt du har lagt i barnet, i tillegg til omsorg og kjærlighet. For ikke snakke om alle gangene du «ikke forstod noen ting! Og alle de andre ungene får jo lov»


Barnelovens §3 sier at «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen»
Men hva om nå mor har vært og slengt med høna i hytt og vær og ikke aner hvem far er, eller at hun er fullstendig klar over at sin ektemann ikke er far til barnet?

Sett at Kvinnen er gift med Mannen, og får en baby som egentlig ikke er Mannens. Er det riktig at han skal fostre barnet opp som sitt bare fordi han er gift med en, løsaktig kvinne, som er moren til et barn.
Barnet er selvsagt uskyldig og har krav på både omsorg og oppfostring, så det er ingen som sier noe på det. Og mang en mann har blitt å elske barn som ikke er sitt eget avkom, som de har fostret opp som sine.

Hva er problemet?
Dersom han er klar over at han ikke er far, og velger være pappa for denne, så er det for hele oppveksten og årene som kommer. Og man kan ikke plutselig snu etter 18 år og så kreve DNA test, og bidrag tilbake.
Problemet for dagens foreldre er nok heller når ekteskapet går åt skogen, og barnefordeling, bidragsdiskusjoner og godt innblandet med bitterhet skal fordeles. Og ja, i noen tilfelles fordeles en god dose bitterhet, både berettiget og uberettiget.
Jeg skal fortelle deg tre historier hvor Pater Est Regelen er helt på villspor, og burde opp til en vurdering om den i det hele tatt er riktig å beholde i dagens lovverk.

Han får vite etter datterens sykdom at han ikke er far.
Han hadde vært pappa i 30 år, da hans datter ble syk og trengte transplantasjon. Som enhver fantastisk pappa valgte han å donere vekk sin nyre til datteren.
Prøvene ble tatt, og legen mente mens blodprøvene var til sjekk at det er sjelden man ikke er match når det er så nær familie.
Kort tid etter får han vite at hans 30 år gamle datter, som han har holdt som baby, trøstet og plastret som liten, tørket snørr og tårer ved første hjertesorg, og fulgt opp kirkegulvet i nydelig hvit kjole; Er ikke hans.
Sjokket! Mannen var i transe, for hele hans verden har nå falt i grus.
Hele hans familie er en løgn.
Etter hvert kommer det ut at kona hadde hatt et forhold til en på jobben, for han hadde jo selv vært så mye ute og reist på den tiden. Hun hadde vært ensom. Men det var over og han var jo fortsatt pappa, kanskje bare ikke av blod.
Svik og lurerier fra det mennesket han stolte mest på i hele sin verden.
Datteren som er syk, og trenger noens hjelp kan han ikke hjelpe. Og på toppen av det hele er han ikke en gang kvinnens far.
Alt falt i grus!


Han har vært pappa i ti år, men gutten er ikke hans
Han var gift med mor i 12 år, og etter å ha prøvd i to år får de endelig en gutt. Frisk og sunn, og han lever og ånder for sitt barn. Forholdet holder ikke med mor, men de blir enig om at gutten skal bo mest hos mor. Og gutter en hos han annenhver uke fra torsdag til fredag. Samværsavtalen var for at hun skulle få seg en utdanning og få en stabil økonomi.
Men han er alltid med. Han henter oftere og har gutter så å si halve tiden uansett. For avtalen er kun på papiret, er de enig om.
Når barnet begynner i barnehagen, er det han som følger og henter.
PÅ barneidretten blir han en av ildsjelen fordi her får han mer tid sammen med sitt barn, og får se gutten vokse til å bli en kjempeflott gutt.
En dag får han sms fra mor, hun vil flytte fra byen, og til en annen kant av landet. Gutten på nå 10 skal hun ha med seg!
 Han nektet! Ikke faen!
Hans sønn skal ikke flytte, for han skal kunne følge sitt barn.
Han krevde mekling, og han kom til timen med mot i brystet og lest opp på barnets rettigheter. Retten til omsorg fra mor og far.
Dette legger han også frem for mor. Hun gråter og forteller at hun har kjæreste på andre kanten av landet, og dessuten har hun jo hovedomsorgen.
Mekler forsøker få han til å «se det fra mors siden, hun kan jo ikke la barnet være igjen», han svarer at det blir rettsak. For han har gjort alt for å hjelpe henne, og da mumles det forsiktig; «Det er ikke sikkert at det er ditt uansett»
Han blir nummen! Mekler stopper også og ser på mor, «Hva?»
-«Ja, jeg var med en annen samtidig, så jeg vet ikke hvem som egentlig er faren. Men du ER jo pappaen. Du kan se han i feriene».
Han reiser seg og går. Det blir en helvetes runde med advokater og retten for å få DNA-test av gutten. Gebyret på ca 3000kr er greit, men advokatsalæret for å få hjelp til å kreve DNA testen via retten, så lenge etter, det koster. Etter 6 mnd har han svaret. Han er ikke pappa.
Hans verden faller i grus! Ikke hans sønn.
Mor tar barnet med og flytter. Likevel blir han trukket i bidrag, og NAV nekter å omgjøre bidragssaken, fordi han var gift med mor under unnfangelsen og fødsel. Ergo er ha etter barnelovens §3 barnets far. Pater EST!
Han må en ny runde med advokater, og denne gangen blir bidraget stoppet, og han krevet å få tilbakebetalt bidraget for de 7 siste årene, for han har betalt for et barn som ikke er hans.
Svaret fra NAV er sjokkerende; Bidraget kan kun tilbakebetales for de tre siste årene. De utfører ikke tilbakebetalinger over tre år, med mindre det er spesielle grunner som foreligger, og a maksimalt 5 år.
Han er nummen!

Han er gift med mor, så dør mor.
Jenta er 13 år gammel, midt i den verste puberteten. Den ene sommerdagen, så krasjer mor, og overlever ikke. Han, datteren og sønnen på 11 er i sorg. Deres mamma og kone er borte. Sorgen og savnet er vanskelig, men de står sammen. Far og barn.
Etter tre måneder bestemmer han seg for å rydde opp, rydde ut alle hennes gamle ting som de egentlig ikke trenger. De får hans søster til å hjelpe seg.
De går igjennom alle tingene, bestemmer hva de skal beholde, kaste og gi vekk. Noe går til et godt formål, andre ting kan selges.
Da kommer han over en bunke gamle brev. Datert for 14 år siden.
Han leser vakre kjærlighetsbrev, og tryglende spørsmål om å få lov å være en del av barnets liv. Han forstår sakte at dette er brev til hans avdøde kone, fra en som mener å være datterens far. Han skjønner ingenting, og blir helt nummer. Datteren napper brevene fra han, og løper inn på toalettet for å lese, han rakk i stoppe henne. Hun hyler, gråter, knuser ting, og raser. Er han ikke pappa. Hun vil vite.
De får tilkalt lege som klarer gi henne noe beroligende, men det først etter at han lover at de skal ta blodprøve for å sjekke.
I mellomtiden sjekker søsteren opp ang mannen fra brevene, og forteller at han er død for en del år siden.
14 dager etter kommer beskjeden. Hun er ikke hans datter.
Hun er strengt tatt foreldreløs.
Han står midt i en sorg over å ha mistet sin kone som han elsket. Nå viser det seg at hele ekteskapet var basert på en løgn, og datteren hans er faktisk ikke hans.
Han er knust.
Jenta er totalt knust.


Er det riktig at vi fortsatt baserer fedreskapet på Pater Est, altså at den mor er gift med alltid er far?
I disse villfarne tider hvor man harver over både den man er gift med og hele nabolaget, så er det kanskje ikke så riktig at den blir stående.
Den dagen man oppdager at man ikke er far til barnet, kanskje har man vært pappa i alle år og ungen er flyttet ut.
Kanskje har man måttet betale 800 000 i bidrag og så får man beskjed at man ikke er far. Og så er hverken barnet ditt, og du får ikke penger igjen. Uberettiget penger mor har fått ved å lyve om hvem som er far, ved lovens hjelp.
Eller kanskje han var far, og oppdager at datteren ikke er hans når sannheten kommer til overflaten i form av gamle brev.

Ja han er rasende, såret, bitter og knust.
Men har noen vurdert hva Pater Est regelen gjør med de barn som vokser opp med en løgn? I en sorgfri verden hvor pappa er det beste i verden, for så å oppdage at han ikke er pappa likevel.

«Viss om atte»!
Ja du tenker nok det; «Hva om og viss», men dette er faktiske episoder som HAR skjedd. Menn som har fått vite at de faktisk ikke ER pappa likevel. For dem er det ikke krisemaksimering; det ER en krise.
For dem er det ikke en «enn hvis», det er et faktum.

PATER EST, ER DET GRUNNLAG NOK FOR Å BEKREFTE FARSKAP?
Jeg tenker vi må revurdere regelen, fordi ekteskap er ikke en betingelse for at du faktisk er pappa! 


Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
nannas75@gmail.com

Hvorfor fedrepermisjon er viktig, og hvorfor vi bør øke den til 50/50!

Jeg har nå gått gjennom flere studier om foreldrepermisjon, dette baserer seg på fedre som tar ut eller ikke tar ut foreldrepermisjon ved fødsel. Det som forundrer meg at politikere ikke ser er at jo flere uker som øremerkes far, jo flere tar dette ut. Jeg blir satt ut over hvor lite våre politikere vurderer forskning før de uttaler seg om både foreldrepermisjon, økning av fedrekvoten, og dette hysteriske tviholde på fellesdelen.
«Man må bestemme selv», sier de. Men når studier viser at fedrekvoten både er viktig for mors karriere og lønnsinntekter, skilsmisser forekommer sjeldnere i familier hvor kvoten og deler av fellesdelen tas ut, samt familievelferden faktisk øker ved økt uttak av permisjon for fedre. Vel da henger ikke disse konservative feministholdningene på greip!
Den nye barneministeren etterlyste hvorfor menn ikke tar ut mer permisjon når barnet ble født, og det er faktisk utrolig mange grunnet til at NOEN menn ikke tar ut all eller mer permisjon.
Det handler om holdninger, økonomi, arv og miljø; og her har samfunnet og politikere et godt stykke arbeid å gjøre.
Vi er nødt for å se på løsninger der 50/50 fordi det er hva samfunnet i det lange løp tjener mest på, og familien!
Og ikke minst; Hva som er det beste for barnet! 

Hvorfor noen fedre ikke tar ut permisjon;
Før jeg kommer inn på grunnet til at noen fedre ikke tar ut permisjon, så vil jeg påpeke at 37% av fedre tok ut mer enn bare fedrekvoten.
Andelen fedre som tar ut full kvote varierer fra fylke til fylke men ligger mellom 65% og 74%.

1. Innvandrer fedre tar i liten grad ut foreldrepermisjon. Dette kan være fordi mange innvandrerkvinner er utenfor arbeidslivet og derfor ikke opparbeider rett til permisjon. En annen ting er at vi må tenke kulturelle forskjeller. Det er faktisk en «kvinnejobb» i mange innvandrergrupper, og både mødre samt fedre er urokkelig i sitt kjønnsrollemønster. Vi kan tenke oss at det kanskje også handler om lite kunnskap, maskuline verdier vs feminine verdier, og likestilling er et problem i disse miljøene.
2. Mor har lav utdanning! Det kan være mange grunner til at mor har lav utdanning.
Manglende utdanning kan handle om sykdom, men også kulturelle aspekter som for eksempel arv og miljø. Det er ikke stille under en stol at flest unge norske kvinner uten utdannelse som fikk barn på 90-tallet var i Nord-Norge. Det kan derfor være mange grunner til manglende utdanning, for eksempel i Finnmark og Nord-Troms hvor mange unge må langt vekk fra hjemmet bare for å gå videregående skole og derfor heller velger bli i bygda og ta de småjobbene som finnes. Kvinner som får barn i ung alder, har også større sjansen til at deres døtre får barn i ung alder.
3. Far har lav utdanning. Det kan være fedre som selv ikke hadde jobb, pga manglende utdanning og derfor ikke var attraktiv i yrkeslivet på stedet de bor. Det kan være mange grunnet til at menn har lav eller ingen utdanning, og noe av dette kan kanskje skylles at skoleverket i Norge ikke er skapt for gutter. Gutter er og blir skoletapere i Norge, fordi systemet ikke er bygget for å fange deres interesser og evne til å ta til seg kunnskap. Disse menn vil sannsynligvis også ha en partner med mindre enn halv stilling, som var student, eller som var arbeidsledig eller trygdet.
I tillegg handler det også her om arv og miljø! Mange menn i utkantstrøk velger å være uutdannet for å ikke reise vekk fra stedene de er vokst opp på, ergo miljø. Mange av disse er også barn av menn med lav eller ingen utdanning som har jobbet i fysiske yrker, blant annet fiskerinæringen. En næring som i to tiår har vært i kraftig omstilling, og kravene til yrkesfiskere er blitt nesten uhåndterlig. Derfor faller mange av disse unge menn utenom.
4. Mor er født utenfor Norge. Det er ganske vanlig at kvinner som kommer fra andre land, gift med norsk mann får barn ganske tidlig inn i forholdet. Norskopplæring, nettverk og manglende kompetanse og kulturforståelse gjør det vanskelig å skaffe seg en jobb. Når da man ikke har jobbet, eller jobbet lenge nok, så har ikke far helle egne rettigheter unntatt de pålagte ukene for fedrekvoten.
I tillegg er mange av disse «hente-konene» fra land som ikke har kvinneutdanning i fokus. Kvinner er mødre, og det er mange av de menn som henter denne typen koner som ønsker tradisjonelle kjønnsroller, og derfor ikke ønsker en arbeidende kone.
5. Far jobber i privat sektor. Her er noe som vi faktisk må gjøre noe med. I privat sektor er det mange som ikke egner seg som ledere i bedrifter, og fedre kan oppleve at de står i fare for å miste jobben dersom de tar ut mer enn det som er pålagt.
I tillegg er det frykt for å miste goodwill, kanskje de taper ansvar, oppgaver og muligheter for å gjøre karriere.
I prestisjejobber, spesielt innen finansnæringen og mannskulturelle bedrifter, med høyt arbeidspress, er det vanlig å velge mer tradisjonelt. Dette både i valg av koner som ønsker være hjemmeværende, deltidsstillinger og kanskje trappe ned og være hjemme i permisjonstiden. Her er mannen forsørger i tradisjonell fork. Og vi finner dette veldig ofte blant eliten på Oslo Vest, samt i Asker og Bærum.
I tillegg er det i privat sektor mange små og mellomstore bedrifter som er avhengig av at «alle mann er på dekk», for at firma ikke skal miste kontrakter og fremtidige muligheter. Dette gjelder også selvstendig næringsdrivende, som kan miste hele sitt bedriftsgrunnlag dersom man velger være hjemme.

Det som bekymret meg mest med å lese disse undersøkelsene er at NAV er en bidragsgiver til at menn ikke velger å ta ut mer permisjon enn det de har krav på i fedrekvoten.
Dette handler ikke om saksbehandling, men rett og slett vanskelige og uforståelige skjema; Det er rett og slett et system som er tilpasset mors hjemmeværende rolle.
De fedre som ønsker å ta ut mer permisjon får liten eller ingen hjelp på jobben til å fylle ut skjemaene korrekt, slik kvinner gjør. Fordi det antas at han skal stå i jobb, og ikke ta ut mer, så er det ikke en prioritet fra HR og personal hos arbeidsgiver. Det er faktisk slik at mange i innen personal ikke vet selv hvilke dokumenter far må signere, eller hvordan det skal fylles ut for at han skal ta ut mer.  
Her er et godt stykke arbeid som det offentlige må forenkle, slik at man kan få likeverd mellom foreldre når det kommer til permisjonsordningene, samtidig som personalmedarbeidere må få bedre opplæring på dette området.

Fedrekvoten og uttak av permisjon handler i stor grad om økonomi
Det er usikkert om det er selve fedrekvotene som har ført til at det er mer likestilling i familier, men det er nok trygt å si at det i stor grad handler om økonomi!
Slik det har vært til i dag har menn stått i stilling, og grunnet deres høyere lønnsnivåer, så har det vært samfunnsøkonomisk nyttig at menn står i stiling, kontra kvinnen. Menn betaler mer skatter til staten, og de har mindre fravær grunnet omsorg. Det har man sett at familier der mor og far tar ut lik permisjon, er mer likestilte også fører til at man skaper mer likestilling mellom kjønn på hjemmebane, men også i arbeidslivet.
Jeg har selv sittet i stilling hvor jeg har valgt vekk kvinnelig søker til fordel for en mann fordi jeg anså henne som et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt», fordi hun var kvinne, i rett alder og hadde samboer og skulle gifte seg. Under intervjuet kom det frem at han var selvstendig næringsdrivende, som igjen ville føre til at hun ble hjemme med barn når de etablerte familie. Altså en merkostnad for bedriften med tanke på utlysninger, arbeid som går til å screene og intervjue søkere og dobbel lønn i opplæringstiden og overlappingen etter at hun kommer tilbake.
Når vi i tillegg vet at en av hovedgrunnene til at menn som velger å ikke ta ut mer enn lovpålagt kvote er opptatt av økonomi, fordi de faktisk taper store summer på å være hjemme da max permisjonsgrunnlag er 6 G. En mann som tjener 1 million vil tape 400 000kroner, som familien garantert har både forbruk og økonomiske forpliktelser vil merke ganske så hardt.
En endring i både permisjonsgrunnlaget, og øke grensen på 6G, fedres opptjeningsgrunnlag, og fjerne kravet til at mor må stå i arbeid eller være under utdanning for at far skal få permisjon må til for at vi skal klare å få flere menn til å ta ut permisjonen.
Men det vil også føre til at kvinner ikke taper inntekt pga de blir forbigått i tilsetninger og får nå mulighet til å kunne kreve lik lønn fordi det foreligger ingen grunn for at hun vil være et «bedriftsøkonomisk tapsprosjekt» over tid.

Par der far tar ut permisjon er mer likestilte:
Forskning viser at par der far tar ut halve permisjonen er mest likestilt. Undersøkelser som er gjort (se kilder) så foreligger det få som mente at omsorg for barn var kvinnerolle, og at de derfor ikke tok ut permisjon.
Familier med fedre som tar ut permisjon har mer likedeling mellom klesvask og mindre konflikter i hjemmet. Det finnes klare indikasjoner på at husarbeid har hatt en jevnere fordeling innad i familien etter at fedrekvotene er kommet, noe som igjen kan sies at menn med permisjonsrettigheter i større grad tar del, og stor del, av husarbeidet. Fedre som tar lang permisjon deler omsorg og husarbeid likere enn de som ikke tar dette ut.
Menn som har opparbeidet seg «omsorgskompetanse i hjemmet» i form av lang foreldrepermisjon, deler også mer av omsorgen for syke barn, og det å være hjemme med syke barn senere i barnets liv.

«Det kan gi økt velferd for barn og foreldre dersom fedrekvoten gjør at far bruker mindre tid på jobb og mer med barna. Økt tidsvelferd kan imidlertid innebære lavere økonomisk velferd dersom ikke en eventuell inntektsnedgang for far oppveies av høyere inntekt for mor.»

Fars tap av inntekt for å være hjemme med barn kan altså føre til å mor får på sikt høyere inntekt. Samfunnsøkonomisk sett er dette noe som må skje over tid, og arbeidsgivere må se at man ikke kan si at kvinner har mindre innsats i arbeidslivet på grunn av omsorg for barn ved fødsel og senere. En likedeling vil føre til at kvinner nå kan få økt lønn, fordi hun faktisk står i stilling like mye som mannen, og derfor ikke går glipp av goodwill og lokale lønnsforhandlinger.

Sammenheng mellom fedrekvote, skilsmisse og samvær:
Det viser seg at menn som tar ut lang foreldrepermisjon senere ved evt skilsmisse vil ha mer kontakt med sine barn enn menn som tar ut liten eller ingen permisjon. Dette kan nok forklares med at menn som ikke tar ut permisjon ikke har samme tilknytning til barnet som fedre som tar ut hele kvoten, samt deler av fellesdelen.
I tillegg viser studier ((Ottosen 2015) at menn som ikke tar ut foreldrepermisjon har større sannsynlighet til å skille seg enn menn som har tatt ut sin kvote, samt deler av fellespermisjonen. Derfor kan en si at det å ta ut permisjon og lengden på den har mye å si for hvorvidt man blir skilt senere i livet.
I begge tilfellene så handler det om å ha omsorg for barnet, som fører til bedre tilknytning til barnet og det utvikling, og de fedre som ikke tar ut permisjon i større grad distanserer seg fra familiefellesskapet, og derfor mister mye kontakt med barna etter et samlivsbrudd.

Lønn, karriere og utvikling som følge av økt fedrekvote:

Beckers spesialiseringsteori (Becker 1991) predikerer at fars økte innsats hjemme vil medføre at mor reduserer sin innsats i familien og øker innsatsen i arbeidsmarkedet. Innføring av fedrekvoten skulle da resultere i lavere arbeidsinnsats, lønn og dårligere karriereutvikling for far, og økt arbeidsinnsats, lønn og bedre karriereutvikling for mor.

Mødre som gir fra seg deler av foreldrepermisjonen har større sjanse for å få en karriere, høyere lønn, og økt arbeidsinnsats. Dette fører til at kvinnen tilskrives mer økonomisk ansvar, men også at hun generelt sett vil få høyere lønn som følge av innsatsen, altså mindre tid i hjemmet.
I følge Cools og Strøm(2014) viser det seg at kvinner i fulltid i privat sektor med høy lønn taper lønnsmessig på å få barn, men dette kan også være fordi kvinner søker seg over i mer «familievennlige stillinger» før de får barn. Noe som kan forklare at de går til å være en «økonomisk tapspost» for familien.
Delt foreldrepermisjon er ennå såpass ny at det er for tidlig å se om det blir en utjevning på dette området, men likevel kan en se at inntektene jevner seg ut etter at barnet har fylt 4 år. Sett i lys av at den største «hjemmeomsorgsbolken» da er over, barnesykdommer og fravær grunnet disse, innkjøring i barnehage mm er over, og foreldrene kan i lik grad arbeide fullt.
En annen ting er at fedre som tar ut full kvote, og mer av felleskvoten jobber mindre etterpå, noe som kan føre til utjevningene i inntektene.


Hva velger du?
Som du ser over så er det faktisk positivt både for barnet, far og mor, samt reduserer risikoen for samlivsbrudd dersom fedre får større del av kvoten.
I tillegg til at helse og velferd er bedre for hver enkelt, samt familien, så er det faktisk slik at barn med fedre som tar ut full kvote, eller mer, har klarer seg mye bedre på skolen.

Så, skal du som kvinne fortsette å gnukke på permisjonen som om den er gull verd? Eller er det kanskje på tide å innse at en 50/50 fordeling er til det beste for deg og din karriere, samt forholdet ditt til din mann?
Det er ikke å stikke under en stol at lavtlønnede mødre oftere er aleneforsørgere, og gjerne med flere fedre, enn kvinner som har høy utdannelse, god økonomi og som deler permisjonen med far.

JEG Mener lovverket må bli satt til 50/50 ved foreldrepermisjon, og gjerne noe lengre, slik at foreldre får et fullt år. I tillegg har begge minimum 4 uker ferie som kan tas ut for seg selv eller sammen, slik at man kan forlenge hjemmeperioden maksimalt for både mamma, pappa og barnet. Og er ikke det til barnets beste, så vet ikke jeg.


Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485
Epost nannas75(@)gmail.com



kilder:
Kitterød, R. H.; Halrynjo, S. & Østbakken, K. M. (2017). Pappaperm? Fedre som ikke tar fedrekvote ? hvor mange, hvem og hvorfor? Rapport nr: 2017:02. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016).
Fedrekvoten ? norm for fedres permisjonsbruk i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:06. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Halrynjo, S. & Kitterød, R. H. (2016). Deling av foreldrepermisjon: Konsekvenser for arbeid- familietilpasning og velferd i Norge og Norden. Rapport nr: 2016:07. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Kitterød, R. H. & Halrynjo, S. (2017). Mindre spesialisering med fedrekvote? Foreldrepermisjonens potensial for å endre arbeidsdelingen blant foreldre. Tidsskrift for samfunnsforskning.  58(3), s 311- 333 

CORE Status;  Foreldrepermisjon og fedrekvote http://www.samfunnsforskning.no/core/bilder/core-indikator-status/core-status-foreldrepermisjon-og-fedrekvote/corestatus_foreldrepermisjon.pdf

SSB: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fedrekvoten-mer-populaer-enn-noen-gang

Jeg ble anklaget for å være feminist!

I går ble jeg på et forum anklaget for å være kvinneforeningene og kvinnesakens forkjempere. Det kom anklager om at jeg lobbyerer for kvinnesaken og kvinners rettigheter!
 Jeg ble rett og slett kalt «FEMINIST»!
Det er ikke første gang jeg er kalt noe i samme duren fra samme fyren, og dette er bare litt i rekken av hans falske anklager mot meg og mitt ståsted.


Likestilling er mer enn kjønnsroller!
En av grunnene for hans anklager mot meg var fordi jeg ikke ser noe galt i at Handball-proffene Hammerseng-Edin var gravide og skulle ha barn. Og jeg er faktisk glad på deres vegne, for jeg unner alle som kan få barn å få barn, uansett legning.
En av mine lengste og beste venner har faktisk tvillinger ved surrogati, hans gener selvsagt. Og jeg unner han disse nydelige jentene hans, fordi han er en fantastisk pappa.
I tillegg har venninnen min en nydelig liten gutt, og medmor.
For meg handler likestilling om likeverd uansett kjønn, men også legning!
Det at man er homofil eller lesbisk skal ikke være er grunn for at man ikke skal kunne få barn, og jeg tenker at så lenge barna er elsket og har gode rollemodeller, enten i form av foreldre eller annen familie, venner osv, så har det ingenting å si om hvorvidt barnet har en mor og far, far og far, mor og mor. Det handler om at barn skal ha tilknytning til SINE foreldre!

Barn har godt av begge foreldre!
Jeg er en av de som kjemper for fedres rettigheter i forbindelse med barnefordeling, delt omsorg, like rettigheter for foreldrepermisjon ved fødsel og adopsjon.
Og ikke minst er jeg en sterk forkjemper MOT samværssabotasje.
Det faktum at barn i Norge i størst grad har en mamma og en pappa, at barn etter samværsbrudd i ca 80% av tilfellene bor hos mor, så handler mye av min kamp mot denne skjevdelingen.
For det er her barna fratas den andre forelderen, og dette er pappaen sin.
Dette betyr ikke at jeg mener barn skal ha foreldre av hvert kjønn, for tro meg; dette handler ikke om legning, det handler om konflikter når par går fra hverandre! Par som lever i homofilt eller lesbisk forhold kan like gjerne har konflikter som går ut over felles barn, fordi de er da jaggu mennesker med følelser som kan bli bitterhet, hat, ja til og med ondskapsfull mot sin tidligere partner. Dog for meg virker det faktisk i stor grad som at de homofile og lesbiske jeg kjenner er flinkere til å løse konfliktene enn heterofile par med barn!
Kanskje vi alle burde gått kurs i konflikthåndtering hos våre homofile venner?

Jeg er ikke feminist.
dette er noe jeg har sgt før, og jeg vet i enkelte feministkretser er navnet mitt det samme som «satan», og jeg har til og med blitt kalt en antifeministisk djevel av noen høyt oppe i blant annet kvinnefronten!
For meg er feminisme rett og slett et symbol på en kvinnekamp som har gått for langt, som har gått så langt at menns rettigheter er noe vi nå må kjempe for.
* Menns helse er en utfordring ? spesielt mental helse og kreftformer som kun rammer menn.
* Fire ganger så mange menn som kvinner tar selvmord.
* Fedre har ingen egne rettigheter for foreldrepermisjon, og er avhengig av at mamma jobber for at de skal få det.
* Fedre blir i større grunn enn mammaer utsatt for samværssabotasje og ca 45000 barn får hver eneste mnd ikke se pappaen sin. Mye av dette direkte grunnet sabotasjen.
* Menn blir forbigått i høyere stillinger fordi bedriften er mer opptatt av kvinnekvoter enn den beste kompetansen.


Feminisme er også for meg sutring, klaging, falske #metoo- anklager og hevngjerrige kvinnemennesker med rett og slett lite eller ingen skrupler!
Jeg har sett disse feministene i Ap hvordan de bevisst bruker interne konflikter i mediene til å fjerne konkurrentene fra markedet ved hjelp av #metoo.
Jeg har sett hvordan feministene forsvarer Schei-Grande fordi hun er kvinne, og hvor hun har klart å fremstille seg som offer for en overkåt 17-åring som bare «hoppet på henne bak en låve».
For ikke snakke om hvordan Siv Jensen har mistet all hukommelse, og åpenbart lider av kraftig pre-senilitet, og benekter at hun har hørt om ting.
I tillegg straffes kvinner mildere for vold og overgrep mot egne barn, og andres barn, fordi de er kvinner!
For meg handler feminisme om å gjøre mest mulig faenskap, som går i kvinners favør, og så vri seg sleskt og slimete unna når sannheten kommer og banker på.

Er jeg en lobbyist for kvinnesaken?
Nei, jeg gjør nok heller det motsatte, fordi jeg mener kvinners rettigheter går direkte på bekostning av menn, fedre og kompetanse.
At han til stadighet kaller meg lobbyist, kvinnesakskvinne, feminist osv handler mer om mitt kjønn enn mitt ståsted.
Det handler nok mer om bitterhet i forhold til opplevelser han har hatt med kvinner, hans kvinnesyn og hans tanker om at alle kvinner er feminister som er ute etter å ta rotta på menn, kun fordi menn er født menn!

En jeg venninne holdt på å le seg skakk over anklagene mot meg. Flere av de som kjenner meg reagerte, og en klarte kommentere at «det er mye jeg kunne kalt deg; Men aldri det».

Og med det vil jeg gjerne si;
Jeg driter i hva du synes om meg, og hva du kaller meg; Men kall meg faen ikke Feminist eller påstå at jeg er lobbyist for kvinnesaken!


Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485

Epost nannas75(@)gmail.com

Å villig spre beina er faktisk samtykke!

Kanskje en bombe å komme med i disse krenkelsetidene, men jeg klarer ikke holde kjeft.
Jeg mener at dersom du med vilje velger å takke ja til å spre beina dine for en jobb, bedre lønn, eller for andre goder; Ja da er det faktisk samtykke og du kan ikke komme løpende ti år senere og kalle det seksuell trakassering!

I dagbladets artikkel om Feministikonet Germaine Greer kommer det frem at denne feministen mener at det å spre beina er et samtykke. Hun kommenterer også at kvinner som har spredt beina sine for å oppnå fordeler derfor har gitt et samtykke til den seksuelle episoden.

Kanskje ikke det man tror en feminist ville sagt, for spør du feministene her i landet er dette overgrep og mannen som har brukt sin maktposisjon til å oppnå fordeler i form av sex.
Greer mener at kvinner som har opplevd seksuell trakassering må si ifra med en gang, og derfor er det for seint å sutre etterpå.

Når vi snakker om seksuell trakassering og makt;
Ofte velger vi å snakke om maktbalanse, asymmetrisk maktforhold og maktmisbruk, som skal forsvare at kvinner føler seg seksuelt krenket fordi sjefen eller andre over dem prøver seg på dem. Og selv om denne sjefen eller «Maktpersonen» prøver seg så er det ikke riktig å hevde det foreligger et asymmetrisk maktforhold, skjev maktbalanse og maktovergrep. Dette fordi begrepene her er like misbrukt som «populisme» innad i politikken, og selvsagt brukt feil. Om det er uvitenhet, eller manglende forståelse for hva disse begrepene betyr vet jeg ikke, men det er på tide at noen nå gir en liten «opplysning».
Maktbalanse er noe jeg har kommentert før, og som jeg mener ikke egner seg i diskusjonen rundt seksuelle overgrep og trakasseringer; fordi du vil aldri få en maktbalanse på en arbeidsplass grunnet den hierarkiske modellen; Vi vil alltid ha noen over oss i systemet som har mer makt til å bestemme over bedriftens mål, arbeidsoppgaver og formål enn det vi har.
En maktbalanse er derimot gjeldene når vi snakker om internasjonale affærer som EU og USA, USA og Nord-Korea, Storbritannia og EU.
Asymmetriske maktforhold: altså maktforhold uten symmetri, også forklart som balanse mellom partene hvor den ene har mer makt enn den andre. Men hva er denne makten egentlig? I arbeidssammenheng handler denne makten om arbeidsgivers styringsrett; altså at denne personen har rett til å pålegge deg arbeidsoppgaver, kreve at du faktisk gjør jobben din, og sørge for at du har forståelse for de retningslinjer som arbeidsoppgavene har og er underlagt.
Så lenge dette asymmetriske forholdet foreligger, har arbeidsgiver faktisk rett til å styre din arbeidshverdag iht kontrakten din. Dette inngir ikke at selv om han prøver seg på byen er et asymmetrisk maktforhold, det kan faktisk hende at denne ligger i kvinnens favør.
Maktmisbruk; Ja, all misbruk av makt, enten det er kvinners makt over menn fordi de rett og slett er drop dead gorgeous og fullstendig klar over at litt kløft gjør arbeidet under lønnssamtalen lettere, eller at han velger å bruke sin makt for å be deg ligge med han for at du skal få bedre lønn, er ikke greit.
Det er faktisk slik at denne kvinnen som med viten og vilje vet at kløft, et lite glimt av låret, eller at hun slikker seg forførerisk rundt munnen også er seksuell trakassering, dersom han ikke synes den er grei.
Det er med viten og vilje å bruke de «kort» man har på handa for å oppnå goder. Og derfor er nok dette feministikonet ganske på hugget overfor kvinner også.

Hvor pågående var du da du sjekket opp typen eller ektemannen din?
Er du av de som liker at menn tar styringen i sjekkeprosessen, som er litt tøffere i sine forsøk. Og som kanskje er litt pågående med intense settinger, blikk og kroppskontakt, for å vise at han er den førende part.
Kanskje er du den milde, som forventer lange samtaler over et glass vin eller to, hvor han drar frem stolen for deg og som nesten spør om et kyss på tiende daten. Den typen kvinne som forsøker å forføre, men holder litt igjen, og vil være helt hundre prosent sikker på at han vil ha deg før du velger å bli seksuelt aktiv med han.
Eller er du den som går rett på, fordi du vil ha han. Og ingen andre enn han. Derfor tar du initiativet, både til kontakten, men også til dampende het sex som du vet han aldri kommer til å få nok av.
Visst du er av den første eller den siste typen, så skjønner jeg ikke at du mener at menns sjekking, fommel og teite forsøk på en runde i køya med deg er støtende. Fordi dette er egenskaper du faktisk ser etter i en mann og har selv. Både mannen i type en, og du selv, vet nøyaktig hva dere ønsker og vil ha, og derfor går for det. Men dersom du er typen beskrevet i nummer to, så kan jeg forstå at du føler deg støtt av pågående sjekking, fordi det er ikke hva du ser etter.
Men disse tre typene kvinner er forskjellige, og menn forstår ikke alltid hvem du er og hva du foretrekker. Kanskje han rett og slett ikke er din type, eller kanskje du føler det pågående og ekkelt fordi du ikke liker utseendet hans.

Det er langt mellom sjekking og trakassering.
Med denne #metoo kampanjen har man revet alle skiller mellom sjekking og trakassering, og det er isteden blitt en diskusjon om «følelser».
Ja jeg synes den stygge mannen på byen var ekkel, og jeg synes min sjefs forsøk på å sjekke meg opp var rett og slett irriterende. Men trakassering? Nei! For min del var det ikke trakassering før han ikke innså at uansett hva han kommer med, og antall ganger han prøver, så vil det fortsatt være nei. Det endret seg da jeg fikk grove seksuelle kommentarer om hva han ville gjøre med meg om jeg var single! DA ble det seksuell trakassering, fordi jeg allerede hadde sagt at jeg hadde nada interesse for han, og han likevel valgte komme med slike kommentarer.

Det er en konkurranse om å ha opplevd overgrep!
Jeg husker for en del år siden da jeg fortalte en bekjent (daværende venninne) om overgrep jeg var utsatt for i en jobb. Seksuelle overgrep av grov karakter. Det gikk ikke lenge etter før jeg begynte å høre av felles bekjente at denne stakkars kvinnen var voldtatt, og faktisk av flere. Jeg ble litt i sjokk, for historien hennes var mye det samme som min, og til og med detaljer var samme. Jeg spurte henne om dette da vi var alene, fordi jeg hadde ikke fortalt dette til så mange andre. Da fikk jeg slengt i fjeset at jeg hadde ikke enerett på å ha blitt utsatt for voldtekt. Ergo var dette en konkurranse!
Når det kommer til vinterens kampanjer om å snakke om seksuelle overgrep, trakasseringer og «brudd på etiske retningslinjer» (som Ap kaller til for tiden, fordi de ikke er lovbrudd), så handler dette også i stor grad om konkurranse. Det er om å gjøre å være en av mange, enten historien en grov eller rett og slett ingenting. VI kvinner skal ikke la andre kvinner ta spotlighten fra oss med sin historie.
Og jeg tror faktisk mange historier, både om Giske, men også andre handler om konkurranse. Disse historiene har kommet på perler på en snor, og alle har opplevd ett eller annet fra blikk, stryking på ryggen, til ja overgrep. Men ingen vil være dårligere enn de andre,  for ingen vil stå utenfor når det stormer som verst, ikke sant.

Hvor lenge etter skal du si ifra?
Jeg mener, som Greer, at du skal si i fra der og da. Du skal ikke vente med å si noe til noen, eller kanskje rett og slett kontakte en advokat med en gang. Overgrep er ferskvare, og det er faktisk slik at bevisene er der og da, ikke 10 eller 20 år etterpå, med mindre du har det på tape selvsagt. Men hva er da vitsen med å komme frem med ting så lenge etter uansett. Jeg tror, og er ganske frekk og påstår at mange av disse sakene som har florert i media ikke handler om krenkelsen, men om oppmerksomheten. Når èn kvinne går ut med et skrekkeksempel, så skal ikke vi andre være dårligere.
Personlig tenker jeg at mange av de historiene jeg har hørt handler om kvinner som har valgt å si ja, som har latt seg «forføre», men nå ikke vil godta at det er nettopp det de har gjort. Kvinner som med viten og vilje har takket ja til å spre beina for å oppnå goder!
Det at mange, dessverre, kvinner velger å spre beina sine for en filmrolle, eller en bedre stilling, kanskje bare så enkelt som bedre lønn, men få vil innrømme det. Kvinner er like flinke til å oppnå goder fordi de har mus, og da presser sin sjef i ettertid med å eksponere han. Jeg har snakket med mang en fortvilt mannlig leder om nettopp dette. Og det trenger faktisk ikke være sex eller handling, det kan være tusler uten hold! 

Men det er ingen som tørr ta diskusjonen om kvinnene; Disse kvinnene som faktisk ved å spre beina sine har gjort dette for å oppnå fordeler andre ikke fikk. For de angret seg 20 år, og 200 000 kroner i lønnshopp etterpå fordi de ikke kan leve med de valg de selv har tatt. Sånn på tampen av disse krenkelsetidene!
For så lenge du er edru og likevel sprer beina dine fordi du vet du vil oppnå noe, så er du faktisk samtykkene.


Jeg regner med mange sinte røster, både på bloggen, facebook, messenger, mail og sms, så jeg skal spre dere trøblet med å lete meg opp;

Min facebookprofil finner du her; https://www.facebook.com/profile.php?id=100000829546829

Min epost er nannas75@gmail.com
Mitt tlf nr er 46546485
Og resten er plankekjøring for kritikere 😊

Nann Jovold-Evenmo

Mammapoliti eller mammamafia?

Jeg så i går at Ulrik Nygård, mannen til Pilotfruen Julianne Nygård var med et gjesteinnlegg hvor han valgte ta et oppgjør med mammapolitiet. 
Og jeg kan ikke annet enn å støtte han i hans uttalelser, for er det noe kvinner, gjerne mødre er JÆVLA FLINKE på, så er det å kommentere og kritisere andres valg; enten det er snakk om barneoppdragelse, samsoving og gudene veit hva. Alle fremstiller seg som supermødre hvor deres mening er eneste riktige og nåde den som ikke var enig. 

SLik har det faktisk vært lenge, jeg opplevde dette ofte som alenemor for Bella siden 1994, og jeg vet av flere som har fått høre både ene og andre før det.
Dette er rett og slett en kvinneting! 
"Men jeg gir jo bare et råd, om du velger å følge det eller ikke er heeeeelt opp til deg" sier ofte disse mammaene, med en ekstremt såret stemme, og du hører de snøfter av at du har vært så frekk og satt de på plass. 

Da Bella var liten brukte vi herje, for jeg var ung jeg også, men  språkbruket vårt var nok ikke det folk flest var vant til, siden jeg er finnmarking og har et ganske solid ordforråd og kan høres ut som en bryggesjauer om jeg vil. 
Men en gang var vi på Oslo City, Bella var vel kanskje 2-3 år, og plutselig mens vi satt å drakk kaffe, så sprang hun avgårde med et "kikke ta meg" (Kan ikke ta meg). Og jeg gikk etter leende, og så sa jeg; "Kom her ellers så knuser jeg hjertet ditt" mens jeg lo. Hun lo så høyt og mye at hun falt på ræv og lo enda mer. For dette var hun vant til og synes var rasende festlig. SPESIELT den setninga, for den brukte tante Solfrid også når man herjet. 
Plutselig står det en furie med to barn i vogn; den ene på hvertfall 5 år, om ikke mer, og en på Bella sin alder. Begge ungene satt å knasket godteri, og jeg la merke til at den eldste hadde veldig stygge og brune tenner.
Hun var rasende, og rett og slett skummet rundt kjeften. Var nesten som jeg trodde hun hadde sett djevelen på høylys dag, men åpenbart var jeg djevelen, som sa noe så "gruuuuusomt" til ungen min. Hun skulle ha navnet mitt , for hun skulle kontakte barnevernet for sånt går ikke an å snakke til en unge.
Jeg stod å så på henne mens hun kom med hele tiraden, og Bella ble redd og kom og stilte seg bak meg med et godt grep rundt låret mitt, og stirret med store øyne på denne forferdelige skrikete og bråkete damen. 
Når denne damen var ferdig kommer det fra Bella "Dame syk?", og jeg knakk sammen i latter og satte meg ned på huk, ignorerte totalt dama og ungene hennes, og svarte ungen min at "ja, dama er nok litt syk i hodet sitt, for ikke bare blander hun seg inn i andres liv, Men hun klarer faktisk ikke passe på sine egne unger, for ser du på gutten? Se hva godteri gjør med tenna, og enda får han mer. Bella sukket, jeg smilte til kvinnen, og tok ungen min på armen og gikk! Jeg så i et speilbildet til butikken at dama kun stod å måpte. 

Hvorfor må kvinner bry seg om andre unger og hvordan mødre oppdrar dem? 
Jeg mener det ikke er min sak å korrigere på andres barn, med mindre jeg har ansvar for dem. Jeg er mye strengere enn mannen min, og tåler egentlig veldig lite ugrei oppførsel før jeg sier i fra, mens min mann har mye lengre lunte og sier sjeldnere i fra. 
Jeg har forventninger til hvordan unger skal oppføre seg ut i fra alder, og kan godt korrigere en oppførsel barna har, men ikke mors snakk til ungen eller kanskje manglende snakk.
Det siste blir jeg bare oppgitt over, når ungene ikke snakkes til for bedriten oppførsel, noe som ender med at JEG sier i fra til ungene. 
Oppdragelse er veldig forskjellig fra person til person, og barn til barn. Barn er ikke A4, og kan ikke bestemmes ut fra hva man leser i en bok, noe blant annet barnevernet burde få med seg av og til. 
Jeg hadde veldig forskjellig oppdragelse på mitt barn, kontra flere i familien; for seg om jeg var alenemor var senga til ungen viktig. Hun sov i sin seng fra dag en, samsoving er noe jeg aldri har praktisert. Og det rett og slett fordi jeg ikke sovner eller får sove med armer og bein som smeller inn i meg over alt i løpet av natten. Men andre jeg kjenner har ikke klart seg uten. 
I tillegg har jeg vært veldig streng, både med tv-titting, hva de får være med på og hvordan de skal kle seg. MIn unge hadde ikke korte skjørt og korte topper som liten, var skjørtet "kort" så var genser eller lang tskjorte på. Venninnen hennes gikk i kort topp og korte skjørt.
Hun fikk ikke bade naken på stranda- der var det badedrakt! Venninnen hennes badet naken eller hadde bikini med overdel. 
Jeg lot henne få turkise striper i håret som 4 åring, Andre fikk totalt noia over at jeg "ødela det fine lange, blonde håret"
Vi er forskjellig, vi har forskjellige verdier. 
Så hvorfor i helvete må vi bry oss med hvordan andre mødre holder på? 

Det finnes selvsagt de som bare MÅ HA en mening. 
Disse kvinnene finnes over alt, og de er slike mafiamammaer som peiler ut alt du sier og gjør til ungen, for så å kommentere det. Helst foran andre likesinnede mammaer som alltid må kommentere eller kritisere. 
Denne gjengen brukte jeg holde meg unna, men jeg ser at de faktisk talt har fått en ny arene siden 90-tallet og min småbarnsperiode. 
De har rett og slett flyttet seg inn på nettsteder som kvinneforumet til kk, og andre forumer, blant annet på facebook. 
Her er de ute etter å ta alle som ikke er A4, som ikke har samme oppfatning som dem, og som gjør anderledes ting enn dem. 
De kommenterer vaksiner, amming, hvor lenge man skal amme, og de tenker overhodet ikke på de som faktisk ikke KAN amme. For det er mange som ikke får til ammingen, enten fordi de ikke produserer melk, eller grunnet sykdom.
Ja, de snakker mye om at man SKAL samsove fordi det angivelig er det tryggeste for barna. Hva med de som har en partner og gjerne vil ha et sexliv, da kan man ikke samsove. Og har man mine, dine og våre barn, for min del ville denne samsovinga utgå, fordi dine barn skal ikke ligge i samme seng som meg, fordi det skaper uro med eksen din! Kanskje får vi barnevernet på døra? Tenkt på det? Man vet aldri hvor langt en mor kan gå om hun vil ha omsorgen alene ;) 
Men alle disse damene bryr seg kun om sin vinkling, for de skal rakke ned på alle som ikke har samme mening som dem, og det med en hersketeknikk som kun Siv Jensen kunne drømme om å lære seg. 
Og har de egentlig ikke noe å si, så sier de noe likevel- Bare fordi de MÅ! 

De usikre stakkarene som ikke får til noe selv. 
Dette er en gruppe jeg synes synd på. Disse mødrene som alltid spør om råd, fordi de er så usikre på at de gjør riktig. 
Disse kvinnene er ofte på forum, og jeg har merket meg at disse kvinnene ofte er alene med barnet; enten som aleneforelder, eller som deltidsforelder. De lurer å alt fra leggetider, amming, når skal man begynne med grøt, når kan man la de sove hos bestemor. Ja til og med hva andre synes om hvorvidt de skal bruke ull innerst på kalde dager. 
Disse er yndede objekter for disse grusomme mafiamammaene som bare MÅ HA en mening om alt og alles barneoppdragelse og omsorg. 
Usikkerheten for om man gjør riktig med egne barn er så stor at de rett og slett lar seg veilede av vilt fremmede kvinner på et nettsted eller en gruppe på facebook, istedenfor å snakke med helsesøster. Det er mange grupper rundt om som er bedre rustet til å hjelpe disse usikre mødrene; blant annet helsesøster, ammehjelpen, småbarnsgrupper på din lokale helsestasjon, osv. 
I tillegg finnes frivillige organisasjoner som kan kontaktes. 
Men for all del; IKKE SPØR OM RÅD FRA VILT FREMMEDE PÅ ET FORUM! HADDE DU SPURT EN VILT FREMMED PÅ GATA??

Mammapoengsankerne, det er disse internettmammene som poster ALT: 
Damene dette gjelder er ofte kvinner i 30-åra, med god økonomi, og som faktisk har en mann som er mye deltakende i barnas liv (Antagelig derfor de kan oppdatere snapchat, facebook, og forum hele tiden), og som får hjelp hjemme,. Og selv om de påstår de gjør alt selv, så er det ofte oppdatering av "mannen laget middag" på den "private" instagrammen 
Deres hovedformål er å sanke kred for sin mammarolle, disse som alltid forteller hvor flinke barna er. Eller hvor dyktige de selv er til å bake med de små, følge de hist og her, for ikke snakke om at de poster bilder av seg selv så fresh og nystelt med sminke, og samtidig forteller at de ikke hadde blund på øyet i natt fordi poden på 6 mnd holdt dem våken. Mantraet er "sove kan man gjøre når barna har flyttet ut". 
Denne typen kvinner er ofte mer opptatt av å flashe alt de GJØR med sine barn enn å faktisk være med dem, synes nå jeg. For når du oppdaterer facebook, skriver på forumet laaaaange innlegg, og er med på alle diskusjoner som mulig for å fortelle hvordan du gjør ting, og samtidig har små du liksom skal gjøre ting med. Vel da tror jeg du lyver for å sanke poeng, men det er fortsatt ikke min sak. 
Man kan strengt tatt ikke stikke under en stol at disse mammaene ikke bare lever sitt liv på SoMe, men de forer verden med hvor fantastiske de er, og er flinke med selvfies hele tiden som viser dem fra sin faste "godside", altså den fotogene siden sin. Gjerne i bilen på vei ett eller annet sted, med et glimt av baby i baksetet. 
Tro meg; DISSE MAMMAENE KOMMER ALDRI TIL Å ENDRE SEG!!!! 

Så er det bloggangriper-mammaene aka nettroll. 
Denne typen mammaer er faktisk mer som nettroll å kalle. Det eneste de er ute etter er å kritisere MammatilMichelle, Rannveig Heitmann, Anne-Brit, Julianne aka Pilotfrue som enda ikke har fått lille Severin, og de elsker kritisere MammaSom16åring. 
Og jeg har vært inne på disse bloggene, fordi jeg liker lese hva som rører seg i kommentarfeltene, for de er offentlige. Ja, selvsagt går det over styr så snapper Vg, Dagbladet og Nettavisen det opp rimelig raskt og de får litt medietid for å snakke om de vonde kommentarene. 
Og vet dere, selv om man er bloggere som er så kjente, så er de faktisk mennesker, og man skal ikke måtte tåle alt. 
Jeg har ofte lurt på om disse bedrevitende mødrene som kritiserer dem så hardt i kommentarfeltet hadde turt og sagt det de sier til dem rett i fjeset om de hadde møtt de.
Jeg har mine tvil, for denne typen mammablogg-netttroll er feige, skriver aldri fullt navn eller epost i sine innlegg. Dette er en ond type mammaer, som må kritisere, men jeg lurer på om de i det hele tatt bryr seg om sine egne barn, når de hele tiden må kritisere kvinner som er blitt "rike" på blogg fordi de er mammaer eller skal bli mammaer. 
Har ganske mange ganger lurt på om disse nettrollene faktisk har egne barn, fordi det de lirer av seg, måten de kritiserer på, og ikke minst måten de uttaler seg vitner ofte om kvinner som har det veldig tungt og som er tvers gjennom OND! Da får jeg vondt i mammahjertet mitt og tenker med gru for hvordan disse nettrollenes barn har det; for er du grusom mot andre både i kommentarer og oppførsel, så lærer du det garantert bort til dine barn! Og dette skaper usikre barn som lærer å kritisere og bryte ned andre mennesker for å føle seg verdigfull og bedre! 

Jeg synes mammaer skal være mammaer for sine egne barn, og ikke bry seg så inn i helvete om alle andres barn og hva andre mammaer velger gjøre. 
Enkelt og greit! 


Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485
Epost nannas75@gmail.com 



 

Linda Hofstad Helleland er en minister KUN for kvinner?

17.01 fikk vi ny Barne- og Likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland. 
Hun sa i et intervju at hun nå gledet seg til å ta fatt på jobben med sine fanesaker som likestilling og barns rettigheter. Mange hopper selvsagt til konklusjonen at denne damen er en likestillingsdame som ønsker å jobbe nettopp for likestilling.
Dessverre har jeg observert i media siste tiden at denne damen er en ulv i fåreklær; for likestillingen hun presenterer er stappfull av feminisme og morspresumpsjon.


Vår nye Barne- og Likestillingsminister har tydelig morspresumsjon:
Hun sa tydelig på NRK at hun ikke ønsker en to-deling av dagens foreldrepermisjonsordning.
Dette viser at hun ikke har beveget seg på gata blant folk flest og derfor ikke forstår hva og hvorfor en to-deling av denne er så viktig. Hun velger beholde antikke holdninger om morspresumpsjon; at mor er best for barnet, samtidig som hun fordømmer fedres manglende deltakelse i barnas liv ved at de ikke tar ut mer av fellesdelen.
Først og fremst handler det om at papper er like gode som mammaer, og ved å hindre en to-deling vil kvinner alltid komme bedre ut innen denne permisjonen. For jeg har sagt det før, og gjør det igjen; Kvinner gråter seg til fellesdelen» fordi hun har hormoner, vil gå på ammekafé og være med barnet.
Og selvsagt ønsker mammaer å være med sine små, men det gjør faktisk pappaer også. Og så lenge det er en 2-deling vil pappaer komme skjevt ut, fordi mødres manipulasjon og tårer er vanskelig å stå imot for en mann. De ser henne heller sinna enn gråtende, og kvinner som gråter kan få hvilken som helst mann til å føle seg dust og gi etter.
Overtalelser grunnet «amming» er veldig vanlig. Barnet ammer jo! Men helt ærlig kvinner, dere KAN pumpe på flaske, og etter 6 mnd så kan ungen strengt tatt få MME (Morsmelkerstatning) de timene du er på jobb. Du kan la ungen være hos besteforeldre eller andre mens du bedriver andre gjøremål på dagtid, så kan far også fikse flaske.
Dessuten er det mange menn som velger å dra til jobben til kona så hun får lov å amme, selv om hun faktisk jobber. Det er noe som heter «ammefri», og frem til ungen er ett år har hun faktisk rett på dette. Etter fylte ett år har man ikke krav på lønnet ammefri, men da er det kanskje (Forhåpentligvis) ikke så mange som ammer heller!
Jeg hadde det i magen i ni mnd: Jaja, så hadde du avkommet i mage i 40 uker. HEI OG HÅ! Det betyr ikke at kvinner er bedre enn menn, for helt ærlig alt du gjorde var å gå å ruge! Det betyr heller ikke at dette er ditt og ditt alene! Fedre har faktisk bånd til sine så de også. Det er faktisk bevist at menns hormonnivå endrer seg ved barnegråt, ved å se barna i øynene og ved å faktisk være nært sitt eget barn. Og det faktisk i større grad enn kvinner. Ergo supermannens beskytterinstinkt er optimalt!
Jeg tar ungen om natten, han hører ikke ungen;
Dette er det dummeste jeg noen gang har hørt kvinner si. Det er forskjell på å velge å ta ungen om natten fordi man ønsker være den beste forelder, kontra å faktisk være den som våkner. Ok, så våkner du, men snu for faen ræva til og sov videre. Far kan ta ungen om natta han og, visst han får lov!
Er han hjemme om dagen med ungen, så tar han den jaggu på natta også.
Jeg har selv en mann som satt oppe hele natten med sin yngste, fordi denne hadde kolikk, og likevel gikk på jobb dagen etter.
DU tjener mer enn meg, vi taper penger: Dessverre er dette sant. Familier taper penger på at far er hjemme. Dette fordi lovverket er rigid, og fedre er avhengig av at mor har hatt inntektsgivende inntekt minst 6 mnd av svangerskapet for å ha lov til å ta ut permisjon.
Siden vi lever i et samfunn hvor kvinner ikke er så flinke til å kreve mer lønn, velger i større grad frivillig deltid eller arbeid innen lavtlønnsyrker; Så vil vi faktisk tape på det i et større samfunnsøkonomisk perspektiv at mannen er hjemme. Det er faktisk ikke bare mer lønnsomt for familien, men hele samfunnet at menn står i jobben og ikke steller hjemme.
Fars har ikke en egen rett til permisjon, og det er diskriminerende!
 Jeg var nettopp inne på dette overfor her;
Menn har ikke rett på permisjon dersom mor ikke jobber, eller har jobbet minst 6 av månedene hun gikk gravid. Derfor er det mange menn som ikke kan ta ut permisjon, fordi mor enten er ufør, under AAP, arbeidsledig, eller er student! Det er mange studenter, blant annet vet jeg at de som er gravide og studerer ved UIT Campus Alta ikke får innvilget permisjon fra sine studier, og anbefales å slutte, for så å begynne på igjen. Noe som faktisk kan være lovstridig! Derfor vil ikke fedre til disse studinene, som da IKKE før fødselsstipend fra Lånekassen ha rett på fedrepermisjon.
Det er derfor diskriminerende at menn ikke har krav på egen permisjon, uavhengig av mødres opptjening og yrkesdeltakelse. Dette vil da ikke sidestille menn og kvinner, og mannen er taperen.

Barnets Beste eller Mors Beste.
Det er tydelig at Hofstad Helleland er kvinne, og derfor ikke evner å se forskjell på Barnets Beste og Mors Beste; for det er veldig vanlig at kvinner faktisk ikke evner å se forskjellen. Og det er faktisk ganske vesentlige forskjeller, selv om det hele tiden bevises det motsatte.
Norsk likestillingspolitikk er kvinnestyrt og med utgangspunkt i at kvinner har det verst, derfor vil også norsk familiepolitikk ha samme utgangspunkt, og barnets beste tilsidesettes for mors egoistiske krav om å være hjemme hele fellesperioden, slik at hun kan pusle rundt med barnet.
I følge barnekonvensjonen har faktisk barn krav på omsorg fra begge foreldre, dette er noe norsk lov bryter med dagens regler for permisjon, da den ekskluderer pappa i barnets liv. Og det er ikke å stikke under at grunnen til at Mors Beste er sterkere enn barnets beste er gamle antikke holdninger om at mamma er til det beste for barnet.

Norsk politikk er gjennomsyret av konservativ feminisme;
Dette betyr at de er opptatt av å bevare de tradisjonelle og typiske kvinneverdiene, og kvinnerollene i samfunnet. Kvinnerollen til disse er ensbetydende ved at kvinner skal vise omsorg for barn, og de skal strekke seg langt for sine barn. I tillegg skal de være tilstede for sine barn. Det handler om å være et midtpunkt i familiens liv, som omsorgsperson og som den barna tyr til når det er noe.
Det er ekstremt viktig for denne typen feminister å påpeke forskjellen mellom menn og kvinner, heller enn å legge lista dithen at vi skal likestille menn og kvinner i både familielivet så vel som yrkeslivet. Rettigheter i forhold til familieliv er kun rettigheter og berettiget å sloss for så lenge det er kvinnens rettigheter som står i sentrum.
Jeg vil være så frekke å kalle dette for omsorgsfeminister, hvor det ikke er rom for menn i kvinneroller. Spesielt på hjemmebane!
Straks vi slipper mannen til i hjemmet, og ikke minst i pappapermisjon så ødelegger vi for kvinnerollen, og de typiske kvinnelige verdiene som disse er så opptatt av å bevare.
Det er dette vår nye Barne- og Likestillingsminister står for; Konservativ feminisme! Og det kommer tydelig frem via hennes evne til å spørre hvor fedrene er i forbindelse med fellesdelen i permisjonen, samtidig nekter å gå for likedeling av foreldrepermisjonen.
 

Jeg tenker å påpeke for den nye ministeren et par fakta fra SSB;
70% av yrkesaktive menn tok ut fedrepermisjon i 2016.
17% fikk ikke tatt ut permisjon fordi mor ikke hadde vært yrkesaktiv i minst 6 av de månedene hun gikk gravid!
13% valgte ikke ta ut sin andel permisjon, men her bør vi også se på hvem disse er; Store herre på Oslo Vest? Antagelig!
Samt disse uheldige selvstendig næringsdrivende som ikke har økonomi til å ta ut permisjon, fordi de rett og slett kan minste bedriftens kundegrunnlag om de tar ut permisjon!

Når så mange menn ØNSKER og viser at de tar ut sin del, samt så mange ikke får ta ut sin del grunnet manglende selvstendig opptjeningsrettigheter, så viser dette at vi må gjøre noe drastisk for å sikre fedres rettigheter iht permisjonen!
For dette viser tydelig at det ikke handler om vilje, men om politiske føringer som hindrer menn i å ta ut mer, samt norske politikeres antikke holdninger om at mor er best, og kvinners rettigheter går foran Barnets Beste, forskning og fedres ønske om å ha mer omsorg og kontakt med sine barn!

Linda, Du står faktisk godt i det til å kunne gjøre noe med disse; Du skal være en likestillingsminister, så vel som en barneminister; Da forventer jeg at du står for LIKESTILLING OG LIKEVERD,  også når det gjelder fedres rettigheter!


Nann Jovold-Evenmo
Reell Likestilling ENK
Tlf 46546485
epost nannas75@gmail.com

 

#likestilling #barnetsbeste #Morspresumpsjon#politikk#likestillingspolitikk#barnerett#fedresrettigheter #fedreerlikebraforbarnet #Pappaererogsåviktig #likeverdmellomkjønn

Fedrepermisjonen - Vi legger opp til skjevfordelig mellom mammaer og pappaer!

Det er mye debatt om dagen ang foreldrepermisjonen og om hvorvidt menn "velger å være i jobb" heller enn hjemme med barnet første året. 

Jeg har lest mye om temaet, og som en forekjemper av reell likestilling, så er jeg for 50/50-deling av foreldrepermisjonen. 
Både forskning støtter at menn og baby skal ha tid sammen for å skape gode relasjoner, og forskningen sier også at menn knytter like gode emosjonelle bånd til sin baby, som mammaen. 
I tillegg er det dette med at vi tidligere har hørt at små barn under 3 år ikke skal ha to hjem , noe som er ganske merkelig siden både besteforeldre, venninner av mamma, og andre kan "passe barnet" i denne tiden. Små barn er like knyttet til og trygg hos pappa, så lenge det er rom for tilknytning. Ofte er det mammaen som hijacker denne tilknytningen og pappa skyves ut på siden. 

Ny barnelov sidestiller foreldreansvaret, men ikke omsorgen!
Dette er i teorien veldig greit at vi har kommet hit, foreldreansvaret er, som jeg har sagt før; en form for "pay up, and shut up" overfor fedre. 
Det vil si at foreldreansvaret har lite med selv daglig omsorg og samvær å gjøre; det handler kun om ansvar for å delta økonomisk! 
Mange mødre, dessverre ja, har anbefalt eksen eller sin kommende eks å godta delt foreldreansvar, mens de sitter med store øyne og later som om de gir han noe. Mens egentlig gir de han nada, annet enn bidragsordningen. 
Jeg har snakket med mange menn om dette, og anbefalt dem å kontre dette tilbudet med "og så selvsagt delt omsorg", for det er ikke å stikke under en stol at de menn jeg har hjulpet har etterpå fortalt at "barnemoren" blir hvit i fjeset når den kontringen kommer. Fordi hun skjønner hun er avslørt!

Så derfor mener jeg delt foreldreansvar ifølge den nye barneloven er "nesten" ok, men den løser ikke problemene mellom mor og far; dette fordi vi fortsatt trenerer fars samvær vi a antikke holdninger som at barn under tre år ikke skal ha delt bosted, fordi det er gjeldende linjer på Familievernkontorer og BufEtat. 
Jeg er forøvrig enig med psykolog Stein Erik Ulvund, som sier at dette er nok handler mer om det "praktiske ordningen" heller enn barnets beste. 
En annen ting som må sees på er at delt bosted aversjonen også handler om kvinner, kvinners rettigheter og kvinners økonomi. Mange kommenterer at Bidraget er til barnet og derfor ikke kan ansees som en konfliktutløser ved samlivsbrudd, og det mener jeg er vesentlig feil. Fordi når en mamma sitter og beregner månedens budsjett; så er de 1600-5000 kronene fra far en vesentlig faktor som ansees som husstandens "økonomi": 

Daglig omsorg handler i stor grad om bidrag!
Jeg har tidligere skrevet om barnebidraget som kilde til konflikt, og det skal jeg ikke gå så mye innpå her, annet enn at den spiller en vesentlig rolle når omsorgen for barnet/barna skal opp til vurdering. Jeg garanterer at mødre har allerede brukt bidragsveilederen på NAV (Antagelig tipset av sine fraskilte venninner) og sett hvor mange netter de skal ha barnet hos seg. 
Antall netter har med bidragets størrelse å gjøre, og jeg har snakket med mange fedre som blir tilbudt dagsamvær med sine barn, som om det er en "gave" fra mor.
Siste jeg snakket med som hadde en samtale om sin eks om samvær, og fikk anbefalt et par ettermiddager i uken, begynte le henne rett opp i fjeset og lurte på om hun virkelig etter x antall år sammen virkelig trodde han var dum. Saken ble lagt død! 

Foreldrepermisjonen og hvorfor fedre "Ikke tar ut permisjon":
Ja, denne er jo noe som man gjerne vil likestille; men når det er snakk om at FVK og BufEtat fortsatt lever etter gamle holdninger om at barn under 3 år ikke skal ha overnattingsamvær med far, så faller dette også på sin urimelighet å mene. Gjør det ikke?
Eller er delt foreldrepermisjon i ferd med å slå hull på gamle holdninger? Vi kan alltids håpe!
Problemet er ikke at vi likestiller, og ønsker 50/50, for sakens kjerne er at så lenge far er avhengig av at mor han arbeid og inntekt for å kunne ta ut foreldrepermisjon, så er vi ikke kommet et skritt lengre i det store og hele. 
I tillegg er det ikke å stikke under en stol at det er samfunnsøkonomisk nyttig at kvinner heller enn menn er hjemme, fordi menn i større grad skaper mer omsetning, inntekter og betaler mer i skatter og avgifter. Dette fordi KVINNER tjener mindre enn menn, av forskjellige grunner. 

Jeg leste nettopp på et forum om at en mann ikke fikk permisjon, fordi hans kone ikke hadde jobbet lenge nok for å oppfylle kriteriene for foreldrepermisjon. At han hadde jobbet i 15 år hadde ingenting å si. 

En annen far fikk ikke innvilget foreldrepermisjon fordi mor var arbeidsledig og selv ikke hadde rett på permisjon. 

En tredje far fikk ikke innvilget permisjon fordi hans samboer var student, og hun valgte avbryte studiene fordi hun ikke fikk permisjon fra studiene. 

Problemstillingen er ikke at fedre ikke ønsker være hjemme med sine små, men at de ikke har selvstendig opptjening til foreldrepermisjon i tråd av at de er menn! 

Mødre gråter seg til fellesdelen: 
Jada, jeg har hørt historier, og jeg har sett diskusjoner om dette mellom par. 
Hun vil være hjemme mest mulig, og pressmidler som
"gått gravid i 9 måneder",
"bruker barnets beste som brekkmiddel",

"jeg ammer" og ikke minst "jeg har rettigheter som kvinne, rettigheter min mor sloss for".
Så bryter sammen i krampegråt. 
Og er det noe menn ikke takler å stå i mot; så er det jaggu meg kvinners tårer. 
Er bare se hvilken som helst par-krangel; begynner hun å gråte, da er krangelen over og hun vet hun har vunnet. 
Dette er noe jenter lærer seg allerede i barnehagen; Gråt og få viljen.
Gutter slutter når jenter gråter. 

Ledere vil ha menn i jobb, ikke hjemme: 
Som nevnt over er det samfunnsøkonomisk nyttig at menn er i jobb og mor hjemme, dette fordi menn er mer stabile i jobben, de er lite hjemme med sykebarn, de tar lite ut fedrepermisjon, og det er de som er på jobben mens mor løper rundt som en tørk etter småunger, skoleavslutninger og foreldremøter. Ikke sant? 
Vel, det var strengt tatt vår fedregenerasjon, ikke denne. 
For i dagens samfunn er dagens menn mer involvert på hjemmebane; både i barn, men også i form av husarbeid. 
Likevel er menn ledende innen yrkeslivet, og sjeldnere tar ut foreldrepermisjon. 
Og det er kanskje ikke så rart at ledere ønsker at menn står i arbeid, og ikke byssan-luller hjemme med små babyer; Det er tross alt de som jobber 100% , som ikke har frivillig deltid, eller jobber i lavtlønnede yrker. Det er ofte menn som jobber i yrker hvor tilstedeværelsen er alfa og omega for bedriftens inntjening, men også for at huslånet skal betales. 
Det er kanskje ikke så rart at menn generelt sett blir informert om sine rettigheter iht de faste ukene han har til rådighet av arbeidsgiver, og ikke at han har mulighet å ta ut halvparten av de fellesukene. 

Nann Jovold-Evenmo 
tlf 46546485 
epost nannas75@gmail..com



kIlder: 

Nav.no - foreldrepenger 

https://forskning.no/forebyggende-helse-barn-og-ungdom/2017/03/smabarn-har-godt-av-overnatte-hos-pappa-etter-samlivsbrudd

https://forskning.no/helse-forebyggende-helse-sovn-barn-og-ungdom/2017/01/skilsmissebarn-med-delt-bosted-har-det-best

http://www.dailymail.co.uk/health/article-3558161/Mothers-DON-T-stronger-bonds-children-fathers-Researchers-fathers-boost-bonds-playing.html

"Når mamma slår!"

Jeg har mange ganger lest innlegg fra både fagfolk og journalister i media om vold i hjemmet, og gjennomgangsmelodien er at "pappa slår", noe jeg synes er både stigmatiserende, men også med på å opprettholde menn som voldsutøvere i større grad enn kvinner. 

Et kvikk statistikk-søk på BufDir viser faktisk at voldsutøvere i familier er flest kvinner. 
14% av mødre utøver mild fysisk vold mot sine barn, mot 12% av fedre. 
I tillegg er andelen grov fysisk vold likt på 4% 
Det vil da si at fysiske avstraffelser/vold er kvinner verre enn menn. 
(Kilde: BufDir)

Jeg har hørt historier om mødre som slår; 
Blant annet saken som nå på nyåret var oppe i Oslo Tingrett, hvor barnet til tross for utallige brudd og blåmerker ikke blir hørt av barnevernet, politi og retten i hans fortellinger om at MOR SLÅR! 
Gutten får beskjed av disse instansene at han lyver, mor har klart å fremstille seg som en "fantastisk omsorgperson", mens far er den som får regningene på gips fra lokale legevakter, og som henter en gutt forslått til samvær. Far og barnet blir ikke hørt, gutten gråter og vil bort fra en voldelig mor, og jeg tør ikke tenke på de traumer dette barnet har som følge av et system som nekter hjelpe han ut fra en tilværelse og oppvekst preget av systematisk vold og overgrep fra mor. 

Før jul leste jeg om en jente som fortalte om hvordan mor systematisk hadde mishandlet henne og hennes søsken da de var små. Til trodd for barnevernets tilsyn, og undersøkelser så ble det aldri avdekket vold. Fordi de ikke ville høre på disse barna. 
Denne jenta, som nå er ung kvinne, kunne fortelle om jul som ofte var preget av en rasende mamma, som gjemte unna julegaver fra far og andre, som bevisst kjøpte ting til barna som barna ikke ønsket seg eller hadde bruk for , for så å bruke dette som en hersketeknikk for å såre etterpå. 
En mor som nektet ungene julemiddag, juletre, for ikke snakke om alt som vi vanlige mennesker er vant til i jula; Familie, ro , samhold, god mat og det å bare være familie. Mange ganger ble disse ungene overlatt til seg selv på rommet, og om de sa noe vanket slag, spark og avstraffelser i mange former. 


Skal vi skylde på rus og psykiatri hver gang en mor slår: 
Det som jeg merker er når man snakker om mødre som slår, så er det ofte en formildende forklaring på mors voldsbruk; Hun er psykisk syk og fikk ikke hjelp, eller at det var ikke hennes skyld, det var rusen. 
Min mening er at ingen tvinger deg til å ruse deg eller drikke i første omgang så Rus er ikke en sovepute eller noe som er formildende når en omsorgperson uansett kjønn, velger slå sine barn.
For uansett hvordan du snur og vender på dette så VELGER den voksne å drikke eller ruse seg, og den VELGER slå! 
Psykiatri er også et betent tema, for her snakker vi om mange forskjellige psykiske lidelser, altså sykdom; Men ingen av disse sier at det er greit å slå. 
Så i de tilfeller hvor det er psykisk sykdom må vi tenke på alt annet enn bare sykdommen; Hva det gjør med barna at de har en mamma som er ustabil, aldri vet hvilket humør hun er i. Kanskje sykdommen er fremtredende i dag, men ikke i morgen.
Eller kanskje mamma i dag har en dag hvor alt er svart.
Barn påvirkes uten tvil av foreldrenes psykiske tilstand, fordi denne skaper en usikkerhet, en vaklende plattform som ungene står på, som gjør at de aldri kan vite hva som skjer om to sekunder fra nå. 

i NORGE er vi opptatt av at barn skal ha det bra. 
Men likevel velger vi la barn bo hos ustabile mødre som viser flere tegn til å ikke være en god omsorgperson; Kognitiv Infantile mødre.
Psykisk syke mødre. Mødre som sliter med rus.
Mødre som ikke har klarer fungere i samfunnet på en eller annen måte; men vi la dem få lov å beholde barna. 
Hvorfor? Fordi vi tror barnet får det verre av å komme til noen andre som er bedre omsorgpersoner, eller mennesker som bare vil dem vel? 
Når barnevernet åpner sak på et barn som bor sammen med bare mor, vil ikke barnets far få informasjon om dette. Og der hvor barnevernet går inn med et vedtak om å ta barna fra mor, så får ikke bar beskjed 
Jeg vet om fedre som har måttet slåss for å få vite hvor barna er fordi de ikke ble informert om omsorgsovertakelsen av barnevernet, til tross for delt foreldreansvar og samvær. 
Visst vi er virkelig opptatt av at barn skal ha det godt her i landet; så må vi se etter gode omsorgpersoner når mor grunnet vold etc ikke selv kan ha barnet, og selv om far er gått fra mor, betyr ikke at han ikke er en god omsorgperson; Han kan rett og slett ha blitt manipulert ut av et dårlige familievernkontor som var proppfull av morspresumpsjon og antikke holdninger om at mor er best. . 

Vi skaper stereotyper av våre barn.
Når flest mødre er voldelig mot sine barn; hvorfor er mannen den store stygge da? 
Dette tror jeg handler om en salig blanding av antikke holdninger til kjønn og noe biologi. 
Allerede i barnehagen driver vi å innprenter i jenter at de skal være snille, søte, omsorgsfulle, og ikke minst leke med babyen sin (Dukken sin). Vi kler dem i stereotype klær og farger, og dyrker frem et bilde av en mild morsfigur allerede som små. 
Gutter er tøffe, sterke, skal ikke gråte, og når de sloss så belønner vi vinneren. De er staute, den som passer på, som vi dyrker frem med blått, spidermann og gjerne piratkaptein som synger "hiv og hoi", mens jentene synger "sov dukkelise". 
Gjennom hele oppveksten behandler vi gutter og jenter forskjellig og ut fra det kjønn de er, ikke etter individ og personlighet. 
Jeg husker min bestemor klarte ringe mi tante for 25 år siden og klage;
"Unni, du må snakke med ho Beathe. For han Doffen blir syk, for ho bruke rosa klær på han" 
Som om fargen på klærne avgjorde helsa til ungen, men for vår bestemor var det utenkelig at en gutt skulle bruke rosa.
Det var nesten like ille som å banna i kirka! 
Vi voksne beholder gamle kjønnsholdninger, og holder så hardt på de at når noen sier at kvinner slår, så begynner man å le; 
for det er ikke slik kvinnerollen er! 

Media fremprovoserer bildet om menn som slår
I den senere tid har det blitt mer og mer tydelig at media er med på å opprettholde er kjønnstereotypi  vedreørende menn og kvinner: 
En mannlig politiker på over 30 har sex med jenter på 16-17, det var frivillig, han må gå. 
Kvinnelig politiker har sex med 17 år gammel gutt, frivillig, hun er et offer for rykter, blir minister. 
Mannen fremstilles som en predator, en som liker å misbruke maktforholdet, og som liker å bruke makt for å oppnå noe, mens kvinner som har makt og er i maktforhold fremstilles som offer for noen som forsøker ødelegge henne fordi hun har makt. 
Jenter fremstilles oftere som offer, og vil oftere få medfølelse og sympati enn menn, det vet vi; VI er snarere å skrive om hvor hvor god Brækhus er, mens vi boltrer oss i Meek og alle tabbene han gjorde. 
Fordi vi ønsker beholde tankegangen om at kvinner er myke og deilige, mens menn er harde. 

Det er som mannen som gave meg sparken i 2007; fordi jeg var ikke vanlig kvinne.
Jeg jobbet deltid som vakt på konserter, og hadde vaktansvar ved mange arrangement, drev med fitness og kampsport av forskjellige former.
Dette taklet han ikke, og han sa rett ut at jeg "fikk han til å føle seg mindre mann". 
Han gav meg faktisk sparken fordi jeg ikke var en "myk, deilig kvinne".

Dette handlet ikke om meg, det handlet om han.
Hans syn på kvinner, og hans syn på hvordan kvinner skulle være i forhold til menn. 
Jeg vil påstå at det handler om antikke holdninger, og det er de samme som kommer frem når media kaller en person for gjerningsmann, og ikke gjerningsperson. Når de velger fremme menn som overgripere og "overgrepsmann".
Samtidig som de alltid skriver om når "far slår", men velger å se bort i fra fakta!
Jeg er så lei av å lese alle steder som omhandler barn, inklusive vg sitt familienett; hvor det skriver "når far slår", som overskrift. Det står aldri "Når mamma slår", for de sakene vil vi helst ikke lese om, fordi vi ikke klarer fatte de faktiske realiteter; 
Mor slå faktisk mer enn far.
Mor står for majoriteten av vold i hjemmet. 

Kan vi slutte å alltid skrive om når far slår?
La oss bli flinkere på å få frem nyansene og fakta. 


Nann Jovold- Evenmo
tlf 46546485
Epost nannas75@gmail.com

Et barnevern på godt og vondt.

Hva er barnevernets rolle?
Barnevernets rolle er iht fylkesmannen.no;
«Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal dessuten bidra til trygge oppvekstkår for alle barn og unge»

«Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, råd og veiledning og avlastningstiltak i hjemmet.»

«Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller på institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen.»


Det er ikke alltid vi som står utenfor får et helhetsbilde av en sak!
Mange er i harnisk over saker de leser om i media, fordi foreldre står frem og er urettmessig fratatt sine barn.
Og vi er oppdratt til at selv om vi vet bedre, så vil vi vite HVORFOR!
Hvorfor ble Helene Harefrøkens små nøster fratatt henne? Hun viser omsorg, er rasende løvinne i media, og barnevernet er tyst om saken. Det er denne totale stillheten som irriterer oss, for så lenge ingen kommer og forteller oss hvorfor nøstene ble tatt fra henne, så vil vi ikke ha noen knagger å henge dette på.
Barnevernet kan ikke uttale seg i sakene grunnet sin taushetsplikt, og vi vil derfor alltid få et ensidig bilde av saken.

Jeg har selv vært deltakende både i omsorgsovertakelse, i sak der det var viktig at mor fikk hjelp av barnevernet for å ta vare på sine barn. Dette fordi jeg som hadde såpass innsikt i saken, og visste at dette kom til å gå alvorlig galt for barnet dersom noe ikke blir gjort.
Selvsagt er det mye følelser med i bildet i slike saker, ingen ønsker å bli fortalt at de ikke er gode nok foreldre for sine små. Og vi må huske at alle er forskjellig.
Men BARNETS BESTE beror ikke på våre synspunkter om hva som er det beste for barnet, men hvorvidt vi er i stand til å gi barnet den omsorg, trygghet og oppfostring barnet har krav på ifølge barnekonvensjonen.
VI kan elske våre små så mye vi vil, men om vi ikke evner å gi dem det de trenger; så er vi ikke gode nok foreldre, og da trenger vi hjelp!

Hjelp avhenger hvor i lander du bor?
Det er ikke å stikke under en stol at hjelp og barnevernstjenester avhenger av hvor du bor i landet. Svanhild-saken på slutten av 90-tallet viser at barnevernstjenester på småplasser ofte kan være preget av «personlige interesser». I denne saken var det mange personlige vendettaer, og mange interesser på kryss og tvers som ikke hadde med Svanhild, hennes omsorgsevne eller barnas beste å gjøre.
Svanhild ble pålagt en IQ-test og ble stemplet evneveik og ikke i stand til å ta seg av barna, dette som en «siste instans» for å komme videre i en prestisjesak for Barnevernet i Troms.
Selv bor hun i dag i fylket, har flere barn, lever i et godt ekteskap og har tatt utdanning innen vernepleie og er godt skikket til å ta ansvar for eldre menneskers helse, ve og vel.

I urbane strøk er barnevernet mindre personlig, de har mindre innsikt i familier, slekt og personlige interesser mellom foreldre og andre. Og barnevernet her må til enhver tid ta de bekymringsmeldinger de får og må gjøre undersøkelser.
Dette nettopp fordi personlige relasjoner ikke er tilstede og de ikke kan se en ekte og en falsk bekymringsmelding før den er gjennomgått.
Dette fører til at barnevernet på større steder har mye større trykk på saker, enn småsteder.
I Byene har ikke barnevernet tid til å gå i dybden av saker før vedtak må fattes grunnet arbeidsmengde, noe som kan føre til at barnevernet er litt for raske i avtrekkeren ved å ta barn ut fra hjemmet.
I tillegg kaster de bort mye tid på saker som er «helt enkelt forklart og tydelig bare tøv», gjerne en «bekymret» mor som dagen etter at barnebidraget er endret til fordel for far plutselig blir veldig bekymret for fars omsorgsevne.



Barnevernet har vært 9 ganger oppe i EMD:
Barnevernet har vært oppe i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen 9 ganger, og den siste saken er et foreldrepar som ble fratatt sin datter like etter fødselen.
Klagen kommer fra et foreldrepar som begge hadde hatt problemer i fortiden, far hadde hatt kriminell bakgrunn og mor hadde hatt psykiske problemer. Begges var tilbakelagte stadier i livet, og ingen hadde dette nå.
Ved fødselen tropper BV opp på sykehuset, og de blir fortalt at barnet skal bortadopteres etter 3 uker, heldigvis får paret stoppet dette. BV mener or har «intet indre liv» og far har «ingen mentaliseringsevne», mens andre instanser har vurdert paret som sjeldent flinke foreldre.
8 høyst kvalifiserte fagpersoner har uttalt seg at barnevernet tok feil, og dette er nå en av prestisjesakene til barnevernet!
Denne saken er det så vidt meg bekjent ikke falt noen dom i enda!

Norge fikk dom mot seg i «Adele-saken» der EMD konstaterte krenkelse. I denne saken ble foreldre fratatt omsorgen og avskåret fra samvær, da barnevernet ønsket å gjennomføre adopsjon uten samtykke fra foreldrene (1996). E

Det at så mange saker havner i EMD viser at det er stor uenighet med hvordan barnevernet opererer, men det viser også at terskelen for å få saker opp i EMD er lav, noe som er positivt fordi de er et uavhengig organ som kun utøver dom etter barnekonvensjonens artikler når det kommer til omsorgsovertakelser og barnesaker.


De gode historiene vi sjeldent hører om.
I avisene for kort tid siden stod en ung kvinne frem og sa rett ut at Barnevernet hjalp henne, uten dem ville hun ikke overlevd.

Og i Aftenposten i 2015 var det en artikkel om en som takket barnevernet for jobben de gjorde, og at de faktisk reddet livet til vedkommende https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/Po27/Barnevernet-reddet-livet-mitt
«I dag er jeg selvstendig, sterk, glad, og full av både gode og dårlige erfaringer fra livet. Jeg er student, og har hele livet og verden foran meg.
Takket være barnevernet har jeg fått en helt annen fremtid og et bedre liv. De har gitt meg verktøyene jeg trenger for å kunne stå på egne ben. De har reddet livet mitt.
De fleste barn er ubeskrivelig lojale mot foreldrene, uansett hva foreldrene utsetter dem for. Selvfølgelig vil de også bli sinte, lei seg, og føle seg urettferdig behandlet av barnevernet.»


Jeg kjenner også til to fantastiske barn som ble plassert i fosterhjem, som gikk fra en hverdag full av redsel, trusler og fysisk avstraffelse for småting.
De havnet i fosterhjem hos et par med ett eget hjemmeboende barn i samme alder, og fikk en helt ny hverdag. Jeg ser selv at de blomstrer og er blitt trygge, gode barn. De har fått nettverk, de har venner, det går sabla bra på skolen, og de er oppriktig glade både i sine fosterforeldre, og for at barnevernet valgte ta det skritt å overlate dem til kompetente voksne mennesker som oppriktig brydde seg om dem.

Jeg kan også fortelle om en barnehage i Oslo, hvor personalet la inn bekymringsmelding på en alenemor, fordi mor ikke gikk på byen og fant seg en mann. 
Etter fire måneder fant Barnevernet ut at de skulle ta en uanmeldt tur i barnehagen for å se hvordan barnet var i relasjon med andre barn og de som jobbet der. I barnehagen fikk BV sjokk; Ungene var ute uten tilsyn, personaler stod å røykte bak barnehagen hvor de umulig kunne se barna. Det var ikke dører på toalettene, og barna gikk rundt både utpisset og skitne, fordi barnehagepersonellet ikke gjorde jobben sin. 
4 av personalet, inklusive barnehagens pedagogiske leder fikk fyken, og barnevernet overtok barnehagen på dagen, og holdt den frem til nytt personal var på plass. 

De fæle historiene vi skulle ønske vi slapp høre om.
En sak som nå nettopp har vært oppe i Oslo Tingrett omhandler en liten gutt som bor hos mor.
Mor mishandler denne gutten både fysisk og psykisk. Det handler om slag og spark, seksuelle handlinger foran og til tider med barnet. Og det handler om psykisk terror og trusler.
Gutten ba om hjelp og far koblet inn barnevernet og trodde gutten skulle få hjelp; istedenfor ble far anmeldt, havnet i fengsel, ble dømt for vold og gudene vet hva fordi mor slo på «omsnuingsknappen» og anmeldte far.
Denne saken har vært flere runder i retten, og guten står på sitt; Mor slå, sparker, driver seksuelt misbruk, og truer!
Barnevernet derimot; De sier til gutten at han lyver!
Politiet sier rett ut til gutten at han lyver!
Gutten er fortvilet og gråter ved samvær hos far, for han vet hvilket helvete han må igjennom når han kommer hjem til mor.

EN ung jente tok livet av seg etter årevis på barnevernsinstitusjoner, hvor hun hverken fikk hjelp og ble behandlet dårlig av de som jobbet der. Slag, trusler, seksuelle overgrep, for ikke snakke om at hun ikke ønsket være der fordi det faktisk ikke var noe galt i hjemmet.
Men foreldrene stod å så på at barnevernet sakte men sikkert ødela jenta, dopet henne ned og til sist hengte jenta seg, som følge av overgrep mot henne på institusjonen.

I Tromsø valgte barnevernet plassere et søskenpar hos mormor, etter at far døde. De var 15 og 16 på tidspunktet. Dette lenge etter at storesøster kontakter barnevernet fordi mor er narkoman og tung rusmisbruker og ikke i stand til å ta vare på barna. Storesøster må gå via barnevernet i Alta for å få hjelp, da de i Tromsø satt på hendene og mente de ikke kunne hente barna, som bodde i Spania. Barna gikk for lut og kalt vann i Spania, og eldste måtte fungerer som forsørger og husmor, ens mor var på fest eller lå rusa i sengen.
Da barna kom til mormor ble overhodet ikke tatt vare på, og bestemor valgte la etterlattepensjon og forsikringsutbetalinger som skulle komme ungene til gode gå til mora som kunne leve herrens glade dager med rus i Spania på ungenes penger.  Først etter at annet familiemedlem på farsside tok affære, fikk man stoppet utbetalingene og pengene ble da satt på konto med formynder. Det ble også klart for barnevernet som ikke hadde hatt tilsyn i fosterhjemmet, og at dette ikke var en optimal situasjon.
Eldste rømte hjemmefra, fra mormor, etter en voldsepisode og ble satt i fosterhjem hos fars slektning, det kom da frem at barnevernet ikke hadde hatt noen kontakt med barna etter at de ble satt i fosterhjem. Og nye fostermor må sloss for å få hjelp av barnevernet på vegne av den eldste som bor hjemme hos henne. Da jenta fyller 18 flytter hun i egen leilighet, og kort tid etter kommer lillebror på 17 etter, han klarer ikke lengre bo hos mormor. Barnevernet overlater slt ansvar for broren til hans ett år eldre søster! Gutten er utagerende og har ikke evner til å ta ansvar for seg selv, sin helse og skolegang, og først når storesøster skriver vedtaksbrevet på et akuttvedtak for å plassere han på ungdomsinstitusjon slik at han skal få livet på rett kjør; samt truet med å komme oppover til Tromsø, skjer det noe. Gutten flytter på ungdomsinstitusjon hvor de fokuserer på læring og opparbeide evner for å kunne ta ansvar som voksen.
Det hører med til historien at i 2003 kontaktet BV i Tromsø storesøster og ville plassere barna hos henne, men far og barnas mor rømte til Spania med barna for å slippe unna Norsk Barnevern.


VI trenger Barnevernet, men de må utvikles!

Deres rolle er altså å sørge for at barn har det godt.
Men hvordan gjør de det når de egentlig ikke vet hva som rører seg innad i familien, hva som foregår bak lukkede dører?
Det er mange som jobber i barnevernet med forskjellig synspunkt på hva som er rett og galt i oppdragelse og omsorg av barn, og det er ikke fritt for at nyutdannete uten egne barn kan være blendet av beskrivelser i boka som er svart-hvitt og totalt uten nyanser.
Dessuten er alle barn forskjellige og trenger forskjellig omsorg etter hvilke typer de er, og personlig ville jeg ikke oppdratt to barn likt fordi de er vesentlig forskjellig fra hverandre.
er ikke snakk om forskjellbehandling og urettferdighet, men tilnærmingsmåter og hva man trenger slå ned på og løfte iht deres atferd.
En annen ting som er et problem er at den forelder det ikke gjelder får aldri informasjon når det kommer en bekymringsmelding inn på den andre forelderen, dette er en håpløs situasjon, og ofte blir barna tatt fra og satt i midlertidig fosterhjem hos andre enn denne forelderen. Vi må involvere andre parter enn kun den enkelte forelder og barnevernet. 

Jeg tenker at først og fremst må vi bli enige om et par ting;
1. Barnevernet må utvikles slik at hjelp i hjemmet kommer før omsorgsovertakelser.
2. Det hjelper hverken barnet eller familier om barnevernet er triggerhappy.
3. Det er viktig at man klarer skape en forståelse for HVORFOR barnets foreldre trenger hjelp, evt hvorfor barnet trenger hjelp. For det er ikke å stikke under en stol at foreldre kan være perfekt i både oppdragelse, omsorgsevne og deltakende i barnets liv, men likevel trenger barnet hjelp fra denne instansen.
4. Morspresumpsjonen må bort i Norsk barnevern og far må bli førstevalget når omsorgsovertakelse fra mor er et faktum. Ofte får ikke fedre samvær med sine barn, eller møte barna sine etter omsorgsovertakelse, fordi de anses som en annenrangs forelder.
5. Sakkyndige trenger en bedre utdanning, og det må like retningslinjer til for bruken av sakkyndige.
6. Barnets beste er ikke nødvendigvis det foreldrene eller barnevernet mener, og barnets situasjon og utvikling må vektlegges mer.
7. I saker hvor vold er bevist, må barnet skjermes fra voldsutøvende forelder.
8. Primært må samværsforelder og besteforeldre få førsterett til å overta omsorgen for barnet når mor eller foreldre ikke evner å ha omsorg.
Sekundært andre familiemedlemmer.
Tertiært kan andre overta omsorgen.
9. Når det kommer inn en bekymringsmelding på den ene forelder, SKAL den andre forelderen få informasjon fra barnevernet slik at denne evt kan ta over omsorgen for barnet.

VI trenger er levende barnevern, og de trenger hjelp for å fungere optimalt.
Vi trenger et fungerende barnevern, men det krever mye av dem.

Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485 
epost nannas75@gmail.com 

Saken med Schei-Grande er medias mageplask

Jeg synes det er skremmende at media velger å "skjerme" Trine Schei-Grande i saken om "ryktene" og velger å la henne snakke bort saken; samtidig som media er først ute og kommenterer varlsinger uten sidestykke når det kommer til menn i politikken.

TSG sier selv at hun sikkert har gjort ting hun ikke burde, men vil ha ro. Dette virker på meg som om hun vedkjenner seg at hun hadde sex med 26-åringen i et bryllup for ti år siden.

Slik jeg ser det er eneste grunnen til at hun nå sitter så trygt i sin posisjon, at gutten og hans familie ønsker ro om saken, og fordi gutten som angivelig skal ha slitt med dette i ettertid ikke ønsker rippe opp i fortiden, fordi han er kommet såpass langt nå at å dra opp saken vil ødelegge mer for han enn han orker.

Hadde en mannlig politiker på 38 hatt sex med ei jente på 16 så hadde verden ikke stått til påske i media; det hadde vært et altoppslukende kaos hvor alle detaljer skulle på bordet. SELV om det var frivillig fra begge parter!

Media behandler derfor ikke menn og kvinner likt, de lar gjerne mannen legges åpen for hugg og fører han som et lam til slakterbenken i håp om å få ut enda mer blod i saken. Mens kvinnen fremstilles som klok, raus, og fornuftig i en omtale av ingenting.

For det er ikke til å stikke under en stol at TSG ikke sier NOEN VERDENS TING om den aktuelle saken, den feier hun glatt under teppet mens hun sørgmodig taler om hvor vanskelig det er å være i regjeringsforhandlinger samtidig som stygge og usanne rykter florerte. Som angivelig også skal være satt ut av politiske motstandere i håp om å knekke henne politisk.

Ryktene kommer i hovedsak fra internt i Venstre, jeg har ikke hørt politiske motstandere kommentere dem.

Media må slutte bruke silkehansker på kvinner! Spesielt når de bruker jernhånd på omtalen av menn som gjør "ting de kanskje ikke burde ha gjort":

Nann Jovold-Evenmo

Giske og Schei-Grande behandles forskjellig av media; Fordi hun er kvinne?

Hvorfor er det forskjell på Trond Giske og Trine Schei-Grande? 
Jeg tenker at når TSG har gått ut i media og "fortalt alt" som egentlig er ingenting, fordi hun ikke nevner episoden det er snakk om i det hele tatt; annet enn at "jeg har fortalt at til Erna". Da begynner jeg lure på om det ligger mer til grunn for saken enn de vil ut med.
Hun er prisgitt det faktum at guttens mor har bedt om "ro" rundt han, og han ikke vil kommentere saken i media.
For han selv ikke ønsker medias råkjør på han selv og hans person. Dette er vanlig for mange ofre, når de er menn, de ønsker ikke saken belyst av flere grunnet; 
1. de ønsker ikke oppmerksomheten det er å være et offer 
2. de ønsker ikke bli sett på og ydmyket av å være et offer 
3. de ønsker ikke at folk ser på dem som mindre mann, fordi de "lot" seg overgripes. 
Dette er hva jeg hører når jeg snakker med menn som er utsatt for seksuell trakassering og andre "handlinger" de ikke ønsket; og er en av grunnene til at de ikke sier i fra. 

Hvorfor er alle så redde for å snakke om det de opplever? Jeg tenker at når personer som opplever trakassering, ikke sier i fra fordi de ikke vil lage bråk, ikke blir trodd osv, så er det noe vi må ta tak i. VI må skape rom for at dette tas tak i. OGSÅ når den som er styrende part er en kvinne! For jeg tror ikke 16-åringen la an på en så voksen kvinne, som kunne vært hans mor. Jeg tror heller hun har utnyttet situasjonen og tatt for seg fordi hun kunne! 

Media respekterer at Schei-Grande ønsker ro, den er hardere å svelge, når hun ikke en gang er kvinne nok til å omtale den saken som "ryktene" omhandlet. Feigt, uærlig og veldig dumt, spør du meg. 
Hun hverken benekter altså ikke at hun har hatt sex med en beruset 16-åring! 
Alt i alt sier dette at dette er en kvinne som er både kunnskapsløs og uten ryggrad! 

Det er en trend i Norge for at kvinner skal behandles mildere enn menn: 
Dessverre er det slik at i Norsk rett vil kvinner bli behandlet mildere enn menn, selv om overtredelsen er det samme, den samme formidlende omstendighetene gir media i Norge kvinner som gjør "ting de ikke burde"
Eksempel 1; kvinne i 40-årene i Finnmark forgrep seg på 15 åring, slapp fengsel fordi hun hadde unger hjemme å ta seg av. 
Mann i Ifinnmark gjorde det samme, han fikk 6 mnd fengsel og måtte betale oppreisning til offer. Han hadde også barn hjemme, men det ble ikke tatt i betraktning. 
Eksempel 2: Supersjekkeren Giske tafser og får "Nei", tusler skuffet hjem, og må stå i media å beklage sin oppførsel, samt gå fra alle sine verv. 
Trinemor knuller en 16 åring, som er beruset, i en åker i Trondheim i 2008, ber om ro rundt seg selv og får ministerpost! 

Personlig er jeg skuffet over mediene som velger å beskrive TSG som et offer, for hadde dette vært en mann ville de aldri akseptert at han ønsket ro, eller at han ikke ville omtale saken. Det at TSG har kommentert ryktene er vissvass, dama har ikke kommentert denne saken med et ord. 
Hun påstår dette er rykter fremsatt av politiske motparter i et forsøk på å få henne ut av regjering og politikken.
Disse anklagene er direkte lavmål, til og med for TSG som har valgt å ikke uttale seg om sexen med en beruset 16 åring i 10 år.
Dette er ikke noe nytt; dette er noe som har versert innad i Venstre i en årrekke og definitivt ikke noe som kommer fra politiske motstandere som ikke ønsker henne i Regjering.

Guttungen, som nå er 26, har familie rundt seg som ikke vil at han skal snakke med pressen.
Hans mor vil at han skal ha "ro", for ikke rippe opp i de problemer han har hatt i ettertid av sexen. 
Jeg mener det er en vesentlig maktforskjell da TSG var godt voksen, og jeg tviler på at 16 åringen var den aktive pådriver for sexen i utgangspunktet, for unnskyld uttrykket; Det får være måte på MILF. TSG er flink til å kalle seg for et offer, det har jeg førstehånds erfaring med etter at hun i en såret facebookmelding til meg for et år siden var lei seg fordi jeg kalte henne feit. Jeg hadde kalt henne en matriark! Altså en del av matriarkatet som er Jensen, Solberg og henne selv. Dette viser en hårsår politiker som er ute etter å fremstille seg som et offer for det det er verd

Jeg synes det er skammelig at media i Norge velger ta på henne med silkehansker, men mannlige politikere slås nedpå med en jernhånd. Og det for samme handling!



Det er også slik at kvinner som mishandler sine barn ikke mister omsorgen for dem, og får beholde både barna og bidragene fra far; 
En av sakene jeg har fått nyss i er nettopp behandlet i Oslo TIngrett; 
Mor har slått, sparket og drevet seksuelle handlinger foran sin 10 år gamle sønn, som har fortvilet fortalt dette til både Barnevern og politi. Polit og barnevern har stått på barrikadene for mor, og hevdet rett opp i fjeset til guttungen at han LYVER!
Denne saken har vært flere ganger oppe i rettsystemet, men ingen redder denne lille gutten som er i "mammas omsorg", hvor daglig mishandling er en del av ritualet. PÅ utsiden sitter en fortvilet far og bonusmamma, som har brukt alt de eier og har for å redde guttungen. Men han får bli hos mor, for mødre er omsorgspersoner i følge Oslo Tingrett og Barnevernet. 

Jeg vet om andre saker hvor mor har mishandlet barnet både fysisk og psykisk, og alikevel får omsorgen foran far, fordi retten er opptatt av å opprettholde Status Quo; Altså slik det er. Retten mener da at det er større traume å bli flyttet fra sitt nærmiljø og en voldelig mor, til far. 
Forstå det den som kan!
Jeg forstår dette ikke. 

Begge sakene har jeg innsikt i, også dokumentasjonen! 

Kvinner får i større grad enn menn omsorgen for barna både ved fødsel, men også ved samlivsbrudd. 
Dette ble så fantastisk beskrevet av en mann inne på facebook: 

Systemet er smart utformet, og det er samfunnsøkonomisk alt for kostbart å gi barna rett til like mye hverdagstid med både mor og far. Det kan synes som  at systemet ut i fra samfunnsøkonomiske hensyn er innrettet med erkjennelse om at kvinner ikke er like gode bidragsyter i forhold til samfunnsøkonomisk verdiskapning som det menn er.

Derfor er dagens ordning både til fordel for kvinner, i tillegg til at en holder de verdiskapende menn i arbeid. Samfunnsøkonomisk er det bedre at menn jobber enn at kvinner jobber, og kanskje spesielt etter samlivsbrudd er det viktig at menn forblir produktive, så får det heller være så som så med barna.

Barnas problem kan uansett, i løpet av noen generasjoner, løses ved at barn vokser opp med sterk påvirkning fra ulike institusjoner om at oppbevaring i disse institusjoner, med minimalt med tid sammen med pappa ER normalen (mødrene vil nok bli påvirket til å komme etter), og slik kan en i det lange løp også skape de beste kandidatene for langsiktig og bærekraftig tilgang av konforme menneskelige ressurser, hvor ressursene (barna) formes, modnes, og tilpasses samfunnsnyttige (ideologiske) holdninger og tankesett.

Derfor er dagens ordning bra:
- Når kvinner skal realisere seg selv, (før tjente hun mannen, nå tjener hun storsamfunnet?)
- Når en ønsker høyest mulig samfunnsøkonomisk verdiskapning, med muligheter for tilvekst av humankapital som i stor grad betales av menn. I alle fall hvis de er bostedforelder.

Hvordan var det nå igjen med utregning av skatt og barnebidrag og slikt..?
(Magnar Gjertsen) 

Med denne i tankene, og forhåpentligvis noe andre også begynner tenke over, så skal jeg avslutte. 
For jeg har andre innlegg å jobbe med, for det er mye som skjer i verden. 


Nann Jovold-Evenmo
tlf 46546485 
Epost nannas75@gmail.com

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Nann jovold-Evenmo

Nann jovold-Evenmo

42, Loppa

Jeg VET jeg er kontrovesiell i mine uttalelser om #metoo, Seksuell trakassering og overgrep. Men jeg mener dette kontroversielle og påpekende om at kvinner er ikke alltid et offer, er viktig. Jeg er drittlei av stigmatisering av menn som overgripere, og fiendtliggjøring av menn som samfunnsdeltakere. DERFOR blogger jeg, og derfor er jeg kontroversiell!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker